Kan kriminaliteten fjernes ved hjelp av lover?

Hva vi kan lære av Moseloven

STRAFFELOVENE varierer sterkt fra land til land. Men selve oppfatningen om hva som er en forbrytelse, og bedømmelsen om hva som er en alvorlig eller mindre alvorlig forbrytelse, er nokså lik. Selv om Gud ga Moseloven til Israels folk og ikke til noe annet folk, gjenspeiler mange av nasjonenes lover prinsippene i Moseloven. Denne likheten skyldes delvis det faktum at noen regjeringer i virkeligheten har basert sine lover på Moseloven.

De lover som ikke er blitt påvirket av den loven som ble gitt til Israels folk, har også visse likheter, for, som apostelen Paulus sa: «Når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem.» — Rom. 2: 14, 15.

En undersøkelse av de straffer for bestemte forbrytelser som myndighetene i forskjellige land har fastsatt, viser at mord nesten alltid blir betraktet som den alvorligste forbrytelse, og som den det blir idømt den strengeste straffen for. Graderingen av andre forbrytelser er for en stor del svært lik den vi finner i Moseloven. I de 19 land som den tidligere omtalte undersøkelsen omfattet, er straffen for noen av de alvorligste forbrytelsene som vist på oversikten ovenfor.

Noen av de land som undersøkelsen omfattet, sørger også for at offeret får erstatning eller oppreisning. Hvis politiet finner tyvegodset, blir det returnert til eieren. I noen land blir det krevd at ransmannen eller tyven skal yte erstatning. I andre land kan offerne reise erstatningskrav og ha gode muligheter til å oppnå en gunstig avgjørelse ved domstolene. Hvor strenge straffene er, varierer i forhold til de omstendigheter forbrytelsen ble begått under, for eksempel overtredernes alder, om de var påvirket av sin økonomiske situasjon eller av lokale skikker og så videre. I de land som var med i undersøkelsen og hvor det blir brukt dødsstraff, blir den iverksatt ved hengning eller ved garottering eller av en eksekusjonspelotong.

Noen trekk ved Moseloven

Selv om ikke noe folk i dag er underlagt Moseloven, slik Israels folk var, kan vi ikke desto mindre ved å undersøke straffebestemmelsene i denne loven få et godt innblikk i hvordan Gud ser på kriminalitet. Vi finner at de forskjellige lovene var nokså klare og bestemte. Dommerne hadde imidlertid frihet til å idømme straffer som sto i forhold til sakens omstendigheter. De kunne idømme strenge eller milde straffer og vise barmhjertighet når de mente det var på sin plass. (Jevnfør 2. Mosebok 21: 28—32.) Bevisene måtte være ugjendrivelige. Særlig når det gjaldt forbrytelser som ble straffet med døden, måtte to eller flere vitners utsagn bli hørt før saken kunne avgjøres. — 5. Mos. 17: 6.

En som begikk overlagt drap, skulle dø. (4. Mos. 35: 16—18, 20, 21, 30, 31) Henrettelsen skjedde ved at vedkommende ble steinet til døde. I spesielt graverende tilfelle ble forbryteren først steinet, så ble kroppen hans brent, eller han ble etter at han var steinet til døde, hengt på et tre samme dag mens det var lyst, som et advarende eksempel for folk. (3. Mos. 20: 14; 21: 9; 5. Mos. 21: 22, 23, EN) Hvis noen uforsettlig kom til å slå en annen i hjel, hadde de anledning til å flykte til en tilfluktsby og bli der, slik at de kunne være trygge for blodhevneren, en nær slektning av offeret, som ellers hadde rett til å ta deres liv. (4. Mos. 35: 22—25) I disse byene arbeidet de for å forsørge seg selv.

En mann og en kvinne som gjorde seg skyldig i ekteskapsbrudd, ble straffet med døden. (3. Mos. 20: 10) Kjønnslig omgang mellom visse nære slektninger, kjønnslig omgang med dyr og homoseksuelle forhold var det også dødsstraff for. (3. Mos. 20: 11—13, 16) Hvis en mann begikk utukt med en forlovet pike, ble begge dømt til døden, hvis ikke piken satte seg til motverge og ropte om hjelp. (5. Mos. 22: 23—27) Hvis en mann og en uforlovet pike begikk utukt, måtte mannen gifte seg med piken (hvis ikke faren til piken nektet å la ham få henne), og mannen kunne aldri skille seg fra henne. (2. Mos. 22: 16, 17; 5. Mos. 22: 28, 29) Denne siste loven hindret pikene i Israel i å bli skjøger eller prostituerte. Lovene angående ekteskapsbrudd, blodskam og utukt bidro dessuten til å hindre at det ble født illegitime barn.

En tyv måtte betale dobbelt så mye (i noen tilfelle mer) til offeret som vederlag for det han hadde stjålet. Hvis han av økonomiske grunner ikke var i stand til å betale, ble han solgt som slave til noen som bodde i landet (fortrinnsvis offeret), og måtte arbeide inntil han hadde betalt det han var blitt idømt. (2. Mos. 22: 3b, 4, 7) På denne måten fikk offeret erstatning, slik at han ikke bare fikk igjen verdien av det som var blitt stjålet, men også fikk betaling for tap av tid, tap av bruk av tyvegodset og for de kvaler og andre ubehageligheter som tyveriet hadde forårsaket.

Det var ikke noe som het fengsler. En som ble dømt, ble derfor ingen økonomisk belastning for offentligheten. Han ble ikke plassert sammen med andre forbrytere hvor han, fordi han hadde mistet friheten og sin menneskelige verdighet, lett kunne la seg påvirke av sine medfanger. Det fantes ikke noe degraderende og demoraliserende fengselsliv og ingen brutale voktere som iverksatte grusomme og uvanlige straffer. Som følge av dette hadde en mann som begikk en forbrytelse, langt større mulighet for å bli rehabilitert.

Hvorfor ingen lovsamling kan bringe rettferdighet

Selv om den lov Gud ga Israel, var god, sunn, rettferdig og langt overgikk nasjonenes lover i dag, og selv om den til en viss grad hindret kriminalitet, kan en spørre: Fjernet den egentlig kriminaliteten i Israel? Nei. Betyr det at ingen lovsamling kan fjerne kriminalitet — at lydighet eller rettferdighet ikke er noe som kan innprentes gjennom lovgivning? Betyr det at hverken lemfeldig eller streng håndhevelse av loven noensinne vil skape en verden hvor det ikke finnes kriminalitet? Ja, det gjør det. Hvis Gud (som skrev de grunnleggende ti bud med sin egen «finger») ikke kan gi en lov som kan skape rettferdighet, kan ingen menneskelagde lover gjøre det. (2. Mos. 31: 18) Er det da noe håp om at det noensinne vil bli en verden uten kriminalitet?

La oss først se litt på hva som var hensikten med Moseloven. Apostelen Paulus var før han ble en kristen, elev av en av Israels beste lovlærere, og han var meget nidkjær når det gjaldt å håndheve loven. Han skrev til de kristne: «Hvorfor ble så loven gitt? Den ble gitt som et tillegg for å gjøre klart hva lovbrudd er, inntil den ætt kom som løftet gjaldt.» (Gal. 3: 19) Ved tydelig å angi de urette handlinger som alle mennesker gjør seg skyldige i, viste loven at alle er syndere og ikke kan leve opp til en fullkommen lov. Som Paulus videre sa: «Uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære.» — Rom. 7: 7; 2. Mos. 20: 17.

Uansett hvordan en person levde — om han hverken stjal, begikk ekteskapsbrudd eller mord eller gjorde seg skyldig i noen av de andre overtredelsene som spesielt var nevnt — kunne han ikke si at han aldri begjærte eller ønsket noe som var galt. Han visste derfor at han var en synder. Men loven var til fordel for ham, for den fikk ham til å innse at hverken han eller noen andre kunne leve opp til en lovsamling. — Rom. 3: 10—20.

Det faktum at alle mennesker er syndere, betyr derfor også at alle er ufullkomne og har en naturlig tilbøyelighet til å være ulydige. Noen vil kanskje si: ’Selv om alle er syndere, er det noen som er nokså lovlydige. Hvordan kan det da sies at lovløshet er noe som ikke kan fjernes?’ Den synden som vi har i oss, og som vi bringer videre til vårt avkom, er langt verre enn vi kan forestille oss. Bibelen inneholder et vitnesbyrd — et folk som var underlagt Moseloven i om lag 1500 år — som viser dette. Apostelen sier til sine kristne brødre: «Da vi var i harmoni med kjødet, var de syndige lidenskaper som ble framkalt av loven, i virksomhet i våre lemmer, for at vi skulle bære frukt til døden.» (Rom. 7: 5, NW; 1. Kor. 15: 56) Ifølge denne uttalelsen tilskyndte de forskjellige lover som forbød visse urette handlinger, folk til å gjøre seg skyldige i nettopp slike handlinger.

Betyr det at Moseloven var en dårlig lov, og at det er nytteløst å ha lover i dag? Nei, på ingen måte! Apostelen forklarer: «Men er da det som er godt, blitt til død for meg? Slett ikke! Det var synden som gjorde det. Den brukte det gode til å føre meg i døden, og slik skulle det bli klart hvordan synden virkelig er. Gjennom budet skulle synden bli over all måte syndig. For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden.» (Rom. 7: 13, 14, vers 14 fra EN) Viser ikke dette nettopp hvor inngrodd synden er hos oss? Når noen som har myndighet, forteller oss at vi ikke skal gjøre noe som vil være til skade for oss, og dette så får oss til å ønske å gjøre nettopp det, selv om vi kanskje ikke før hadde tenkt på det, er det ikke da et bevis på at vi er syndige, at vi er gjenstridige og tilbøyelige til å være ulydige, ja, opprørske?

Kriminologen Jerome H. Skolnick, som er knyttet til California universitet i Berkeley, pekte på nettopp denne tendensen hos menneskene da han sa: «Ikke alle har den samme aktelse for straffeloven. Når vi vedtar en lov, kan det til og med hende at vi gjør den forbudte handlingen mer populær.»

Dette viser hvorfor myndighetene i verden ikke kan fjerne kriminaliteten gjennom lover. Hvordan er det da mulig å gjøre det?

[Oversikt på side 13]

(Se den trykte publikasjonen)

LOVFESTEDE STRAFFER FOR FORBRYTELSERa

Voldtekt 3 16

Ranb 1 2 5 11

Tyveri 1 1 16 1

[Fotnoter]

[Bilde på side 15]

Moseloven viste at ingen ufullkomne mennesker kan holde en lov til fullkommenhet