En livsbetingelse å anerkjenne den teokratiske organisasjon
«Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid, og kast all eders sorg på ham! for han har omsorg for eder.» — 1 Pet. 5: 6, 7.
1. Hvorfor kan ikke betydningen av å anerkjenne Jehovas teokratiske organisasjon understrekes sterkt nok hva oppnåelsen av liv, enhet og fred angår?
BETYDNINGEN av å anerkjenne Jehovas teokratiske organisasjon kan ikke understrekes sterkt nok. Hvis ens liv avhang av at man handlet på en bestemt måte, burde man være sjeleglad over å gjøre det, selv om man måtte ydmyke seg og dette såret ens stolthet. Det er slik det burde være når det gjelder spørsmålet om å anerkjenne den teokratiske organisasjon og dens virkemåte under Guds hånd. Anarkister nekter å anerkjenne organisasjoner og å underordne seg dem. Å si at det ikke er noen teokratisk organisasjon, smaker av lovløshet eller anarki, for det ville bety at Gud ikke har noen organisasjon og ikke har sitt folk, sin hjord, organisert. Det er viktigere for ham å ha sine levende, fornuftbegavede skapninger organisert enn å ha sitt livløse skaperverk, solen, månen og stjernene, organisert, for enheten, harmonien og freden i hans univers og dets effektivitet er avhengig av at de er teokratisk organisert og ledet.
2. Hvem ble de gamle hebraiske skrifter som taler til fordel for anerkjennelse av organisasjonen, skrevet for?
2 Bibelen er den boken Gud har gitt sine fornuftbegavede skapninger på jorden, og den inneholder hans instrukser. For å kunne utføre instruksene i Guds bok Bibelen, er vi nødt til å anerkjenne den teokratiske organisasjon, for Bibelen selv anerkjenner den fra perm til perm. Bibelen er i virkeligheten den synlige teokratiske organisasjons bok. De første ordene i den som Gud selv skrev med sin egen «finger», nemlig de «ti ord», de ti bud, var for en teokratisk organisasjon, hans forbilledlige teokratiske organisasjon, Israels folk. (5 Mos. 10: 1—4) Hele resten av Torah eller Loven, fra 1 Mosebok til og med 5 Mosebok, ble skrevet for den samme organisasjon av profeten Moses ved inspirasjon fra Jehova Gud. Alle de andre bøkene i de gamle hebraiske skrifter ble også skrevet for den forbilledlige teokratiske organisasjon Israel, men ikke bare for den, for den kristne apostel Paulus skriver til Guds kristne menighet og bruker Salme 69: 10 som argument: «Ikke engang Kristus behaget seg selv, men som det er skrevet: ’Hånen fra dem som hånte deg, er falt på meg.’ For alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring, forat vi kan ha håp gjennom vår utholdenhet og gjennom trøsten fra Skriftene.» (Rom. 15: 3, 4, NW) De gamle hebraiske skrifter fra 1 Mosebok til Malakias ble altså først og fremst skrevet til belæring for Guds kristne menighet.
3. Hvem ble de kristne greske skrifter skrevet for, og hvorfor er det nødvendig for disse menneskene å være interessert i organisasjonen?
3 Det samme gjelder for de kristne greske skrifter fra Matteus til Åpenbaringen. Med unntagelse av Lukas’ evangelium, Apostlenes gjerninger, brevene til Timoteus, Titus og Filemon og apostelen Johannes’ annet og tredje brev, ble alle bøkene i de kristne greske skrifter skrevet direkte til den kristne menighet og først og fremst for den kristne menighet. Disse åtte unntagelsene ble imidlertid skrevet til personer i den kristne teokratiske organisasjon, og ble uttrykkelig skrevet til dem til beste for denne organisasjon. Alle de tjuesju bøkene i de kristne greske skrifter tilhører derfor i dag Guds kristne hjord og ikke noen enkeltperson, og disse bøkene utgjør sammen med de trettini bøkene i de hebraiske skrifter den fullstendige, inspirerte bibel. På bakgrunn av sin ubrytelige forbindelse med den kristne teokratiske organisasjon taler Bibelen meget om det som har med organisering å gjøre, og man kan ikke forstå den fullt ut med mindre man har den teokratiske organisasjon i tankene. Dette gjør det helt nødvendig for dem som ydmyker seg under Guds veldige hånd, å ta den teokratiske organisasjon i betraktning og anerkjenne den. Alle fårene i Guds hjord må være interessert i organisering, fordi Bibelen legger så stor vekt på det.
Oppbygning og virksomhet
4. Hva er det som trass i kristenhetens tilstand taler for at Gud har en synlig organisasjon, og hvordan er den i sine ordninger og metoder?
4 Nå i dag ligger det nitten hundre år mellom oss og den synlige teokratiske organisasjon i det første århundre av den kristne æra. Gjennom alle disse århundrer har den organisasjon som foregir å være kristen, gjennomgått mange forandringer og har splittet seg opp i hundrevis av religiøse sekter med hver sin form for gudsdyrkelse, og dette har ført til at den religiøse hjord er blitt atspredt. Den religiøse desorganisasjon i kristenheten har derfor ofte antatt form av voldsomme religiøse kriger og forfølgelse av mindre eller nyere sekter. For å få en kristen teokratisk organisasjon må vi trenge gjennom kristenhetens religiøse overleveringer og gå tilbake til de apostoliske instrukser og ordninger som gjaldt i det første århundre. I dag har Gud sin fårehjord på jorden under sin rette Hyrde, og derfor må han nå ha en synlig organisasjon under sin mektige hånd, og det har han også. Som bevis for at den er teokratisk, i likhet med Jesu Kristi apostler, er denne organiserte hjord av hans får apostolisk i sine ordninger og sine metoder. Samtidig er den tilpasset vår tids behov i samband med den foreskrevne tjeneste for Gud.
5. Hva ligger det ikke i det at organisasjonen er apostolisk i dag?
5 Det at organisasjonen er apostolisk, betyr ikke at den har levende såkalte «apostler», nei, ikke engang «apostoliske etterfølgere». Den kunne heller ikke ha det, for Lammet Jesu Kristi tolv apostler var grunnstener i den kristne menighet, og tilhørte dens begynnelse, grunnleggelse eller barndom. (Åpb. 21: 14, 19) Ved slutten av det første århundre var alle de egentlige apostler døde, og de foretok ikke noen utnevnelse av etterfølgere. Den inspirerte bibel taler imot såkalte «apostoliske etterfølgere», som i likhet med trollmannen Simon fra Samaria begjærlig ønsker å utøve samme makt som apostlene i forbindelse med Guds hjord. «For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til apostler for Kristus. Og det er intet under; for Satan selv skaper seg om til en lysets engel; derfor er det ikke noe stort om og hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere.» Slike ærgjerrige mennesker som opphøyer seg selv, unnlater å anerkjenne den teokratiske organisasjon og å ydmyke seg under Guds veldige hånd. — 2 Kor. 11: 5, 12—15; Ap. gj. 8: 9—24.
6, 7. a) Når og med hvor mange medlemmer fikk den synlige teokratiske organisasjon sin begynnelse, og hvor mange ble lagt til den første dag? b) Hva sier beretningen om deres apostoliske organisasjon og virksomhet?
6 I år 33 fikk den kristne menighet sin begynnelse som en synlig teokratisk organisasjon med hundre og tjue medlemmer på pinsefestens dag i et rom i Jerusalem. Ved denne anledning ble Guds hellige ånd utgytt gjennom hans Overhyrde Jesus Kristus over denne lille hjord av trofaste Jesu etterfølgere. Som følge av denne utgytelse av hellig ånd med mirakuløse tilkjennegivelser over denne lille menighet, ble det gitt et virkningsfullt vitnesbyrd om Jehova Gud og hans opphøyde Sønn Jesus Kristus ved Peters og de andre apostlers forkynnelse under påvirkning av den utgytte hellige ånd. Tre tusen i tilhørerflokken tok imot budskapet og ble døpt i vann som bevis for at de hadde kommet til troen på Jesus Kristus som Jehova Guds Sønn, som Herre og Kristus. Beretningen har følgende å si om deres apostoliske organisasjon og virksomhet: «De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler. Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen [å innta måltider, NW] og ved bønnene.» — Ap. gj. 2: 1—42; 1: 15.
7 Beretningen sier videre om deres virksomhet: «Og idet de samdrektig hver dag stadig søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren [Jehova, NW] la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» (Ap. gj. 2: 46, 47) Menigheten i Jerusalem fulgte denne handlemåte også etterat forfølgelsen fra de vantro jøders side satte inn mot dem: «Og de holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme [fra hus til hus, NW] og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.» — Ap. gj. 5: 42.
8. Hvilken framgangsmåte fulgte de på den tiden ifølge beretningen?
8 Denne beretningen viser oss følgende om menighetens framgangsmåte i apostlenes dager: De holdt trolig fast ved apostlenes lære, en lære som var støttet av de hebraiske skrifter, som de siterte mange skriftsteder fra; de holdt fast ved samfunnet med sine medtroende og dannet en ny menighet, atskilt fra den jødiske synagoge; de inntok sine måltider sammen i private hjem med fryd og oppriktige hjerter. Dette foregikk i forbindelse med deres forkynnelse fra hus til hus, for når de lærte og kunngjorde det gode budskap om Jesus Kristus, ville de som tok imot denne åndelige føde, dele sin materielle føde med dem for å forfriske dem. (Gal. 6: 6) Foruten denne forkynnelsen fra hus til hus holdt de offentlige møter i templets forgårder, og var til stede der hver dag for å kunne komme i forbindelse med alle dem som samlet seg i templet, og forkynne budskapet for dem. De var altså stadig i virksomhet med å prise Jehova Gud og kunngjøre det gode budskap om Jesus Kristus både privat og offentlig. Denne metoden ga gode resultater, for Jehova la daglig nye troende til menigheten.
9. Hvem er det som i dag holder trolig fast på apostlenes lære, og hvordan gjør de det?
9 Det som var teokratisk dengang, er også teokratisk i dag. Det som ga gode resultater dengang på grunn av at det var teokratisk, burde også gi gode resultater i dag. Det er grunnen til at Jehovas vitner så å si går tilbake til apostlenes tid ved å prøve å etterligne dem. Det er en av de måtene vi i dag kan holde trolig fast ved apostlenes lære på å etterligne deres metoder. Hva deres muntlige undervisning angår, så har vi ikke apostlene personlig til stede i kjødet hos oss i dag, men vi har deres skrifter og også de inspirerte skrifter fra de andre disiplene, for eksempel Markus, Lukas, Jakob og Judas. Ved å følge disse inspirerte kristne skrifter nøye og avvise de religiøse overleveringer fra uinspirerte mennesker, kan vi i dag holde trolig fast ved de inspirerte apostlers nedskrevne lære. Denne nedskrevne lære instruerer oss om hvordan den sanne kristne menighet i vår tid bør være organisert og ledet av kvalifiserte tilsynsmenn og menighetstjenere, som er utnevnt av det styrende organ for hele den kristne menighet rundt omkring på jorden. Som i apostlenes dager samles Jehovas vitner på sine møtesteder, og de gjør det regelmessig og henfaller ikke til den dårlige vanen å forsømme å komme sammen, men oppmuntrer hverandre, så meget mer som de ser dagen for Harmageddon-slaget nærme seg. Templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70, og Jehovas vitner i vår tid kan ikke være til stede der for å holde offentlige møter, men de holder offentlige møter overalt hvor de kan, innendørs og utendørs. — Ap. gj. 14: 23; 20: 28—35; 1 Tim. 3: 1—13; Tit. 1: 5—9; Heb. 10: 25, NW.
10. Hvilket spesielt fremtredende trekk fra apostlenes tid kjennetegner Jehovas vitners virksomhet i dag?
10 Det er et spesielt fremtredende trekk fra apostlenes tid som kjennetegner Jehovas vitners teokratiske virksomhet i dag. Hva er det? Det er deres forkynnelse av det gode budskap fra hus til hus og når de blir vist gjestfrihet i private hjem, for eksempel ved store konventer i visse byer som tilsvarer Jerusalem, konventbyen i fortiden. Apostelen Paulus viste at apostlene selv ikke var hevet over det teokratiske kravet om å forkynne fra hus til hus, for han sa til de eldste i menigheten i Efesus: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene [fra hus til hus, NW], idet jeg vidnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. . . . Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.» — Ap. gj. 20: 20, 21, 24.
11. Hvem har kommet med innvendinger mot denne virksomheten, og hvorfor?
11 Så effektiv har denne hus-til-hus-metoden vært til å nå de fleste mennesker med Guds budskap nå i det tjuende århundre, at kristenhetens religiøse presteskap på en uteokratisk måte har kommet med innvendinger og protester og har brakt saken inn for politiet og for landets politiske og juridiske myndigheter, akkurat som det jødiske presteskap gjorde på apostlenes tid. Som følge av dette har Jehovas vitner måttet ta opp kampen ved domstolene for å kunne fortsette å forkynne budskapet om Guds rike på denne måten. I land hvor Jehovas vitners arbeid har vært forbudt eller hvor statsreligionen ikke tillater at de holder offentlige foredrag, etterligner de apostlene ved på en teokratisk måte å gå fra hus til hus og forkynne stille og rolig uten å vekke offentlig oppmerksomhet.
Fyrstelige slaver
12. Hvilken grunnvoll må vi bygge på for å være teokratiske dag?
12 Det at vi bringer oss selv i overensstemmelse med de metoder og ordninger apostlene benyttet i det første århundre, er en del av det vi må gjøre for å vise at vi anerkjenner den teokratiske organisasjon i dag for vårt livs skyld. Vi vet at det nye Jerusalem blir billedlig framstilt med tolv grunnstener, og på dem «navnene på Lammets tolv apostler». (Åpb. 21: 14, 19) For å være teokratiske må vi som lever i dag, fremdeles bygge på denne tolvfoldige grunnvoll, på disse Kristi apostler og profeter, med Jesus Kristus selv som grunnhjørnestenen som alle disse apostoliske grunnstener hviler på. — Ef. 2: 20—22.
13. Hvilket annet trekk ved organisasjonen er det vi må anerkjenne for å anerkjenne den fullt ut, og siden når?
13 Men nå i «endens tid» for denne verden er det et annet trekk ved den teokratiske organisasjon vi må anerkjenne. Hva er det? Det er «den tro og kloke slave». Jesus kom med en detaljert profeti om de hendelser som skulle avmerke «endens tid» da han skulle være usynlig nærværende, og i den forbindelse sa han at han på den tiden ville utnevne en slik ’tro og klok slave’. «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere, han skal sette ham over alt det han eier.» (Matt. 24: 45—47, NW) Verdensbegivenhetene etter 1914, og særlig begivenhetene blant Jehovas folk etter 1918, gir synlige beviser for at Herren Jesus Kristus, som er kommet i sitt rike, er kommet til Guds åndelige tempel for å holde den endelige dom over «Guds hus», og i utførelsen av sitt domsarbeid har han funnet en ’tro og klok slave’, og har satt ham over alt det han eier, alle sitt rikes interesser på jorden. (1 Pet. 4: 17) For å anerkjenne den teokratiske organisasjon fullt ut i dag, må vi altså anerkjenne denne «tro og kloke slave», som den tilbakevendte Herre og Dommer har satt over alt det han eier. Vi kan ikke komme utenom dette.
14. Hvem er denne «slave», og hvem serverer den nå mat for?
14 I mange år trodde man at denne «tro og kloke slave» var en enkelt mann, eller det ansvarlige embete som skulle bekles av en enkelt mann. Men er den synlige teokratiske organisasjon avhengig av en enkelt mann for å få åndelig «mat i rette tid»? Nei; og nå har vi i lyset av oppfylte profetier fått den riktige forståelse, nemlig at den utnevnte «slave» er en klasse, levningen eller de gjenværende av Jesu Kristi salvede, åndelige etterfølgere, som er kalt til å bli medarvinger med ham i hans himmelske rike. Nå når denne «slave»-klassen forvalter alle Herren Jesu eiendeler på jorden, serverer den «mat i rette tid», ikke bare for medlemmene av den salvede levning, men nå også for en «stor skare» av Herrens «andre får», de trofaste troende som venter seg en framtid på jorden i den nye verden. Etter som Herren har utnevnt «slave»-klassen til å forvalte alle sine synlige eiendeler, gir ikke Herren Jesus som den rette Hyrde føde til sine får på jorden i dag ved hjelp av noen annen enn denne «slave».
15. I samsvar med hvilket eksempel har «slave»-klassen et styrende organ, og hvem består det av?
15 Etter som den «tro og kloke slave» er en klasse, er dens fortsatte trofasthet og klokskap ikke avhengig av noe enkeltindivids liv og oppførsel. Etter som «slave»-klassen består av mange salvede kristne, må den ha et styrende organ. Det har den også, akkurat som den teokratiske menighet på apostlenes tid hadde et styrende organ. Peter påsto ikke at han var dette styrende organ. Paulus gjorde det heller ikke. Begge disse apostlene erkjente at det styrende organ omfattet flere menn enn dem selv, og i tvistespørsmål overlot de avgjørelsen til det styrende organ. Da Lammets apostler bare var tolv i tallet, kunne ikke alle de åndelig kvalifiserte menn på den tiden høre med til disse spesielle apostlene. Og derfor opptok det styrende organ foruten Lammets tolv apostler også andre eldste i den teokratiske organisasjon i Jerusalem, for eksempel Jakob, Jesu Kristi halvbror. (Ap. gj. 15: 1—29; Gal. 1: 18, 19; Jak. 1: 1) Naturligvis innbefatter ikke det styrende organ for den «tro og kloke slave»-klasse i dag noen av de tolv apostler, som for lengst har forsvunnet fra den jordiske skueplass, men det følger de nedskrevne instrukser fra disse apostler og de andre eldste som sammen med dem skrev de kristne greske skrifter. Det teokratiske styrende organ av i dag består av åndelig kvalifiserte menn eller eldste av den salvede levning.
16. Hva er det det styrende organ er nøye forbundet med, og hvordan foregår dets utvidelse?
16 Da den synlige teokratiske organisasjon i dag er tilpasset vår tids forhold og krav og er nødt til å gi keiseren hva keiserens er, har den et lovformelig opprettet tjenesteorgan, nemlig Watch Tower Bible and Tract Society, som ble inkorporert i 1884 under staten Pennsylvanias lover i De forente stater. (Matt. 22: 21) Med denne korporasjon er det styrende organ for den «tro og kloke slave»-klasse nøye forbundet for administrative og juridiske formål og av hensyn til forkynnelsen, for å sørge for at «dette gode budskap om riket» blir forkynt på hele den bebodde jord som et vitnesbyrd for alle folkeslag. (Matt. 24: 14, NW) Forkynnelsen av Riket er allerede utvidet til å omfatte 150 land, og denne lovformelige korporasjon har nå avdelingskontorer i over seksti av disse landene. Som rimelig er må disse avdelingene nødvendigvis få økonomisk støtte av den opprinnelige lovformelige korporasjon. De kristne menn som forestår avdelingene, er innvigde vitner for Jehova og kalles «avdelingstjenere». Det er nettopp «tjenere» avdelingstjenerne er, og ikke sjefer. Når vi tar alt dette i betraktning, må det at vi anerkjenner den teokratiske organisasjon i dag, innbefatte at vi anerkjenner alle disse ordninger og foranstaltninger som Jehova Gud har truffet for vår tid gjennom Jesus Kristus. Som bevis for at vi lojalt anerkjenner disse ting, bør vi bestrebe oss på å samarbeide trofast med den teokratiske organisasjon og dens utnevnte tjenere og de organer den virker gjennom.
17. Når begynte Esaias 32: 1, 2 å gjelde, og hvordan?
17 Etterat Gud opprettet Riket i himlene i året 1914 e. Kr., og særlig etter 1919, har profetien i Esaias 32: 1 fått sin oppfyllelse i forbindelse med Jesus, som nå sitter på sin trone, og hans utnevnte tjenere på jorden: «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene [sarim’, hebraisk] skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll; som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.» Etter som «fyrster» eller sarim’ i denne forbindelse ikke betyr verdslige fyrster, men ledende teokratiske menn, de som er utnevnte ledere i en klasse eller gruppe helt ned til en gruppe på ti, kan man si at den «tro og kloke slave»-klasse inntar en fyrstestilling i forholdet til de «andre får» av Jehovas vitner. Avdelingstjenerne må da, enten de er medlemmer av den salvede levning eller tilhører klassen de «andre får», være teokratiske fyrster eller sarim’ i det distrikt som hører inn under de forskjellige avdelinger. Man kan si at enhver mannlig tjener som er utnevnt av det styrende organ og som ’styrer etter rett’ blant ti av Jehovas vitner, er en teokratisk fyrste eller sar. Framfor noen andre av Jehovas vitner på jorden bør de teokratiske sarim’ anerkjenne den teokratiske organisasjon som er i virksomhet i dag.
18. Hva er betingelsen for å bli beholdt i tjenesten som sarim’, og hva betyr det i deres tilfelle å «styre etter rett»?
18 Jehovas teokratiske Konge, Jesus Kristus, beholder bare trofaste og lydige «fyrster» i sin tjeneste på jorden. Forat disse sarim’ skal få fortsette i en spesiell tjeneste, må de anerkjenne sin Herre, Jehovas Konge på tronen, og de må ydmyke seg under hans kongelige hånd og styre etter rett. At de må styre etter rett, betyr at de må gjøre rett overfor sin Konge, Jesus Kristus, at de må gjøre rett overfor Kongens «tro og kloke slave», som er blitt satt over alle hans jordiske eiendeler, og at de må gjøre rett overfor Kongens andre får, hans undersåtter. Det å være Kongens sarim’ er ikke en stilling som kan benyttes til å følge den skikken som uheldigvis ble fulgt i Israel i dommertiden: «I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver var vant til å gjøre det som var rett i hans egne øyne.» (Dom. 21: 25, NW) Da disse sarim’ selv er eksempler for dem de tjener iblant, må de følge organisasjonsinstruksene. Det betyr at de omhyggelig må sette seg inn i disse instruksene og studere dem, prestene i fortidens Israel pleide til og med å lære sine bibelske instrukser utenat. På den måten vil de få forståelse av deres betydning og av det de innebærer, og blir således i stand til å vareta mange ting som ikke uttrykkelig er sagt i instruksene. Når de så skal styre etter rett, vil de bestrebe seg på alltid å handle i samsvar med organisasjonsinstruksene.
19. Hva vil for eksempel for en avdelingstjener være den viktigste grunn til å anerkjenne organisasjonen og adlyde dens instrukser?
19 Når det gjelder en avdelingstjener, for eksempel, så vil han alltid huske at det ikke er grenene på et tre som holder stammen oppe, men at det er stammen som bærer grenene. Grenen kan ikke fungere atskilt fra stammen; den må opprettholde forbindelsen med den hvis den skal kunne frambringe frukt. Slik er det også med en avdelingsorganisasjon. Det er bare den lovformelige korporasjon som skaffer pengene og andre midler til å drive arbeidet, og derfor er avdelingene økonomisk avhengige av den opprinnelige korporasjon. Selve denne økonomiske avhengighet pålegger avdelingstjeneren å gjøre det han har fått beskjed om; Selskapet, som skaffer midlene, har nemlig ansvar for å bruke penger på avdelingen, og må gjøre regnskap for Gud for hvordan pengene blir brukt. De teokratiske bidragsytere til Selskapet gjør det ansvarlig for å bruke pengene på den klokeste og mest effektive måten. Også i verden blir en slik framgangsmåte regnet for å være vanlig, god og sunn forretningspraksis. Følgelig må avdelingstjeneren adlyde organisasjonsinstruksene, og må bestrebe seg på å være effektiv i sin tjenestestilling for å kunne drive avdelingen på den mest økonomiske måte med de beste og største resultater. Men etter som han er en av Kongens sarim’, må det være et meget høyere motiv enn økonomisk forpliktelse og avhengighet som driver ham, for vår organisasjon er ikke av kommersiell natur. Det høyere motiv bunner i det forhold at organisasjonen er teokratisk, underlagt Jehova Gud og styrt av ham gjennom hans regjerende Konge, Jesus Kristus. Dette er den viktigste grunn til at alle de som er innvigd til Gud, bør anerkjenne organisasjonen, underordne seg den og være lojal mot den.