Spørsmål fra leserne

● I 2 Mosebok 4: 11 står det: «Hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind? Er det ikke jeg, [Jehova]?» Betyr dette at Gud i alle tilfelle er ansvarlig for døvhet eller blindhet? — USA.

Nei, det ville ikke være i samsvar med Guds personlighet. Bibelen sier: «Med onde ting kan ikke Gud bli prøvd, og han prøver heller ikke selv noen.» (Jak. 1: 13, NW) Alt det han gjør, har en hensikt. Han fører aldri ulykke over noen uten å ha god grunn til å gjøre det. Han er kilden til «all god gave og all fullkommen gave». (Jak. 1: 17) «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» — 5 Mos. 32: 4.

Av dette forstår vi at det var på grunn av det valg de to første mennesker, Adam og Eva, selv traff, at de mistet sin fullkommenhet og derved også evnen til å sette fullkomne barn til verden. (Job 14: 4) Etter hvert som deres etterkommere giftet seg og fikk barn, gjorde ufullkommenheten seg mer og mer gjeldende blant menneskene, deriblant i form av slike fysiske handikap som blindhet og døvhet. Fordi Jehova Gud har tillatt dette, kunne han omtale seg selv som den som «gjør» mennesker stumme, døve og blinde. (Se Romerne 8: 20, 21.) Han forstår dessuten fullt ut slike handikap og hva som er årsaken til dem.

Jehova Gud har ikke beskyttet mennesker mot de sørgelige følger som ulydighet kan ha på kroppen. Guds uforanderlige lov lyder: «Det som et menneske sår, det skal han òg høste.» (Gal. 6: 7) Barn som blir født som følge av blodskam, kan således ha visse medfødte mangler; de kan være blinde eller døve eller ha andre handikap fra fødselen av. Mennesker som lever et umoralsk liv, kan pådra seg en kjønnssykdom som fører til at de blir blinde, døve eller til og med sinnssyke. De samme handikap kan være medfødt hos barn hvis mødre har pådratt seg en kjønnssykdom.

Når det passer inn i Jehova Guds hensikt, kan han rent bokstavelig gjøre mennesker blinde, døve eller stumme. Et eksempel på dette har vi i Sakarias, døperen Johannes’ far. Da Sakarias ga uttrykk for tvil etter å ha fått vite at han og hans aldrende hustru, Elisabeth, skulle få en sønn, sa engelen Gabriel til ham: «Du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid.» (Luk. 1: 20) Sakarias ble da stum helt til den dagen da hans åtte dager gamle sønn ble omskåret. — Se også Apostlenes gjerninger 13: 8—11.

Gud «gjør» dessuten mennesker stumme, døve og blinde i åndelig forstand. Hvis noen selv velger å være døve og blinde overfor hans budskap, tillater han at de fortsetter å være vantro. Dette var tilfelle med det troløse Israel på profeten Esaias’ tid. Det ble sagt til Esaias: «Gå av sted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke! Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til, for at det ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir legt!» — Es. 6: 9, 10.

Ettersom Jehova Gud kjente de troløse israelittenes hjertetilstand, visste han på forhånd at de ville komme til å motarbeide hans budskap. Jo mer Esaias framholdt Jehovas ord for dem, jo mer ville de forherde seg overfor det. På denne måten viste Esaias’ profeti hvor stor deres åndelige blindhet og døvhet var. Det ville virke som om de var blitt gjort døve og blinde i åndelig henseende.

I betraktning av det Jehova Gud har gjort og kan gjøre, kan Bibelen følgelig si at han «gjør» stum, døv og blind. Men han er ikke direkte ansvarlig for alle tilfelle av slike fysiske handikap. Disse fysiske defektene har i første rekke oppstått fordi Gud har tillatt at den syndige menneskeslekt er blitt til. I noen få tilfelle og for å fremme en spesiell hensikt har Jehova Gud forårsaket fysisk blindhet og stumhet. Han har latt åndelig blindhet og døvhet komme tydelig til uttrykk hos dem som ikke tror på hans ord eller budskap. På den annen side har han også i åndelig forstand gitt syn og hørsel til dem som bestreber seg på å gjøre hans vilje, og gjennom sitt rike ved Kristus vil han befri menneskeheten for alle fysiske handikap. — Es. 61: 1, 2; Åpb. 21: 3, 4.

● Hvorfor taler Selskapet Vakttårnets publikasjoner om bare sju verdensmakter, når det tydeligvis i århundrenes løp har eksistert andre mektige imperier? — USA.

Selskapet Vakttårnets publikasjoner taler ikke vilkårlig om bare sju verdensmakter. De gjør det utelukkende i bibelsk sammenheng og ikke i alminnelig eller verdslig forstand. Den bibelske boken Åpenbaringen nevner spesielt «sju konger». I Åpenbaringen 17: 10 leser vi: «De er sju konger; de fem er falt, den ene er til, den annen er ennå ikke kommet.»

Det er klart at det i århundrenes løp har vært langt flere enn sju bokstavelige «konger» som har utøvd herredømme. De sju «konger» det tales om her, må derfor symbolisere bestemte riker eller verdensmakter, hvorav den sjette verdensmakt utøvde sitt herredømme på den tid apostelen Johannes nedskrev disse ordene. Daniels bok oppgir navnene på tre av disse verdensmaktene, nemlig Babylon, dobbeltmakten Media og Persia og Grekenland. (Se Daniel 2: 37—43; 7: 1—7; 8: 20, 21.) Alle disse tre verdensmaktene hadde noe å gjøre med Guds gamle paktsfolk, israelittene.

Med denne nøkkel fra Daniels bok kan vi identifisere de andre «konger» av de sju som er nevnt i Åpenbaringen 17: 10. De måtte være store verdensmakter som direkte hadde noe å gjøre med enten Guds paktsfolk i gammel tid eller med hans nye nasjon av åndelige israelitter, som består av Jesu Kristi lojale disipler. (Rom. 2: 28, 29; Gal. 6: 16) Før Babylon ødela Jerusalem og la Juda land øde, var det to andre store verdensmakter som i betydelig grad gjorde sin innflytelse gjeldende overfor israelittene. Den første var Egypt, som holdt dem i trelldom i mange år, og den andre var Assyria, som ødela tistammeriket Israel og også herjet mange av Judas byer. Etter Babylon var det Persia som hersket over Judea inntil det greske styre fortrengte det persiske, og senere var det Roma som hersket over jødene.

De fem kongene som hadde «falt» da apostelen Johannes skrev Åpenbaringen (omkring år 96 e. Kr.), var: Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia og Grekenland (Hellas). Den verdensmakt som da hersket, var den romerske verdensmakt. Med hensyn til den som skulle komme, har den angloamerikanske verdensmakt utøvd størst myndighet siden Romerriket utøvde sitt herredømme. Historien viser dessuten at den angloamerikanske verdensmakt traff strenge forholdsregler overfor de åndelige israelitter, både under den første og den annen verdenskrig.a

Selv om det har vært andre store verdensmakter, er det således bare sju av disse som passer til den bibelske beskrivelsen av de «sju konger».

● Finnes det noen virkelig innvending mot at et Jehovas vitne har stevnemøter eller fast følge med en som ikke er et Jehovas vitne, men som respekterer den kristnes tro? — USA.

Bibelen sier ikke noe om stevnemøter eller fast følge ettersom dette er et moderne begrep, men den inneholder veiledende prinsipper.

Innvigde kristne betrakter ikke det å ha fast følge som bare en form for avkobling. De betrakter det som et alvorlig skritt som kan føre til inngåelse av ekteskap. Når det gjelder ekteskap, anbefaler Bibelen de kristne å gifte seg «i Herren», med en troende, og ikke bare med en som ’respekterer ens tro’. (1 Kor. 7: 39) En som har fast følge med en vantro i den hensikt å inngå ekteskap, handler derfor i strid med Bibelens formaning.

Selv om enkelte som er vantro, kanskje respekterer den kristnes tro, følger de ikke selv Guds Ords veiledning. De vil kanskje derfor være tilbøyelige til å ta seg visse friheter overfor en av det motsatte kjønn. Ettersom en kristen ikke er immun overfor kjødelige ønsker, kan han eller hun gi etter for fristelser under samvær med en vantro. «Far ikke vill,» formaner Bibelen, «dårlig omgang forderver gode seder.» — 1 Kor. 15: 33.

Selv om en unngår umoralsk oppførsel, er en vantro ikke god omgang. En som ikke er en innvigd tilbeder av Jehova Gud, kan ikke være en kilde til virkelig oppmuntring for en som er det. En vantro kan kanskje gi inntrykk av å være et «godt menneske» og å respektere den troendes tro, men han verdsetter ikke virkelig åndelige ting. Ettersom han ikke har et åndelig syn på tingene, vil han ikke styrke den troende i spørsmålet om å være trofast mot Gud. I betraktning av at den vantro kanskje tenker på ekteskap, vil han sannsynligvis oppmuntre den kristne til å ignorere Guds formaning om bare å ’gifte seg i Herren’.

Det er derfor forstandig av en innvigd kristen å se seg om etter en mulig ektefelle blant dem som er troende og har en åndelig innstilling, og ikke blant dem som er vantro. — Se 5 Mosebok 7: 3, 4; Nehemias 13: 26, 27; Malakias 2: 10—12.

● Vil de som blir oppreist til liv på jorden, fortsatt være ufullkomne og besmittet med den adamittiske synd, i betraktning av at Romerne 6: 7 sier at en «som er død, er rettferdiggjort [frikjent, NW] fra synden»? — USA.

I Romerne 6: 7 står det: «For den som er død, er rettferdiggjort [frikjent, NW] fra synden.» Sammenhengen viser at apostelen Paulus talte om de åndssalvede kristne som levde på hans tid. Mens de ennå levde, var de blitt døpt til Kristus Jesus og gitt mulighet til å oppnå himmelsk liv. For å kunne bli salvet med hellig ånd og godtatt som åndelige sønner av Gud måtte de dø hva deres tidligere liv som ufullkomne mennesker angår, få sine synder tilgitt av Gud og bli tilregnet menneskelig fullkommenhet.

Men da Paulus sa dette angående de salvede kristne, benyttet han seg av en naturlig og virkelig illustrasjon. Det kunne i alminnelighet med rette sies at en som var død, var frikjent fra synden.

Døden, ikke selve dødsprosessen, er den fulle betaling for synden. Bibelen sier: «Den lønn som synden gir, er døden.» (Rom. 6: 23) Dette betyr at når et menneske har dødd, vil hans synder ikke lenger bli holdt imot ham. Og hadde det ikke vært for Jesu Kristi offer og Guds beslutning om å oppreise de døde, ville han aldri ha fått liv igjen. Men han ville fortsatt være frikjent fra synden, for Gud ville ikke granske hans sak på nytt og så idømme ham andre former for straff for hans synd.

Dette kan sammenlignes med den situasjon en mann er i som soner en fengselsstraff for en eller annen forbrytelse han har begått. Når han har sonet straffen, blir han ikke igjen stilt for en domstol og dømt på nytt for den samme forbrytelsen.

Når det gjelder en som blir oppreist fra de døde til jordisk liv, vil ikke de synder som han ble dømt til døden for, bli holdt imot ham. I likhet med en som blir løslatt fra et fengsel, har han anledning til å holde loven. Den som blir oppreist, er imidlertid fortsatt det samme menneske. Døden har ikke frambrakt noen forandring hos ham med hensyn til hans personlighet og syndige tilbøyeligheter. Han blir ikke oppreist som et fullkomment menneske, som er fri for all synd og ufullkommenhet som er nedarvet fra Adam. Han blir ikke erklært rettferdig fordi han døde. I likhet med en tidligere straffet person må han gjøre seg store anstrengelser for ikke å gi etter for sine kjødelige svakheter. Han må på en måte begynne der hvor han sluttet da han døde, og dra full nytte av de foranstaltninger Gud har truffet for at menneskene skal kunne oppnå evig liv på jorden.

Noen mennesker vil være mer tilbøyelige til å gjøre det som er galt, enn andre, på grunn av det liv de levde før de døde. Bibelen sier: «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» (Ap. gj. 24: 15) De som var urettferdige da de døde, vil derfor også være urettferdige når de blir oppreist til liv på jorden.

Selv om døden frikjenner en fra synden, forårsaker den således ingen forandring hos et menneske. De som blir oppreist til liv på jorden, er som de var da de døde, etterkommere av synderen Adam. De er ufullkomne mennesker, akkurat som de som Elias, Elisa, Jesus Kristus, Peter og Paulus oppreiste for mange hundre år siden. De som døde og ble oppreist i fortiden, ble ikke forvandlet til fullkomne mennesker som kunne leve evig. Det forholder seg på samme måte med dem som blir oppreist til liv på jorden i den nye ordning. Det er bare hvis de benytter seg av de foranstaltninger som knytter seg til Jesu sonoffer, at de vil unngå å dø.

I den bibelske boken Åpenbaringen blir Guds foranstaltning for liv, innbefattet ordningen med et sonoffer for synd, billedlig framstilt som en elv med livsens vann. (Åpb. 22: 1, 2) Det er derfor ved å «drikke» av denne «elven» at de oppstandne gradvis blir frigjort fra alle syndige tilbøyeligheter og blir fullkomne mennesker.

Jehova Gud betrakter dem først som virkelig levende når de er blitt fullkomne mennesker. Det er tydeligvis derfor Bibelen sier at de som blir oppreist til liv på jorden, ’ikke blir levende før de tusen år er gått’. Under Kristi tusenårige styre vil verdien av Kristi sonoffer bli anvendt til gagn for menneskeheten. — Åpb. 20: 5.

[Fotnote]