«Rede til all god gjerning»

GUDS inspirerte Ord formaner de kristne til å være «rede til all god gjerning». (Tit. 3: 1) Hvilke krav stiller det til oss som Guds trofaste tjenere? Det betyr at vi uten å nøle må være villige til å hjelpe andre i deres trang. Hvis vi er i stand til å gjøre noe til gagn for andre, burde vi ikke utsette å gjøre det eller overlate til andre å gjøre det. Nei, vi burde være villige til å fornekte oss selv om nødvendig for å hjelpe andre som er det verd.

Uttrykket «all god gjerning» kan omfatte så mange ting som kan være til gagn for vår neste og Gud til behag. Vi kan for eksempel oppmuntre våre medtroende ved det vi sier og gjør. På kristne møter har vi fin anledning til å gjøre det. Apostelen Paulus formaner oss med disse ord: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Heb. 10: 24, 25, NTN) Ja, det er en «god gjerning» å være regelmessig til stede på møtene i den kristne menighet for å oppmuntre, styrke og bygge opp våre brødre. Selv om vi ikke er helt i form, kan vi være en kilde til inspirasjon for andre når de ser at vår svakhet må vike for den styrke bare Jehova kan gi ved sin ånd.

På slike møter kan det være noen til stede som er deprimert, motløse eller lei seg. Ditt nærvær setter deg i stand til å hjelpe og trøste dem. Når du sier noe som viser at du bryr deg om dem, kan det få dem til å tenke positive tanker. Dine svar på spørsmål fra talerstolen kan også være oppmuntrende for dem.

Det er nettopp Jehovas ånd som gjør det mulig for deg å oppmuntre dine medtroende «til kjærlighet og gode gjerninger». Denne ånd, som hvilte over Jesus Kristus, satte ham i stand til «å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd». (Es. 61: 2, 3; Luk. 4: 17—21) Gir du ved hjelp av Guds ånd slik trøst til dem som ennå ikke er forent med deg i troen, idet du etterligner Jesus Kristus?

Når vi tar del i det livsviktige arbeid med å forkynne det «gode budskap» om Guds rike, kan vi virkelig trøste mange. Vi passer derfor på å sette av tid til den livsviktige tjeneste som består i å besøke folk i deres hjem, for derved om mulig å vekke deres interesse for Guds budskap til vår generasjon.

Hvor styrket blir vi ikke selv når vi er utholdende i denne gjerning! Ettersom det er et arbeid som i Bibelen blir sammenlignet med det å lete etter tapte «får», kan vi ikke vente å finne virkelig får-lignende mennesker på hvert gatehjørne, på hvert sted eller i hver grend. (Jevnfør Matteus 10: 6, 14.) Vi bør derfor ikke bli motløse når folk viser seg å være likegyldige. Vi bør i stedet ønske å fortsette i forkynnelsesarbeidet trass i folks likegyldighet, uvitenhet og blasfemiske motsigelser. Det gjør oss utholdende. — Rom. 5: 3—5.

Vi ønsker også å gjøre god bruk av de anledninger som byr seg hver dag til å gjøre andre kjent med Bibelens trøsterike løfter. Vi kan treffe folk vi kjenner, på holdeplassen, toget eller bussen, eller få anledning til å utveksle noen tanker med fremmede. Når vi henleder deres oppmerksomhet på hva Bibelen sier om verdensforholdene, og hvordan Bibelens profetier får sin oppfyllelse, viser vi at vi er «rede til all god gjerning». På grunn av at slike anledninger ofte byr seg, bør vi gjøre det til en vane å ha med oss et bibelsk hjelpemiddel — en liten bok, en brosjyre eller et blad — som vi kan tilby dem som viser litt interesse for Rikets budskap.

Loven, som ble gitt til israelittene ved Moses, påla dem å vise omsorg for dem som ble rammet av fattigdom. (5 Mos. 15: 7, 8, 11) I vår tid bør kristne tilbedere av Jehova være enda mer våken for sine fattige brødres behov, og de bør også bestrebe seg på å dekke deres behov i den utstrekning det er mulig. Blant dem som fortjener slik hjelp og gavmildhet, er brødre som er nidkjære i Rikets arbeid og har en dyp hengivenhet for Jehova Gud trass i at de blir utsatt for vanskeligheter. Vi bør etterligne Kornelius’ gavmildhet. Også før sin dåp var han en mann som «fryktet Gud» og ga «mange almisser til folket», og som ’alltid ba til Gud’. I et syn fortalte en engel ham: «Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud.» — Ap. gj. 10: 2—4.

I vår tid — som på apostlenes tid — finnes det reisende representanter for den verdensomfattende kristne menighet som drar fra sted til sted for å bygge opp brødrenes verdsettelse av det store privilegium det er å få tjene Jehova, og som deler nyttige forslag og erfaringer vedrørende tjenesten med dem. Slike reisende brødre fortjener vår helhjertete støtte, slik apostelen Paulus anbefaler i sitt brev til Titus (3: 13, 14, UO): «Zenas, den lovkyndige, og Apollos skal du utruste godt til reisen, så de ikke mangler noe. Også våre folk må lære å gjøre gode gjerninger der det trengs, så deres liv ikke skal være uten frukt.»

Nå er det selvfølgelig så at vi ikke alltid kan være klar over våre medtilbederes fysiske og åndelige behov, særlig ikke når de bor i fjerntliggende land. Men selv om det er tilfelle, kan vi gjøre «gode gjerninger» til gagn for dem. Det vi ikke kan gjøre personlig for å nå dem som har behov for hjelp, kan bli gjort gjennom det lovformelige redskap som Jehovas kristne vitner benytter seg av, nemlig Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Bidrag som blir sendt til dette selskap, blir brukt til å fremme åndelige interesser over hele jorden. På grunn av den gavmilde og hjelpsomme ånd som brødrene legger for dagen, disponerer dessuten Selskapet over midler som gjør det mulig å iverksette øyeblikkelige hjelpeaksjoner til gagn for dem som blir hjemsøkt av naturkatastrofer eller utsatt for voldsom forfølgelse.

Ved å være «rede til all god gjerning, viser vi at vi har satt vår lit til Gud. Vi kan derfor ha full tillit til at han vil velsigne oss både nå og i framtiden. Det var det apostelen Paulus påpekte da han framholdt betydningen av å være gavmild. Han oppfordret Timoteus til å oppmuntre noen medtroende til å «gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv». (1 Tim. 6: 18, 19) Hvor godt er det ikke å kunne ha del i «all god gjerning» og derved etterligne Gud, som gavmildt deler ut til alle — både materielle og åndelige ting. — Matt. 5: 45; Jak. 1: 5.