Er de ti bud for de kristne?
Fordi de ti bud ble skrevet på to steintavler med Guds finger, mener enkelte at de er bindende for Guds tjenere i all evighet. Hva sier Guds Ord om dette?
BÅDE protestanter og katolikker er stort sett enig med de av vår tids jøder som mener at de ti bud er en Guds gave til hele menneskeheten. En protestantisk forening til fremme av bibelstudier i hjemmene har for eksempel utgitt en brosjyre som heter «Guds evige ti ord». Og den katolske foreningen Knights of Columbus i Amerika sier i et avertissement om en brosjyre med titelen «La oss holde fast ved Moses»: «Få kristne vil benekte at de ti bud er Guds rettesnor for menneskenes oppførsel.» Til og med den modernistiske bibelutgaven Interpreter’s Bible, som ymter tvil om Mosebøkenes beskrivelse av hvordan de ti bud ble gitt, hevder at de har bindende gyldighet for de kristne.
Det er imidlertid interessant å se at selveste Martin Luther engang uttalte: «De ti bud gjelder ikke oss hedninger og kristne, men bare jødene. Hvis en forkynner vil tvinge deg tilbake til Moses, kan du spørre ham om du var blant dem Moses førte ut av Egypt.» Reformatoren Johan Calvin hadde det samme syn på dekalogen eller de ti bud. — Abbotts Bible Dictionary.
Hva lærer Bibelen om dette? Er de ti bud Guds «evige ti ord», hans «rettesnor for menneskenes oppførsel» i vår tid? Eller gir han forskjellige lover til forskjellige mennesker i forskjellige tider? Hvis dekalogen ikke gjelder for de kristne, hva er det da som får dem til å holde seg på rettferdighetens stier?
La oss først og fremst merke oss at det ikke sies noe om at Adam og Eva, Noah eller Abraham fikk de ti bud. Likevel fikk alle disse menneskene bestemte instrukser om hva Gud krevde av dem, og hans vilje og krav var forskjellige i hvert enkelt av disse tilfellene. Det var bare Israels folk, som var forsamlet ved foten av Sinai berg, som fikk de ti bud av Gud, og de fikk samtidig også flere hundre beslektede lover. Som Moses minte dem om: «Ikke med våre fedre gjorde [Jehova] denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag.» — 5 Mos. 5: 3.
Mose lov midlertidig
Forat israelittene skulle forstå at denne loven virkelig kom fra Jehova, lot han dem se forferdende syn og høre skremmende lyder da han ga dem den. Og da Moses kom ned til folket etterat engler hadde overlevert ham loven, skinte hans ansikt så sterkt at israelittene ikke kunne se på ham. Etter som denne loven ble gitt gjennom Moses, blir den med rette kalt Mose lov. — 2 Mos. 19: 16, 18; 34: 29, 30.
Men selv om denne begivenheten var aldri så ærefryktinngytende og imponerende, skulle det vise seg at loven og den prakt som ble utfoldet ved den anledning, bare ble av midlertidig varighet. Den ble erstattet av noe som hadde en større og varig prakt, som apostelen Paulus viser: «Når selv det som var svinnende steg frem i herlighet, så må enda langt mere det som er blivende være omstrålet av herlighet.» — 2 Kor. 3: 11, LB.
Gir Gud et folk en lov som han senere avskaffer, opphever? Ja, som den høyeste Lovgiver kan han sette opp hvilke lover han enn vil for sine skapninger, og deretter sette dem ut av kraft når de har tjent hans formål, og da kan han erstatte dem med andre lover eller regler for oppførsel. For eksempel var polygami tillatt under moseloven, og loven om svogerekteskap måtte følges, men ingen av disse reglene gjelder for de kristne. Derfor sier Paulus også: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulle bli rettferdiggjort av tro; men etterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» — Gal. 3: 24, 25.
Hvilke midlertidige hensikter tjente så moseloven? Jo, den skilte Israels folk ut fra hedningenasjonene slik at Guds Sønn kunne komme gjennom det og til det som dets Messias. Denne loven viste dem også hvor syndige de var og hvilket stort behov de hadde for et bedre offer som kunne fjerne deres synder. Den framstilte forbilledlig både dette offer og mange andre goder. Da den hadde tjent disse hensikter, var det ikke lenger bruk for den. Fra da av gjelder dette rådet: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet [virkeligheten, NW] hører Kristus til.» — Heb. 10: 1; Kol. 2: 16, 17.
Ja, Paulus understreker gang på gang den sannhet at moseloven ikke gjelder for de kristne. Han sammenligner den derfor med en juridisk skillevegg eller en mur som skilte israelittene fra andre folkeslag, og som Kristi offer fjernet ved at han «nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter». — Ef. 2: 14, 15.
Svar på innvendinger
Men kanskje noen nå vil reise denne innvending: Sa ikke Gud at israelittene skulle «ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt», og at den skulle være «et evig tegn mellom meg og Israels barn»? Jo, men han sa også at deres aronittiske prestedømme skulle være et prestedømme «for evig tid», og det er ingen tvil om at dette prestedømme forlengst er opphørt. — 2 Mos. 31: 16, 17; 40: 12—16.
Mener da ikke Bibelen hva den sier? Jo, men vanskeligheten ligger her i oversettelsen. Det opprinnelige hebraiske ordet som her er oversatt med «evig», kommer av et rotord som betyr å gjemme eller skjule, og det vil derfor ganske enkelt si et tidsrom av ubestemt eller ukjent lengde. Det kan sikte til et evigvarende tidsrom, slik det gjør i Predikeren 1: 4, hvor menneskenes forgjengelighet blir sammenlignet med jordens evindelige beståen, men det kan også bare sikte til en ubestemt periode framover i tiden, slik det tydeligvis var tilfelle med det aronittiske prestedømme. Det er grunnen til at New World-oversettelsen ofte gjengir oláhm, det hebraiske ordet som vanligvis blir oversatt til «evig», med «ubestemt tid». Moseloven varte i et tidsrom av ubestemt lengde og ble så opphevet.
En annen innvending mot den oppfatning at moseloven ikke gjelder lenger, bygger på Jesu ord: «Tro ikke at jeg er kommet for å bryte ned loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å nedbryte, men for å fullføre. Ja sannelig, det sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, ikke en eneste tøddel av loven forgå, før alt er fullgjort [snarere skal himmel og jord svinne bort, enn at den minste bokstav eller en del av en bokstav på noen måte svinner bort fra Loven, og ikke alle ting finner sted, NW]!» Men legg merke til at Jesus ikke sa at Loven aldri skulle forgå eller svinne bort eller at den alltid skulle være bindende, men at den ikke skulle svinne bort før den var helt oppfylt. Den ble opphevet i og med at alle dens profetiske mønstre eller skygger gikk i oppfyllelse. Derfor står det også skrevet om Mose lov at Gud ’har fjernet den ved å nagle den til torturpelen’. Det må derfor være slik at de refsende ord Jesus deretter rettet til dem som brøt Loven, og som også lærte andre å gjøre det samme, bare gjaldt mens Loven enda sto ved makt. — Matt. 5: 17, 18, LB; Kol. 2: 14, NW.
En annen uholdbar innvending går ut på at bare seremoniloven opphørte og at moralloven gjelder fremdeles. Hvorfor har ikke den noe for seg? Fordi Bibelen ikke på noe sted skiller mellom en såkalt morallov og en seremonilov. I sin «bergpreken» siterte således Jesus om hverandre fra dekalogen og andre deler av Loven. (Se Matteus 5: 21, 27, 31, 33, 38, 43.) Ikke på noe sted blir moralloven stilt opp som en motsetning til seremoniloven, men derimot blir Loven stilt opp som en motsetning til tro og nåde eller ufortjent godhet: «Var det i kraft av lovgjerninger dere fikk ånden eller ved trosforkynnelse?» «I er jo ikke under loven, men under nåden.» — Gal. 3: 2, LB; Rom. 6: 14.
Krefter som trekker sterkere i god retning
Mange frykter for hva konsekvensene ville bli hvis de kristne ikke følte seg forpliktet til å følge de ti bud. Disse budene hindret imidlertid ikke Israels folk i å bli frafalne, og de har heller ikke hindret kristenheten, som angivelig følger dem, i å bli enda dårligere. Disse budene viste bare hva Guds vilje var, og ga ikke i seg selv menneskene kraft til å holde dem.
Det finnes krefter som trekker langt sterkere i god retning, nemlig kjærligheten og Guds hellige ånd. Hvis vi elsker Jehova av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og livskraft, vil det ikke falle oss inn å tilbe andre guder, altså avguder, eller misbruke hans havn. Og hvis vi elsker vår neste som oss selv, er det ingen fare for at vi skal drepe, stjele, begå ekteskapsbrudd, si falskt vitnesbyrd eller begjære det som hører andre til. «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» Kjærligheten gir oss de riktige tilbøyeligheter, og Guds hellige ånd gir oss den nødvendige, kraft. Vi leser: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier [Jehova].» Denne ånds frukt er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW]». — Rom. 13: 10; Sak. 4: 6; Gal. 5: 22, 23.
Men blir ikke det annet bud ofte brukt til støtte for den oppfatning at en ikke skal bøye seg ned for noe gudebilde? Jo. I betraktning av alle de forbud mot avgudsdyrkelse som finnes i De kristne greske skrifter, kan dette skriftstedet siteres til støtte for et slikt standpunkt og for å belyse hva som regnes med til avgudsdyrkelse.
At kjærligheten til Gud og hans hellige ånd er sterke krefter som virker til rettferdighet, framgår tydelig av beretningen i De kristne greske skrifter og likeledes av forhold som eksisterer i våre dager. I det første århundre ble utenforstående forbauset over at de kristne forandret sin levemåte så fullstendig, og de talte nedsettende om dem av den grunn. På lignende måte ser vi i dag at utenforstående undrer seg over den orden, den kjærlighet og den glede som kommer til uttrykk ved Jehovas vitners sammenkomster. De sier: «Disse menneskene praktiserer virkelig det de lærer!» Det er med vitnene som med Daniel i fortiden — det eneste andre har å sette fingeren på, er deres tilbedelse av Jehova. Og slik er det enda de ikke betrakter de ti bud som gjeldende lov! — 1 Pet. 4: 3, 4.
Ja, Bibelen viser tydelig at de ti bud ikke gjelder for de kristne, og kjensgjerningene viser at oppriktige innvigde kristne er under påvirkning til å gjøre rettferdighet av langt sterkere krefter, nemlig kjærligheten til Gud og Guds hellige ånd.
Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte. — Sl. 40: 9.