Bibelens bruk av ordet lov
DE BIBELSKE lover utgjør en viktig del av den guddommelige åpenbaring som er nedtegnet for oss i de hebraiske og de greske skrifter. I Vakttårnet for 15. oktober, 1. november og 15. november 1952 ble grunnleggende juridiske spørsmål gransket og studert. Der ble det vist at overalt hvor fornuftbegavede skapninger kommer sammen for et bestemt formål, danner de en organisasjon. Forat slike organisasjoner skal kunne virke på en tilfredsstillende måte, må de ha en eller annen form for ledelse eller regjering. Begrepet regjering blir definert som styre av skapninger ved lov for å holde organisasjonen i gang.
Selve ordet lov blir så definert som en gruppe regler for handling eller for oppførsel, som leder eller dirigerer skapningene slik det behager regjeringene, enten disse regjeringer eller styreformer er av himmelsk eller menneskelig opprinnelse. De forskjellige måter å lede folk på kan være gode eller dårlige, alt avhengig av hvorvidt de regjeringer som fastsetter lovene, er gode eller dårlige, fullkomne eller ufullkomne. Etter som det er regjeringene som fastsetter lovene, blir de kalt for de «overordnede», og de som må holde lovene, blir kalt «underordnede». Det område som er underlagt regler og lover, er like stort som Guds skapte univers.
For fullt ut å kunne forstå betydningen av ordet «lov» de forskjellige steder det forekommer i Bibelen, er det først nødvendig ut fra sammenhengen i Bibelen å avgjøre hvilket område de lover som blir behandlet, gjelder. Dreier det seg om lover som er bestemt av Jehova Gud, eller gjelder det lover som er fastsatt av og blir håndhevet av mennesker eller til og med av Satan? Når man har klarlagt hva slags lover det dreier seg om, må man finne ut hvem som er de «overordnede» som fastsatte vedkommende lov, og hvem som er de «underordnede» av hvem det ventes at de skal rette seg etter denne lov. Videre bør man være klar over at ordet «lov» i Bibelen kan bli brukt for å betegne en enkelt lov, eller det kan bli brukt kollektivt for å betegne en hel samling av regler for oppførsel. Dessuten kan et «påbud» eller en «befaling» som skal gjelde mer enn en person, bli kalt et «bud», som er et annet ord for lov. De ti bud som ble gitt til Moses, for eksempel, var i virkeligheten ti grunnleggende lover som ble gitt til israelittene.
Vi vil nå i tur og orden undersøke seks forskjellige områder hvor Bibelen bruker ordet «lov». Når vi får klarhet i hvem som er de «overordnede» og hvem som er de «underordnede», vil vi med glede oppdage hvor meget dypere vår forståelse av den hellige skrift blir.
Edens lov og patriarkalske lover
1) Første gang et «bud» blir omtalt i Bibelen, er i 1 Mosebok 2: 16, 17: «Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Vi forstår straks at dette er en lov som kommer inn under Edens lov, det vil si alle de lover som skulle gjelde den fullkomne sivilisasjon i Edens hage her på jorden. Det er tydelig at det er Jehova Gud som er lovgiveren, den overordnede. Det var Adam og Eva som sammen med sitt framtidige avkom, hele menneskeslekten, skulle holde denne loven, og det var de som var de underordnede i den Guds ordning som sto ved makt i Edens hage. Denne lovs sanksjon er ikke til å ta feil av. Brudd på denne lov ville bli straffet med døden, med den visse død.
Edens lov, som Adam senere gjorde seg skyld i et skjebnesvangert brudd på, var altså ikke noen menneskelagd lov av liten betydning, men den var fastsatt av universets eneveldige Konge og var en del av den inspirerte guddommelige lov. Selv om de lover som var fastsatt for å gjelde i Eden, er blitt brakt til opphør av Jehova, fortjener alle de gudsgivne lover som det blir åpenbart står ved makt nå i vår tid, vår største oppmerksomhet.
2) De neste lover som blir omtalt i Bibelen, er de regler som Noah og hans familie fikk befaling om å overholde. «Og Noah gjorde så; han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.» Her kommer vi inn på den ordning med rettferdige patriarkalske lover som hadde sin begynnelse før vannflommen. I dette tilfelle er Jehova Gud den lovgivende Overordnede, og Noah og hans familie er de lovlydige underordnede. Takket være dette sett med detaljerte lover og påbud kunne det patriarkalske samfunn som besto av Noah og hans familie, komme levende gjennom vannflommen og gi menneskeheten en ny, rettferdig start på en renset jord. — 1 Mos. 6: 22; 7: 9.
I Abrahams dager ble det gitt ytterligere lovbud til dem som levde innenfor det rettferdige patriarkalske samfunn. «For jeg har utvalgt ham [Abraham] forat han skal byde sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter [Jehovas] vei og gjøre rett og rettferdighet.» Loven om omskjærelsen var en av disse nye lovene som ble gitt. Senere sa Jehova til patriarken Isak: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover.» Disse patriarkalske lovene er riktignok ikke lenger juridisk bindende, men de inneholder mange prinsipper og profetiske bilder som er av stor verdi for de kristne innen den nye verdens samfunn nå i vår tid. — 1 Mos. 17: 11, 12; 18: 19; 26: 4, 5.
Moseloven og den nye pakt
3) Den mest detaljerte lovsamling som er omtalt i Skriften, er den som ble gitt gjennom Moses i 1513 f. Kr. «Og [Jehova] sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bli der! Så vil jeg gi deg stentavler og loven og budet, som jeg har skrevet opp for å veilede dem.» (2 Mos. 24: 12) Gjennom Moses ble det gitt en lovsamling på over seks hundre lover i tillegg til de ti bud. Hele denne samlingen går under navn av «Mose lov» eller ganske enkelt «loven». Ved den ble Israels folk organisert som et teokratisk samfunn hvor Jehova Gud var deres kongelige Overordnede og israelittene selv var de underordnede, Guds tjenere eller slaver.
Disse lovene holdt Israel sammen som et teokratisk samfunn i omtrent femten hundre år, helt til Gud selv brakte denne håndskrevne juridiske pakt, de ti bud innbefattet, til opphør da Jesus ble pelfestet i 33 e. Kr. «Han [Gud] tilga oss i sin godhet alle våre overtredelser og utslettet det håndskrevne dokument mot oss som besto av forordninger, og som sto oss imot, og Han har fjernet det ved å nagle det til torturpelen.» De kristne i dag befinner seg derfor ikke under dette system av guddommelige lover som gjaldt i tidligere tider, for det er blitt avskaffet, men alle disse lovene inneholder også et vell av profetiske bilder og prinsipper som gjelder for den nye verdens samfunn som har vokst fram siden 1919. — Kol. 2: 13, 14, NW; Rom. 7: 4.
4) Siden 33 e. Kr. har de åndelige israelitter, de salvede kristne, frivillig framstilt seg som «underordnede» eller slaver under et nytt sett lover fra Jehova kjent som den nye pakt som ble opprettet ved Jesus Kristus. «For hadde hin første [pakten under moseloven] vært ulastelig, da var det ikke søkt rom for en annen [den nye pakt]; For dette er den pakt som jeg vil opprette med [det åndelige] Israels hus etter hine dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» — Heb. 8: 7, 10.
Helt fra Jesu tid og til våre dager har derfor Jehovas vitners samfunn vokst fram og virket innenfor den juridiske ramme som den kristne tingenes ordning utgjør, en ordning som er bygd opp på de regler og bud som ble uttalt av den større Noah, den større Moses, Kristus Jesus, og hans inspirerte apostler. Også de «andre får», som er de salvede kristnes følgesvenner, innordner seg frivillig og i kjærlighet som «underordnede» under dette gudsgivne system av kristne forordninger, for de blir tatt inn i den ’ene hjord’. — Joh. 10: 16.
Syndens lov og sinnets lov
5) Foruten de ovenstående eksempler som har med Guds lover å gjøre, omtaler Paulus en annen slags lov som de kristne er underlagt, men som de er underlagt ufrivillig. «Så tjener da jeg [er jeg underordnet] Guds lov [åpenbart gjennom den nye pakt] med mitt sinn, med syndens lov med mitt kjød.» (Rom. 7: 25) Dette hentyder til menneskenes livegenskap under det som er kjent som «syndens og dødens lov». (Rom. 8: 2) Hvem er de overordnede i dette forhold? Paulus besvarer dette ved å vise at det er ’kong synd’ og ’kong død’, som Satan står bak, som er de ubarmhjertige herrer. (Rom. 5: 21, NW; Heb. 2: 14) Som Adams etterkommere er vi syndere, og på grunn av vårt falne kjød er vi kommet i trelldom som disse herrers underordnede. — Rom. 7: 24.
6) Jehova har kommet oss til unnsetning ved at han i sin kjærlighet har skaffet til veie et gjenløsningsoffer ved Jesus Kristus. Paulus viser at innvigde kristne nå kan komme inn under en annen slags lov, en lov som kalles «loven i mitt sinn», etter som den fordømmelse nå er blitt fjernet som moseloven utgjorde idet den viste at de i sitt menneskelige kjød ikke på langt nær nådde opp til Guds mål for fullkommenhet. (Rom. 3: 21—23) «Men nå er vi blitt fridd fra Loven, for vi har dødd fra det vi ble holdt fast av, forat vi kunne være slaver [underordnede] i en ny forstand ved ånden, og ikke i den gamle forstand ved den skrevne lovbok [moseloven].» — Rom. 7: 6, NW; Matt. 20: 28.
Den gamle lovpakt ved Moses befattet seg med det falne kjød og skulle tjene til å begrense kjødets gjerninger. (Gal. 5: 19—21) Den kraft som virket bak denne lovpakt, var dens straffende sanksjoner, som førte til at jødefolket pådro seg en alvorlig fordømmelse eller forbannelse fordi det til stadighet overtrådte loven. (2 Kor. 3: 9) Men den kraft som leder dem som går på den nye vei, som ble åpnet av Jesus Kristus, er Guds ånds kraft. (2 Kor. 3: 6) Guds ånd leder ens sinn på rettferdighetens stier og klarer altså det som den gamle lovpakt med sine ti bud og andre lover ikke klarte. «Dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven.» — Gal. 5: 18.
Takket være Jehovas foranstaltninger er det også mulig for de kristne å kjempe imot sitt kjøds nedbrytende tendenser under ’kong synd’. «Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden; for jeg har lyst til Guds lov [åpenbart gjennom den nye pakt] etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer [kjødets lov under ’kong synd’], som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» (Rom. 7: 21—23) I alle de kristne foregår det en slik hård kamp mellom «det som hører kjødet til» og «det som hører ånden til». — Rom. 8: 4—8.
Men i sin kjærlighet har Jehova tilbudt de kristne sin ufortjente godhet, slik at den «skulle . . . herske som konge ved rettferdigheten» og øve en sterk innflytelse på våre hjerter når vi med iver benytter oss av Guds kjærlige foranstaltning ved Kristus. (Rom. 5: 21, NW) Vi blir «tjenere for [underordnede under] rettferdigheten», og derved blir det mulig for oss å kjempe hårdt for en ren kristen livsførsel og for vår ulastelighet til tross for at vårt kjøds sterke krefter trekker i motsatt retning. Med Jehovas hjelp ved Kristus Jesus og ved hjelp av vår sterke tro er vi i stand til å komme seierrike ut av denne kampen mot kjødet. Under denne nye ordningen er det mulig for oss å bære rikelig med åndens frukt til Jehovas pris. — Rom. 6: 17—20; Gal. 5: 22—24.
Har dette korte studium av Bibelens bruk av ordet «lov» hjulpet deg til bedre å forstå din stilling som en innvigd kristen slave for Jehova Gud? Vi håper det.