Spørsmål fra leserne
● Hvordan kan en avgjøre om en er av den salvede klasse, og om en skal nyte minnehøytidens emblemer? — E. B., California.
Ingen som var i besittelse av Guds ånd etter pinsedagen i det første hundreåret, noe som ble bevist ved at de hadde en eller flere av åndens gaver, ville ha noen vanskelighet med å avgjøre om de var av den salvede klasse, for den tiden var satt til side utelukkende for å frambringe himmelske arvinger. På dette faste grunnlag hadde de et himmelsk håp. Men i dag er forholdene annerledes. En kan ha innvigd seg til å gjøre Guds vilje, symbolisert denne innvielse, og vist at en har Guds ånd ved å gjøre Jehovas vilje, ved at en gjør den i kjærlighet til Gud og prøver å etterligne ham og hans elskede Sønn. Men det at en har Guds ånd, hvordan skulle en kunne vite om det var en forsikring om at en skulle til himmelen? Guds ånd er jo også over de «andre får», ikke bare over den salvede levning. Så hvordan kan vi avgjøre spørsmålet i dag?
Ifølge Bibelen ser det ut til at Gud stort sett tok ut den åndelige klasse spesielt i tiden før 1931. Dette kan i noen grad avgjøre spørsmålet, men det avgjør det ikke helt. Det finnes dem som har tatt opp tjenesten etter 1931, og som viser tegn på å være åndsfødt, og disse setter sitt håp til å få være blant de himmelske arvinger. Det ser altså ut til at noen har kommet inn i den himmelske klasse etter 1931, men ikke i større målestokk, bare noen få her og der som har kommet til for å ta plassen til enkelte som kan ha blitt utro.
Du må granske deg selv på følgende grunnlag: «Har jeg innvigd mitt liv til Gud gjennom Jesus Kristus for å gjøre hans vilje for all tid? Har jeg Guds ånd? Handler Gud med meg? Ja, jeg har bevis for at Gud handler med meg, for han bruker meg i sin tjeneste. Han har omsorg for meg. Han gir meg en stilling i forbindelse med sin organisasjon, og jeg får mange velsignelser og vokser i forståelsen av hans ord. Alle disse ting tilkjennegir at jeg har hans ånd, og jeg forsøker å handle slik som en virkelig kristen og etterfølger av Kristus Jesus ville gjøre, idet jeg på den måten viser at jeg har Herrens ånd.» Denne gransking med de ovenfor gitte svarene ville vise at en hadde Herrens ånd, enten en var av den salvede klasse eller av de «andre får».
Hva er det da som utgjør skillet mellom de to klassene og avgjør hvorvidt du tilhører den, «store skare» eller den salvede levning? Når du gransker deg selv, må du avgjøre hvilket håp du har, for Gud handler med deg og fremelsker et slags håp i deg. I Romerbrevets 8. kapitel behandler Paulus hvordan «ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn» kalt til å være medarvinger med Kristus i det himmelske rike, og tilføyer: «For vi ble frelst i dette håp; men et håp som sees, er ikke noe håp; for når et menneske ser en ting, håper han da på det?» — Rom. 8: 16, 24, NW.
Av dette skjønner du at du må bli frelst i et bestemt håp. Nå handler Gud med deg, og ved at han handler med deg og ved de åpenbaringer han gir deg av sannheten, fremelsker han et håp i deg. Hvis han fremelsker i deg håpet om å komme til himmelen, blir dette til en visshet hos deg, og du blir bare opptatt med dette håp, slik at du snakker som en som har det håp at han skal komme til himmelen, du gjør regning med det, du tenker på det, du ber til Gud og uttrykker deg i samsvar med dette håp. Du setter det som ditt mål. Det fyller hele ditt vesen. Du kan ikke få det ut av sinnet. Det er et håp som opptar deg helt. Det må derfor være Gud som har gitt deg dette håp og vakt det til live i deg, for det er ikke naturlig for jordiske mennesker å ha et slikt håp.
Hvis du tilhører Jonadab-klassen eller den «store skare» av mennesker med god vilje, vil du ikke se hen til dette himmelske håp. Noen som tilhører Jonadab-klassen er meget fremtredende i Herrens arbeid og har en meget viktig del i det, men når du snakker med dem, forstår du at de ikke har dette himmelske håp. Deres ønsker og håp begrenser seg til jordiske ting. De snakker om de vakre skogene, om hvordan de kunne like å bo der nå, og leve i slike omgivelser til stadighet. De liker å være sammen med dyrene og ha herredømme over dem, over fuglene under himmelen og fiskene i havet og hver ting som rører seg på jorden. Dette er hva de elsker, og de ser fram til å kunne nyte disse tingene. De forstår sin bibel, det er sikkert. De har en meget god forståelse av Bibelens sannheter og hva den lærer. Men når du snakker med dem, er det på den måten de uttrykker seg. De streber ikke etter de himmelske ting i det hele tatt. De ønsker ikke å bli lik en engel, heller ikke å få se Gud ansikt til ansikt, se ham for seg i hans himmelske herlighet. De erkjenner at det ville være vidunderlig, mer vidunderlig enn noen jordisk velsignelse; men de har likevel ikke slike ønsker og et slikt håp.
Det ser derfor ut til at når du har overveid det moment tiden utgjør, har undersøkt om du er i besittelse av Guds ånd og tenkt på hans handlinger med deg, da må du ta følgende under overveielse: «Hva er mitt virkelige, oppriktige og inderlige håp angående dette spørsmål?» Deretter må du selv avgjøre din stilling. Ingen andre kan avgjøre den for deg. Avgjør om du har den altoppslukende lengsel etter det åndelige. Hvis det er slik, trekk da konsekvensene av det. Det er det du har inne i deg, og det er alltid i dine tanker, så derfor må du handle i samsvar med det. Ta til deg av minnehøytidens emblemer. Men hvis du derimot ikke har dette håpet, hvis du ikke kan bli enig med deg selv og du føler deg usikker, da ser det ut til at du er av den jordiske klasse, og følgelig bør du ikke ta til deg av minnehøytidens emblemer.
● Hvilken stilling bør den kristne innta til arbeid i krigsindustri, til å fungere som meddommer i en rettssak, til å selge julekort eller juletrær osv.? — Basert på mange innsendte spørsmål.
Selskapet Vakttårnet er organisert i den hensikt å forkynne det gode budskap om Riket over hele den bebodde jord, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og det oppmuntrer og hjelper alle til å kunne ta del i dette arbeidet ved å gi gratis veiledning med hensyn til de mest virkningsfulle måter å gå fram på. Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid. Herren har ikke lagt et slikt ansvar på Selskapet. Hver enkelt er ansvarlig for å treffe avgjørelsen i sitt eget tilfelle. For å belyse hvilket problem det byr på, kan vi ta eksemplet med salg av julekort eller juletrær. Hvis det er galt, hva så med slakteren som selger en ribbe til et julebord og med ekspeditrisen som selger en genser som skal brukes som julegave? Hvor skal grensen trekkes? Og når skal man si at et arbeid kommer inn under begrepet krigsindustri? Det er ikke nødvendig å stå ved et samlebånd for tanks for å lage effekter som blir brukt i krigføring. Hva angår folks borgerplikt til å fungere som domsmenn eller lagrettemedlemmer, tror du så at du kan være med på en slik tjeneste når det for eksempel dreier seg om en skilsmissesak der det kan bli innvilget skilsmisse av andre grunner enn ekteskapsbrudd? Din kristne samvittighet ville kanskje sjalte deg ut som uantagelig for den ene eller begge parter i saken.
Det at Selskapet tier i slike saker, kan ikke tas som noe tegn på at det samtykker, og det kan heller ikke oppfattes som en fordømmelse det ikke ønsker å gi åpent uttrykk for. Det betyr bare at vi mener at den enkelte har ansvaret med å velge, og ikke vi. Det er den enkelte som må ha god samvittighet for det han foretar seg, ikke vi. Det er han som kjenner alle sakens omstendigheter, ikke vi. Jehovas vitner har lest sin bibel og studert Vakttårnets publikasjoner som har strebt etter å klargjøre Jehovas rettferdige prinsipper og krav til veiledning for kristne. Hver og en burde nå være i stand til å avgjøre for seg selv hva han med god samvittighet kan gjøre når det gjelder verdslig arbeid. Vi er ingen del av verden og har intet å gjøre med dens planer og håp om å bestå, men vi må likevel huske at vi er i verden og ikke kan skille oss fullstendig ut fra all dens virksomhet. La derfor enhver innse sitt eget ansvar og handle i overensstemmelse med sin egen samvittighet og ikke kritisere andre eller la seg kritisere av dem, når de forskjellige individers samvittighet gir rom for forskjellige avgjørelser av samme sak. Det er ikke meningen at vi skal «dømmes av en annens samvittighet». «Hvem er du som dømmer en annens tjener? For sin egen herre står eller faller han.» — Rom. 14: 4, LB; 1 Kor. 10: 29.
● Noen mennesker hevder at vi bør bruke fornavn på våre møter i dag fordi de som skrev Bibelen brukte fornavn. For eksempel kalte apostlene hverandre for Peter og Johannes og Paulus. De samme menneskene påstår at bruken av «bror» eller «søster» foran etternavnet smaker for meget av enkelte falske religioner. Hva vil dere svare til dette? — L. R., California.
Vi bruker betegnelsene «teokrati» og «kristen» og andre uttrykk til tross for det faktum at også falske religioner bruker dem. Vi behøver ikke å forkaste vår rette bruk av slike betegnelser bare fordi andre misbruker dem. Vi kan ikke påstå at det er falsk religion å bruke betegnelsene «bror» og «søster» sammen med etternavnet, for også Bibelen gjør det av og til. Og enten nå de enkelte oversettelsene bruker uttrykket «bror Saul» eller «Saul, bror», så rokker ikke det ved selve poenget. (Ap. gj. 9: 17; 22: 13; 1 Kor. 16: 12; 2 Pet. 3: 15) Dessuten blir ikke disse uttrykkene til formelle titler som stiller noen enkelte i en annen klasse enn andre, slik den romersk-katolske kirkes bruk av visse betegnelser skiller noen ut fra legfolket. Jesus tillot ikke noen slik ranginndeling, men la vekt på at alle kristne skulle stå på like linje da han sa: «I er alle brødre.» — Matt. 23: 8.
Det ville by på mange problemer å bruke fornavnene. Hvis et menneske var nytt for vår krets, eller hvis vi ikke var godt kjent med ham, ville det høres for familiært ut å bruke fornavnet hans fra talerstolen. Hvis ordstyreren var i tyve-års alderen og noen i forsamlingen var i seksti- eller sytti-års alderen, ville det ta seg ut som om den unge ordstyreren manglet tilbørlig respekt for de eldre hvis han tiltalte dem ved fornavn. Dette er særlig tilfelle fordi han ofte ikke ville ha hatt noe nært personlig kjennskap til de eldre og av den grunn ikke ville føle seg vel ved å tiltale dem ved fornavn, ikke engang i en vennlig samtale når han ikke sto på talerstolen. Vi kan også tenke oss en situasjon der en kvinne er med i sannheten, men ikke hennes mann. Han kommer kanskje på et av møtene, og får høre at en annen mann tiltaler hans kone ved fornavn, og dét fra talerstolen i hele menighetens nærvær. Det er ganske forståelig at han ikke vil like det. Når du tenker på disse og andre situasjoner som kan oppstå, hvem er det da du vil kalle ved fornavn? Noen vil bli støtt hvis du gjør det, andre vil bli såret hvis du unnlater det. Alle vanskeligheter forsvinner hvis vi fra talerstolen bruker etternavn overfor alle, selv overfor medlemmer av vår egen familie. Vi unngår derved å inndele menigheten og tiltale noen på én måte og andre på en annen måte. Vi vil selvfølgelig ikke tiltale dem som er nye i sannheten som brødre og søstre, for det åndelige slektskap som dermed blir antydet, eksisterer ikke. Det er imidlertid sjelden det blir nødvendig å henvende seg til de nye fra talerstolen under møtene, for de er til stede for å lytte.
Noen mener kanskje at de har et argument for bruken av fornavn i den måten Bibelen bruker slike navn som Peter og Johannes og Paulus på. Men disse navnene var ikke fornavn i den forstand at de også var forbundet med et navn nummer to eller et etternavn. De sto for det meste alene. Noen mennesker hadde også et annet navn de kunne bruke. Det navnet som Peter først fikk, var for eksempel «Simon», og senere ble han kalt «Kefas», som det heter på arameisk, eller «Peter» på gresk. I noen skriftsteder blir han kalt «Simon Peter», og «Peter» var derfor heller et etternavn enn et fornavn. I Markus 3: 16 står det til og med (KJ): «Simon ga han etternavnet Peter.» Dette var imidlertid ikke noe etternavn slik vi bruker dem i dag, men det var mer som et navn de fikk i stedet for det første fordi det passet så godt. Det var en utbredt skikk blant hebreerne å benytte slike tilnavn. Etternavn slik vi kjenner dem i dag, var ikke i bruk blant jødene i den bibelske tid. Bibel-leksikonet The Westminster Dictionary of the Bible (1944), sier på side 418: «Etternavnene manglet blant hebreerne; forskjellige personer ble holdt fra hverandre ved at navnet på byen de kom fra, ble føyd til deres personlige navn, for eksempel Jesus fra Nasaret, Josef fra Arimatea, Maria Magdalena, elkositten Nahum; eller ved en forklaring om deres avstamning, som Simon, Jonas’ sønn; ved deres natur, beskjeftigelse eller andre egenskaper, som Simon Peter; profeten Natan; Josef, tømmermannen; Matteus, tolleren; Simon, ivreren, og Dionysius, Areopagus-dommeren.»
I denne henseende sier 1942-utgaven av Encyclopcdia Americana følgende under oppslagsordet «Navn»: «Hverken hebreerne, egypterne, assyrerne, babylonerne, perserne eller grekerne hadde etternavn, og det samme kan sies om romerne i den tidligste periode av deres historie.» (Bind 19, s. 685) Samme kilde viser videre at den ordningen vi nå har med etternavn, ble innført noen århundrer senere. Det går fram av alt dette at bibelske personer ikke hadde fornavn i den forstand vi har det i dag, med et tilhørende etternavn til bruk ved mer formelle anledninger. Bruken av navnene Peter og Johannes og Paulus og andre lignende navn som virker som fornavn for oss, antyder derfor ikke at det var en familiær tone blant de første kristne og apostlene. Det var skikk og bruk på den tiden.
Hvordan er det normalt å forholde seg i dag? Når fremmede blir presentert for hverandre, blir etternavnene brukt helt til den tid kommer da de to blir godt kjent. Hvis det er stor aldersforskjell, kan det hende at den yngre aldri vil komme til å tiltale den eldre ved fornavn. Når folk er samlet til alvorlige sammenkomster, er det vanlig å benytte etternavnene. Det er den alminnelige tiltalemåte, og den mest verdige og ærbødige tiltalemåte. På våre menighetsmøter kan vi derfor anta denne skikken hva etternavn angår. Men når det gjelder bruken av de verdslige betegnelsene herr, fru eller frøken foran etternavnet, bruker vi heller de uttrykkene som viser at vi står i et meget nærmere slektskapsforhold enn verdslige mennesker.
Herrens bønn åpner med ordene «Vår Far», som viser at han er Far til mange, og alle som tiltaler ham slik, er nødvendigvis brødre og søstre. De står alle i familieforhold til hverandre, og har Gud som overhode. Når vi tiltaler hverandre som brødre og søstre på våre møter, kaster vi derfor lys over dette velsignede slektskap eller vår åndelige enhet som familie. Det er dette vidunderlige slektskapsforhold som gjør Jehovas vitner så annerledes enn andre, så hensynsfulle overfor hverandre, så villige til å hjelpe hverandre. Vi er takknemlig for dette slektskapsforholdet, og er villig til å innrømme det og til å gjøre oppmerksom på det uten skamfølelse eller forlegenhet ved tanken på hva enkelte verdslige mennesker måtte finne på å tro. De verdslige kaller hverandre ved fornavn under mange forhold. De kaller oss og vi kaller dem ved fornavn. Det tyder bare på en uformell omgang eller godt bekjentskap. Men når vi bruker «bror» eller «søster», antyder det et velsignet slektskapsforhold, et familieforhold under en og samme Far, Jehova Gud. Dette slektskapsforholdet er langt nærere og mer dyrebart enn noe forhold som blir antydet ved bruken av fornavn, ikke sant?