• Spørsmål fra leserne
    Vakttårnet – 1952 | 1. august

    • jøde og greker. Nettopp fordi det fantes jøde og greker, tilpasset han seg selv og sin forkynnelse til slike klasser. (1 Kor. 9: 19—22) Hans oppfatning av slave og fri vil vi betrakte mer inngående, siden det direkte har med raseskillet å gjøre. Hvordan det? Jo, fordi raseskillet har sin rot i slaveriet, det er et resultat og en levning av slaveriet. Raseskillet, den plett som slaveriet har etterlatt seg, er et mindre onde enn slaveriet. Når Bibelen ikke befaler de kristne å bekjempe slaveriet, vil den heller ikke støtte dem i å bekjempe det som er mindre ondt, nemlig raseskillet, på evangelieforkynnelsens bekostning.

      Paulus protesterte ikke engang mot at hans tids slaveri forekom innenfor den kristne menighet. Onesimus var Filemons slave, og de var begge kristne. (Filem. 10—16) Paulus skrev til Timoteus, som var et bilde på samfunnet av vitner i dag: «Alle som er treller [slaver, NW] og står under åket, skal akte sine herrer verdige til all ære.» Hvorfor? «Forat ikke Guds navn og kristenlæren skal bli spottet.» Forkynnelsen av Riket og opphøyelsen av Jehova er de ting en bør sette fremst, ikke skapningers likestilling og rasespørsmål. «Og de som har troende herrer, må ikke akte dem mindre, fordi de er brødre; tvert imot skal de så meget heller tjene dem, nettopp fordi de er troende og elsket av Gud.» (1 Tim. 6: 1, 2, LB) Legg igjen merke til at datidens slaveri forekom selv innenfor den kristne menighet.

      Paulus skrev også: «Enhver bør bli i den stilling han ble kalt i. Ble du kalt som slave? La ikke det plage deg; men hvis du også kan bli fri, så grip heller den anledningen.» Når Paulus kunne si dette angående slaveriet, hvor meget mer kan det ikke da bli sagt til dem som blir satt i en særklasse på grunn av raseskillelover: «La ikke det plage deg.» Dette er ingen grunn til at de kristne skulle være bekymret eller engstelige. Men på steder hvor Herrens folk ikke er under raseskillelover eller rasepolitikk, gleder de seg over at de har større frihet, og fryder seg over å kunne være samlet i én forsamling. Alle er Kristi slaver, som Paulus fortsatt viser: «Enhver i Herren som ble kalt som slave, er Herrens frigitte; likeledes er han som ble kalt som fri mann, en Kristi slave.» (1 Kor. 7: 20—24, NW) Forbausende nok har mange fargede brødre kommet med kraftige innvendinger mot dette, og protestert mot bruken av ordet «slave» i New World oversettelsen, som de mener er støtende. Enhver som ikke ønsker å være Kristi slave, kan når som helst slutte å være det, enten han er hvit eller sort, men han vil likevel være slave, nemlig Satans og syndens slave. (Rom. 6: 16—23, NW) De som tillegger mennesket større betydning enn det har, vil snart tape av syne det som har avgjørende betydning.

      Jehova gjør ikke forskjell på folk. Det gjør ikke hans folk heller. Men den verden vi lever i, gjør det. De hvite har fordom mot de fargede, og de fargede har fordom mot de hvite. I noen områder hvor det bor fargede, risikerer en hvit mann sitt liv hvis han går inn i et slikt område etter mørkets frambrudd. Å forsvare dette på grunnlag av at det var de hvite som begynte diskrimineringen, er ikke bibelsk. (Rom. 12: 17) Skulle hvite mennesker gå inn i slike områder hvor det er særlig stor fare, og utsette seg for vold og kanskje miste livet, bare for å bevise at de har demokratisk rett til å oppholde seg der? Skulle en hvit Herrens tjener sette sitt liv på spill for å være til stede ved et møte hos fargede vitner på slike steder, eller bli der natten over sammen med sine fargede brødre, bare for å bevise at han har demokratisk rett til å gjøre det?

      Mange fargede har fordommer mot sine egne på grunn av fargen. Lyst fargede negrer unngår dem som er mørke. Noen fra den vestlige halvkule, ser ned på de svært mørke fra Afrika. I Sør—Afrika vil ikke de hvite ha noe å gjøre med de blandede fargede, de blandede fargede unngår de innfødte sorte, de innfødte sorte unngår de indiske kuliene, og i India vil ikke inderne ha noe å gjøre med dem som ikke tilhører noen kaste, eller som er utstøtt. Hvem er uten skyld så han kan kaste den første sten? Kan vi ikke se at alle klasser av menneskeslekten er onde, og at vi, hvis vi skulle reformere dem, ville synke ned i en umulig oppgave? Da måtte vi prøve å hamle opp med de utallige former for diskriminering og forskjelligartede forhold og urettferdigheter for øvrig, som denne verdens sosiale og politiske organisasjoner forgjeves har kjempet mot i en årrekke. Hvis vi skulle bli lik dem, ville vi komme til å lide nederlag sammen med dem, tiden vår kom til å bli opptatt med slike reformer, vi kom til å svikte som Jehovas vitner og bare behage Djevelen.

      La oss derfor heller behage Gud ved å forkynne budskapet, trass i de uønskede forhold Djevelens verden måtte bringe oss opp i. La oss ikke bli ledet vekk av Satan og bli fanget i en listig snare, kamuflert av fagre motiver og høye idealer. Kan vi ikke vente til Jehova griper inn mot den urettferdighet vi lider nå? Våre fargede brødre har virkelig stor grunn til å glede seg. Deres rase er saktmodig og lærvillig, og en stor prosent av den teokratiske vekst kommer fra dem. Hva gjør det om verdens vise og mektige og fornemme ser ned på dem som dårer, som svake og lave, som ikke kan likestilles med selvopphøyde hvite? Det blir til slutt til Guds ære, for han fordømmer de vise i denne verden ved å velge dem som verden anser for å være dårer og svake og lave. La oss skryte i Jehova og av vår likhet overfor ham, heller enn å ønske å skryte av likhet overfor verden. (1 Kor. 1: 26—31, NW) I sin bestemte tid vil de som opphøyer seg selv bli fornedret, og de som fornedrer seg selv bli opphøyd. (Matt. 23: 12) Alle venter vi denne rettferdiggjørelse fra Gud, som vil komme i hans bestemte tid. Inntil da vil vi gi samme råd angående slaveriets levning, raseskillet, som Paulus ga angående selve slaveriet: «La ikke det plage deg.» (1 Kor. 7: 21, NW) Hvis det er mulig, vil vi møtes samlet, hvis det ikke er mulig, vil vi møtes hver for oss; men i begge tilfelle er vi alltid forent i ånden, brødre som er like i våre egne øyne, i Kristi øyne og i Guds øyne.