Spørsmål fra leserne

● Sier Bibelen noe direkte om hva som er moralsk eller umoralsk i det seksuelle forhold mellom mann og hustru? Skal menighetens eldste forsøke å føre kontroll med slike intime ekteskapelige anliggender blant menighetens medlemmer?

Vi må være klar over at Bibelen ikke setter opp bestemte regler eller trekker bestemte grenser med hensyn til kjønnslig omgang i ekteskapet. I Ordspråkene 5: 15—20 og forskjellige steder i Høysangen (1: 13; 2: 6; 7: 6—8) finnes det noen korte beskrivelser av passende uttrykk for kjærlighet. Disse stedene kan sammen med slike skriftsteder som Job 31: 9, 10 i det minste si litt om hvilke handlinger som i fortiden ble ansett for å være alminnelige og normale i forbindelse med kjærlighetslek og kjønnslig omgang. Dette stemmer dessuten overens med det som vanligvis blir ansett for å være alminnelig og normalt i dag.

Den tydeligste veiledning vi har i Bibelen, går ut på at vi skal elske Gud av hele vår sjel, og at vi skal elske vår neste som oss selv; en mann skal elske sin hustru som sitt eget legeme og ha omsorg for henne og vise henne ære. (Matt. 22: 37—40; Ef. 5: 25—31; 1 Pet. 3: 7) Som apostelen sier, oppfører kjærligheten seg «ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset». (1 Kor. 13: 4, 5, NW) Dette utelukker naturligvis at en tvinger sin ektefelle til å være med på uvanlige handlinger som denne føler ubehag ved eller finner frastøtende og perverse.

Ettersom Bibelen bare gir disse grunnleggende retningslinjer, kan vi ikke gjøre annet enn å gi veiledning i harmoni med det Bibelen virkelig sier. Tidligere har vi her i bladet kommentert visse uvanlige seksuelle handlinger, for eksempel oralt samleie, og disse handlingene er blitt betraktet som likestilt med grov kjønnslig umoral. På dette grunnlag ble det trukket den slutning at de som ga seg av med slike seksuelle handlinger, måtte utstøtes av menigheten hvis de ikke angret og forandret sin handlemåte. En hadde den oppfatning at menighetens eldste var bemyndiget til å foreta undersøkelser og dømme i saker som hadde å gjøre med slike handlinger i det ekteskapelige samliv.

Etter en ytterligere, grundig overveielse av saken er vi imidlertid blitt overbevist om at ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning, er dette et område hvor ektefellene selv må bære ansvaret overfor Gud, og at det ikke kan være de eldstes oppgave å føre kontroll med disse intime forhold i ekteskapet og foreta utstøtelser utelukkende på grunnlag av slike handlinger.a Men hvis et medlem av menigheten på eget initiativ søker veiledning hos en eldste, kan han eller hun naturligvis gjøre det, og den eldste kan drøfte bibelske prinsipper med vedkommende. Dette vil han gjøre som hyrde, men han vil ikke gjøre forsøk på å «overvåke» vedkommendes ekteskapelige forhold.

Dette skal på ingen måte oppfattes som en godkjennelse av alle de forskjellige former for seksuelle handlinger som folk gir seg av med. Det er bare et uttrykk for et oppriktig ønske om å la Bibelen være avgjørende og å unnlate å ta et dogmatisk standpunkt hvor det ikke synes å være tilstrekkelig grunnlag for det. Det er også et uttrykk for tillit til at Jehovas tjenere som folk betraktet ønsker å gjøre alt som for Jehova og å gjenspeile hans storslåtte egenskaper i alt det de foretar seg. Det er et uttrykk for villighet til å overlate bedømmelsen av slike intime ekteskapelige forhold til Jehova Gud og hans Sønn, som kjenner alle forhold og har den nødvendige visdom til å treffe den rette avgjørelse. Vi gjør vel i å huske at vi «alle [skal] stilles fram for Guds domstol», og at «hver av oss [skal] gjøre Gud regnskap for seg selv». (Rom. 14: 7—10, 12) «Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt.» — 2 Kor. 5: 10.

Vi bør også være klar over at da apostelen skrev sin veiledning i Kolossenserne 3: 5, 6 (NW), henvendte han seg ikke bare til ugifte, men også til gifte mennesker. Han skrev: «Død derfor deres legemes lemmer som er på jorden, hva angår utukt, urenhet, seksuelt begjær, skadelig lyst og griskhet, som er avgudsdyrkelse.» Og i 1 Tessalonikerne 4: 3—7 (NW) kommer Paulus med denne veiledningen: «Enhver av dere bør vite hvordan han skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære, ikke i begjærlig seksuell lyst som også de folkeslag har som ikke kjenner Gud . . . For Gud kalte oss ikke for å tillate urenhet, men i forbindelse med helliggjørelsen.,

Med denne uttalelsen om «seksuell lyst» fordømmer apostelen ikke den normale kjønnsdrift som kommer til uttrykk og tilfredsstilles innenfor den ekteskapelige ordning. Vi har naturlig trang til å spise og drikke, og vi kan med rette tilfredsstille denne trangen. Men hvis vi spiser og drikker uhemmet, kan vi gjøre oss selv til fråtsere og drankere. På samme måte kan en bli så opptatt av det seksuelle at tilfredsstillelsen av kjønnsdriften får altoverskyggende betydning for en og blir et mål i seg selv i stedet for bare å være en biting, en underordnet uttrykksmåte for den kjærlighet som Bibelen tilskynder oss til å vise. Når dette er tilfelle, gjør en seg skyldig i havesyke, «som er avgudsdyrkelse», idet kjønnsdriften er blitt en gud for en. — Ef. 5: 3, 5; Fil. 3: 19; Kol. 3: 5, NW.

Hva kan en gjøre hvis en gift person, for eksempel en gift kvinne, henvender seg til en av menighetens eldste og beklager seg over at hennes ektefelle misbruker henne ved å tvinge henne til å være med på seksuelle handlinger som hun finner frastøtende og perverse? Hvis ektefellen er villig til å snakke om saken, kan den eldste, muligens sammen med en annen eldste, tilby å hjelpe ekteparet med å løse problemet ved å gi bibelsk veiledning.

Hva skal en gjøre hvis en gift person hevder at visse handlinger som ektefellen praktiserer i det seksuelle samliv, er tilstrekkelig grove til å komme inn under det greske uttrykket porneia, som blir brukt i Matteus 19: 9 (gjengitt med «utukt» i New World Translation)? Som nevnt tidligere gir Bibelen ingen direkte opplysninger som gjør det mulig for oss med sikkerhet å avgjøre om bestemte seksuelle handlinger innenfor ekteskapet er — eller ikke er — porneia. Det kan nevnes at dette greske ordet er avledet av et ord som har grunnbetydningen «å selge» eller «å overgi eller hengi seg til»; porneia har således betydningen «det å selge seg selv eller hengi seg til lyst eller liderlighet». Den verbale formen (porneuo) har blant annet betydningen «å skeie ut». (Liddell og Scotts Greek-English Lexicon) Hvis en gift person mener at ektefellens seksuelle handlinger er av så grov karakter at de — selv om de ikke omfatter noen utenfor ekteskapet — tydelig vitner om overgivelse eller utskeielse til liderlighet, er det en avgjørelse han eller hun selv må treffe og selv må ta ansvaret for.

Vedkommende hevder kanskje at forholdene er slik at det bibelsk sett er grunnlag for skilsmisse. Hvis det er tilfelle, må han eller hun bære det fulle ansvar overfor Gud for en eventuell skilsmisse. En kan ikke vente at de eldste skal gi uttrykk for (bibelsk) anerkjennelse av en skilsmisse hvis de ikke er helt sikre på grunnlaget for den. På den annen side har de heller ingen myndighet til å påtvinge andre sin samvittighet når det rår tvil om saken. (Jak. 4: 11, 12) Når de har gitt den bibelske veiledning som de finner passende, kan de forklare vedkommende sakens alvor og det fulle ansvar som påhviler ham eller henne hvis det tas ut skilsmisse. Hvis noen bare søker en unnskyldning for å få ekteskapet oppløst, kan vedkommende vente å pådra seg Guds mishag, for når det gjelder en slik troløs handlemåte overfor ektefellen, sier Gud at han «hater skilsmisse». (Mal. 2: 16) «Horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» Hvis noen bare forsøker å finne et påskudd for å kunne la seg skille og deretter gifte seg igjen, vil vedkommende bli rammet av denne dommen. (Heb. 13: 4) De eldste kan stole på at Herren «skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd» når hans tid til det er inne. (1 Kor. 4: 4, 5) Alle som sår svik og bedrag, vil høste følgene av det, for «Gud lar seg ikke spotte». — Gal. 6: 7, 8.

Akkurat som menighetens eldste lar sine brødre og søstre få følge sin samvittighet i saker hvor Bibelen ikke gir nøyaktige retningslinjer, har også de eldste rett til å følge sin samvittighet i sitt syn på dem som begår tvilsomme handlinger. Hvis de i en slik sak som denne oppriktig føler at et medlem av menigheten handler på en slik måte at de ikke med god samvittighet kan anbefale ham eller henne til en tjeneste i menigheten som krever at en setter et godt eksempel, har de full rett til å ha en slik oppfatning. — 1 Tim. 1: 19; 3: 2—12; 5: 22.

● Første Mosebok 11: 1 sier at hele jorden hadde ett språk før språkforvirringen i Babel, men av 1 Mosebok 10: 5 ser det ut til at forskjellige språk allerede fantes på et tidligere tidspunkt. Hvordan skal en forstå dette?

Første Mosebok 10: 5 sier i sin omtale av Noahs etterkommere gjennom hans sønnesønn Javan: «Fra disse bredte de som bor på hedningenes kyster, seg ut . . . , med sine forskjellige tungemål, etter sine ætter, i sine folkeslag.»

Første Mosebok, kapittel 10, inneholder det som er alminnelig kjent som «Folketavlene». I dette kapitlet er det oppført 70 familier eller nasjoner som nedstammer fra Noahs sønner, og det inneholder noen opplysninger om hvor disse til slutt slo seg ned. Moses nedskrev dette århundrer etter vannflommen og etter språkforvirringen i Babel. Han kunne derfor ta med opplysninger om det som hadde skjedd i århundrenes løp.

Etter at 1 Mosebok, kapittel 10, har gjengitt «Folketavlene», behandler kapittel 11 Babels historie og viser hvordan det oppsto mange språk, og hvorfor menneskene bredte seg ut over hele jorden. — 1 Mos. 11: 1—9.

Når det tiende kapittel omtaler forskjellige språk, skal det derfor ikke oppfattes dithen at disse utviklet seg før språkforvirringen i Babel. (1 Mos. 10: 5, 20, 31, 32) Men Noahs etterkommere talte senere disse språkene, og det er hans ætt som er omtalt i det kapitlet.

[Fotnote]