Den hellige ånd — tredje person i en treenighet eller Guds virksomme kraft?

«Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg . . . til den mest fjerntliggende del av jorden.» — Ap. gj. 1: 8, NW.

 1, 2. Hvilken viktig begivenhet fant sted i Jerusalem på pinsedagen i året 33 e. Kr.?

DET foregikk noe viktig i Jerusalem i slutten av mai året 33 e. Kr. I lydighet mot Mose lov hadde da over en million jøder trengt seg sammen i denne byen som Jehova hadde knyttet sitt navn til, for å feire pinsefesten der. I en taksal et sted i byen var de elleve apostlene forsamlet, og foruten dem var også 109 av Jesu andre disipler, deriblant hans mor og kjødelige halvbrødre, til stede.

² Da, «med ett» som Lukas sier, «kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger liksom av ild, som skilte seg og satte seg på enhver av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.» — Ap. gj. 2: 2—4.

 3. Hva mener de fleste i kristenheten om Guds hellige ånd? Hva mener unitarene?

³ På få unntagelser nær heter det i alle kristenhetens trosbekjennelser at Guds hellige ånd er den tredje person i en treenighet, og at den er like stor og like evig som Faderen og Sønnen, og videre at den er av samme substans som dem. Bibelhåndbøker og religiøse oppslagsverk inneholder lange utredninger som søker å bevise at den hellige ånd er en person, ja, til og med en guddommelig person. En unntagelse er unitarenes trosbekjennelse, som sier at den hellige ånd bare er «Guddommens innvirkning på hans tjeneres sinn . . . noe som bor i de troendes hjerte og er kilden til deres åndelige liv». — Dictionary of Religious Knowledge, av Abbott.

 4. Hvilke forskjellige oppfatninger om Guds hellige ånd gjorde seg gjeldende i 380 e. Kr.?

⁴ I dag råder det altså stort sett samstemmighet i kristenheten om at Guds hellige ånd er en guddom, men slik har det ikke alltid vært. Legg for eksempel merke til følgende uttalelse av Neander, en mann som McClintock and Strong’s Cyclopædia sier følgende om: «Overalt anerkjent som den største av kirkehistorikerne.» Til tross for at Neander selv trodde på treenighetslæren, skrev han: «I 380 e. Kr. rådet det så stor uklarhet blant de forskjellige parter angående dette dogme at et menneske på den tiden kunne si: ’Noen av våre teologer betrakter den hellige ånd bare som en guddommelig måte å virke på, noen som en Guds skapning, andre som Gud selv, og atter andre sier at de ikke vet hvilken av disse meninger de skal godta av hensyn til sin respekt for den hellige skrift, som ikke sier noe om dette emnet.’»

 5. Hvilke spørsmål må vi på bakgrunn av dette stille om Guds hellige ånd?

⁵ Er Guds Ord uklart i sine uttalelser om den hellige ånd? Unnlater det å gi klart til kjenne om Guds hellige ånd er Gud selv, en Guds skapning eller en guddommelig måte å virke på?

Åndepersoner

 6. Hvilket hebraisk og hvilket gresk ord blir gjengitt med «ånd» i Bibelen, og hva betyr disse ordene?

⁶ For å forstå hva Bibelen har å si om Guds hellige ånd, må vi først merke oss betydningen av de hebraiske og greske ordene som blir gjengitt med «ånd», nemlig det hebraiske ordet ru’ahh og det greske ordet pneu’ma. Begge disse ordene har betydningen «ånde», «luft» eller «vind», og de blir oversatt på forskjellige måter. Vårt ord «pnevmatisk» kommer av dette greske ordet pneu’ma, og en pnevmatisk hjulring vil ganske enkelt si en hjulring som er full av luft.

 7. I hvor mange forskjellige betydninger blir ordet «ånd» brukt i Bibelen, og hvilken formaning må vi derfor gi akt på?

⁷ Uttrykket «ånd» blir brukt på sju forskjellige måter i Bibelen, og det blir benyttet både om personer og upersonlige ting. Selvfølgelig er det nødt til å oppstå forvirring hvis en ikke skjelner mellom disse sju betydningene av ordet «ånd». For å nå fram til sannheten må vi derfor gi akt på Paulus’ formaning: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men behandler sannhetens ord på rette måte.» — 2 Tim. 2: 15, NW.

 8. Hvilke to viktige egenskaper ved vinden har alle disse betydningene av «ånd» til felles?

⁸ Hvorfor benyttet de som skrev Bibelen, ordene ru’ahh og pneu’ma på sju forskjellige måter? Hvorfor brukte de dem både om personer og om ting som ikke har noen personlighet? Jo, fordi alle disse betydningene har det til felles at de kjennetegnes av vindens to viktigste egenskaper, nemlig usynlighet og styrke. Tenk for eksempel på en seilbåt. Vi kan ikke se vinden, men det faktum at seilene fylles og båten blir drevet framover, viser at en bestemt kraft er i virksomhet. Vi erfarer altså at en usynlig kraft frambringer en synlig virkning. Disse «åndens» egenskaper blir understreket ved profetens ord: «Egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd.» — Es. 31: 3.

 9—11. a) Hvorfor kan uttrykket «ånd» med rette brukes om Jehova Gud? b) Om Jesus Kristus etter hans oppstandelse? c) Om englene, både de gode og de onde?

⁹ Logisk nok gjelder uttrykket «ånd» først og fremst Jehova Gud, for han er både usynlig, idet ikke noe menneske noensinne har sett ham, og mektig — ja, allmektig. (2 Mos. 6: 3; 33: 20) Som Jesus sa: «Gud er ånd,» og som Paulus skrev: «Herren er Ånden.» — Joh. 4: 24; 2 Kor. 3: 17.

¹⁰ Bibelen omtaler også Jesus Kristus som en ånd. «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel,» siterer Paulus, mens den siste Adam, Jesus, ble «til en levendegjørende ånd» ved sin oppstandelse, etter som han «led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» Og i betraktning av at han nå bor i «et lys som ingen kan komme til», og dessuten blir kalt «veldig Gud», passer uttrykket «ånd» også godt som en betegnelse på ham. — 1 Kor. 15: 45; 1 Pet. 3: 18; 1 Tim. 6: 16; Es. 9: 6.

¹¹ Englene, både de gode og de onde, blir også kalt «ånder». I Hebreerne 1: 7, 14 forteller derfor Paulus at Gud «gjør sine engler til vinder [ånder, NW]», og at engler er «tjenende ånder». Disse gode englene er både usynlige og mektige, som Bibelen gang på gang viser. (2 Kong. 6: 16, 17; Es. 37: 36) Onde engler blir som sagt også omtalt som ånder. Jesus drev ofte «med et ord» slike ånder ut av besatte mennesker. Og Paulus omtaler Satan som «den ånd som nå er virksom i vantroens barn». (Matt. 8: 16; Ef. 2: 2) At også de onde ånder har meget stor styrke, går fram av Daniel 10: 13, 20, hvor det fortelles at en av dem var så sterk at han klarte å holde et av Guds usynlige sendebud tilbake i 21 dager.

«Ånd» brukt upersonlig

12—15. a) Hvilke skriftsteder viser at «ånd» blir brukt som en betegnelse på livskraften? b) På begrepet sinnsinnstilling? c) På inspirerte uttalelser?

¹² Uttrykket «ånd» blir brukt om noe upersonlig når det blir brukt om den ånd eller livskraft Gud utstyrte mennesket med etterat han hadde dannet det av jordens muld, slik at mennesket begynte å leve. Angående denne livskraften står det i 1 Mosebok 7: 22 at «alt som hadde livsens åndedrag [livets ånds pust, Ro] i sin nese», døde på grunn av vannflommen. Eller med litt andre ord: «Alt som hadde livskraftens pust . . . døde.» (NW) Apostelen Johannes så i et syn at det kom «livsånde» i noen bestemte vitner, og at den fikk dem til å reise seg opp på sine føtter etterat de hadde vært døde i tre og en halv dag. (Åpb. 11: 11) Det som skjer når døden inntrer, er at «støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden [ru’ahh, ikke neph’esh eller sjelen] vender tilbake til Gud, som ga den». (Pred. 12: 7) Livskraften er i sannhet både usynlig og mektig, og derfor blir den med rette kalt «ånd». Vitenskapen gjør seg store anstrengelser for å løse livskraftens eller «livsprinsippets» gåte, men Jehova har i sin visdom funnet det for godt å bevare denne hemmelighet for seg selv. — Sl. 36: 10.

¹³ Uttrykket «ånd», ru’ahh eller pneu’ma blir i Bibelen også brukt om noe upersonlig når det står som en betegnelse på sinnsinnstilling. Vi kan for eksempel lese: «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot [ånd, RS].» «Den langmodige er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn [sin ånd, RS], er bedre enn den som inntar en by.» (Ordspr. 16: 18, 32) Selve sinnsinnstillingen er ikke noe en kan se, men den har en kraft som gir seg til kjenne i synlige handlinger, som for eksempel når et menneske mister herredømmet over seg selv og blir rød i fjeset og skjelver av sinne. Jesus brukte ordet «ånd» i denne betydningen da han ga dette råd: «Våk og be, forat I ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.» Derfor er det også på sin plass å kalle en persons sinnsinnstilling for «ånd». — Matt. 26: 41.

¹⁴ Dessuten blir uttrykket «ånd» anvendt om noe upersonlig når det blir brukt om begrepet «inspirerte uttalelser». En profeti som er inspirert av Gud, er en inspirert uttalelse eller ytring, og når en slik profeti blir sitert, kan en med rette omtale den som en «ånd» som taler. Paulus skriver: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen.» — 1 Tim. 4: 1.

¹⁵ Djevelen og hans redskaper inspirerer også visse uttalelser, men de er riktignok ikke profetiske. Kommunistisk propaganda som blir sendt ut gjennom nyhetskanalene, kan godt kalles «inspirerte ytringer». Den verdensomfattende propagandakampanje Satan nå driver mot Jehovas rike, blir forbilledlig kalt «tre urene inspirerte uttalelser» (NW) eller «urene ånder» som ligner padder, og som samler alle nasjoner sammen til Harmageddon. (Åpb. 16: 13, 14, 16) Apostelen Johannes advarer de kristne og oppfordrer dem til å være på vakt og ikke la seg bedra av urette inspirerte uttalelser: «Tro ikke enhver ånd [inspirert uttalelse, NW], men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden.» Det at Johannes her forbinder «ånd» med falske profeter, viser at uttrykket gjelder det disse profeter sier, og ikke åndeskapninger. Som mennesker kan vi ikke prøve åndeskapninger, men vi kan prøve de uttalelser som er inspirert av ånder, og finne ut om de er sanne eller ikke. Etter som slike uttalelser i seg selv er usynlige og kan ha stor makt over menneskenes sinn, blir de med rette kalt «ånder». — 1 Joh. 4: 1.

16, 17. a) Hva har den athanasianske trosbekjennelse å si om den hellige ånd, og hvor viktig blir denne læren ansett for å være? b) Hvilke grunner taler for at dette ikke er Bibelens lære?

¹⁶ Den sjuende og siste betydning av uttrykket «ånd» har vi å gjøre med i uttrykket «hellig ånd». Oversettere som er tilhengere av treenighetslæren, gjengir gjerne dette uttrykket i bestemt form og med store bokstaver — «Den Hellige Ånd». Ifølge den athanasianske trosbekjennelse, den første trosbekjennelse som uttrykkelig doserer treenighetslæren slik den blir forstått i dag, og som derfor nyter størst anseelse blant treenighetslærens tilhengere, er «Den Hellige Ånd» et medlem av treenigheten, uskapt, allmektig, umålelig, en person, Herre og Gud, «med samme herlighet og like evig majestet» som Gud Faderen. En prest kan benekte at Bibelen er inspirert, at Jesu blod renser oss fra våre synder, at Jesus utførte mirakler og at han ble oppreist fra de døde, og likevel bli betraktet som en god kristen, men hvis han drister seg til å benekte treenighetslæren, blir han øyeblikkelig stemplet som kjetter. Det katolske oppslagsverket Catholic Encyclopedia sier følgende om denne læren: «Treenigheten er den benevnelse som brukes for å betegne den kristne religions sentrale læresetning.»

Den hellige ånd hverken en person eller en gud

¹⁷ Hvis det er sant at den hellige ånd er likeverdig med Jehova Gud, slik den athanasianske trosbekjennelse framholder, og hvis det er sant at treenighetslæren er den kristne religions sentrale læresetning, slik Catholic Encyclopedia sier, skulle vi ikke da også vente at dette ble tydelig framholdt i Bibelen? Og skulle vi ikke spesielt vente dette i betraktning av den påstand at treenighetslæren er den av alle åpenbarte sannheter som er mest uforenelig med fornuften, men at en likevel ikke kan oppnå frelse uten å godta den? Det faktum at Guds Ord ikke uttrykkelig nevner, forklarer eller doserer treenighetslæren, er i seg selv et sterkt bevis for at denne læren er falsk. Dette framgår også av det Bibelen har å si om den hellige ånd.

18. Hvilket bibelsk vitnesbyrd viser at den hellige ånd ikke kan være likeverdig med Gud?

¹⁸ Hvordan kunne vel den hellige ånd være likeverdig med Jehova, Faderen, når den inntar en mer underordnet plass i Bibelen? Daniel, Stefanus og Johannes fikk i forskjellige syn se Faderen og Sønnen, men aldri den hellige ånd. Hvorfor skulle de ikke også fått se den hvis den hadde vært likeverdig med Faderen og Sønnen i herlighet og makt osv.? Trosbekjennelsen sier nok at vi kommer til å forgå hvis vi ikke tror at den hellige ånd er likeverdig med Gud, men Jesus nevnte ikke engang den hellige ånd da han ga oss den regel vi må akte på for å vinne livet: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3.

19. Hvordan kan vi ut fra den omstendighet at det tales om dåp med hellig ånd, slutte oss til at den hellige ånd ikke kan være noen person?

¹⁹ Hvor fjernt det er fra Bibelen å lære at den hellige ånd er likeverdig med Jehova, forstår vi når vi ser at den viser at den hellige ånd ikke engang er en person. Døperen Johannes kunngjorde for eksempel at Jesus skulle døpe «med hellig ånd og ild» liksom han selv døpte med vann. Å døpe vil si å dyppe eller dukke noe ned i noe annet. Et menneske kan døpe andre med vann ved å dyppe dem ned i vannet, slik Johannes gjorde, og et menneske kan også døpe andre med ild ved å dukke dem ned i flammer eller forårsake deres ødeleggelse, men hvordan kan noen døpe andre med en person? Etter som hverken vann eller ild er noe personlig, er det ikke da fornuftig å trekke den slutning at heller ikke den hellige ånd er en person? Dessuten sa jo Peter at Gud utgjøt ’av sin Ånd’ over alt kjød. Kan vi forestille oss at noe av en person kan bli utgytt over tusenvis av andre personer, slik tilfellet da måtte vært på pinsedagen etterat Peter hadde forkynt for jødene? — Matt. 3: 11, LB; Ap. gj. 2: 17, 38, 41.

20, 21. Hva framgår av den omstendighet at den hellige ånd ikke har noe egennavn?

²⁰ At den hellige ånd ikke er noen person, framgår også av den omstendighet at den ikke har noe egennavn. Gud, Skaperen, har mange benevnelser som tjener til å skille ham ut fra andre. Hans navn er Jehova, og bare han er «Gud», «den sanne Gud», bare han er «den Høyeste» og «den Allmektige». På denne måten blir det tydelig skjelnet mellom ham og andre guder eller mektige. Slik er det også med hans Sønn, Jesus Kristus. Det er bare én som bærer dette navnet, bare én «enbåren Sønn,», bare én som er «den førstefødte», bare én som er Logos eller «Ordet».

²¹ Men slik er det ikke med den hellige ånd. Både Jehova, Kristus og de trofaste engler er hellige ånder. Er så den hellige ånd «Den Hellige Ånd»? På hvilken måte overgår den i så fall Jehova og Kristus i det å være en ånd eller i å være hellig? Dessuten blir den hellige ånd over hundre ganger omtalt som «Jehovas ånd», «Guds ånd», «min ånd» og «Jesu Kristi ånd». Dette taler også for at den snarere er et redskap enn en særskilt og egen person. — Dom. 3: 10; Matt. 3: 16; Ap. gj. 2: 18; Fil. 1: 19, NW.

22. Hvilket annet argument, som har med stedsangivelse å gjøre, taler imot at Guds hellige ånd er en person?

²² Legg også merke til et annet punkt, som har med stedsangivelse å gjøre. Bibelen opplyser oss om at Gud bor i himmelen, og at han har mange om seg der. Den forteller oss også at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse gledet seg ved å være der hvor hans Far er, at han kom til jorden for å utføre spesielle oppdrag, i særdeleshet dengang han kom som et menneske, og at han nå har vendt tilbake til himmelen. Hvor var eller hvor er den hellige ånd nå hvis den er en person? Ble «han» her på jorden da «han» kom ned over Jesus ved Jordan, eller vendte «han» tilbake for deretter å komme igjen på pinsedagen? Er «han» nå i himmelen sammen med Gud og Kristus, eller er «han» spredt omkring på jorden overalt hvor Kristi etterfølgere befinner seg?

23. Hvordan har mange bibeloversettere fordunklet sannheten om den hellige ånd?

²³ Faktum er at sannheten om den hellige ånd er blitt fordunklet av fordomsfulle bibeloversettere. Deres bruk av store bokstaver er imidlertid ikke noe bevis for at den hellige ånd er en person. Hvorfor ikke? Nei, for da Bibelen ble skrevet, ble det ikke skjelnet mellom egennavn og fellesnavn på denne måten. Det at de har tilføyd den bestemte artikkelen den foran uttrykket hellig ånd i omtrent hundre tilfelle hvor Bibelens nedskrivere ikke har gjort det, er heller ikke noe bevis i denne retning. Slike bibeloversettere mente det var respektløst å utelate den bestemte artikkelen, men det gjorde ikke de som skrev Bibelen. Paulus skrev for eksempel at Guds rike betyr «fred og glede med hellig ånd», ikke «i den Hellige Ånd». Og Peter skrev at Guds tjenere talte idet de ble «båret av sted av hellig ånd», ikke «av den Hellige Ånd». — Rom. 14: 17; 2 Pet. 1: 21, NW.

Den hellige ånd — Guds virksomme kraft

24. Hva er Guds hellige ånd?

²⁴ Etter som Guds hellige ånd ikke er en Gud, ikke er en del av en treenighet, ikke er likeverdig med Gud og ikke engang er en person, er den da «Guddommens innvirkning på hans tjeneres sinn», slik enkelte hevder? Det er riktig at Gud benytter den hellige ånd til å virke på sine tjeneres sinn, men den virker også på mange andre måter. Den er Guds virksomme kraft, ikke den kraft Jehova til enhver tid har i seg selv, men den energi han lar utgå fra seg selv for å gjennomføre sine hensikter. Det er dette enkelte av de første «kirkefedre» kalte «en guddommelig måte å virke på». Etter som den er usynlig og kraftig, kan den med rette kalles ru’ahh, pneu’ma eller ånd. Den er imidlertid ingen blind og ukontrollert kraft i likhet med «naturens» krefter, lynet, orkaner og lignende, men i egenskap av Guds hellige ånd er den til enhver tid under hans kontroll, den gjennomfører hans hensikter, og den kan derfor sammenlignes med radarbølger.

25. Nevn noe av det Guds hellige ånd har utrettet i henfarne tider.

²⁵ Det er således ved hjelp av sin hellige ånd eller virksomme kraft at Gud har skapt alle ting, selvfølgelig ved sin Sønn, som Johannes 1: 3 viser. Som Elihu sa: «Guds ånd har gjort meg, og den Allmektiges ånde har gitt meg liv.» (Job 33: 4, KJ; Se også 1 Mosebok 1: 2; Salme 104: 30.) Denne virksomme kraft kom over trofaste menn i fortiden, blant andre Gideon, Jefta og Samson, og ga dem styrke til å vinne bemerkelsesverdige seire. Jesus bevitnet at det var «ved Guds Ånd» han utførte mirakler. Og apostelen Paulus viste at det var den hellige ånd som satte de kristne på den tiden i stand til å gjøre de forskjellige tegn og gjerninger. Den hellige ånd står derfor også bak Bibelens tilblivelse. David sa: «[Jehovas] Ånd taler gjennom meg.» Og Peter sa: «For aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men mennesker talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» — Matt. 12: 28; 2 Sam. 23: 2; 2 Pet. 1: 21, NW.

26—28. Hvordan har Guds hellige ånd vært virksom til fordel for Hans åndsfødte sønner med Jesus Kristus som den første?

²⁶ Bibelen viser videre at det er ved hjelp av sin hellige ånd eller virksomme kraft at Gud frambringer sine åndelige sønner med Jesus Kristus som den første. Da Jesus ble døpt, kom Guds hellige ånd ned over ham i en dues skikkelse, og fra da av anerkjente Gud ham som sin åndelige Sønn. (Matt. 3: 16, 17) Derfor sier Paulus følgende om Kristi nærmeste etterfølgere: «Alle som ledes av Guds ånd, de er Guds sønner.» Og: «Ånden [den hellige ånd] selv vitner med vår ånd [sinnsinnstilling] at vi er Guds barn.» — Rom. 8: 14, 16, NW.

²⁷ Ved hjelp av denne hellige ånd blir disse åndelige Guds sønner salvet og utnevnt av Jehova til å forkynne. Da Jesus begynte sin tjeneste, leste han derfor fra Esaias 61: 1, 2 og anvendte disse ordene om seg selv: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de fattige.» På pinsedagen kom Guds ånd over Kristi etterfølgere og salvet dem til å forkynne, og Peter forklarte at dette skjedde som en oppfyllelse av Joels profeti: «Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød, . . . og de skal tale profetiske ord.» — Luk. 4: 18, NW; Ap. gj. 2: 16—18.

²⁸ Guds hellige ånd tjener også til å opplyse hans tjenere og hjelpe dem til å forstå hans Ord. Ja, det går faktisk ikke an å forstå Guds Ord uten ved hjelp av Guds hellige ånd. Det er grunnen til at de skriftlærde, fariseerne, sadduseerne og de lovkyndige ikke forsto det til tross for at de var vel bevandret i Skriften. Som apostelen Paulus forklarer: «Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham. Men oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.» — 1 Kor. 2: 9, 10.

Innvendinger imøtegåes

29. a) Hvilke innvendinger blir reist mot den oppfatning at den hellige ånd er Guds virksomme kraft? b) Hva trodde enkelte av «kirkefedrene» at den hellige ånd var?

²⁹ En som tror fullt og fast på treenighetslæren, vil nå kanskje protestere og spørre: ’Antyder ikke Bibelen på forskjellige måter at Guds hellige ånd er en person? Og trodde ikke kirkefedrene at den hellige ånd var en guddommelig person?’ Etter som Jesus advarte om et frafall og Paulus og andre fortalte om at frafallet alt hadde begynt å finne sted på deres tid, skjønner vi at det ikke er noe i veien for at de gamle «kirkefedre» kunne ta feil. Det var imidlertid ikke alle som trodde at Guds hellige ånd var en person. Justinus martyr trodde at «den hellige ånd var Guddommens innflytelse eller virkemiddel».a Hippolytus, som ifølge Catholic Encyclopedia var den «viktigste teolog og den mest produktive religiøse forfatter innen den katolske kirke i tiden før Konstantin», viser i sine skrifter at han «avgjort ikke betrakter den Hellige Ånd som noen person».b Og som vi alt har bemerket (i 4. avsnitt), rådet det i det fjerde århundre sterk meningsforskjell med hensyn til den hellige ånds natur. Derfor finner vi også at «selv om Basilius av Cæsarea [teolog fra siste del av det fjerde århundre] gjerne ville dosere den hellige ånds guddommelighet i sin kirke, våget han bare å innføre denne læren litt etter litt» på grunn av den sterke motstand mot denne nye læren. — History of Christian Dogma, av Neander.

30—32. Hvorfor kan ikke bruken av personlig pronomen i forbindelse med Guds hellige ånd tas som noe bevis for at den er en person?

³⁰ Kirkens eldste historie kan derfor ikke benyttes som noe bevis for at treenighetslærens tilhengere har rett i sitt syn på den hellige ånd. Det at et personlig pronomen av og til blir brukt i forbindelse med den hellige ånd, er heller ikke noe bevis for at den hellige ånd er en guddommelig person eller noen skapning. For å nevne et eksempel: Jesus sa at han skulle sende Talsmannen, Hjelperen eller Parakleten, «sannhetens Ånd», til sine apostler. Etter som det greske ordet par·a’cle·tos er et hankjønnsord, var det logisk av Jesus å bruke personlige pronomener når han omtalte den hellige ånd i denne egenskap eller stilling. Den lovte talsmann eller hjelper kom på pinsedagen. — Joh. 15: 26.

³¹ Men på den annen side finner vi at Jesus ofte benytter upersonlige pronomener når han omtaler Guds hellige ånd, noe som ville vært meget respektløst hvis den hellige ånd hadde vært tredje person i en treenighet og derfor hadde vært likeverdig med Jehova Gud og av samme substans som ham. «Sannhetens ånd, som verden ikke kan få, fordi den ikke ser den og ikke kjenner den; dere kjenner den, for den blir hos dere og skal være i dere.» (Joh. 14: 17, LB; NW; Ro; AT; ED) Riktignok benytter enkelte oversettelser personlige pronomener her, men etter som det er brukt upersonlige pronomener i den opprinnelige greske tekst, må de som har utarbeidet disse oversettelsene, ha latt sine religiøse fordommer få innvirke på deres arbeid. Et lignende tilfelle har vi i Romerne 8: 27, der den hellige ånd i noen oversettelser blir omtalt som «han» (den vanlige norske, RS, Dy), og i andre oversettelser som «den» (LB, NW, KJ, AT, Ro, ED).

³² I betraktning av at Israels folk og Guds organisasjon og den kristne menighet gang på gang blir symbolsk omtalt som en kvinne i Bibelen, bør det ikke forbause oss at den hellige ånd av og til blir personifisert på grunn av den rolle den spiller. Men hvis den hellige ånd hadde vært tredje person i en treenighet og derfor likeverdig med Gud og Kristus i herlighet og ære, slik det står i trosbekjennelsene, kan vi da tenke oss at Bibelen ville ha omtalt den som «den»?

33. Nevn noen andre argumenter som blir framført som støtte for læren om at Guds hellige ånd er en person.

³³ Men noen vil kanskje spørre: Hvordan kan det sies om en upersonlig ånd at den taler, lærer, forbyr og ordinerer? Og hvordan skal vi oppfatte det at Gud og den hellige ånd blir brukt om hverandre, som for eksempel når det først står at Gud sa et eller annet, og deretter at det var den hellige ånd som sa det? Står det ikke også skrevet at Ananias løy for Gud, og likeledes at han løy for den hellige ånd? Er ikke dette ytterligere bevis for at Gud og den hellige ånd er ett, medlemmer av en treenighet?

Illustrasjoner som viser hvordan den hellige ånd virker

34. I hvilke henseender kan hellig ånd sammenlignes med elektrisitet?

³⁴ I forbindelse med de ovennevnte spørsmålene vil det utvilsomt være til stor hjelp å benytte illustrasjoner, noe også Jesus, den største lærer som noensinne har levd, var klar over. Den hellige ånd er blitt sammenlignet med vinden. I bestemte henseender kan den også sammenlignes med elektrisiteten. Den tjener jo blant annet til opplysning og som et meddelelsesmiddel, og den representerer en veldig kraft som kan utrette store ting. Vi kan ikke se det utenpå et menneske om vedkommende er fylt med den hellige ånd, liksom vi heller ikke kan avgjøre om et batteri er ladet eller om en ledning er strømførende bare ved å bruke øynene. Og liksom elektrisiteten i visse land blir brukt til henrettelse av forbrytere, så har også Jehova til sine tider benyttet sin hellige ånd til å henrette de onde — for eksempel i tilfellet med Ananias og hans hustru Saffira. — Ap. gj. 5: 1—11.

35. Hvordan kan vi illustrere det at den hellige ånd lærer og forbyr?

³⁵ La oss også benytte en annen illustrasjon: Våre dagers politimenn og soldater holder seg i kontakt med sine overordnede ved radioens hjelp. Deres overordnede sender dem meldinger som tjener til å instruere, befale eller forby, alt etter som forholdene krever det, slik at de mennene som er ute i tjeneste, kan vite hva de har å rette seg etter. Man kunne si at radioen gjorde dette fordi den var det redskapet som ble benyttet. På lignende måte benytter Jehova Gud sin hellige ånd til å tale til, instruere og rettlede sine tjenere — både ved sitt Ord og ved andre midler i tilknytning til det. Derfor står det skrevet: «Dette taler vi også om, ikke med ord som er lært av menneskelig visdom, men med ord som er lært av ånden, idet vi forbinder åndelige ting med åndelige ord.» — 1 Kor. 2: 13, NW.

36. Hvorfor kan vi med rette si at den hellige ånd eller Guds virksomme kraft utnevnte tilsynsmenn?

³⁶ Det samme er tilfelle når det gjelder den omstendighet at den hellige ånd ordinerer eller innsetter tilsynsmenn i den kristne menighet. Den gjør dette ved hjelp av menneskelige redskaper. Derfor står det ikke bare at Paulus sier: «I den har den hellige ånd satt dere til tilsynsmenn,» men også at Paulus lot Titus bli igjen på Kreta for å «ordne med hva som enda sto tilbake, og . . . innsette eldste». Ved at Titus og andre foretok slike utnevnelser på grunnlag av den visdom og myndighet de hadde fått gjennom Guds hellige ånd, kan det sies at det var den hellige ånd som foretok disse utnevnelsene. — Ap. gj. 20: 28; Tit. 1: 5, LB.

37. Ved hjelp av hvilket resonnement og hvilket skriftsted kan vi imøtegå ytterligere påstander om at Guds hellige ånd er en Gud?

³⁷ Den måten Gud gikk fram på for å gi sine tjenere kunnskap om sin vilje ved hjelp av den hellige ånd i henfarne tider, kan sammenlignes med en nyhetssending over radio, der en uttalelse av et statsoverhode blir gjengitt. Man kan da enten si at det er radioen som gir lytterne beskjed, eller at vedkommende hallomann gjør det, eller at statsoverhodet gjør det. En slik uttrykksmåte er vanlig og volder ingen forviklinger. Men det at Guds Ord på et sted sier at Gud har sagt det og det, og på et annet sted sier at den hellige ånd har sagt det, blir av treenighetslærens tilhengere anført som bevis for at Gud og den hellige ånd er medlemmer av en treenighet eller er én Gud.c En slik søkt slutning understreker bare hvor svakt treenighetslærens tilhengere står. Bibelens vitnesbyrd er enkelt og klart, ikke fullt av mystikk. Det viser at Gud først har uttalt de ordene det gjelder, og at hans trofaste tjenere på jorden har fått dem ved hjelp av den hellige ånd. — 2 Pet. 1: 21.

38. Hvordan kan man si at Ananias løy både for Gud og for hans hellige ånd?

³⁸ Slik kan en også resonnere når det gjelder Peters ord til Ananias. Fordi Peter var opplyst ved den hellige ånd, løy Ananias for den hellige ånd da han løy for Peter, og fordi Peter representerte Gud og talte på hans vegne, løy Ananias også for Gud da han løy for Peter. — Ap. gj. 5: 1—11.

[Fotnoter]