som spesialpioner første gang da hun var 17 år. Da hun hadde reist hjemmefra for å begynne i denne tjenesten, skrev hun et brev til oss som jeg fortsatt ikke kan minnes uten å få tårer i øynene. Hun sa at da hun var yngre, syntes hun at jeg var den hardeste far hun kjente. Nå var hun klar over at hadde det ikke vært for den faste oppdragelsen vi som hennes foreldre hadde gitt henne, ville hun aldri ha opplevd det vidunderlige privilegium å få tjene som spesialpioner (en tjeneste som senere førte til at hun ble misjonær). Som kristne foreldre bør vi ikke unnlate å tukte barna våre. (Ordsp. 22: 6) De trenger det, og når de blir eldre, vil de verdsette det.

TJENESTEPRIVILEGIER

Jeg har hatt del i mange tjenesteprivilegier sammen med Jehovas folk. Jeg hadde for eksempel den glede å organisere de første stevnekafeteriaer i Filippinene. I mange år hadde jeg det privilegium å oversette Vakttårnet til min egen dialekt. I årenes løp har jeg sett den lille gruppen på 15 personer vokse til 11 store, blomstrende menigheter.

Jeg har også hatt det privilegium å besøke statsfengslet som ligger i nærheten av hjemmet mitt. Fra tid til annen skriver fanger til Selskapet Vakttårnet og ber om åndelig hjelp. Jeg har ofte fått i oppdrag å besøke dem som skrev disse brevene, og siden 1947 har jeg ledet regelmessige bibelstudier med interesserte fanger. I årenes løp har omkring 50 personer tatt standpunkt for Jehova og er blitt døpt mens de fortsatt satt i fengsel. Ved et områdestevne hadde jeg med meg 23 av dem. Etter deres løslatelse er noen av dem blitt pionerer så vel som reisende tilsynsmenn, og mange av dem tjener nå som eldste.

Én person som jeg aldri hadde ventet å treffe i fengslet, var den utstøtte personen som først forkynte for meg om Jehova. Denne mannen var blitt arrestert, anklaget for å ha samarbeidet med japanerne. (Senere ble han benådet og løslatt.) Mens han satt i fengsel, var han ydmyk nok til å komme på de møtene jeg ledet. Mange år senere, i 1975, var jeg en av dem som behandlet hans søknad om å bli gjenopptatt. Etter nesten 40 år som utstøtt ble han således igjen i stand til fritt å omgås Jehovas folk.

I alle disse årene har min kone virkelig vært til stor hjelp og lojalt støttet meg i tjenesten for Gud. Vi kan nå begge se tilbake på over 30 års tjeneste for Jehova. Jeg har lett etter Jehova og funnet ham og oppfylt det løft jeg gav for mange år siden i den japanske fangeleiren. Hvor takknemlig er jeg ikke for at jeg fant Jehova Gud i mine produktive år og har vært i stand til å bruke disse i hans tjeneste!

Spørsmål fra leserne

● Romerne 8: 30 (EN) taler om kristne som blir «herliggjort». Når skjer dette, og hvilken forbindelse har denne ’herliggjørelsen’ med det at de blir «kalt» og «rettferdiggjort»?

I Romerne, kapittel 8, kommer apostelen Paulus inn på hvordan Gud handler med åndsavlede kristne. Gud gjennomførte sin hensikt ved å ære eller herliggjøre dem ved å gi dem kunnskap om hans sannheter, innbefattet hans hensikt med å gjøre dem til «Kristi medarvinger» i himmelen. (Rom. 8: 14—17) Paulus skrev også:

«Dem som han [Gud] forut kjente [først anerkjente, NW], dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.» — Rom. 8: 29, 30, EN.

Noen har undret seg over rekkefølgen: ’kalt, rettferdiggjort, herliggjort’. Dette kan ses som en rekke skritt som kulminerer i at salvede kristne mottar et herlig åndelig liv i himmelen. Vi bør imidlertid legge merke til den tid Paulus’ ord er skrevet i. Han sier: «Dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.» Det ser ut til at han snakker om noe som allerede har skjedd, noe som ikke kunne være tilfelle hvis han siktet til en herliggjørelse av kristne gjennom en oppstandelse til himmelsk liv i framtiden.

Selv om det at Gud oppreiser noen til å herske i himmelen, er en ’herliggjørelse’, kan enkeltpersoner bli «herliggjort» på mange andre måter. (Se Romerne 8: 17; Johannes 7: 39, EN.) Jesus ble ’æret’ eller herliggjort på jorden gjennom sine mirakler. (Joh. 11: 4) Kristus sa at en ydmyk mann ble ’æret’ eller herliggjort ved å få en fremtredende plass ved et gjestebud. (Luk. 14: 10, EN) Moses oppnådde «herlighet» som Guds talsmann i forbindelse med lovpakten. (2. Kor. 3: 7) Bibelen taler også om at en kvinne blir ’æret’ eller herliggjort ved sitt lange hår. (1. Kor. 11: 15) I alle disse tilfellene er det det samme rotordet på gresk som blir brukt, som det som er gjengitt med «herliggjort» i Romerne 8: 30 (EN). — Luk. 12: 27, EN; Rom. 2: 10; 1. Tess. 2: 6.

Det er interessant at allerede i 1904 ble det sagt i boken «Den nye skabning» (Bind VI av Studier i Skriften) om Romerne 8: 28—30:

«Dette skriftsted blir som oftest misforstått, fordi de fleste lesere får det inntrykk at apostelen her i rekkefølge nevner den kristnes erfaringer, . . . Men her går apostelen fram i den motsatte orden. Han . . . foretar så en tilbakegående betraktning over den nye skapnings utvikling. Han viser at ingen andre vil kunne oppnå den overordentlig høye stilling som Guds herliggjorte utvalgte menighet enn de som ved Guds nåde er blitt kalt [godtatt] dertil etter at de er blitt rettferdiggjort [eller erklært rettferdig]; . . . Og de rettferdiggjorte er først alle blitt hedret eller æret [herliggjort, EN] . . . idet Gud gjorde det mulig for dem å lære ham selv og hans Sønn . . . å kjenne.» — Side 200.

Det er ikke uvanlig at Paulus fremstiller en rekke skritt i omvendt orden eller ’foretar en tilbakegående betraktning’, som det sies. Han gjør noe lignende i Romerne 10: 13—15.

I Romerne 8: 28—30 (NW) sier Paulus at «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen». Dette er til beste for dem som vil få en andel i å gjennomføre hans hensikt. Helt tilbake i Edens hage uttalte Jehova Gud en profeti om en kommende «ætt». (1. Mos. 3: 15) Jesus Kristus ble den som i første rekke utgjør denne «ætt» og Abrahams ætt. Men Gud utvalgte også et begrenset antall mennesker som skulle utgjøre en sekundær del av ’ætten’. (Gal. 3: 16, 29) Fra Edens hage av «anerkjente» Gud således først dem som skulle utgjøre ’ætten’. Og han ’bestemte forut’ at disse utvalgte menneskene skulle bli Kristi brødre i himmelen, ’likedannet etter hans bilde’. — Rom. 8: 29, EN.

I Romerne 8: 30 (EN) trekker apostelen deretter opp visse skritt som går forut for deres forening med Kristus i himmelen. Disse menneskene må være «kalt» og innbudt til å få del i det himmelske rike. (Rom. 1: 7; Fil. 3: 14; 1. Tess. 2: 12; Hebr. 3: 1) Men hvordan skulle Gud kunne ’kalle’ dem når de ennå var syndere, medlemmer av Adams ufullkomne familie? Før Gud ’kalte’ dem, måtte han ’rettferdiggjøre’ dem, tilgi dem deres synder på grunnlag av den tro de hadde vist på Kristus og hans offer. (Rom. 3: 23—26; 4: 25; 5: 18) Men hvordan kunne de få den nødvendige tro? Før de kunne det, måtte de bli forelagt kunnskapen om Jesus Kristus, en kunnskap som Paulus andre steder kaller «det herlige gode budskap om Kristus». (2. Kor. 4: 4, NW; se også 1. Timoteus 1: 11, NW.) De som tar imot dette «herlige gode budskap» og går på den veien som vil lede dem til himmelsk herlighet, kan virkelig sies å bli «herliggjort» eller æret når de tar imot det.