Hvor stor kraft har det gode budskap?
AV ALLE de budskaper som er blitt forkynt i århundrenes løp, er det ikke noe som har motivert folk til å gjøre det gode i den grad som Bibelens «gode budskap». Bibelen omtaler det som «det gode budskap om riket», «det gode budskap om Jesus Kristus», «det gode budskap om Guds ufortjente godhet», «Guds gode budskap», «fredens gode budskap» og «et evig godt budskap». (Matt. 4: 23; Mark. 1: 1; Apg. 20: 24; Rom. 15: 16; Ef. 6: 15; Åp. 14: 6, NW) Dette «gode budskap» er i første rekke budskapet om den frelse eller det evige liv menneskene kan oppnå ved å vise tro på den sonende virkning av Jesu Kristi offer, og på at Guds rike med Kristus som konge skal bringe alt det som er på jorden, i fullkommen harmoni med de hellige himler. (Apg. 4: 12; Rom. 1: 16, NW; Ef. 1: 7—14) Hvorfor har dette budskapet en slik kraftig virkning på dem som tar imot det?
Tenk på den situasjon mange befinner seg i når de kommer i kontakt med det «gode budskap». Før de fikk høre dette budskapet, følte de kanskje at deres liv var tomt og innholdsløst. Det kan være at de på grunn av personlige problemer og urettferdighet og undertrykkelse som de var vitne til, hadde et sterkt ønske om å få hjelp. Noen var skuffet fordi de ikke maktet å være slik som de syntes at de burde være. Da de fikk høre det «gode budskap», fikk de vite hva som i første rekke er årsaken til den sørgelige situasjonen de befinner seg i, nemlig at de og alle andre mennesker er syndere. Uansett hvor oppriktig et menneske er, vil det derfor aldri kunne leve slik at det ikke skuffer seg selv og andre. Mennesker vil aldri kunne stå fram for Gud som rettferdige ved å følge en bestemt lovsamling. Det «gode budskap» viser imidlertid hvordan de vil kunne få god samvittighet overfor Gud og mennesker og dessuten få håp om evig liv. Det hjelper dem også til å se hvordan Guds rike skal gjøre ende på alle sorger og lidelser. — Dan. 2: 44.
HVORDAN EN OPPNÅR GUDS GODKJENNELSE
Det er ikke noen vanskelige krav en må oppfylle for å komme i en godkjent stilling innfor Gud. Den Høyeste har selv tatt initiativet til å treffe en ordning som gjør at han kan tilgi synder.
Hvis vi skal kunne forstå den ordning som er truffet for at vi skal få tilgivelse for våre synder, må vi først forstå hvorfor vi er syndere. Bibelen viser at vår felles forfader, Adam, det første menneske, med overlegg valgte å synde mot Gud. Dette førte til at han ble en fremmed for sin himmelske Far, og at alle Adams etterkommere ble fremmedgjort for Gud. Synderen Adam kunne bare bli far til syndige barn, som var underlagt døden. Bibelen sier: «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Rom. 5:12) «Syndens lønn er døden.» — Rom. 6: 23.
På denne måten gjør Guds Ord det klart at døden er den straff som Guds rettferdighet krever når det blir begått en synd. For at et menneske skal kunne oppnå evig liv, må det derfor bli fritatt for syndens straff. Ettersom alle mennesker er syndere, kan ikke noe menneske påta seg den straffen som rettferdigheten krever — ikke engang for et eneste menneskes synd. Salmisten viser på en treffende måte hvor fullstendig hjelpeløse menneskene er når det gjelder å unngå syndens straff:
«Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham, — det ble for dyrt å frikjøpe hans liv, det må en oppgi for alltid — så han kunne leve evig og aldri gå i sin grav.» — Sal. 49: 8—10.
De måtte få hjelp annensteds fra. Og i sin store barmhjertighet skaffet Jehova Gud den nødvendige hjelp til veie. Hans kjæreste Sønn, den førstefødte, samarbeidet helt og fullt med sin Far i dette. Den kristne apostelen Paulus forklarer hva som skjedde, når han skriver til filipperne:
«Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det — da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, døden på en torturpæl.» — Fil. 2: 5—8, NW.
Fordi Guds Sønn ved den hellige ånds virksomhet på mirakuløst vis ble kjød i jomfru Marias morsliv, ble han født uten synd. Han kunne derfor påta seg den straffen som rettferdigheten krevde at syndere skulle sone. Da han led offerdøden den 14. nisan i år 33, oppfylte han profetien i Jesaja 53: 5, som lyder: «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.»
Vår Skaper krever at vi i tro godtar det forhold at hans sønn har tatt hele straffen for synden på seg, og at denne oppstandne Sønn er både «Herre og Messias», ja, den lovte messianske konge. (Apg. 2: 36) Bibelen sier: «Vi ser at Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, er kronet med herlighet og ære, fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.» — Hebr. 2: 9.
EN TRO SOM SPORER TIL HANDLING
Det er vår tro på Kristi offers sonende verdi som bringer oss i den stilling at vi kan motta Guds frie gave, evig liv. Som et resultat av denne troen blir vi underlagt den hellige ånds innflytelse. Når denne ånd virker på oss, blir den sanne tros frukter åpenbare i vårt liv. Vår kjærlighet til Jehova Gud, Jesus Kristus og våre medmennesker vokser. Vi blir sporet til handling.
Vi har et godt eksempel på dette i det som skjedde med noen tessalonikere i det første århundre. Apostelen Paulus skrev til dem:
«Da vi forkynte evangeliet [det gode budskap, NW] hos dere, skjedde det ikke bare i ord, men også i kraft, ved Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hvordan vi opptrådte hos dere; vi tenkte bare på dere. Og dere tok oss, ja, Herren selv, til forbilde, og under store trengsler tok dere imot Ordet med den glede som Den Hellige Ånd gir. Slik ble dere et eksempel for alle dem som tror, både i Makedonia og i Akaia. For fra dere har Herrens ord tont ut, ikke bare i Makedonia og Akaia, men alle steder har folk hørt om deres tro på Gud, så vi ikke behøver å si noe. De forteller selv hvordan vi ble mottatt hos dere. Dere vendte om til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himmelen, han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, som redder oss fra den vredesdom som kommer.» — 1. Tess. 1: 5—10.
Legg merke til at forkynnelsen av det «gode budskap» i Tessalonika ikke bare var et spørsmål om ord som ikke gav noen resultater. Budskapet hadde tvert imot en kraftig virkning på dem som tok imot det. Det fikk dem til å slutte å tilbe avguder og i stedet bli tjenere for den sanne Gud, Jehova. Det var tydelig at Guds hellige ånd var virksom i disse troendes liv, for de gjenspeilte den glede som ånden frembringer. Deres sterke overbevisning kom til uttrykk i at de ikke lot forfølgelse hindre seg i å handle i samsvar med det «gode budskap», som de tok imot som «Guds ord». (1. Tess. 2: 13) Tessalonikerne forkynte videre den sannhet de hadde mottatt, ansporet av tro og kjærlighet og en fast overbevisning om at de ville motta evige velsignelser når Guds vrede kom til uttrykk mot alle som forkaster det «gode budskap». Menigheten i Tessalonika ble så aktiv at nyheten om deres omvendelse og tro spredte seg til andre deler av Makedonia og like til Akaia. Da Paulus og hans reisefeller kom med det «gode budskap» til dem som bodde i disse områdene, var følgelig den tro som de kristne i Tessalonika la for dagen, allerede kjent der.
GODE EKSEMPLER HADDE SIN VIRKNING
Tessalonikernes nidkjærhet var til dels et resultat av at de hadde sett det gode eksempel som apostelen Paulus og hans medarbeidere hadde satt. Paulus’ og hans medarbeideres levesett vitnet om at de hadde Guds ånd. Før Paulus og Silas kom til Tessalonika, hadde de fått en skammelig behandling i Filippi. Deres rettigheter som romerske borgere var blitt tråkket på. Uten rettssak var de blitt slått, fengslet og satt i blokken. Ved Guds inngripen ble de løslatt, noe som førte til at fangevokteren og hans familie omvendte seg. — Apg. 16: 22—33.
Den ubehagelige opplevelsen Paulus og Silas hadde i Filippi, dempet ikke på noen måte deres nidkjærhet. De kom til Tessalonika med den frimodighet som bare Gud kan gi ved hjelp av sin ånd. I sin forkynnelse tok Paulus avstand fra alt bedrag og viste at han ikke hadde vært fordringsfull. Han arbeidet med sine egne hender for å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold og gikk deretter helt og fullt inn for å forkynne sannheten for tessalonikerne. Det var innlysende for enhver oppriktig iakttager at en mann som var så lojal, rettskaffen, uklanderlig og selvoppofrende, ikke kunne være opphav til løgn og falskhet. Det var tydelig at han ble ledet av den hellige ånd, og at han trofast etterlignet Herren Jesus Kristus. — 1. Tess. 2: 5—12.
Det «gode budskap» og Paulus’ gode eksempel, som viste hvilken god innflytelse Guds budskap øver på enkeltpersoner, satte følgelig tessalonikerne i stand til å etterligne Jesus Kristus. De begynte å vandre på den vei som Gud godkjenner, og benyttet alle anledninger til å forkynne det «gode budskap». Ettersom Tessalonika var en havneby, traff de mange kjøpmenn og folk som var på reise. Disse kunne vidt og bredt fortelle andre om deres nidkjærhet.
ER DU BLITT PÅVIRKET?
Viser du, i likhet med tessalonikerne, tro på Kristi offers sonende verdi? Hvis du gjør det, bør andre kunne se at du lar Guds ånd være en virksom kraft i ditt liv. Etter hvert som tiden går, vil det da bli mer og mer tydelig at du følger Herren Jesu Kristi eksempel og lære.
Fordi du dypt og inderlig verdsetter den kjærlighet du personlig er blitt vist, vil du anstrenge deg for ikke å synde. Det ville være inkonsekvent hvis noen hevdet at han tror på Kristi blods rensende kraft, og så med overlegg syndet! Det ville være som om han takket en annen for at han hadde vasket klærne hans, og så tok de rene klærne på seg og rullet seg i nærmeste søledam. (Jevnfør 2. Peter 2: 22.) Det er innlysende at ingen som har verdsettelse, vil gjøre noe slikt. En som bevarer en sterk tro på det Gud har gjort for menneskene gjennom Jesus Kristus, kan heller ikke praktisere synd. — 1. Joh. 3: 4—6, NW.
Vår tro på den foranstaltning Gud har truffet for at vi skal kunne oppnå evig liv, ansporer oss dessuten til å tale. Det er derfor Jehovas vitner «i hele verden» oppsøker folk i deres hjem med Rikets budskap. (Matt. 24: 14) Og vi ønsker uten tvil også at våre slektninger, våre bekjente, ja, alle som vi personlig kommer i kontakt med, skal få høre det «gode budskap» og handle i samsvar med det. Det er bare når de tar imot det «gode budskap», at de kan unnslippe Guds vrede, som skal komme til uttrykk mot de ugudelige, og bare på den måten vil de få oppleve den tid da Guds rike med Kristus som konge gjør jorden til et sted hvor smerte, sykdom og død ikke finnes mer. — 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 4, 5.
Det «gode budskap» har ikke mistet sin kraft i de over 1900 årene som har gått. Det får fremdeles tusener av mennesker til å underkaste seg Guds ånds innflytelse og frembringe åndens frukt, som først og fremst er kjærlighet. Fordi sanne kristne lar seg drive av denne ånd, kan de ikke la være å snakke med andre om det mest storslagne budskap som finnes i vår tid. Føler du det også på den måten? Det gjør du hvis du virkelig tror på det «gode budskap».