Spørsmål fra leserne
● Hvordan skal en forstå det som sies i 1 Korintierne 6: 18 (NW): «Enhver annen synd som et menneske begår, er utenfor hans legeme, men den som praktiserer utukt, synder mot sitt eget legeme»? — USA.
Apostelen Paulus innledet de ovennevnte ordene med befalingen: «Fly fra utukt!» Det er tydelig at han syntes at det var svært maktpåliggende å komme med en kraftig advarsel om dette, for han gikk direkte over fra det han nettopp hadde sagt, til befalingen «Fly fra utukt!», uten noe bindeledd. Han uttrykte seg dessuten i presens, slik det framgår av den interlineare oversettelsen The Kingdom Interlinear Translation: «Vær dere flyende fra utukt.» Han viser at når som helst når det oppstår en situasjon som kan friste oss eller gi oss mulighet til å drive utukt, må vi ikke nøle eller gi oss til å diskutere saken, men straks flykte. Josef, patriarken Jakobs sønn, satte et godt eksempel for oss hva dette angår. Han flyktet straks da hans herres, Potifars, hustru gjorde tilnærmelser overfor ham. — 1 Mos. 39: 12.
Hvorfor syntes apostelen Paulus at det var så maktpåliggende å skrive om dette til de kristne i Korint? Fordi Korint var kjent som en vellystens by, en by hvor fristelsene til å begå umoralske handlinger var store. Byen var et senter for tilbedelsen av Venus, gudinnen for de seksuelle nytelser. Det er ikke rart at Korint ble regnet for å være den mest umoralske byen i det gamle Hellas. Venus-dyrkelsen har gitt navn til de sykdommer som løse seksuelle forbindelser er årsak til, nemlig de veneriske sykdommene, kjønnssykdommene. Av disse er gonoré en av de eldste og mest utbredte av alle de sykdommer menneskene blir hjemsøkt av, mens syfilis betegnes som en av de større lidelsene menneskeheten er plaget av.
Disse kjønnssykdommene kan få fryktelige følger. De kan forårsake sterilitet hos kvinner, blindhet hos avkommet og senilitet i alderdommen, for bare å nevne noen få av de mer tragiske følgene. Til tross for dette øker kjønnssykdommene i antall, ja, det sies at de antar karakter av en epidemi. Selv om noen få andre synder, for eksempel drukkenskap, kan skade kroppen i en viss grad hvis en ikke avlegger dem, synder en i langt alvorligere grad mot sitt eget legeme ved å drive utukt.
Allerede den vise kong Salomo forsto at utukt er synd mot ens eget legeme i denne betydning. Han sier om de følger det vil få å ha forbindelse med en skjøge: «Til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd. Hennes føtter går nedover til døden.» «Pilen kløver hans lever — liksom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.» Ja, kjønnssykdommene angriper ofte leveren, det største organet i menneskekroppen, og ødelegger den. — Ordspr. 5: 3—11; 7: 23.
Utukt kan i visse henseender sammenlignes med det at en vakker porselensgjenstand blir slått i stykker. Porselenet kan limes, men en vil alltid kunne se hvor bruddet var. Utukt kan også sammenlignes med en alvorlig, tredjegrads forbrenning. Angeren og omvendelsen vil da svare til at såret blir legt, men ikke uten å etterlate seg arrvev, som alltid vil minne om synden. Ja, utukt er på en helt spesiell måte synd mot ens eget legeme, for det er noe som berører hele kroppen og personligheten.
Dette gjelder også ekteskapsbrudd, og apostelen Paulus kan ha tenkt på dette hvis han brakte ordet pornéia, som her er oversatt med «utukt», i den mer omfattende betydning som ordet noen ganger blir brukt i i de kristne greske skrifter. Jesus Kristus talte således om en mann som skilte seg fra sin hustru av andre grunner enn hor, pornéia. Ordet «pornografi», som dekker flere ting, kommer fra dette greske ordet. — Matt. 19: 9.
Et parallelt skriftsted som kaster lys over ordene i 1 Korintierne, er Romerne 1: 26, 27, hvor Paulus viser at de som begår homoseksuelle handlinger, synder mot sitt eget legeme: «Derfor overga Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.» Ja, Paulus’ ord i 1 Korintierne 6: 18 kunne omfatte homoseksuelle handlinger, for greske forfattere brukte også ordet pornéia om homoseksualitet.
Apostelen Paulus sier imidlertid også at pornéia ikke bare er synd mot ens eget legeme, men at «enhver annen synd som et menneske begår, er utenfor hans legeme». Hvordan kan det forstås? Denne spesielle uttalelsen har forundret bibelkommentatorer i flere hundre år, og forskjellige forklaringer er blitt gitt. Deres kommentarer stemmer i det store og hele med det foregående, nemlig at apostelens ord skal oppfattes relativt. Men når vi undersøker sammenhengen, kan vi se at hans ord også kan oppfattes absolutt. Legg merke til hva han sier:
«Legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet. Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer? skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer? Langt derifra! Eller vet I ikke at den som holder seg til skjøgen, er ett legeme med henne? For det er sagt: De to skal være ett kjød. Men den som holder seg til Herren, er én ånd med ham.» — 1 Kor. 6: 13, 15—17.
Ja, de salvede kristne som Paulus skrev til, var trolovet med Jesus Kristus, slik som han senere påpekte: «Jeg trolovet eder jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus.» (2 Kor. 11: 2) Blant jødene i gammel tid ble utroskap hos en som var forlovet, straffet på samme måte som ekteskapsbrudd. Som Paulus her sier, er «Herren for legemet».
En kristen som driver utukt, synder derfor mot sitt eget legeme på en helt spesiell måte, ettersom han tar sitt legeme bort fra Kristus og gjør det til ett med en skjøges legeme. Det er ingen annen synd som i seg selv atskiller en kristens legeme fra samhørigheten med Jesus Kristus og gjør det til ett med en annens, en skjøges, legeme. I denne henseende kan det virkelig sies at «enhver annen synd som et menneske begår, er utenfor hans legeme». Og selv om Paulus’ ord først og fremst gjelder de salvede kristne som er trolovet med Kristus, deres Herre, gjelder de i prinsippet også de «andre får» i vår tid. — Joh. 10: 16.
For en både klok og kraftig formaning apostelen Paulus gir med ordene: «Fly fra utukt!» Utukt kan få de frykteligste følger for det fysiske legeme. Som ingen annen synd gjør utukt dem som driver det, urene. Utukt er også på en helt spesiell måte synd mot ens eget legeme, for som ingen annen synd tar denne den kristnes legeme bort fra Herren Jesus Kristus og gjør det til ett med en skjøges legeme.
● Hvorfor står noen av Jehovas kristne vitner under flagghilsningsseremonien, men ikke når nasjonalsangen spilles? — USA.
Jehovas kristne vitner bestreber seg på å følge Guds Ord og sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. I likhet med de kristne i det første århundre betrakter de seg selv som «fremmede og utlendinger i den verden som består av vantro mennesker, og er lojale mot Guds rike ved Kristus. (1 Pet. 2: 11) Det er av denne grunn de avholder seg fra alle handlinger, innbefattet handlinger av nasjonalistisk karakter, som ville vise mangel på lojalitet overfor Gud og hans utnevnte Konge, Jesus Kristus.
En bør huske på at et nasjonalflagg er noe mer enn bare et tøystykke. Det blir offisielt betraktet som et hellig symbol på en nasjon og blir behandlet med ærbødighet. Når flagget er utslitt, er det for eksempel ofte vanlig praksis i et land at en ikke bare skal kvitte seg med det uten seremonier, men at det skal bli ’ødelagt på en verdig måte, fortrinnsvis ved brenning’. Det er også forskrifter for hvordan en skal heise, fire, legge sammen og folde ut flagg. Det å hilse flagget eller sverge det troskap blir betraktet som en ærbødig handling, en handling som innebærer religiøs hengivenhet, og ettersom flagget er et symbol på staten, utgjør en slik handling en form for avgudsdyrkelse. — Se til sammenligning 2 Mosebok 20: 4—6; 1 Johannes 5: 21.
Jehovas kristne vitner prøver ikke å hindre andre i å hilse en hvilken som helst nasjons flagg, men de føler at de selv bare kan tilbe Jehova Gud. De har den rette respekt for flagget i det landet de bor i, men å gjøre en nasjons flagg til en avgud og delta i tilbedelseshandlinger i forbindelse med noe som er et symbol på staten, ville for dem være ensbetydende med å handle troløst overfor Gud og vise mangel på lojalitet overfor Guds Sønns rike.
Det er ofte vanlig praksis at alle de tilstedeværende ved en flagghilsningsseremoni står og personlig hilser flagget og avlegger troskapsløftet. I et slikt tilfelle er det rimelig at bare det å stå ikke i seg selv blir betraktet som en tilbedelseshandling. Mange sanne kristne har derfor ikke sett det som noe galt å stå respektfullt når de ikke har hilst flagget eller avlagt troskapsløftet. Her kommer naturligvis samvittigheten inn i bildet. Selv om noen vitner følger denne framgangsmåten, kan andres samvittighet tilskynde dem til å bli sittende eller å be om å få forlate det stedet hvor seremonien pågår.
Når det gjelder nasjonalsangen, er det undertiden slik at det ventes at alle i en gruppe både skal stå og synge. Denne situasjonen vil da kunne sammenlignes med det vi nettopp har sagt angående nasjonalflagget. Men i de fleste tilfelle er det slik at det bare ventes av forsamlingen at den skal stå mens nasjonalsangen blir spilt eller eventuelt sunget av en person (en solosanger), men ikke av alle. I dette tilfelle vil det at en står, vise at en godkjenner de ord og følelser som kommer til uttrykk i sangen. The Encyclopedia Americana sier angående slike nasjonalsanger: «Kjærlighet til fedrelandet og stolthet over ens eget land er grunntanken i de fleste nasjonalsanger, og i mange av dem er det en blanding av religiøse og patriotiske følelser. Et lands nasjonalsanger er svært ofte nær beslektet med dets folkesanger, eller de er et resultat av kriger og revolusjoner.» Ettersom det er Jehova Gud som har skapt jorden, og alle nasjoner har en felles forfader, Adam, er det ikke noe bibelsk grunnlag for å føle nasjonalstolthet eller overlegenhet på grunn av rase. (Ap. gj. 17: 26) En kan derfor spørre: Kan en kristen på noen måte gi uttrykk for at han er enig i nasjonalstolte følelser? Vil det være riktig av ham å delta i sanger som godkjenner kriger og revolusjoner?
En må ikke overse følgende kjensgjerning: Det ovenfor nevnte standpunkt som Jehovas vitner inntar, viser ikke på noen måte mangel på respekt for de bestående myndigheters autoritet. Jehovas vitner tar absolutt ikke del i noen som helst form for politikk i noe land. De er aldri med på opptøyer, revolusjoner eller oppstander som har til hensikt å styrte en regjering. De viser aldri mangel på lojalitet overfor en regjering eller tar del i revolusjonære bevegelser eller noen andre former for regjeringsfiendtlig virksomhet. Bibelen sier at disse midlertidige regjeringene i virkeligheten er «av Gud», og at de er «innsatt av Gud». Jehovas vitner har dessuten fått påbud fra Gud om å betale skatter og avgifter til slike «foresatte øvrigheter» og vise dem ære. — Rom. 13: 1—7.
Det er derfor rett av Jehovas vitner å reise seg for eller bøye seg ned for, ja, til og med kaste seg ned for, en slik hersker, for å vise ham ære og respekt på grunn av hans stilling, hvis landets skikk tilsier det. (1 Mos. 23: 7; 42: 6; 44: 14) De vil imidlertid ikke hylle en slik menneskelig hersker som en gud. Heller ikke vil de bøye seg ned for, hilse, kysse eller brenne røkelse som et uttrykk for en ærbødig tilbedelseshandling foran et bilde eller et symbol på en slik hersker eller et symbol på staten, i likhet med det Nebukadnesar stilte opp i Duradalen, eller i likhet med nasjonenes flagg i vår tid. (Ap. gj. 12: 21—23; 14: 12—15; Dan. 3: 1—29) Når myndighetenes lover ikke er i strid med Guds lover slik de er framholdt i Bibelen, vil de kristne i vår tid i likhet med de kristne i det første århundre holde disse lover og derved gi keiseren hva keiserens er», samtidig som de gir «Gud hva Guds er», nemlig sin tilbedelse og sin tjeneste. — Ap. gj. 4: 19; 5: 29: Mark. 12: 17