dem i åndelig fangenskap igjen. De gleder seg nå sammen med en ’stor skare’ av medvitner, som siden 1935 er blitt identifisert som en del av Herrens «andre sauer». — Joh. 10: 16; Åp. 7: 9, 10.

17. a) Hvilken forsikring hjelper Jehovas folk til å holde ut i «hellig tjeneste»? b) Hvordan er det Jehova «tier», men likevel «jubler . . . med fryd»? Hvordan bør vi reagere?

¹⁷ Jehova selv henvender seg nå direkte til sine salvede, som representerer det himmelske Sion, og gjennom dem sier han til deres medarbeidere, den ’store skare’:

«Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke!» (Sef. 3: 16)

Hvor fryktelige forbrytelsene og voldshandlingene enn er i dag, hvor skrekkelig truselen om en krig med kjernevåpen enn kan komme til å bli, hvor grusomme forfølgelser Jehovas vitner enn kan komme til å bli utsatt for, vil deres nære forhold til Jehova og tillit til ham føre dem gjennom det hele. Vi har lagt vår hånd på plogen og yter Gud «hellig tjeneste». Måtte vi aldri se oss tilbake og slutte å føre plogen framover «skulder ved skulder»! (Luk. 9: 62; Åp. 7: 15, NW) For nå kommer profetien med en ny guddommelig forsikring:

«[Jehova] din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet [han tier i sin kjærlighet, EN]. Han jubler over deg med fryd.» (Sef. 3: 17)

Jehova «tier» ved at han finner ro og hvile ved å gi uttrykk for kjærlighet overfor sitt gjenreiste folk. Stor er hans glede og fryd over deres ulastelighet og iver i hans tjeneste. Nå i «de siste dager» bør vi føle at vi står i et svært nært forhold til vår levende Gud, Jehova, mens vi forent gjør alt hva vi kan i hans tjeneste. — 2. Tim. 3: 1.

18. a) Hvordan har Jehovas folk fått «et navn» og «ros» siden 1919? b) Hvordan kan vi komme til å tjene «skulder ved skulder» med mange tusen flere?

¹⁸ Siden 1919 har det vært en storslagen gjenreisningens dag for hele Guds folk. Som trofaste vitner har de fortsatt å forkynne med iver, slik at Jehovas organisasjon har bredt seg ut over hele jorden. (Rom. 10: 10, 18) Det har vært en tid da Guds folk er blitt samlet inn, samlet sammen. Og i hvilken hensikt? Jehova selv svarer:

«Jeg vil gi dere ære [et navn, NW] og ros blant alle folk på jorden.» (Sef. 3: 20)

Den salvede levning av Guds folk er glad for at den har fått «et navn» og «ros» ved at den har opphøyd den suverene Herre Jehovas dyrebare navn. Nå er det mange av disse «folk på jorden» som samarbeider med den «skulder ved skulder» i å gjøre kjent Guds rike. Fordi vi har begynt å tale det ’rene språk’, og fordi vi fortsetter å kunngjøre det «gode budskap om riket», kan vi fortsatt hjelpe mange tusen til å «kalle på [Jehova]». Derved vil de også bli ’skjult av Jehova’ på hans vredesdag og modig komme fram for å lovprise ham i all evighet.

Har baptistene vært «for krig»?

«Tradisjonelt har vi baptister vært for krig,» sa en baptistleder anklagende i en tale på en kongress for baptister i Toronto i Canada. Delmar Smyth, som er professor i administrasjon ved Torontos York universitet, oppfordret baptister over hele verden til å starte et fredskorstog. «Vi har valget mellom ikkevold eller ikke-eksistens,» sa han mens han oppfordret baptister til å «avlegge løfte» om å gå inn for fred.

Smyth påpekte at «forestillingen om ’en rettferdig krig’ ikke ble akseptert i kristendommen før den ble en statsreligion i det fjerde århundre». Dessuten sa baptistlederen at Jesu første disipler «trodde at han lærte og praktiserte ikkevold . . . De første kristne skribenter fordømte krig. De stemplet det å drepe i krig som mord». Historikere i vår tid har også konstatert at de første kristne inntok dette standpunktet.