Er vårt liv forutbestemt?

STEDET er en halmtekt hytte i de fredelige fjelltraktene i Lesotho i det sørlige Afrika. Idet solen går ned, skjer det noe som skal komme til å forstyrre kveldsroen. Mannen og kona i hytta har drukket for mye øl. De begynner å krangle, og det ender med at de går til håndgripeligheter. Mannen slår kona i hodet med et tungt redskap. Hun faller bevisstløs over ende, og det ser ut til at hun er død. Senere på kvelden kommer slektningene for å holde likvake over den døde, slik skikken er. Omkring klokken fire om morgenen blir de overrasket over å se at kvinnen kommer til bevissthet igjen.

«Jeg drog gjennom et område med vakre, grønne enger til våre forfedres land,» forteller hun dem. «Der møtte jeg en gammel mann som sa til meg at min tid ennå ikke var kommet. Han sa at jeg måtte vende hjem og vente inntil de hentet meg.»

Det denne kvinnen fortalte, var bare en drøm. Den illustrerer en vanlig oppfatning når det gjelder døden — at «enhvers tid er fastsatt». Dessuten er det mange som tror at enhvers endelige skjebne er bestemt, at det er bestemt om en person skal komme til himmelen, eller om han skal gå fortapt.

Hvor oppstod denne oppfatningen? Har den en god virkning på folk? Er det noe du også bør tro på?

Predestinasjonslærens opprinnelse og utvikling

I gammel tid trodde folk at deres liv kunne bli styrt av stjernene. Denne troen ble ifølge The Encyclopaedia Britannica «først registrert og omtalt skriftlig i det gamle Mesopotamia». Med tiden «begynte babylonske spåmenn — i den hensikt å forutsi en persons livsløp — å tyde varsler på grunnlag av enkelte planeters posisjoner». (Uthevet av oss) På den måten ble grunnlaget lagt for en trosoppfatning som skulle oppstå senere.

Fra Babylon spredte en slik tankegang seg til andre deler av verden, hvor den ble utviklet videre. Den hadde trengt inn i den jødiske religion før kristendommens tid. Historikeren Josefus, som levde i det første århundre, forteller at fariseerne og saddukeerne hadde forskjellige oppfatninger når det gjaldt dette. Han skrev: «Fariseerne . . . tilskriver skjebnen eller Gud alle ting.» I muhammedanernes hellige bok, Koranen, heter det: «Intet menneske dør uten at Gud så vil, og når tiden kommer.» — Kapittel 3, vers 139, tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg.

Læren om predestinasjon (eller forutbestemmelse) ble introdusert i kristenheten av den romersk-katolske «helgenen» Augustinus i det femte århundre. Den er av og til blitt kalt Augustinus’ lære. Den katolske kirke forkynner den fremdeles, men holder ikke så strengt på den som Augustinus gjorde. The New Catholic Encyclopedia, bind 11, side 713, sier: «Gud vet alt på forhånd, og alt er forutbestemt av ham.» — Se også side 714 under overskriften «Predestination in Catholic Theology» (Forutbestemmelse i den katolske teologi).

Den protestantiske reformatoren John Calvin i det 16. århundre uttrykte seg i likhet med Augustinus mer presist. Calvin definerte «predestinasjon» som «Guds evige rådslutning hvorved han har bestemt hva han vil la skje med hvert enkelt menneske. For de er ikke alle skapt med den samme skjebne; men noen er forutbestemt for evig liv og andre for evig fortapelse». Ifølge ham bestemte Gud hver enkelts skjebne, din innbefattet, «før det første menneske ble skapt».

Dens omfattende virkning på menneskene

Calvins innflytelse ble svært omfattende. Boken The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism kommer inn på dette og sier: «Kalvinismen var den trosoppfatning som de store politiske og kulturelle stridighetene i det 16. og det 17. århundre dreide seg om i de mest utviklede landene — Nederland, England og Frankrike. . . . predestinasjonslæren ble betraktet som dens mest karakteristiske dogme. . . . Den tjente som et samlingspunkt for utallige helter i kirkens styrker, og både i det 18. og i det 19. århundre . . . var den det krigsrop store, nye vekkelser benyttet seg av.» — Uthevet av oss.

Denne læren, som var «det mest karakteristiske dogme» i kalvinismen, berørte folk på forskjellige måter. The Encyclopaedia Britannica kommer inn på dette og sier: «Den innskrenket menneskets frihet og skapte enten en overdreven selvtillit, hos dem som trodde at de tilhørte de utvalgte, eller fortvilelse, hos dem som ikke hadde en slik overbevisning.» Noen ganger spredte en slik «overdreven selvtillit» seg gjennom hele samfunnsgrupper, som innbilte seg at de utgjorde en «utvalgt rase». De som hadde en slik holdning, forsøkte å rettferdiggjøre undertrykkelse av andre raser, som ble betraktet som primitive.

Predestinasjonslæren fremmer et fatalistisk syn på livet, et syn som er svært vanlig blant sørafrikanere, både svarte og hvite. Dette er forståelig i betraktning av den sterke kalvinistiske innflytelse disse menneskene har vært utsatt for, spesielt fra den nederlandske reformerte kirkes og de presbyterianske kirkesamfunns side. I forbindelse med et dødsfall hender det at xhosaene der i landet sier: «En mann har rett til å slakte det som tilhører ham.» En mener dermed at det er Gud som står bak dødsfallene, og at han har rett til å ta et menneskes liv, akkurat som en mann har rett til å slakte sine egne sauer.

Predestinasjonslæren kan få en person til å miste troen på Gud. Når noen blir utsatt for en ulykke eller rammet av en alvorlig sykdom, kan han komme til å gi Gud skylden for det og vende seg imot ham. En slik lære kan også resultere i dumdristighet. Enkelte tror at uansett hvilke risikoer de tar, vil de ikke miste livet før ’Guds fastsatte tid’ er inne. I enkelte nordafrikanske land har dette for eksempel resultert i hensynsløs kjøring, noe som igjen har resultert i tap av liv.

Hva lærer Bibelen?

Bibelen lærer at Gud skapte mennesket ’i sitt bilde og som et avbilde av ham’. (1. Mosebok 1: 26) Når det sies at mennesket ble skapt som Guds «avbilde», sikter det til egenskaper, ikke til utseendet. Akkurat som Skaperen har frihet til å gjøre det han selv vil, skapte han for eksempel mennesket med en fri vilje. Skaperen har derfor ikke fastsatt eller forutbestemt hvilken kurs hver enkelt skal følge. Er ikke dette i strid med Guds evne til å se inn i framtiden? Nei! La oss illustrere dette: Ved hjelp av en radio kan en høre nyheter fra hele verden i hjemmet, men radioen må først settes på, og den rette stasjon må velges på det rette tidspunkt. Det forholder seg på lignende måte med Skaperens forutviten; han viser diskresjon og velger ut det han vil vite, idet han tar hensyn til at han gav mennesket en fri vilje.

Bibelen lærer at forskjellige sammentreff og ulykker ofte skyldes «tid og uforutsett hendelse». (Forkynneren 9: 11, 12, NW) Ta for eksempel et gatekryss med stor trafikk. En «uforutsett hendelse», for eksempel det at bremsene svikter, på en gal «tid» kan være årsak til en alvorlig ulykke. Bibelen lærer ikke at Gud er ansvarlig for eller forutbestemmer slike ting. De kristne, som er klar over sitt personlige ansvar, vil bestrebe seg på å kjøre ’sindig’ og sørge for at deres kjøretøy er i slik stand at det er forsvarlig å bruke det på veien. — 2. Timoteus 1: 7.

Når det gjelder menneskenes endelige skjebne, lærer Bibelen at det finnes tre muligheter. Blant dem som har tatt imot Guds foranstaltning for frelse, har han for det første «kalt» en bestemt klasse. Det er bestemt at disse skal oppnå himmelsk liv, og deres antall er også bestemt — 144 000. Under Guds utnevnte Konge, Jesus Kristus, vil de utgjøre en himmelsk regjering til velsignelse for menneskene. (Romerne 8: 29, 30; Åpenbaringen 14: 1—3; 20: 1—4) Selv om det er ’forutbestemt’ (NW) at det skal være en slik klasse, og hvor mange den skal bestå av, er det ikke forutbestemt hvilke personer den skal bestå av. En person kan komme til kort når det gjelder å leve opp til det himmelske kall, og det kan føre til at vedkommende må erstattes. Det er grunnen til denne advarselen: «Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!» — Åpenbaringen 3: 11; se også Matteus 24: 13; Filipperne 3: 12, 13; 2. Peter 1: 10; Judas 3—5.

De andre to mulighetene er at noen vil få evig liv her på jorden, og at noen vil miste livet for alltid. Når det gjelder begge disse mulighetene, er det ikke bestemt hvor mange disse gruppene skal bestå av, og heller ikke hvem de skal bestå av. Hvordan det vil gå med den enkelte, avhenger av det valg han selv treffer. Som Skaperen sier: «Jeg legger nå fram for dere livets vei og dødens vei.» Hvis en person befinner seg på «dødens vei», er det ikke for sent for ham å foreta en forandring. Gud kommer selv med denne oppfordringen: «Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø?» På lignende måte må en som har valgt å vandre på «livets vei», sørge for at han holder seg på den. Jehovas vitner legger seg Guds advarsel på hjerte: «Om den som er rettferdig, sier jeg: ’Han skal leve.’ Men stoler han på sin rettferd og gjør urett, da skal alle hans velgjerninger være glemt. Han skal dø på grunn av den urett han gjorde.» — Jeremia 21: 8; Esekiel 33: 11, 13.

En vidunderlig framtid venter dem som velger å vandre på «livets vei» og fortsetter å holde seg på den veien. Enten de får en oppstandelse fra de døde, eller de kommer inn i Guds nye ordning ved at de overlever, har de mulighet til å oppnå evig liv. (Salme 37: 10, 11, 29; Johannes 11: 25) «Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus.» (Romerne 6: 23) Hva innbefatter det å ta imot denne uvurderlige «gave»? Jehovas vitner vil med glede drøfte dette spørsmålet med deg i ditt hjem uten at det skal koste deg noe, og uten forpliktelser fra din side.

[Bilde på side 15]

Skaperen har gitt mennesket en fri vilje og har derfor ikke forutbestemt hvilken vei den enkelte skal velge

DØDENS VEI

LIVETS VEI