De som skal herske over jorden i 1000 år
DET har vært mange herskere her på jorden. Både de styrende og de som blir styrt, har prøvd enhver tenkelig form for menneskelig styre, men ingen av disse styreformene har vært tilfredsstillende for menneskene eller brakt dem sann lykke. Slik har det nå vært i snart 6000 år.
Men i denne lange tidsperioden har det vært én hersker over jorden. Han har hatt herredømme over hele denne tingenes ordning. Hvordan har han utøvd dette herredømmet? Jo, ved å øve sin innflytelse på de ufullkomne menneskene som denne ordning består av. Vi kan finne ut hvorvidt denne herskeren har vært en god eller en dårlig hersker, ved å anvende det bibelske prinsipp angående årsak og virkning: «Når de rettferdige kommer til makten, gleder folket seg; men når en ugudelig mann hersker, sukker folket.» — Ordspr. 29: 2.
Ja, i 6000 år har menneskene sukket fordi de har vært underlagt det usynlige herredømme til ham som Bibelen kaller «denne verdens gud» og «verdens fyrste», som er Guds fiende. (2 Kor. 4: 4; Joh. 12: 31; 14: 30) Bibelen viser at denne herskeren er Satan Djevelen. (Åpb. 12: 9) At han virkelig har herredømmet over de jordiske regjeringer, ble vist da han tilbød Jesus Kristus alle denne verdens riker mot at Jesus skulle falle ned og tilbe ham. — Matt. 4: 8—10.
Mennesker som har et ønske om fred, liv og frihet, kan imidlertid se fram til noe bedre enn den nåværende situasjon. De kan ha tillit til sannheten i et annet av Bibelens ordspråk: «Når de ugudelige får makt, får synden makt; men de rettferdige skal se deres fall med glede.» I vår tid er ondskapen stor på jorden. Den vil imidlertid snart bli fjernet. — Ordspr. 29: 16.
Seks tusen år av menneskenes historie nærmer seg nå sin avslutning, og for mennesker virker dette som en svært lang tid. Men for universets hersker og bedømt etter universets alder er 6000 år bare som noen få dager eller timer. Denne tiden har ikke desto mindre gitt menneskene rikelig anledning til å innse hvor nytteløse menneskenes egne bestrebelser er, og hvor sårt de trenger Guds rike, som Gud har opprettet, og som skal tre i stedet for alle andre styreformer på jorden. — 2 Pet. 3: 8, 9.
I løpet av 1000 år vil Guds messianske rike fjerne alle de dårlige virkningene av Satans 6000-årige styre over jorden. Kristus Jesus er Kongen i dette riket, men han har 144 000 medkonger. Hva slags herskere er de? Hvordan kan vi være sikre på at de ikke vil la korrupsjon få gjøre seg gjeldende i regjeringen? (Det minste avvik fra rette prinsipper kan ende med at en hel regjering og dens undersåtter gjør seg skyldig i korrupsjon. «En liten surdeig syrer hele deigen.» [Gal. 5: 9]) Hvordan gjør disse herskerne seg kvalifisert til å inneha slike viktige stillinger?
Jesus Kristus er selvfølgelig sterkt interessert i egenskapene til de kongene han skal herske sammen med. Disse kongene blir gjentatte ganger omtalt i den åpenbaring han ga til sin apostel Johannes. Johannes forteller:
«Jeg så troner, og det var de som satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å dømme. Ja, jeg så deres sjeler som var blitt henrettet med øksen for det vitnesbyrd de ga om Jesus, og fordi de talte om Gud, og dem som hverken hadde tilbedt villdyret eller dets bilde, og som ikke hadde fått merket på sin panne og på sin hånd. Og de ble levende og hersket som konger med Kristus i tusen år. (Resten av de døde ble ikke levende før de tusen år var slutt.) Dette er den første oppstandelse. Lykkelig og hellig er enhver som får del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ingen myndighet, men de skal være prester for Gud og for Kristus og skal herske som konger med ham i de tusen år.» — Åpb. 20: 4—6, NW.
De troner Johannes så, var oppe i himmelen, ikke på jorden, for Kristi trone er i himmelen. (Åpb. 3: 21) Og det var ikke et ubestemt antall av dem. Antallet var 144 000 og svarer til de 144 000 åndelige israelitter som ble beseglet med «den levende Guds segl», og som «følger Lammet [Jesus Kristus] hvor det går». (Åpb. 7: 1—8; 14: 1—5) Johannes så her begynnelsen på den herlige 1000 år lange dommens dag. Denne dagen ble omtalt med følgende ord for domstolen på Areopagos i Aten for over 1900 år siden:
«[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 31.
«Henrettet med øksen»
Hvordan kan vi være sikre på at disse 144 000 herskerne vil være like trofaste som sin leder, den messianske Kongen, Jesus Kristus, og like rettferdselskende som han var? Åpenbaringen forteller oss at før de ble oppreist for å regjere som konger, ble de «henrettet med øksen». Hvorfor ble de det? «For det vitnesbyrd de ga om Jesus, og fordi de talte om Gud.» (Åpb. 20: 4, NW) I likhet med Jesus seiret de over verden ved å nekte å bryte sin lojalitet overfor Gud. De fortsatte å forkynne om Guds rike, om Jesus, som er Kongen i dette riket, om Gud, som har opprettet det, og om dets kommende styre over jorden. Bare døden kunne sette en stopper for deres lojale forkynnelse.
Det som står i dette skriftstedet, betyr ikke at hver enkelt av de 144 000 framtidige konger skulle bli henrettet med en bokstavelig øks eller halshogd. Apostelen Jakob ble henrettet med sverd etter ordre fra Herodes Agrippa I. (Ap. gj. 12: 1, 2) Apostelen Paulus skal ifølge tradisjonen ha blitt halshogd i Roma. (2 Tim. 4: 6—8) Andre ble henrettet på forskjellige andre måter, mens noen døde på en «normal» måte.
Alle måtte imidlertid være trofaste helt inntil døden. (Åpb. 2: 10) De måtte dø for i likhet med Kristus å kunne bli forvandlet fra menneskelig natur til «guddommelig» (gudlignende, åndelig) natur i og med en oppstandelse fra de døde. (2 Pet. 1: 4) De måtte dø «en død som er lik hans» for å «kunne nå fram til den tidlige oppstandelse fra de døde». (Fil. 3: 10, 11, NW) De dør altså ikke på grunn av sine synder. Når de dør, er det derfor som om de blir «ofret» med Kristus. Paulus skriver: «For er vi blitt forent med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.» — Rom. 6: 5.
Hvordan kan det da sies om dem at de blir «henrettet med øksen»? I Romerriket var myndigheten til å henrette symbolisert ved en øks som satt i et risknippe, den såkalte fasces. Benito Mussolini gjorde fasces til et utbredt symbol under sitt «fascistregime» i Italia.
Den politiske stat henretter således i virkeligheten de 144 000 arvinger til Riket ved å dømme dem uverdig til å leve under dens myndighet. Den dømmer dem på en måte til døden. Dette er fordi verden hater dem. (Joh. 17: 14; Matt. 24: 9) De er i likhet med apostlene «uønsket» i denne verdens religiøse og politiske lederes øyne. — 1 Kor. 4: 13.
Ingen tilbedelse av «dyret»
At disse 144 000 vil forbli trofaste i sin stilling som konger, kan vi dessuten få en forsikring om ved å se på en annen grunn til at de ble «henrettet med øksen» (NW). Det var fordi de «ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde» og «ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd». — Åpb. 20: 4.
Grunnen til at de ble «henrettet med øksen», var altså ikke at de hadde tatt del i noen som helst form for fanatisk religiøs eller revolusjonær virksomhet eller hadde blandet seg opp i politikk. Det var fordi de inntok en nøytral holdning til alle former for politikk og all politisk virksomhet rundt om på jorden. De tok standpunkt for Guds rike som menneskenes eneste håp. De som fortsatt er igjen av disse Rikets arvinger nå i det 20. århundre, har heller ikke tilbedt De forente nasjoners organisasjon for internasjonal fred og sikkerhet.
Å unnlate å ’tilbe’ den politiske stat eller dens «bilde», De forente nasjoner, innebærer at en ikke setter sitt håp til disse menneskelagde organisasjonene istedenfor til Guds rike eller sverger dem troskap. Disse Kristi åndelige brødre fortsetter i stedet å kunngjøre Riket. De har ikke «merket på sin panne og på sin hånd», det vil si, det er ikke noe ved dem som viser at de er slaver av staten, og de gir heller ikke en hjelpende hånd for å fremme dens verdslige virksomhet, som ofte er dyrisk. De streber ikke etter å oppnå politiske stillinger og stemmer ikke på kandidater til slike stillinger. De nekter å delta i den politiske stats blodige kriger.
Men disse kristne, som vitner om Guds overherredømme, setter seg aldri opp imot den politiske stat når det gjelder disse tingene. De ’gir keiseren hva keiserens er’ ved å overholde lover som har å gjøre med innregistrering og betaling av skatt, og ved å adlyde alle dem av landets lover som ikke er i strid med Guds lover, som er nedskrevet i Bibelen. Det er bare når «keiseren» gjør krav på noe som tilhører Gud, nemlig tilbedelse, hengivenhet eller noe som har med deres anerkjennelse av Jehovas overherredømme å gjøre, at de må si nei og velge, å «lyde Gud mer enn mennesker». Dette fører til at de i symbolsk og undertiden i bokstavelig forstand blir «henrettet med øksen». — Matt. 22: 21; Ap. gj. 5: 29.
De blir ikke «henrettet med øksen» fordi de selv ønsker det. De ønsker ikke å bli forfulgt eller å bli martyrer. De er ikke desto mindre på forhånd klar over at de kommer til å utsette seg for verdens hat på grunn av det de forkynner, nemlig at Jesus er Kristus og Konge, og at Gud er den rettmessige hersker i universet (vår jord innbefattet). De vet at de må følge i Kristi fotspor helt til de i likhet med ham dør i trofasthet mot Gud. — 1 Pet. 2: 21.
En rettferdig regjering garantert
Kan vi så være fullt forvisset om at disse underkonger under Kristus vil utøve et rettferdig, rettvist, upartisk og barmhjertig styre? Bibelen sier om dem: «I deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte.» (Åpb. 14: 5) Gud stoler på dem, og hans dømmekraft og skjelneevne er fullkommen og ufeilbarlig. Han sier at de er ’hellige’, det vil si at de er fullstendig rene og rettferdige. (Åpb. 20: 6) Etter å ha beskrevet hvordan Gud fullender dannelsen av sitt åndelige Israel, som består av alle de 144 000 arvingene til Riket, utbryter apostelen Paulus: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» — Rom. 11: 33.
Lar det seg gjøre å få et glimt om ikke annet av det tusenårige styre? Ja, Bibelen gir oss et forhåndsglimt av det. I senere artikler håper vi å kunne gi en liten forsmak på noen av de goder det vil bringe. I mellomtiden kan du også ved å studere Bibelen og komme sammen med noen av disse Rikets arvinger som ennå er igjen her på jorden, og deres medarbeidere i billedlig forstand få en forsmak på det som dette rettferdige styret vil komme til å utrette når det gjelder å skape virkelig fred, enhet og kjærlighet blant alle mennesker. Jehovas vitner setter stor pris på å komme sammen på den måten, og vi er sikker på at du også vil gjøre det. Du innbys til å overvære møtene i deres Rikets sal på det stedet hvor du bor, for å bli overbevist om dette.