Hva sier Bibelen?

Er det galt å skifte religion?

«HVA? Skulle jeg skifte religion? Utenkelig! Vår familie har tilhørt samme kirke i generasjoner. Den var god nok for mine foreldre, og den er god nok for meg. Jeg er absolutt tilfreds med min religion.»

Synes du at dette er en kjent måte å resonnere på? Mener du personlig at det ville være galt å gå over fra én religion til en annen? Mange mener det. Ja, noen mener at det ville være en synd mot Gud og ensbetydende med å fordømme sine foreldre å forandre religion.

Er dette et riktig synspunkt? Du ønsker ganske sikkert å vite det, for hvorvidt du skal kunne ha Guds gunst og velsignelse, avhenger av at du tilber ham på rette måte.

Det skulle ikke spille noen rolle om en selv er tilfreds med sin religion eller ikke. Det at en selv er tilfreds, er ikke hovedsaken. Det som er av betydning, er Guds syn. For å få vite det må vi vende oss til Bibelen.

Visste du at enkelte kjente bibelske personer forandret religion med Guds godkjennelse? Patriarken Abraham utøvde ikke sin fars religion. Vi leser om Abrahams far, Tarah: «På hin side elven bodde fordum eders fedre, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, og de dyrket fremmede guder.» (Jos. 24: 2) Men Abraham var ikke enig i sin fars, Tarahs, hedenske religion, og han begynte å tilbe den sanne Gud, Jehova. Moabittinnen Rut er et slående eksempel på en som forlot den falske tilbedelse i sitt fedreland og ble en tjener for Jehova. — Rut 1: 16.

I det første århundre av vår tidsregning var det mange som skiftet religion med Guds godkjennelse. Apostelen Peter skrev til tidligere jøder: «I . . . ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene.» (1 Pet. 1: 18) Apostelen Paulus sier om sin tidligere religion: «Jeg gikk videre i jødedommen enn mange jevnaldrene i mitt folk, jeg var enda mer nidkjær for mine fedrene lærdommer.» (Gal. 1: 14) Men da disse oppriktige jødene innså at de lærdommer de hadde fått overgitt fra sine fedre, ikke var riktige, foretok de en forandring og ble kristne. — Mark. 7: 13; 1 Pet. 1: 18.

Cirka en tredjedel av jordens befolkning i vår tid hevder at den er kristen. Betyr det at en tilhører et av de mange hundre kirkesamfunn i kristenheten, at ens religion er antagelig for Gud? Tenk over den advarsel apostelen Paulus kom med til kristne i det første århundre:

«Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» (Ap. gj. 20: 29, 30) Ja, det skulle oppstå falske lærere etter at Kristi 12 apostler var døde. De skulle føre «forvendt tale» i kristendommens navn. Bare det at en tilhører en organisasjon som gjør krav på å være kristen, er derfor ikke noen garanti for at ens religion er den rette.

«Men spiller det egentlig noen rolle hva en tror?» vil noen kanskje spørre. «Er ikke hovedsaken at en er oppriktig og prøver å hjelpe sine medmennesker?» Hva mener du? Kan oppriktighet gjøre noe galt riktig? Hvordan var det i apostelen Paulus’ tilfelle? Ble hans handlemåte rettferdiggjort i Guds øyne fordi han fulgte jødenes tradisjoner med stor nidkjærhet? Han innrømmet selv: «[Jeg var før] en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro.» — 1 Tim. 1: 13.

Angående visse andre som utøvde sin religion i all oppriktighet, skrev Paulus: «Jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet.» Resultatet var at de «ga . . . seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom. 10: 2, 3) Selv om oppriktighet og godhet er viktig, er disse egenskapene alene ikke nok til å gjøre ens tilbedelse antagelig for Gud. En kan ta feil selv om en er aldri så oppriktig.

Hva er det så som kreves? Jesus sa:. «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 24) En tilbedelse som er riktig i Guds øyne, innbefatter mer enn en oppriktig innstilling eller «ånd». Den må også være i overensstemmelse med den «sannhet» som Gud har åpenbart i sitt Ord. Hvert enkelt menneske har overfor Gud det ansvar å granske sin religiøse tro i lys av Bibelens sannhet. Hvis en slik gransking viser at ens religion ikke er i overensstemmelse med Bibelen, hva bør en da gjøre? Hva gjorde Abraham, Rut, Peter, Paulus og andre trofaste tjenere for Jehova Gud? Husk Guds påbud i 1 Tessalonikerne 5: 21: «Prøv alt, hold fast på det gode!»

Det innebærer at en må forlate det som er falskt. Åpenbaringen 18: 4 sier med tanke på det verdensrike som består av falsk religion: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!»

«Men hva ville min familie, mine venner og mine naboer tenke hvis jeg skulle skifte religion?» vil noen kanskje si. Hva mener du om det? Er det fornuftig å legge større vekt på å behage mennesker enn på å adlyde Gud? Bibelen sier: «Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget.» (Ordspr. 29: 25) Angående familien sa Jesus: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.» — Matt. 10: 37.

Hva med eldre mennesker? Har du noen gang hørt noen si: «Jeg er for gammel til å forandre meg»? Finner Gud behag i en slik holdning? Blant dem som Salme 148 sier skal «love Herrens navn», er «gamle sammen med unge». (Versene 12 og 13) Blant dem som gikk over fra jødedommen til kristendommen, og som Gud ga den hellige ånds mirakuløse gaver på pinsedagen, var det «oldinger». (Ap. gj. 2: 17) Skulle det være annerledes i dag?

Louise Templeman i St. John’s på Newfoundland syntes ikke det. I en alder av 88 år ble hun klar over at det kirkesamfunn hun tilhørte, ikke framholdt Bibelens sannhet. Hun ble derfor et av Jehovas vitner. Fru Templeman fortsatte trofast å tjene Jehova helt til hun døde i en alder av 101 år.

Er det galt å skifte religion? Ikke hvis det viser seg at ens religion ikke er i overensstemmelse med Guds Ord. I et slikt tilfelle ville det være galt ikke å foreta en forandring.

«Brødrene [sendte] både Paulus og Silas av sted til Berøa. . . . Men disse [innbyggerne i Berøa] var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem.» — Ap. gj. 17: 10, 11.