Kan en realist tro på Gud?

ER DU realist? De fleste av oss liker å tro at vi er det. En realist forsøker å la seg lede av kjensgjerninger. Han ønsker å unngå å bli villedet av urealistiske drømmer eller ugjennomførlige idéer. I det rasjonelle, vitenskapelige klimaet i verden i dag er en slik måte å gripe tingene an på svært attraktiv.

Denne innstillingen har imidlertid fått mange til å slutte å tro på Gud. De mener at det er umulig i det vitenskapelige 20. århundre å tro på en usynlig, overmenneskelig person som har skapt alt. De foretrekker å se hen til vitenskapen for å få svar på slike spørsmål som: «Hvordan er vi blitt til?» Og: «Hvor kommer vi hen?» Vi kan derfor spørre: Er de som tror på Gud, urealistiske?

Realismens begrensninger

Før vi besvarer dette, bør vi minne oss selv om at realismen har sine begrensninger. En realist kan bare trekke slutninger som er basert på de kjensgjerninger han sitter inne med. Men sett at han ikke kjenner alle kjensgjerninger. Eller sett at han tror på noe som er unøyaktig. Eller kanskje de kjensgjerninger han sitter inne med, er nøyaktige, men hans resonnement ufullstendig. Da er det innlysende at hans «realistiske» slutninger vil være urette.

Winston Churchill var uten tvil ifølge sin egen oppfatning realistisk da han i 1939 sa: «Atomenergien er kanskje like bra som våre nåværende sprengstoffer, men det er lite trolig at den vil frembringe noe som er stort farligere.» Hans konklusjon var dessverre langt fra sannheten. Et lignende eksempel har vi fra 1959, da direktøren for Det internasjonale valutafond sa: «Alt tyder på at den verdensomfattende inflasjonen er forbi.» Men hvor feil tok han ikke! Dette viser tydelig at selv når høyt kvalifiserte menn «realistisk» bedømmer en situasjon, er de slutninger de trekker, ikke alltid korrekte.

Men hvorfor benekter noen som ønsker å være realistiske, Guds eksistens?

Vitenskapsmenn og troen på Gud

En av grunnene til at noen benekter Guds eksistens, er at de mener at det ifølge vitenskapen er gammeldags å tro på Gud. Men er det det? Det er ikke så mange av oss som er vitenskapsmenn, men det er helt sikkert at det vil være realistisk å tenke over hva vitenskapsmennene selv sier om dette. En artikkel i bladet New Scientist sier: «Den lekmannsoppfatning som går ut på at vitenskapsmenn har ’motbevist’ religionen, lever videre. Det er en oppfatning som vanligvis forutsetter at vitenskapsmennene er ikke-troende, at Darwin kom med den siste pinnen til Guds likkiste, og at en rekke vitenskapelige og teknologiske nyskapninger siden da har utelukket muligheten for en oppstandelse. Det er en oppfatning som er fullstendig gal.» (Uthevet av oss)

Artikkelen tilføyde: «Vitenskapsmenn er ikke spesielt irreligiøse. Det finnes ingen pålitelige undersøkelser å støtte seg til, men en meningsmåling ved universiteter, forskningssentrer og industrilaboratorier viser at hele åtte av ti vitenskapsmenn har en religiøs tro eller aksepterer prinsipper som er ’uvitenskapelige’.» Når en skal se realistisk på det, er det faktum at mange vitenskapsmenn har en viss tro på Gud, et bevis for at den moderne vitenskap ikke utelukker at en kan tro på Guds eksistens.

Men du mener kanskje at vitenskapelige teorier — særlig evolusjonsteorien —gjør Guds eksistens unødvendig. Det er imidlertid en kjensgjerning at mange som realistisk undersøker bevisene for at det skal ha funnet sted en utvikling, finner dem sørgelig mangelfulle. Og selv noen av dem som godtar bevisene, finner at de ikke gir en tilfredsstillende forklaring på jordens skjønnhet og de storslåtte livsformene på den.

Professor Robert Jastrow, som er en fremragende geolog, astronom og fysiker, godtar evolusjonsteorien. Men i en artikkel i bladet Science Digest skrev han: «Når en studerer livets historie og betrakter denne lange historien litt på avstand i et perspektiv på flere hundre millioner år, kan en se bevegelse og ledelse i den. . . . Kan denne rekken av begivenheter som fører til mennesket, med dens tydelige ledelse likevel være uten en leder?» Hans egen konklusjon er at dette spørsmålet ligger «utenfor vitenskapens rekkevidde».

Mange vil være enige i at «rekken av begivenheter som fører til mennesket», vitner om en ledelse. Men er det rimelig å unnlate å komme med det neste logiske ledd i tankerekken? Et tydelig bevis på en ledelse viser også klart at det må være en leder. Og denne lederen kan bare være Gud. Av dette kan en trekke den realistiske slutning at en utvikling ikke gjør det umulig å tro på Gud. Guds eksistens gjør derimot utviklingsteorien unødvendig.

Det er en annen grunn til at noen hevder at de ikke tror på Gud. Det hender at de bruker vitenskapen som et skalkeskjul for dypereliggende motiver. Legg merke til hva ateisten Aldous Huxley skrev: «Jeg hadde grunner for ikke å ønske at det skulle være en mening med noe i verden. Følgelig antok jeg at det ikke var det.» Hva var hans motiver? «For meg, og uten tvil også for de fleste av mine jevnaldrende, var denne filosofien i første rekke et middel til frigjøring. Den frigjøring vi ønsket, var en frigjøring fra et bestemt politisk og økonomisk system og fra et bestemt moralsystem.»

Men hvis vi benekter Guds eksistens og sier at det ikke er en mening med noe i verden, bare fordi vi ønsker det slik, kan en spørre: Forandrer det kjensgjerningene? Den som mener det, kan nærmest sammenlignes med en liten gutt som vil gjemme seg og derfor legger hendene over øynene. Han tror at ingen kan se ham, fordi han ikke selv kan se noen. Men er det realistisk å si at Gud ikke er til, bare fordi vi nekter å godta hans eksistens?

Realisme og troen på Gud

Apostelen Paulus kom med et kraftig argument som har fått mange realister til å tro på Gud. Han sa: «[Guds] usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.» (Romerne 1: 20) Paulus så alt det vakre i skaperverket, den vidunderlige variasjon av livsformer og den ærefryktinngytende stjernehimmelen, og i dette så han noen av egenskapene til ham som hadde skapt det. Den moderne vitenskap hjelper oss til å se hvor komplisert oppbygd alt i naturen er, og hvilken makt og visdom som måtte til for å frembringe det. I visse henseender vitner derfor naturen i dag enda tydeligere om Guds eksistens.

Det er nok så at det er noen som forkaster et slikt resonnement, men hvilken alternativ forklaring har de på den orden som eksisterer i naturen? Den vitenskapelige skribenten Rutherford Platt skrev om bare ett trekk ved denne orden, nemlig proteinmolekylene: «Sjansen for at kullstoff, oksygen nitrogen og hydrogen sammen med fosfor og visse metaller skulle forene sine atomer i det rette antall og i de rette forhold, kan sammenlignes med sjansen for at kortene i en kortstokk som slenges opp i luften, skal falle ned i riktig rekkefølge fra ess til toer, en sjanse som neppe ville bli realisert selv om menneskene hadde slengt kortstokker i luften uavbrutt gjennom hele sin historie.»

Forfatteren sier videre at han ikke desto mindre tror at proteinmolekylet ble til på denne måten — ved et tilfelle. Men et realistisk menneske som finner en kortstokk lagt ut på et bord med kortene i riktig rekkefølge, er klar over at noen omhyggelig har lagt dem der. Er det urealistisk å trekke den samme slutning når en iakttar den vakre harmonien i naturen?

Slike intellektuelle personer som Rutherford Platt føler seg uten tvil tvunget til å godta en naturalistisk forklaring på tingene — til tross for bevisene — fordi det er den slags resonnement som blir godtatt i dag. Selv vitenskapsmenn som tror på Gud, vil finne det vanskelig i sine vitenskapelige skrifter å tilskrive ham æren som tingenes direkte årsak. Dette er den intellektuelle måten å gjøre det på. En slags intellektuell skikk og bruk. Men er det realistisk å la sitt syn på tingene bli diktert av denne form for skikk og bruk? Skikk og bruk forandrer seg. Spørsmålet om Guds eksistens er altfor alvorlig til å være avhengig av hva som er skikk og bruk på det intellektuelle område.

Høyst nødvendig å godta Guds eksistens

Vitenskapen har gitt oss større kunnskap om naturen, men den har ikke løst problemet med å skape et menneskesamfunn som fungerer, og det har heller ikke noen annen gren av menneskenes viten. Dette er nå blitt et alvorlig problem.

Sannheten er at menneskene ikke har kontroll over verdenssituasjonen i dag. Politikerne kan ikke kontrollere det kjernefysiske våpenkappløpet eller spredningen av forurensningen i miljøet. De borgerlige myndigheter kan ikke kontrollere kriminalitetseksplosjonen. Økonomene kan ikke løse inflasjonsproblemene eller nedgangen i produksjonen, og millioner av mennesker lever et nedverdigende og håpløst liv. Det er en sjokkerende sannhet at det hersker en velbegrunnet tvil om hvorvidt menneskeslekten vil overleve stort lenger.

Bibelen har forutsagt denne situasjonen og vist hva som er hovedårsaken til den. Den sier at menneskene ville være «egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud». (2. Timoteus 3: 1—4) Er det så merkelig at verden er i en slik dårlig forfatning når den er full av slike mennesker? Forholdene vil ikke forbedre seg før folk forbedrer seg. Vitenskapen kan imidlertid ikke forbedre folks natur. Er det noen som kan det? Ja, det kan Gud.

Mennesket er degenerert fordi det er fremmedgjort for Gud. Bibelen sier imidlertid at Gud «forsonte verden med seg selv». (2. Korinter 5: 19) De som reagerer positivt på denne forsoningen, forandrer seg virkelig. De lar seg «ikke lenger prege av den nåværende verden». De lar seg i stedet «forvandle». (Romerne 12: 2) De framelsker slike egenskaper som kjærlighet, hensynsfullhet, ærlighet, pålitelighet og omsorg for andre. Disse menneskene har den aller mest realistiske grunn til å tro på Gud. De har erfart hans makt i sitt liv.

Hvis verden var full av mennesker som fulgte guddommelige prinsipper (ikke mennesker som bare hevder at de er kristne), ville de fleste av vår tids problemer bli løst. Og det er nettopp dette som kommer til å skje. «Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke. Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred.» (Salme 37: 10, 11) Menneskenes beste håp for framtiden ligger i oppfyllelsen av dette løftet.

Er det et urealistisk håp? Vi vet at menneskene ødelegger miljøet på jorden og er nær ved å tilintetgjøre hele menneskeslekten. Det er derfor urealistisk å sette sin lit til mennesker. Hvis vi ikke tror på Gud, ligger vårt eneste håp for framtiden i ønsketenkning. Er det da realistisk å snu Gud ryggen? Er det ikke snarere høyst realistisk å vende seg til den eneste som har makt og visdom til å redde oss fra resultatene av våre feiltagelser, og som også ønsker å gjøre det? Jo, en realist ikke bare kan, men må tro på Gud.

[Uthevet tekst på side 4]

Det er ikke sant at vitenskapsmenn har «motbevist» religionen

[Uthevet tekst på side 4]

Vitenskapsmenn er ikke spesielt irreligiøse

[Uthevet tekst på side 5]

En utvikling gjør det ikke umulig å tro på Gud. Guds eksistens gjør derimot utviklingsteorien unødvendig

[Uthevet tekst på side 5]

Er det realistisk å si at Gud ikke er til, bare fordi vi nekter å godta hans eksistens?

[Uthevet tekst på side 6]

Spørsmålet om Guds eksistens er altfor alvorlig til å være avhengig av hva som er skikk og bruk på det intellektuelle område