Innvielse og innvielsens symbol

1. Hvordan kan det være til stor nytte å ha et tegn som identifiserer en, slik tilfellet var med oppriktige jøder før Jerusalem ble ødelagt i år 607 f. Kr.?

ET TEGN eller symbol på en persons identitet eller offisielle status kan være nyttig, ja, det kan være nødvendig. Kort tid før byen Jerusalem ble ødelagt i år 607 f. Kr., ble for eksempel en symbolsk «mann» sendt ut for å sette et merke eller et tegn i pannen på rett innstilte israelitter for å beskytte dem mot å bli slått i hjel. Bare de som var sterkt opprørt over ’all den styggedom som foregikk’ i den byen som skulle ha vært Guds hellige by, fikk det tegnet som gjorde at de ble frelst. — Esek. 9: 1—7; jevnfør EN.

2. Hvilke trekk som tjener som identifikasjon, drøftes i Åpenbaringen, kapittel 7? Hvordan har de betydning for frelsen?

² En ’stor trengsel’ kommer om kort tid til å ramme hele verden. Åpenbaringen 7: 1—8 forteller at de «fire engler» som står ved jordens fire hjørner, har fått beskjed om å holde de fire vinder tilbake, så de ikke blåser opp til et ødeleggende uvær eller frembringer en «trengsel» før det fastsatte antall av Guds utvalgte har fått segl på pannen. Dette gir dessuten en ’stor skare’ tid til å rense seg «i Lammets blod» for å bli regnet verdige til å overleve denne «store trengsel». — Åp. 7: 9—14; Matt. 24: 21, 22.

3, 4. Hva var ’symbolet på innvielse’ på den jødiske øversteprestens lue en påminnelse om?

³ I fortidens Israel ble det innsatt et presteskap. Moses hadde fulgt de detaljerte forskrifter han hadde fått av Jehova om hvordan øversteprestens klær skulle lages. Angående luen står det skrevet: «De laget panneplaten, det hellige diadem [symbolet på deres hellige innvielse, The New English Bible; det hellige innvielsestegn, NW], av rent gull. I den graverte de inn som i et signet: ’Helliget [Jehova]’ [’viet til Jahvæ’, MMM; ’vigslet til Jahve’, The Jerusalem Bible]. De satte en snor av fiolett ull i platen og festet den oppe på luen.»a — 2. Mos. 39: 30, 31; 29: 6; 3. Mos. 8: 9.

⁴ Dette ’symbolet på innvielse’ skulle tjene som en påminnelse for øverstepresten og for alle dem som så ham, om at han var blitt «vigslet» eller innviet av Gud til en hellig tjeneste på vegne av et innviet folk. Han og hans medprester skulle ta ledelsen i undervisningen av folket og i å frembære offer som soning for deres synder. Disse offerne ville hjelpe dem til å leve i samsvar med sin innvielse til Gud. Dette ville bidra til nasjonens hellige, innviede status, for nasjonens medlemmer ble advart om at hvis de forlot Jehova, ville han forlate dem og overgi dem til deres fiender. — 5. Mos. 28: 15, 25, 63.

5. Hvorfor er ikke vår situasjon håpløs, selv om det i dag ikke finnes noen jøde ved navn Cohen som kan bevise at han er den aronittiske øversteprest?

⁵ Israelittenes tragiske historie er spekket med beretninger om de ulykker de ble rammet av som følge av at de vendte seg bort fra Guds bud og deres innviede tjeneste for ham. Etter at byen Jerusalem og dens tempel var blitt ødelagt for annen gang, i år 70 e. Kr., forsvant øverstepresten med innvielsessymbolet på sin lue fra skueplassen. Ingen av de jøder som i dag bærer etternavnet Cohen (som betyr «prest»), kan bevise at han er Israels øversteprest. Er da vår situasjon håpløs? Nei! Vi leser angående den herliggjorte Guds Sønn: «Ja, en slik øversteprest var det vi måtte ha: hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene. . . . han ofret seg selv.» — Hebr. 7: 26, 27.

6, 7. Ble Jesus født i prestestammen i Israel? Hvordan kunne han bli øversteprest?

⁶ Siden Jesus var Guds Sønn, trengte han ikke å være et medlem av Levi stamme eller av den aronittiske prestefamilie for å bli Guds prest. Det forholdt seg slik på grunn av Jehova Guds vidunderlige ordning. Kong David ble inspirert av Guds ånd til å profetere angående denne berømte etterkommeren, som skulle få en høyere stilling enn sine kongelige forfedre: «[Jehova] sier til min herre: ’Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’ Fra Sion rekker [Jehova] ut din mektige kongestav. Du skal herske blant dine fiender! Ditt folk møter villig fram den dagen du mønstrer din hær. I hellig skrud kommer din ungdom til deg som dugg ut av morgenrødens skjød. [Jehova] har sverget og tar det ikke tilbake: ’Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.’» — Sal. 110: 1—4.

⁷ Helt fram til vår tid har således den herliggjorte Jesus Kristus vært en kongelig Øversteprest, opphøyd over overprestene i det gamle Israel, som hadde et materielt symbol på sin innvielse. Han innehar sin stilling, ikke fordi han er en levittisk prest, men i kraft av den ed Jehova Gud har sverget.

ET SYMBOL FOR DEM SOM «MØTER VILLIG FRAM»

8. Hva er det som viser at vi nå lever på ’den dagen Kristus mønstrer sin hær? Hva gjør de som møter villig fram, nå?

⁸ Den kongelige Øversteprests, Kristi Jesu, disipler «møter villig fram» i dag, på «den dagen [han] mønstrer [sin] hær». De innvier seg til Jehova Gud i denne kongelige Øversteprests navn. De blir døpt i vann som et symbol på denne innvielsen. Det er det fullstendige antall av disse som må få et segl før den «store trengsel» begynner. De «møter villig fram» sammen med sine medarbeidere, som tilhører den ’store skare’. De er som dugg ved at de bærer fram Guds forfriskende budskap om frelse for folk. — Åp. 7: 2—4, 9, 10, 14.

9. Hvilken veiledning gir Paulus salvede kristne i Romerne 12: 1, 2?

⁹ Apostelen Paulus skrev til disse disiplene for 1900 år siden: «For Guds barmhjertighets skyld formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.» — Rom. 12: 1, 2.

10, 11 a) Hva drøftet Paulus umiddelbart før han rettet denne oppfordringen til de kristne ikke-jøder i Roma? b) På hvilken måte var denne ordningen et uttrykk for stor barmhjertighet fra Guds side?

¹⁰ Paulus kommer med denne bønnen rett etter at han har drøftet det symbolske oliventreet. Han sammenlignet den innviede Israels nasjon, som var kjødelige etterkommere av Guds «venn», Abraham, med grener på et dyrket oliventre. Derfor var de de første som kunne bli «Abrahams ætt» i samsvar med det løftet han hadde fått. (1. Mos. 12: 3; 22: 17, 18; Gal. 3: 16, 29; Jak. 2: 23) Men bare en rest av kjødelige jøder tok imot Jesus som Messias og ble overført fra å være den jordiske Abrahams kjødelige ætt til å bli den større Abrahams, Jehovas, åndelige ætt. (Rom. 11: 5, 7) De andre ble hogd av som ’grener’. For å erstatte dem vendte Gud seg til ikke-jødene eller, for å si det slik, til et symbolsk vilt oliventre for å bryte av tilstrekkelig med ’grener’ til å pode inn i det åndelige dyrkede oliventre, som skulle bestå av de 144 000 grener med rot i den større Abraham, Jehova Gud, kilden til alle velsignelser. — Rom. 11: 13—33; Åp. 14: 1.

¹¹ Det var derfor et uttrykk for stor barmhjertighet fra Guds side at disse romerne og alle andre uomskårne ikke-jøder kunne bli en del av Abrahams åndelige ætt, til velsignelse for alle jordens familier ved hjelp av Guds rike. (Ef. 2: 12; Gal. 3: 26—29) Dette påla dem å følge en selvoppofrende handlemåte. Men dette var det eneste privilegium Gud den gang holdt fram for menneskene. For et spesielt privilegium det var! Paulus går ikke ut over de rette grenser når han sier til dem: «Still dere selv til tjeneste for Gud, så dere bruker lemmene for ham, som våpen for det som er rett. Dere var jo døde og har fått liv. Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under [Mose]loven, men under nåden.» — Rom. 6: 13, 14.

12. Hva betyr oppfordringen: «still dere selv til tjeneste for Gud . . . Dere var jo døde og har fått liv» for åndssalvede disipler av Kristus?

¹² Selv om Paulus skriver til dem som allerede var innviede kristne, «hellige», overser han ikke det de hadde gjort da de innviet sitt liv, når han skriver: «Still dere selv til tjeneste for Gud . . . Dere var jo døde og har fått liv.» Men de måtte leve i samsvar med denne innvielse ved å følge denne selvoppofrende handlemåte. Hvis de i egenskap av grener som ble podet inn som erstatning, ikke gjorde det, ville de også bli hogd av. (Rom. 1: 7; 11: 21, 22) Disse ordene, som ble skrevet under inspirasjon, ville komme til å bli lest av framtidige disipler av Jesus Kristus. De ville utgjøre en sterk oppfordring om å ta alle nødvendige skritt for å komme inn i og bevare dette innviede forhold til Gud, symbolisert ved dåpen. For å bevare sitt innviede forhold til Gud ville de stadig måtte kjempe for å bruke lemmene sine som våpen for det som er rett, og ikke stille dem til rådighet for synden. Dette ville de gjøre i lydighet mot Jesu ord: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpæl, NW] opp, og følge meg.» — Matt. 16: 24.

EN ’STOR SKARE’ SOM HAR SYMBOLISERT SIN INNVIELSE

13. Er det på sin plass at de som har et jordisk håp, innvier seg til Gud og symboliserer dette ved å bli døpt i vann?

¹³ Jorden over er det i dag mer enn 2 300 000 som tar del i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. Majoriteten av disse har fremstilt seg for å bli døpt i vann som symbol på sin innvielse. Ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid er det mindre enn 10 000 av disse som forsyner seg av emblemene, brødet og vinen, og derved tilkjennegir at de er Kristi disipler med et himmelsk håp. Men er det med rette at alle de andre innvier seg og symboliserer dette ved å bli døpt i vann? Ja, det er helt klart, for de må også komme inn i et rett forhold til Gud gjennom den gode hyrde, Kristus Jesus, for å kunne overleve den «store trengsel», som ligger rett foran oss, og få en arv som en del av Guds ’nye jord’. — 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 1—4.

14. Hvilket godt forhold gjør seg åpenbart gjeldende i den ’ene hjord’ under den gode hyrde, Kristus Jesus?

¹⁴ Det store flertall av Jehovas innviede vitner har altså ikke noe himmelsk håp. De håper ikke på å bli medarvinger med Jesus Kristus i det himmelske rike. De hevder ikke at de er åndelige israelitter som er avlet av Jehovas ånd. Likevel er de uløselig knyttet til dem som er igjen av de åndelige israelitter, som en del av den ’ene hjord’ under den ’ene hyrde’, Jesus Kristus. (Joh. 10: 16) For deres del er dette fullt ut tilfredsstillende og bibelsk sett korrekt.

15. a) Hvem i tillegg til de kjødelige jøder drog ut av Egypt og gikk til slutt inn i det lovte land? Hva ble de regnet som der? b) Hvem i dag utgjør de et bilde på?

¹⁵ La oss nå gjøre det som Bibelen i 1. Korinter 10: 18 oppfordrer oss til å gjøre, nemlig «se på Israels folk». Da dette folket gikk ut av Egypt under ledelse av Moses, var ikke alle de som drog, kjødelige, omskårne israelitter. «En stor flokk av alle slags folk fulgte med, og en veldig drift av småfe og storfe.» (2. Mos. 12: 38) Da israelittene gikk inn i det lovte land, ble slike mennesker ’innflyttere i deres byer’. (2. Mos. 20: 10; 4. Mos. 35: 15; 3. Mos. 19: 9, 10) Denne store flokk av alle slags folk i fortiden utgjorde et forbilde på den ’store skare’ av den gode hyrdes, Jesu Kristi, «andre sauer» i dag. — Joh. 10: 14, 16; Åp. 7: 9—17.

16, 17. a) På hvilken måte ble den ’store flokk av alle slags folk’ døpt sammen med israelittene billedlig talt? b) Hvem har forlatt det motbilledlige Egypt i dag, og hvem kommer til å bli tilintetgjort under forhold som kommer til å ligne forholdene ved Rødehavet?

¹⁶ Den ’store flokk’ av ikke-israelitter på Moses’ tid opplevde det samme som de omskårne israelitter, en helt spesiell dåp innbefattet. Angående denne dåpen skrev apostelen Paulus i 1. Korinter 10: 1—4: «Våre fedre i ørkenen var alle under skyen, og alle gikk de gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og de spiste alle den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippen var Kristus.» På en billedlig måte ble således både israelittene og den ’store flokk av alle slags folk’ døpt, selv om de ikke bokstavelig talt ble våte.

¹⁷ Denne mirakuløse dåp som Jehova Gud lot dem gjennomgå, overgav dem til Moses som deres gudgitte leder, akkurat som om de bokstavelig talt var blitt døpt til ham. Men dette var ikke en dåp til døden, slik det ble for egypterne, som fulgte etter dem. (2. Mos. 14: 1 til 15: 21) I dag nærmer vi oss en lignende situasjon. Den trofaste rest eller levning av åndelige israelitter og den ’store skare’ av medarbeidere har dratt ut fra det motbilledlige Egypt. (Åp. 11: 7, 8) De marsjerer nå mot den nye tingenes ordning under Kristi tusenårsrike. Den større Moses, den herliggjorte Herren Jesus Kristus, leder dem. De blir forfulgt av den fiendtlige verden, som er fast bestemt på at de ikke skal komme seg unna i sikkerhet. De motbilledlige egypterne er nå på vei mot Guds slagmark, Harmageddon, hvor de kommer til å bli døpt med ild, noe som betyr at de blir tilintetgjort. Ingen av dem kommer til å overleve, slik at de vil kunne gjengi den fryktelige beretningen om hva som har skjedd. (Åp. 16: 14—16; Matt. 3: 11, 12) I samsvar med det som skjedde ved Rødehavet, vil nedslaktingen i Harmageddon ikke ramme noen som tilhører det åndelige Israel eller den ’store skare’ av de «andre sauer» under den større Moses.

18. Hvordan vil de som tilhører den ’store skare’, klare seg, på samme måte som den ’store flokk av alle slags folk’ etter utgangen av Egypt under Moses’ ledelse?

¹⁸ De trofaste medlemmene av den ’store skare’ er ikke slike som kommer slengende etter flokken. De er ikke halvhjertete og har ikke noe ønske om å vende tilbake til det motbilledlige Egypt, som er rammet av så mange plager, og som står under ledelse av den større farao, Satan Djevelen. De har sitt ansikt vendt forover og står uavbrutt i forbindelse med resten av de åndelige israelitter, slik at de utgjør «én hjord». (Joh. 10: 16) Akkurat som den ’store flokk av alle slags folk’ overlevde og kom seg trygt gjennom Rødehavet, vil de som tilhører den ’store skare’ i nyere tid, komme trygt gjennom «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» og over på frelsens strender.

19. Særlig siden når er de som utgjør den ’store skare’, blitt døpt i vann? Hva har de gjort for å kunne tilbe Gud i renhet?

¹⁹ Særlig siden 1935 er de som nå utgjør den ’store skare’, blitt døpt i vann som symbol på at de uforbeholdent har innviet seg til Gud gjennom den større Moses, Jesus Kristus. De har vasket sine klær, som identifiserer dem, og gjort dem «hvite i Lammets [den større Moses’] blod». (Åp. 7: 9—14) Deres tilbedelse av Gud er ren.

20. Hvor tilber medlemmene av den ’store skare’ Jehova og hvordan ble dette forutsagt i Sakarja 8: 20—23?

²⁰ Denne ’store skare’ av rene tilbedere er i Guds åndelige tempel dag og natt. (Åp. 7: 15—17) De ble forbilledlig fremstilt ved dem som profeten Sakarja forutså skulle tilbe i Jehovas gjenoppbygde tempel i Jerusalem etter at israelittene var blitt løslatt fra Babylon i år 537 f. Kr. Angående dette leser vi i Sakarja 8: 20—23:

«Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Enda en gang skal det skje at folkeslag, ja, folk fra store byer kommer, og folket i den ene byen skal gå til den andre og si: ’Kom, la oss gå og be [Jehova] om nåde, la oss søke [Jehova], Allhærs Gud! Også jeg vil gå med.’ Mange folk og mektige folkeslag skal komme og søke [Jehova], Allhærs Gud, i Jerusalem, og be [Jehova] om nåde. Så sier [Jehova], Allhærs Gud: I de dager skal ti menn av alle tungemål og folk gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: ’La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.’»

21. På hvilken måte griper den ’store skare’ «fatt i kappefliken til en jødisk mann»? På grunn av hva har de håp om å få overleve den store trengsel»?

²¹ Innstillingen til disse «ti menn av alle tungemål og folk» vitner om at de har viet seg fullt og helt til den eneste levende og sanne Gud, Jehova Gud. I dag er det mulig å foreta en slik innvielse til ham gjennom den mest betydningsfulle ’jødiske mann’ som noensinne har levd på jorden, det «Lammet» som ble ofret en gang for alle, Jesus Kristus. De etterligner trofast Jesus ved å bli døpt i vann. I deres tilfelle er det ikke bare et symbol på at de fremstiller seg for Gud, men også på at de av hele sitt hjerte innvier seg til ham. De ’griper fatt i kappefliken’ til levningen av de 144 000 åndelige jøder og samles med dem til det Jerusalem som er der oppe, det himmelske Jerusalem. I dets åndelige tempel, som representeres av levningen på jorden, tjener de den høyeste Gud, Jehova, dag og natt. De håper på å få overleve den «store trengsel» for å fortsette å tjene Gud for bestandig som innviede tjenere på jorden. At de blir fremstilt som fullt ut innviede og døpte tjenere for Gud, gjør at de har håp om dette, for de har fått denne forsikringen: «Slike tilbedere vil Faderen ha», slike som «tilber ham . . . i ånd og sannhet». — Joh. 4: 23, 24.

[Fotnote]

INNVIELSE OG INNVIELSENS SYMBOL

Repetisjon: Kan du nå besvare disse spørsmålene?

□ På hvilken måte ble det gjort kjent at Jehova innviet øverstepresten til sin hellige tjeneste?

□ Hvordan var det mulig for Jesus å bli en øversteprest?

□ Hva må de som blir Kristi disipler, gjøre ifølge Romerne 12: 1, 2?

□ Hvordan kan vi sammenligne den ’store skare’ med den ’store flokk av alle slags folk’ som fulgte med israelittene ved utgangen av Egypt, når det gjelder dåpen?

□ I hvilken forstand etterligner de «ti menn av alle tungemål og folk» Jesus med hensyn til dåpen?

[Uthevet tekst på side 21]

Den herliggjorte Jesus Kristus er en kongelig Øversteprest som står over det gamle Israels overprester. De hadde et bokstavelig symbol på at de var innviet til å tjene Gud

[Uthevet tekst på side 23]

Jorden over er det i dag mer enn 2 300 000 som tar del i forkynnelsen av det gode budskap om Riket

[Uthevet tekst på side 24]

En ’stor skare’ er blitt døpt i vann som symbol på at den har innviet seg uforbeholdent til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. Har du på lignende måte innviet deg uforbeholdent til Gud, og har du symbolisert denne innvielsen?

[Bilde på side 23]

Titusener blir døpt hvert år og etterligner på den måten Jesus