Spørsmål fra leserne
● Betyr Paulus’ ord i 1 Korintierne 6: 1—7 at en kristen under ingen omstendighet kan bringe en sak som berører en annen troende, inn for domstolene? — USA.
Apostelen Paulus’ inspirerte formaning er: «Våger noen av eder, når han har sak mot sin neste, da å søke dom hos de urettferdige, og ikke hos de hellige? Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker? Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mer da i timelige ting! Når I da har saker om timelige ting, så setter I dem til dommere som ikke aktes for noe i menigheten! Til skam for eder sier jeg det. Så finnes det da ikke noen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror? men bror fører sak mot bror, og det forvantros domstol! Det er jo i det hele allerede et tap for eder at I har saker mot hverandre. Hvorfor lider I ikke heller urett? hvorfor tåler I ikke heller skade?» — 1 Kor. 6: 1—7.
Paulus viste her de korintiske kristne hvor inkonsekvent det var å bringe tvister mellom kristne inn for verdslige domstoler. Dommerne der var mennesker som ikke lot seg lede av Guds lovs høye prinsipper, og hvis samvittighet ikke var oppøvd som følge av studium av Guds Ord. Ettersom mange av dommerne på den tiden var korrupte og mottok bestikkelser, hadde de kristne liten grunn til å tro at de ville avsi rettferdige dommer. Paulus omtalte dem som «urettferdige». Hvis kristne førte sine tvister fram for slike mennesker, var det det samme som å ’sette til dommere’ over seg mennesker som menigheten ikke aktet for noe på grunn av at de manglet ulastelighet.
Ved å føre saker fram for vantro til avgjørelse sa de dessuten i virkeligheten at ingen i menigheten hadde visdom til å dømme i «saker om timelige ting» mellom de kristne. Dette var fullstendig i strid med den kjensgjerning at de åndssalvede kristne, som er kalt til å regjere sammen med Herren Jesus Kristus i himmelen, skal dømme ikke bare mennesker, men også engler. Ved å trekke medtroende fram for hedenske dommere ville de bringe stor vanære over Guds navn. Den sanne tilbedelses interesser ville bli skadelidende, fordi utenforstående ville bli ledet til å tro at kristne i likhet med andre mennesker ikke var i stand til å ordne opp i stridigheter og følgelig ikke var noe bedre enn dem. Det ville ha vært langt bedre for den enkelte kristne å bære et personlig tap enn å skade hele menigheten ved å la offentligheten få kjennskap til deres tvister.
Vil innvigde kristne i dag i betraktning av det foregående gå til verdslige domstoler hvis det ville skade den sanne tilbedelses interesser eller stille den i et dårlig lys i utenforståendes øyne? Nei. Som alle andre mennesker er naturligvis sanne kristne ufullkomne. De gjør feil, og problemer oppstår i forbindelse med forretningssaker og lignende. Men stridigheter av denne karakter bør bli avgjort innenfor menigheten, for Guds Ord gir den nødvendige rettledning, og det finnes menn i menigheten som er godt inne i Bibelen.
Hvis en kristen imidlertid nekter å rette på en alvorlig urett handling når den blir påpekt for ham av de eldste som tjener i menigheten som et dømmende utvalg, vil en slik person bli utstøtt. Dette er i harmoni med Jesu ord: «Men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.» (Matt. 18: 17) Hvis for eksempel noen bedro sin kristne bror eller unnlot å sørge materielt for sin hustru og sine barn, ville han komme til å bli satt utenfor menigheten hvis han ikke forandret seg. — 1 Tim. 5: 8.
Den skadelidende part kan deretter avgjøre om han skal anlegge sak i et forsøk på å tvinge den skyldige, nå utstøtte, til å gjøre opp for seg. Den skadelidende vil naturligvis ta i betraktning om det vil være tiden og omkostningene verdt, og også overveie om menigheten ennå kunne komme i et uheldig lys ved at offentligheten fikk kjennskap til hva en av dens tidligere medlemmer har gjort. Hvis den skadelidende kristne oppriktig mener at Guds navn ikke vil bli vanæret, og at en rettssak er absolutt nødvendig, vil han ikke nødvendigvis handle i strid med ånden i Paulus’ råd om han anlegger sak mot en som ikke lenger er en del av den kristne menighet. Jehova Gud har tillatt verdslige myndigheter å tjene som hans redskaper når det gjelder å sette lovbrytere under tiltale, og i dette tilfelle søker den forurettede juridisk bistand etter at han har prøvd de muligheter menigheten byr på for å få ordnet opp i saken. — Rom. 13: 3, 4.
Det kan til og med forekomme at kristne brødre føler at de med god samvittighet kan gå rettens vei med medtroende. Det kan for eksempel være aktuelt for å få erstatning fra et forsikringsselskap. I noen land kan loven kreve at visse saker skal behandles av domstolene. Det kan for eksempel være at loven krever at testamenter skal godkjennes av en domstol. Men dette skaper ikke uheldig publisitet og bringer heller ikke vanære over menigheten. I forbindelse med slike juridiske saker som ikke på en uheldig måte vil berøre menigheten, kan kristne la seg lede av det de anser for å være det beste å gjøre under de rådende omstendigheter.
Hvis imidlertid noen i den kristne menighet ignorerer Guds Ords råd i dette spørsmålet ved ikke å ta hensyn til den virkning hans handlemåte kan få for menighetens gode navn og rykte, vil ikke en slik person være «ulastelig» eller «fri for anklage» (NW) som kristen. Han vil ikke være en som har «godt vitnesbyrd av dem som er utenfor» menigheten. (Tit. 1: 6; 1 Tim. 3: 7) Han vil absolutt ikke være et eksempel for andre, og det vil få betydning for de privilegier han måtte ha i menigheten.
● Er det riktig av kristne å feire sin bryllupsdag? — D. Y., Venezuela.
Det er ikke ubibelsk av et ektepar å feire sin bryllupsdag på en fornuftig og moderat måte. Men det er ikke nødvendig å feire denne dagen.
Det er mange forskjellige dager som blir feiret hvert år. Hedningene feirer årsdagene for spesielle begivenheter. Det må imidlertid også Guds tjenere gjøre. (2 Mos. 12: 14, 24—27; Joh. 10: 22, 23; 1 Kor. 11: 23—26) De dagene eller høytidene som er nevnt i Bibelen, hadde naturligvis direkte med den sanne tilbedelse å gjøre. Men dette viser at det ikke kan reises innvendinger mot alle årlige feiringer. Det hele avhenger av hva det er som blir feiret, og hvordan det blir feiret.
En kristen vil naturligvis ikke delta i feiringer som er forbundet med ubibelske skikker eller skikker som skriver seg fra falsk religion. (Joh. 4: 24) Feiringen av en bryllupsdag er i vår tid under normale forhold ikke en religiøs feiring. Men er det å feire bryllupsdagen en skikk som skriver seg fra gammel, hedensk religion? Tydeligvis ikke. The Encyclopedia Americana (1971-utgaven) sier: «Den skikk at familier feirer bryllupsdager, ser ut til å ha oppstått i Vest-Europa. De første henvisninger til dette i engelsk litteratur forekommer i det 17. århundre.» — Bind 28, side 564.
I noen land er det skikk og bruk at ektepar markerer sin bryllupsdag på en spesiell måte. Enkelte kristne ektepar gjør også dette. De føler at de kan styrke de ekteskapelige bånd ved at de under rolige forhold tenker tilbake på den gang da de ble mann og hustru. På bryllupsdagen vil de kanskje tenke tilbake på hvilke framskritt de har gjort med hensyn til å bygge opp et lykkelig ekteskap, og gjenta sin beslutning om å fortsette i samme retning.
Andre ektepar liker å feire sin bryllupsdag sammen med noen få kristne venner og slektninger og sine barn. De som velger å gjøre det, bør være oppmerksom på visse ting som vil hjelpe dem til å bevare likevekten.
Under enhver selskapelig sammenkomst eller fest må en passe på at en ikke mister kontrollen over det som skjer. Selv en moderat sammenkomst kan utarte og føre til upassende oppførsel. Dette skjedde tydeligvis av og til blant jødene i det første århundre. (Joh. 2: 10) Dette ville være galt blant de kristne. (1 Pet. 4: 3, 4) Det vil heller ikke være riktig av dem som er med på å feire en spesiell dag, å vise mennesker altfor stor ære, som om for eksempel et par som feirer sin bryllupsdag, har krav på å bli vist spesiell ære. Bibelen viser tydelig at det er Skaperen som skal æres, ikke skapte ting på jorden, hverken mennesker eller dyr. (Rom. 1: 24, 25) Hvis et par har oppnådd et lykkelig ekteskap, er det fint. Andre kan med rette glede seg på deres vegne. Men burde ikke dette også få dem til å takke og prise Gud, som har innstiftet ekteskapet? De som er samlet, bør ha ham i tankene, og alt som blir gjort, bør bringe ære til ham.
Vi mener ikke med dette å anbefale at ektepar som ikke har for vane å feire sin bryllupsdag, nå skal begynne å gjøre det. Vi hverken anbefaler eller fraråder slike feiringer. Hvert ektepar kan selv avgjøre hva de skal gjøre, uten at andre har noen grunn til å kritisere dem for det valg de treffer. På grunn av omstendighetene eller av hensyn til sin samvittighet vil ett ektepar kanskje bestemme seg for ikke å markere sin bryllupsdag på noen spesiell måte. Et annet ektepar velger kanskje å feire sin bryllupsdag. De som velger å feire denne dagen, bør gjøre det med følgende råd i tankene: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» — 1 Kor. 10: 31.