Påta deg dine kristne forpliktelser
«Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig [forpliktet til, NW] å vandre således som han vandret.» — 1 Joh. 2: 6.
1. a) Hvilke spørsmål oppstår når en taler om kristne forpliktelser? b) Hva er en forpliktelse, og hvordan kan det sies at de kristne er forpliktet overfor Gud?
KRISTNE forpliktelser! Er det på sin plass å tale om kristne forpliktelser? Er det ikke slik at en kristens tilbedelse og tjeneste er frivillig? Jo, det er sant at en kristens tilbedelse er frivillig. Han har frivillig kommet til Gud, innvigd sitt liv til ham og begynt å tjene ham på en antagelig måte, akkurat som israelittene i gammel tid frivillig frambar sine offer. (2 Krøn. 29: 31; Sl. 110: 3; Åpb. 22: 17) Men likevel kan det sies at de kristne er forpliktet til å gjøre Guds vilje. Hvordan det? Ifølge Websters ordbok er en forpliktelse «det som en person er bundet til å gjøre eller til å avholde seg fra; en hvilken som helst plikt som er blitt pålagt en i henhold til lov, forsikring, overenskomst, ed eller løfte . . . den tilstand å stå i gjeld til noen på grunn av en gunstbevisning eller vennlig handling». Er det noe de kristne er forpliktet til å gjøre? Ja, absolutt! For det første står alle mennesker, også ikke-kristne mennesker, i gjeld til Gud for livet som han i sin godhet har gitt dem. Legg merke til det som står i Åpenbaringen 4: 11: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» Det at Skaperen er verdig til å få prisen og æren fordi han har skapt oss, gjør alle mennesker forpliktet til å ære ham.
2, 3. a) Hvordan har de kristne i enda større grad enn andre forpliktelser overfor Gud? b) Hvilke skriftsteder viser dette?
2 De kristne står imidlertid i en enda større gjeld til Gud enn andre mennesker. Hvordan det? Jo, ved at de har tatt imot den gjenløsning som Gud har tilveiebrakt gjennom Kristus Jesus, og således er blitt løskjøpt fra døden til evig liv — en meget stor gunstbevisning. (1 Pet. 1: 18, 19; 1 Kor. 7: 23) Alene av den grunn står vi i takknemlighetsgjeld til Jehova. Ettersom han har vist oss kjærlighet, tilskynder han oss imidlertid til å handle på grunnlag av kjærlighet. «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige [forpliktet til, NW] å elske hverandre.» (1 Joh. 4: 10, 11) Ettersom Gud har tilgitt oss og ettergitt oss vår gjeld i form av synd, er vi forpliktet til å tilgi dem som synder mot oss. (Matt. 18: 32—35) På grunn av dette står vi i gjeld til vår neste; vi skylder ham kjærlighet. — Rom. 13: 8.
3 En forpliktelse kan dessuten være ’en hvilken som helst plikt som er blitt pålagt en i henhold til en lov’ eller et påbud, og de kristne har for eksempel fått påbud om å legge kjærlighet for dagen. (Joh. 15: 9—11; 13: 34, 35; Matt. 22: 37) Vi har ikke bare forpliktelser som følge av at vi står i takknemlighetsgjeld til Gud, og som følge av hans påbud, men vi har også forpliktelser som følge av det innvielsesløfte vi har gitt Gud på grunnlag av den foranstaltning han har truffet gjennom Kristus Jesus. «Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig [forpliktet til, NW] å vandre således som han vandret.» (1 Joh. 2: 6) «Gi den Høyeste det du har lovt.» — Sl. 50: 14; 61: 9; Luk. 9: 23.
4, 5. a) Hvorfor har de kristne også forpliktelser overfor andre mennesker? b) Hvordan viste apostelen Paulus at han var forpliktet til å forkynne?
4 Etter at vi selv har høstet gagn av Kristi gjenløsningsoffer, er vi også forpliktet til å hjelpe andre til å høste gagn av det. «På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige [forpliktet til, NW] å sette livet til for brødrene.» (1 Joh. 3: 16) Ja, når vi ivaretar våre brødres interesser og forkynner det gode budskap for andre, kan det innebære at vi må sette vår frihet og til og med vårt liv på spill, men ikke desto mindre er vi nå forpliktet til å gjøre det. Vi fikk dessuten høre det gode budskap fordi andre bestrebet seg på å forkynne for oss og uten tvil brukte mange timer til å besøke oss og studere med oss. Nå er det vår plikt å gjøre hva vi kan for å fremme Rikets arbeid ved å forkynne, gi økonomisk støtte og vise gjestfrihet. «For det var for hans navns skyld de dro ut, og av hedningene tar de ikke imot noe. Vi er derfor skyldige [forpliktet til, NW] å ta oss av slike, for at vi kan bli medarbeidere for sannheten.» — 3 Joh. 7, 8.
5 Apostelen Paulus sa at han var forpliktet til å forkynne for hedningene. «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, . . . således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for eder i Roma.» (Rom. 1: 14, 15) Da Paulus skrev om de hedninger som hadde tatt imot sannheten av disiplene i Jerusalem, sa han: «De står også i gjeld til dem; for har hedningene fått del i deres åndelige goder, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige.» (Rom. 15: 27) Paulus visste at han var forpliktet til å forkynne. Han satte seg ikke makelig til rette og sa at han bare ville forkynne hvis og når han var opplagt til det, og at hans forkynnelse når alt kom til alt, bare var frivillig. Det at han var klar over hva han var forpliktet til å gjøre, drev ham til å motarbeide kjødets tilbøyelighet ’til å ønske å ta det med ro. Han visste at for å vinne livet; måtte han anstrenge seg på det kraftigste. (Luk. 13: 24, NW) Paulus ga uttrykk for sin pliktfølelse, da han skrev: «For om jeg forkynner evangeliet, er det ikke noe å rose meg av; det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1 Kor. 9: 16.
6. a) Hvordan er noen kristne blitt motløse i sin tjeneste for Gud fordi de har hatt en uriktig forståelse av 1 Korintierne 9: 17? b) Hva er det som viser at det er riktig av en kristen å tvinge seg selv til å gjøre det som er rett?
6 Noen vil kanskje si: «Viser ikke Bibelen at det er feilaktig å se på tjenesten som en plikt? Sier ikke Paulus også i det samme kapittel at han bare ville oppnå sin lønn hvis han utførte sin tjeneste frivillig, det vil si uten at han følte seg nødtvunget til det? Hvis en derfor ikke føler seg tilskyndet til eller ønsker å forkynne, er det da ikke forgjeves å tvinge seg selv til å gjøre det bare fordi en vet det er rett? Bør ikke ønsket om å forkynne komme fra hjertet?» Jo, det bør det, men vi vet at hjertet ofte er selvisk og svikefullt. (Jer. 17: 9, 10) For å overvinne kjødets selviske tilbøyeligheter kreves det ofte at en flittig studerer Guds Ord, ber mange bønner og stålsetter sitt sinn og sin vilje. (Rom. 7: 18—25) Noen kristne vitner har hørt de ovennevnte innvendinger og er blitt motløse i sin tjeneste, og noen har til og med sluttet å forkynne fordi de ikke hadde et naturlig ønske om å forkynne. De mener at det vil være forgjeves hvis de må tukte seg selv til å gjøre det som er rett. Men dette er ikke riktig. Vi er forpliktet til å tukte oss selv for å unngå å handle urett. «Altså, brødre: vi er forpliktet, men ikke overfor kjødet, så vi skulle la kjødet råde over vårt liv!» (Rom. 8: 12, LB) Vi må tukte oss selv til å gjøre det som er rett, ved å bruke vår forstand. — Rom. 12: 1, NW.
7. Hva var det Paulus sa han gjorde frivillig, og hvilken lønn var det han siktet til i 1 Korintierne 9: 17? Hva var det han var forpliktet til å gjøre?
7 Men hva mente apostelen Paulus da han i 1 Korintierne 9: 17 sa: «For gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn»? Hva var det han her sa at han gjorde «frivillig», og hvilken «lønn» var det han siktet til? Var det han gjorde, selve forkynnelsen, og var ’lønnen’ evig liv? La oss se litt nærmere på den sammenheng det står i. Paulus innrømmet i sitt brev til romerne (1: 14) at han sto i gjeld til grekerne, og han var derfor forpliktet til å forkynne evangeliet for de gresktalende korintierne. Dette bekrefter han med ordene: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor. 9: 16) I det niende kapittel i dette brevet forsvarer Paulus sitt apostelembete overfor dem som kritiserte ham, ved å ’rose’ seg av at han selv dekket sine utgifter i forbindelse med forkynnelsen. Han gjorde ikke bruk av sin rett til å få økonomisk støtte. (1 Kor. 9: 15) Det han gjorde frivillig, var ikke selve forkynnelsen, men det at han selv dekket sine utgifter i forbindelse med forkynnelsen. Den «lønn» han nevner, er rett og slett hans rett til å rose seg av at han gjorde noe frivillig, uten at han var forpliktet til å gjøre det. Selve forkynnelsen var han forpliktet til å utføre. Den var ikke noe han selv hadde valgt, og for den kunne han ikke kreve noen «lønn» i form av retten til å rose seg. (Luk. 17: 10) Han skriver derfor: «Hva er da min lønn? At jeg, når jeg forkynner evangeliet, gjør det for intet, så jeg ikke gjør bruk av min rett i evangeliet.» — 1 Kor. 9: 18.
Prinsipper som ligger til grunn for forpliktelsene
8. Hvem har de kristne først og fremst forpliktelser overfor, og hva innbefatter dette?
8 Det er således i samsvar med Bibelen å si at de kristne har mange forpliktelser, forpliktelser som innbefatter det å forkynne evangeliet eller det gode budskap. Disse forpliktelser er byrder som de kristne med rette må bære. (Matt. 11: 30; Gal. 6: 5) For at vi skal kunne påta oss alle våre kristne forpliktelser, må vi vite nøyaktig hva de består i, og i hvilken rekkefølge vi må oppfylle dem. Hvis vi skal kunne klare å oppfylle dem, må vi følge visse grunnleggende prinsipper. For det første må vi ha klart for oss at vi har forpliktelser overfor Jehova. «Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.» (Pred. 12: 13; Matt. 22: 37) Alle Guds bud medfører forpliktelser for de kristne og innbefatter det å forkynne og til enhver tid bevare vår ulastelighet og følge Guds prinsipper. (Gal. 5: 22, 23) Disse forpliktelsene påhviler alle innvigde kristne, uansett hvilken stilling de har i Guds organisasjon.
9, 10. a) Er en fritatt for noen av sine kristne forpliktelser fordi en har påtatt seg andre? Begrunn svaret. b) Hvordan bør de kristne betrakte ytterligere forpliktelser fra Gud?
9 For det annet må en ivareta alle sine kristne forpliktelser. En er ikke fritatt for enkelte forpliktelser på grunn av at en har påtatt seg andre. Jesus gjorde tydelig oppmerksom på dette prinsipp da han sa følgende til fariseerne, som var under Moseloven, som var gyldig på den tid: «I . . . gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og [spør ikke] etter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres [er dere forpliktet til å gjøre, NW], og det andre ikke lates ugjort.» (Luk. 11: 42; Matt. 23: 23) Legg merke til at det at de oppfylte sine forpliktelser hva det å gi tiende av mynte og andre ting angår, ikke fritok dem for å gjøre ’det som veide tyngre’ i loven, og det at de gjorde det siste, fritok dem ikke for å gjøre det første.
10 Et tredje prinsipp er at når en kristen innvier seg til Gud, forplikter han seg til å gjøre Guds vilje etter hvert som den blir åpenbart. Han må påta seg ytterligere forpliktelser fra Gud etter hvert som de kommer. Gud kan utvide forpliktelsene, gjøre dem mer detaljerte eller forøke dem, alt etter som det behager ham. En kristen er forpliktet til å bevise for seg selv hva som er «Guds gode og antagelige og fullkomne vilje». (Rom. 12: 2, NW) Økt kunnskap og forståelse kan føre til at vi blir klar over at vi har ytterligere forpliktelser som vi må ivareta. — Fil. 1: 9, 10; 3: 15, 16.
11, 12. a) Hvilke motstridende interesser kan hindre en kristen i å påta seg sine forpliktelser på rette måte, og hvilket annet bibelsk prinsipp må han ha i tankene? b) Hvordan kan en kristen klare å påta seg de forpliktelser som etter hvert blir pålagt ham?
11 Et fjerde prinsipp er at en ikke må ha motstridende interesser. Ettersom det å holde Guds bud er hva hvert menneske bør gjøre, kan en kristen ikke påta seg slike forpliktelser som er i strid med de forpliktelser han har overfor Gud. Ettersom vi er slaver som er blitt kjøpt med Kristi dyrebare blod, kan vi ikke bli slaver under en annen herre. «Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i livets sysler, for at han kan tekkes sin hærfører.» (2 Tim. 2: 4; Matt. 6: 24) En kristen gjør vel i å ta dette i betraktning når han skal velge et yrke eller påta seg et arbeid eller andre forpliktelser.
12 Et femte prinsipp er at ettersom vi kan få flere forpliktelser og ikke kan unnlate å oppfylle enkelte av våre kristne forpliktelser for å kunne påta oss andre, er det nødvendig at vi finner den rette likevekt, at vi ’forvisser oss om de viktigere ting’. (Fil. 1: 9, 10, NW) Det betyr at vi må la være å gjøre ting som vi ikke er forpliktet til å gjøre, for å kunne ta oss av de tiltagende Rikets interesser. (Ef. 5: 15, 16) La oss med disse fem prinsippene i tankene gå over til å se nærmere på hva de kristne forpliktelsene består i.
De viktigste kristne forpliktelser
13. a) Nevn noen av de viktigste forpliktelser som påhviler alle kristne. b) Hvilke skriftsteder støtter dette?
13 Den forpliktelse som først og fremst påhviler alle kristne, er å bli kvalifiserte tjenere for Gud og opphøye Jehovas navn og tjene hans hensikt, både i ord og gjerning. Dette innbefatter å utføre bestemte befalinger som Gud framsetter til bestemte tider, og nå i «endens tid» betyr dette å forkynne evangeliet eller det gode budskap om riket til et vitnesbyrd for alle folkeslag. (Matt. 24: 14) «Gi [Jehova] hans navns ære.» (Sl. 96: 2—4, 8, 10; Åpb. 14: 6, 7) Det betyr å gå fra hus til hus, å bruke Guds Ord på rette måte i vår undervisning og å føre nøyaktige notater, slik at vi kan være sikker på at vi får avlagt et vitnesbyrd for alle beboerne i vårt distrikt og på rette måte kan ta oss av den interessen som blir vist. Det betyr å utarbeide prekener, foreta gjenbesøk, lede bibelstudier og lære opp andre til å bli dyktige i denne gjerning. «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du bruker sannhetens ord på rette måte. . . . [vær] vennlig mot alle, kvalifisert til å undervise.» (2 Tim. 2: 15, 24, NW) Den forpliktelse som først og fremst påhviler alle kristne, innbefatter også personlig studium av Guds Ord og det å være til stede på og ta del i alle menighetens møter, deriblant stevnene. (Heb. 10: 24, 25; 2 Pet. 1: 19—21; 3: 2, 18) Vi må med andre ord gjøre alt som kreves av oss, for å kunne frelse oss selv og dem som hører på oss. — 2 Tim. 3: 14—17; Rom. 15: 4; 1 Tim. 4: 16.
14, 15. a) Hvilke andre forpliktelser har en kristen foruten det å forkynne? b) Hvordan bør en betrakte slike forpliktelser?
14 Den forpliktelse som først og fremst påhviler en kristen, innbefatter også alle sider av hans personlige liv og hans familieliv, for eksempel forholdet til hans ektefelle, barn, foreldre, kristne brødre, tilsynsmenn i menigheten, verdslige arbeidsgiver eller arbeidere, naboer og forretningsforbindelser og denne verdens myndigheter. (Ef. 5: 2, 28; 6: 1, 4—9; Kol. 3: 22—4: 1; Rom. 12: 17; 1 Tim. 5: 8; Rom. 13: 1—7) Hvis du er en gift mann og har barn, er du således forpliktet til å sørge for å dekke din families materielle og åndelige behov. Hvis du er en gift kvinne, har du som hustru den kristne forpliktelse å være en medhjelp for din mann og ta deg av dine barn. Det at du er blitt et kristent vitne, har innvigd deg til Jehova og er forpliktet til å forkynne og ta del i møtene, bør ikke føre til at du forsømmer dine familieforpliktelser, men det bør tvert imot føre til at du ivaretar dem på en bedre måte, for det er nå blitt noe mer enn bare en menneskelig og samfunnsmessig plikt for deg å ivareta dine familieforpliktelser. Det er blitt en kristen forpliktelse, en del av det å holde Guds bud. Men det at du ivaretar dine familieforpliktelser, bør på den annen side heller ikke føre til at du forsømmer dine forpliktelser hva det å forkynne og ta del i menighetens møter angår.
15 Det at du tar deg av dine forpliktelser i forbindelse med familien og menigheten, betyr ikke at du kan unnlate å være ærlig og pålitelig overfor din arbeidsgiver, dine underordnede, forretningsforbindelser eller overfor myndighetene og andre. Dette er juridiske forpliktelser, men disse ivaretar en også først og fremst fordi de er kristne forpliktelser. En kristen er forpliktet til å leve et rettskaffent og moralsk rent liv. Både i handling og tale må han være et godt eksempel for andre. «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» — 1 Kor. 10: 31; Kol. 3: 17; Titus 2: 1—10.
16. a) Hvilket urett syn kan noen ha på sine forpliktelser? b) Hvorfor er de kristne forpliktet til å påta seg alle ytterligere forpliktelser fra Gud?
16 Det er ikke bare det at det nå påhviler de kristne mange forpliktelser, men ettersom vi lever i «endens tid», da den nye verdens samfunn blir bygd opp, vil det sikkert bli stadig flere forpliktelser. En kan ikke si: «Da jeg ble døpt, hadde vi ikke alle disse forpliktelsene som består i å holde prekener, å undervise, å delta i opplæringsprogrammet, å nå en timekvote og slike ting, så alt dette er ikke jeg forpliktet til å gjøre. Jeg er bare forpliktet til å gjøre det jeg samtykket i å gjøre da jeg ble døpt.» En som uttaler seg slik, spør vi: «Hva samtykket du i å gjøre? Var det i å forkynne det gode budskap ved hjelp av bare et vitnesbyrdskort, en grammofon eller kanskje en preken? Nei, slett ikke. Du innvigde deg til å gjøre Jehovas vilje slik den blir åpenbart gjennom Kristus Jesus, Bibelen og ved den hellige ånd.» Ifølge vårt innvielsesløfte er vi derfor forpliktet til å oppfylle alle de forpliktelser Jehova etter hvert pålegger oss. Når vi tar i betraktning den gjeld vi står i til Gud, er det enda større grunn for oss til å påta oss slike ytterligere forpliktelser. Husk at vi er ’forpliktet til å vandre akkurat som han vandret’. — 1 Joh. 2: 6, NW; Luk. 24: 48.
17. Hvordan utvidet Jehova israelittenes forpliktelser da de skulle til å gå inn i det lovte land, og særlig på hvilke områder?
17 At Jehova kan utvide våre forpliktelser, gjøre dem mer detaljerte eller pålegge oss nye forpliktelser, framgår av den måten han handlet med Israels nasjon på. Ved Sinai berg fikk israelittene et grunnleggende sett lover og ble pålagt forskjellige forpliktelser som står gjengitt i Annen, Tredje og Fjerde Mosebok. Men da de skulle til å gå inn i det lovte land, ble de pålagt ytterligere forpliktelser. Noen av dem var en utvidelse av forpliktelser som de hadde fått tidligere, noen ble gjort mer detaljerte, mens andre var fullstendig nye. Dette kan en se ved å sammenligne den loven israelittene fikk ved Sinai, med Deuteronomium (5 Mosebok), som betyr «den annen lov». Det å gi undervisning og betydningen av det ble for eksempel nevnt i den loven som ble gitt ved Sinai, men i 5 Mosebok ble det gitt en mer detaljert redegjørelse for ansvaret i forbindelse med denne undervisningen. Det ble vist når, hvordan og hvorfor den skulle gis. I 5 Mosebok blir det ikke bare gjort oppmerksom på betydningen av å vise kjærlighet, men det blir også gitt en detaljert redegjørelse for de mange måter kjærligheten kan legges for dagen på, og de mange handlinger som er basert på kjærlighet. Det ble også gjort nærmere rede for de forpliktelser israelittene hadde i forbindelse med deres felles samvær, familieliv, religiøse høytider og opprettholdelsen av en ren tilbedelse, og det ble gitt mange advarsler mot falsk tilbedelse. Det ble gitt detaljert veiledning for hvordan de skulle identifisere og fjerne de frafalne. Jehova viste her hvordan han kan utvide og også utvidet de rettferdige krav eller forpliktelser som han påla sitt folk.
18—20. Hvordan har det funnet sted en utvidelse av de kristne forpliktelser innen den nye verdens samfunn a) når det gjelder kunnskap og undervisning? b) i forbindelse med vår tjeneste? c) når det gjelder å legge kjærlighet og åndelighet for dagen? d) hva ren tilbedelse angår?
18 Innen den nye verdens samfunn i vår tid legger vi også merke til at Jehova i sin visdom og i sin omsorg for sitt folk gradvis har utvidet de kristnes forpliktelser etter hvert som han har forberedt dem til å leve i hans nye ordning. Tenk for eksempel over dette med kunnskap og undervisning. Antallet av de ukentlige menighetsmøter har økt i årenes løp, og de er blitt holdt med et mer bestemt formål for øye, noe som har gjort det nødvendig med mer forberedelse og større personlig deltagelse, og dette har gitt de enkelte større utbytte. Det blir også holdt område- og seksjonsstevner, nasjonale og internasjonale stevner, og disse stevnene utgjør også en del av de møter som bidrar til å øke vår kunnskap og gi oss spesiell opplæring. Når det gjelder vår tjeneste, har vi også her fått en mer bestemt veiledning som har gitt de enkelte et større personlig ansvar. Den veiledning som viser hvordan vi skal undervise i arbeidet fra hus til hus og i gjenbesøks- og bibelstudiearbeidet, distribuere blad, gjøre bruk av hus-til-hus-notater slik at distriktet kan bli gjennomarbeidet på rette måte, holde prekener og delta i opplæringsprogrammet, pålegger hver enkelt av oss større forpliktelser. Også når det gjelder dette, vil våre forpliktelser stadig bli utvidet. Tiden i seg selv kan medføre ytterligere forpliktelser for oss. «I betraktning av tiden . . . burde [dere] være lærere.» — Heb. 5: 12, NW.
19 Denne utvidelsen eller veksten har ikke vært ensidig; den har ikke vært en organisasjonsmessig vekst og en utfoldelse av større effektivitet som har funnet sted på bekostning av kjærlighet og åndelighet. Nei, for samtidig er det blitt lagt større vekt på behovet for bønn og gjort nærmere rede for hvordan vi kan holde oss nær til Gud, hvordan vi kan legge kjærlighet for dagen overfor Gud, vår familie og våre medkristne. Vi har fått gode råd når det gjelder å vise større kjærlighet når vi deltar i forkynnelsesarbeidet og hjelper andre i menigheten i samsvar med det de har behov for.
20 I forbindelse med den veiledning som er blitt gitt i dette bladet, har en også kunnet merke seg at det i stadig større grad er blitt lagt vekt på ren tilbedelse, at de enkelte er blitt pålagt et større ansvar, at det er blitt stilt strengere krav med hensyn til moral, ærlighet, nøytralitet og det å vise respekt for blodets hellighet. Som følge av at menighetene har truffet disiplinære forføyninger i form av å sette noen på prøve eller utstøte dem om nødvendig, har de forhindret at det har funnet sted et frafall fra troen. Men samtidig som det er blitt stilt strengere krav, er det blitt lagt vekt på barmhjertighet og kjærlighet.
21, 22. a) Hvordan bør en kristen betrakte en utvidelse av sine forpliktelser? b) Hvordan kan en påta seg slike forpliktelser uten at de blir en for stor byrde for en?
21 Hvis vi skulle betrakte alle disse forpliktelsene fra et rent menneskelig synspunkt, ville vi kanskje komme til å føle oss overveldet, men det er det ingen grunn til. Jehova kjenner vårt behov og våre evner, og som en omsorgsfull og kjærlig hyrde leder han sitt folk, idet han fullt ut er klar over våre begrensninger. Vi må imidlertid påta oss våre forpliktelser etter hvert som de kommer, og på den måten vil de ikke bli en altfor stor byrde for oss. Hvis vi ikke gjør det, kan de forpliktelser vi unnlater å påta oss, bli en for stor byrde til at vi kan klare å bære den. Vær derfor klar over at det du først og fremst er forpliktet til, er å forkynne det gode budskap om Guds rike og være et godt eksempel for andre ved å leve et kristent liv. Finn så ut om den plass du har i menigheten, gir deg ytterligere forpliktelser og hva de består i. Sett deretter opp en praktisk timeplan som gjør det mulig for deg å bruke en del tid på hver av disse forpliktelsene, og følg så denne timeplanen. Ingen av forpliktelsene kan skyves til side. Følg Jesu eksempel, for vi er forpliktet til «å vandre således som han vandret». — 1 Joh. 2: 6.
22 Men hvordan kan en få slike ytterligere forpliktelser? Hva innebærer de, og hvordan kan en ivareta dem? Dette vil bli behandlet i neste artikkel.