Vitner like til jordens ender

1. Hva var et av de mest dramatiske øyeblikk i menneskehetens historie?

DET var uten tvil et av de mest dramatiske øyeblikk i menneskehetens historie. Aldri hadde en avskjed vært mer rørende. Guds Sønn skulle til å forlate sine etterfølgere på jorden for aldri å vise seg for dem igjen i kjødet. Det var bare tid til ett spørsmål til, til ett svar til. Hvilket emne skulle deres siste spørsmål dreie seg om? Deres siste samtale skulle berøre Kristi etterfølgere helt fram til enden på den nåværende tingenes ordning.

2. Hva var det siste spørsmålet Jesus fikk før han for alltid forlot jorden, og hvorfor er hans svar av stor interesse for oss?

² Det siste spørsmålet Jesu disipler stilte ham, var: «Herre, er det i denne tiden du vil gjenreise riket for Israel?» Nøyaktig hvilke motiver de hadde for å stille dette spørsmålet, har vært gjenstand for gjetninger. Hvilke forventninger de enn kan ha hatt, er imidlertid én ting sikker: de ønsket å vite når Guds hensikter i forbindelse med Riket skulle bli oppfylt. Og hvem kan laste dem for det? De var ikke de første og heller ikke de siste til å vise utålmodighet i forbindelse med den endelige utfrielse. Det Jesus sa, ja, hans aller siste ord før han for alltid forlot jorden, er derfor av den største interesse for oss i dag.

KRISTI SISTE BEFALING

3, 4. a) Hvordan besvarte Jesus dette spørsmålet? b) Hvilke to ting understreket Jesus for sine disipler?

³ Jesus svarte: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» Vi leser videre: «Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky skjulte ham for øynene deres.» — Apg. 1: 6—9, vers 6 fra NTM.

⁴ Det var to ting Jesus ville understreke med disse avskjedsordene til sine disipler. Han ønsket for det første på en taktfull, men bestemt måte å fortelle dem at de ikke skulle være opptatt av når Guds hensikter skulle bli gjennomført. Han bekreftet således det han allerede hadde sagt i sin profeti om avslutningen på tingenes ordning. (Matt. 24: 36; Mark. 13: 32—37) Deretter viste han dem hva de fra nå av skulle være opptatt av. De skulle være kristne vitner, først i Jerusalem, hvor de hadde fått beskjed om å bli værende en tid (Apg. 1: 4), siden i hele Judea og Samaria og så «like til jordens ender». De skulle få «kraft» til dette ved den hellige ånd.

5. Når fikk Jesu disipler den lovte «kraft», og hva tilskyndte den dem til å gjøre?

⁵ Denne «kraft» kom over dem en og en halv uke senere, på pinsedagen. Apostlene og de andre disiplene var i lydighet mot Jesu befaling blitt værende i Jerusalem, og på denne høytidsdagen «var de alle samlet». Plutselig «ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne». Det de talte, var ikke uforståelig babling, men de talte «om Guds storverk». — Apg. 2: 1, 4, 11.

«I JERUSALEM»

6. Hvordan begynte disse salvede kristne å fullføre sitt oppdrag, men hvilken motstand møtte de?

⁶ Disse kristne, som nettopp var blitt salvet, gikk straks i gang med å utføre det oppdrag de hadde fått av den oppstandne Kristus. De forkynte først «i Jerusalem», men ikke uten motstand. Jødenes religiøse og verdslige ledere rådslo sammen mot dem og sa:

«Hva skal vi gjøre med disse menneskene? De har gjort et åpenbart under [ved å helbrede en lam mann]; det er klart for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte det. Men dette må ikke få lov til å bre seg mer blant folk, og derfor skal vi true dem til ikke å tale til noe menneske mer i dette [Jesu] navn.» — Apg. 4: 16, 17.

7. a) Hvordan reagerte Kristi disipler på denne motstanden? b) Hvordan viste en religiøs motstander at de første kristne trofast utførte sitt oppdrag?

⁷ Kristus hadde sagt: «Dere skal være mine vitner.» Det jødiske råd påla de første kristne «å holde helt opp med å forkynne og lære i Jesu navn». Hvem adlød de? De sa på en respektfull måte til sine forfølgere: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apg. 4: 18—20) De fortsatte å vitne. Apostlene ble kastet i fengsel, men etter at de på mirakuløst vis var blitt utfridd om natten, gikk de «til templet tidlig neste morgen, og der lærte de folket». (Apg. 5: 17—21) For en nidkjærhet! Igjen ble de arrestert.

«De tok dem med seg og førte dem fram for Rådet. Så begynte øverstepresten å forhøre dem: ’Vi påla dere strengt ikke å lære i dette navn. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem.’» (Apg. 5: 27, 28)

Uten å være klar over det bekreftet disse religiøse lederne at disse første kristne trofast utførte den første delen av det oppdrag Kristus hadde gitt dem. De var nidkjære vitner om ham «i Jerusalem».

8. Hvordan hadde disse kristne ’spredt sin lære over hele Jerusalem’, og hvilke resultater oppnådde de?

⁸ Etter at disse kristne var blitt pisket og hadde fått «forbud mot å tale i Jesu navn», «forlot [de] Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld». De mistet på ingen måte motet. Beretningen sier: «Både i templet og i hjemmene [fra hus til hus, NW] fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias.» (Apg. 5: 40—42) Legg merke til at de «fortsatte» å forkynne «fra hus til hus». Det er grunnen til at de hadde klart å ’spre læren sin over hele Jerusalem’, selv om de var forholdsvis få. Denne framgangsmåten brakte enestående resultater. «Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt.» — Apg. 6: 7.

VIDERE TIL SAMARIA OG JUDEA

9. Hva var det som førte til at vitnearbeidet også ble utført i Judea og Samaria?

⁹ Men de første kristne kunne ikke stoppe der. De skulle være Kristi vitner også i ’hele Judea og Samaria’. Det var i virkeligheten nettopp deres nidkjærhet med hensyn til å utføre den første delen av oppdraget som førte til at de også fikk fullført den andre delen av sitt kristne arbeid. Motstanden mot deres vitnearbeid i Jerusalem nådde et høydepunkt i og med mordet på Stefanus, og dette resulterte i en bølge av forfølgelse mot menigheten av kristne vitner i Jerusalem. Hensikten med denne voldsomme forfølgelsen var å bringe disse Kristi vitner til taushet. I stedet førte det til at det ble mer fart i vitnearbeidet, og til at det ble utført nettopp der hvor Kristus ønsket at det skulle bli utført. «Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.» Og hva gjorde disse kristne som ble spredt til disse områdene? De «drog rundt og forkynte evangeliet». — Apostlenes gjerninger, kapittel 7; 8: 1, 4.

10. Hva gjorde apostlene da de fikk høre at «Samaria hadde tatt imot Guds ord», og hvilken ’nøkkel’ gjorde Peter bruk av?

¹⁰ Snart fikk «apostlene i Jerusalem» høre at «Samaria hadde tatt imot Guds ord». På grunn av den situasjonen som hadde oppstått, ble to av apostlene, Peter og Johannes, sendt av sted for å støtte det gode arbeid som ble utført av disse atspredte kristne, evangelisten Filip innbefattet. I samsvar med den forrett Kristus hadde gitt Peter, åpnet denne veien for at samaritanene kunne bli åndsavlede, salvede kristne, mennesker som var kalt til å være sammen med Kristus i ’himmelriket’. (Matt. 16: 18, 19; Apg. 8: 14—17) Beretningen i Apostlenes gjerninger fortsetter: «Etter at de hadde båret fram sitt vitnesbyrd og talt Herrens ord, . . . forkynte de evangeliet i mange av Samarias landsbyer.» (Apg. 8: 25) Så langt Samaria!

11. Hvilke beviser har vi for at det ble avlagt et godt vitnesbyrd i «hele Judea»?

¹¹ Hva Judea angår, var det uten tvil mange judeere som var til stede i Jerusalem på pinsedagen og fikk høre det fine vitnesbyrd som ble avlagt av de kristne, som nettopp var blitt salvet, og spesielt av Peter. (Apg. 2: 9, 14—-36) Vi vet også at før forfølgelsen brøt ut mot de kristne i Jerusalem, kom det «fra byene rundt Jerusalem . . . mengder av folk som bar med seg syke og slike som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet». (Apg. 5: 16) Alle disse innbyggerne i Judea fikk høre vitnesbyrdet om Jesus. Med hensyn til perioden like etter Paulus’ omvendelse skrev Lukas: «Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria.» (Apg. 9: 31) Omkring 15 år senere kunne Paulus skrive til de kristne i Tessalonika: «Brødre, dere har gått i samme spor som Guds menigheter i Judea.» (1. Tess. 2: 14) Det kan ikke være tvil om at de første kristne nidkjært utførte det oppdraget Kristus hadde gitt dem, og var hans vitner ’i Jerusalem og hele Judea og Samaria’.

«LIKE TIL JORDENS ENDER»

12. Hvilken sæd som skulle bringe resultater senere, ble sådd på pinsedagen?

¹² Det oppdrag Jesus gav disiplene da han forlot dem, omfattet imidlertid noe mer. Vi leser: «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apg. 1: 8) Det finnes beviser for at Kristi navn ble forkynt blant diasporajødenea på et tidlig tidspunkt, til og med før år 36 e. Kr. — det året da Peter igjen gjorde bruk av den forrett han hadde fått av Kristus, denne gang for å åpne veien til Riket for uomskårne hedninger. (Matt. 16: 18, 19; Apostlenes gjerninger, kapittel 10) Blant de 3000 som ble døpte kristne på pinsedagen i år 33, var det nemlig ikke bare jøder og proselytter fra Jerusalem og Judea. Mange av dem var kommet fra slike fjerntliggende steder som Partia, Media, Elam og Mesopotamia (vår tids Iran og Irak), Lilleasia (vår tids Tyrkia), Nord-Afrika og Italia. (Apg. 2: 8—11) Da disse nyomvendte kristne vendte tilbake til sine hjemland på de tre kontinentene Asia, Afrika og Europa, forkynte de uten tvil om Kristi navn, i hvert fall for andre jøder og proselytter i sine respektive land. Nettopp der på pinsedagen ble det således sådd noe som skulle føre til ytterligere utvidelse.

13. Hva er det som viser at det kristne vitnearbeidet på et tidlig tidspunkt ble utført utenfor Judeas og Samarias grenser?

¹³ Dessuten leser vi i Apostlenes gjerninger 11: 19: «Under den forfølgelse som brøt løs på grunn av Stefanus [en tid etter pinsen, men før Paulus’ omvendelse, som fant sted i 34 eller 35 e. Kr.], var noen av de fordrevne kommet så langt som til Fønikia, Kypros og Antiokia [i Syria]. Men de hadde forkynt Ordet bare for jøder.» Dette utgjør et klart bevis for at selv før forkynnelsen nådde ut til ikke-jøder, var Kristus blitt forkynt langt utenfor Judeas og Samarias grenser.

14. Hvor ble det tydeligvis først utført et systematisk vitnearbeid blant de uomskårne? Forklar.

¹⁴ Når Peter først hadde brukt en annen av «himmelrikets nøkler» for å gjøre det mulig for uomskårne å få del i Rikets privilegier, noe som skjedde i år 36 e. Kr., var veien åpnet, slik at det kristne vitnesbyrd kunne bli avlagt for alle folkeslag, ja, «like til jordens ender». Det later til at et systematisk vitnearbeid blant uomskårne hedninger først ble påbegynt i Antiokia i Syria, som på det tidspunkt var verdens tredjestørste by, etter Roma og Alexandria. Det gikk til på denne måten: En eller annen gang etter år 36 e. Kr., men før år 44 e. Kr., kom «noen av dem [de kristne], folk fra Kypros og Kyréne [i Nord-Afrika], . . . til Antiokia, hvor de også talte til grekere og forkynte evangeliet om Herren Jesus. Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren». — Apg. 11: 20, 21.

15. a) Hva gjorde menigheten i Jerusalem i forbindelse med denne nye situasjonen, og hvordan kan det sies at den traff et forstandig valg? b) Hva hadde Paulus vært opptatt med i de siste årene? c) Hvorfor er den første menighet i Antiokia av spesiell interesse?

¹⁵ Den nidkjære forkynnelse disse kristne fra Kypros og Kyréne utførte blant ikke-jøder, ble velsignet av Jehova. «Menigheten i Jerusalem» sendte en spesiell representant nordover til Syria for at han skulle ta seg av denne nye situasjonen. De valgte ut Barnabas, som selv var en gresktalende jøde fra Kypros. Etter at Barnabas hadde oppmuntret disse nye Kristi disipler, drog han til Tarsus for å oppsøke Paulus, som i flere år hadde ’forkynt troen’ i Syria og Kilikia, den sørøstlige delen av vår tids Tyrkia. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 9: 26—30 med Galaterne 1: 18—23.) «Et helt år [sannsynligvis omkring år 45 e. Kr.] var de [Barnabas og Paulus] sammen i menigheten der [som nå bestod av både jøder og hedninger] og gav mange mennesker opplæring i troen. Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt kristne.» — Apg. 11: 22—26.

16, 17. a) Hvordan tjente Antiokia i Syria som et senter for vitnearbeidet? b) Hvilken profeti siterte Paulus og Barnabas for å vise at de med rette tok del i denne virksomheten og hvem fikk denne profetien først sin anvendelse på? c) Hvordan kaster dette lys over Apostlenes gjerninger 1: 8?

¹⁶ I omkring ti år var Antiokia i Syria et senter hvorfra det ble utført en intens misjonsvirksomhet under den hellige ånds ledelse. (Apg. 13: 1—4; 14: 26; 15: 35, 36; 18: 22, 23) Paulus foretok sammen med forskjellige medarbeidere tre omfattende misjonsreiser som førte til at kristendommen ble spredt i Lilleasia og Hellas. De forkynte om Kristus for både jøder og hedninger. Ved en anledning forklarte Paulus og Barnabas hvorfor de gjorde dette, for en gruppe opphissede jøder. De sa:

«Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige liv, så går vi nå til hedningene. For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.»

Lukas tilføyer: «Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til [rett innstilt for, NW] evig liv, kom til troen.» — Apg. 13: 46—48.

¹⁷ Ved å sitere profetiene om den messianske tjener (Jes. 42: 6; 49: 6) og anvende dem på sin egen virksomhet viste Paulus og Barnabas at de og deres medkristne i virkeligheten var «stedfortredere for Kristus» som Jehova Gud hadde gitt i oppdrag å bringe «lys» og «frelse» til «jordens ende». Kristus hadde på sin side gitt sine etterfølgere i oppdrag å være hans vitner «like til jordens ender». — 2. Kor. 5: 20, NW; Apg. 1: 8; jevnfør Jesaja 49: 5—9 med Lukas 2: 25—32.

ET VIDTREKKENDE OPPDRAG

18. Hva vet vi om de første kristnes anstrengelser for å være vitner «like til jordens ender»?

¹⁸ Som vi har sett, viser Apostlenes gjerninger hvilken nidkjærhet apostlene og de andre første kristne la for dagen når de forsøkte å utføre det vitneoppdrag de hadde fått av Kristus, i Jerusalem, Judea, Samaria og så langt de var i stand til å nå i retning av «jordens ender». Vi vet for eksempel at apostelen Peter var et trofast vitne for Kristus så langt øst som i Babylon, og at Paulus vitnet så langt vest som i Italia, ja, at han kanskje drog helt til Spania. — 1. Pet. 5: 13; Apostlenes gjerninger, kapittel 28; Rom. 15: 23—28.

19. Hva er det som viser at det oppdrag Kristus gav de kristne da han forlot jorden, også skulle bli utført i vår tid, og hvilket spørsmål oppstår?

¹⁹ Men det er nokså tydelig at det oppdrag som Kristus gav sine disipler før han forlot dem, og som gikk ut på at de skulle være hans vitner «like til jordens ender», var langt mer vidtrekkende enn som så. Ifølge Jesu egen profeti skulle det utføres langt ut over den apostoliske periode, ja, helt fram til «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3, 14, NW) Det har imidlertid vært svært oppmuntrende og trosstyrkende å se på det gode eksempel de første kristne satte. Nå oppstår følgende spørsmål: Hvem utfører i dag det gode arbeid som ble påbegynt av apostlene, og ved hvilke midler har de vært Kristi og hans himmelske Fars vitner bokstavelig talt «like til jordens ender»? Det skal vi se i den neste artikkelen.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

«Nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem»

[Uthevet tekst på side 15]

«De [forkynte] evangeliet i mange av Samarias landsbyer»

[Bilde på side 13]

«Dere skal være mine vitner like til jordens ender.» — Apg. 1: 8.

SAMARIA

JERUSALEM

JUDEA