9, 10. Innvier disse velvillige fremmede seg til Gud, og hva gjør Gud med dem?

⁹ Disse velvillige fremmede er lik får, og er de samme som dem som Kongen Jesus Kristus framstiller som får i sin lignelse om fårene og geitene, og som han samler ved sin høyre side. (Matt. 25: 31—46) Disse som før var fremmede, har sett det privilegium de har ved å kunne gi seg hen til Gud gjennom Kongen Jesus Kristus, og det er ved denne innvielse at de blir Kongens får. De gjør derfor noe mer enn bare å gjøre gode ting mot Kongens åndelige brødre. Gud vigsler ikke disse andre får til å bli prester sammen med hans kongelige Yppersteprest, Jesus Kristus, men likevel gjør han noe for dem som gjelder hans organisasjon og tjeneste. Han lar sin rette Hyrde, Jesus, oppfylle de ord han for lang tid siden uttalte om dem: «Jeg har andre får, som ikke er av denne [prestelige] kve; også dem må jeg føre, og de skal høre på min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 16, NW.

¹⁰ Gjennom sin synlige organisasjon merker den ene Hyrde de andre får i pannen som sin eiendom. Han gir dem det privilegium å få samarbeide med den organiserte levning av hans åndelige brødre. De har derfor anledning og plikt til å føre fram den rene, ubesmittede tilbedelse på jorden. Ved på den måten å bevise at de er trofaste vitner for Jehova, beholder de identifikasjonsmerket på sin panne. (Side 275, § 3) Ved dette tegn bekjenner de åpent sin innvielse til Gud og hans universelle overhøyhet. Etter som det bare er disse andre får som har guddommelig forsikring om å bli spart i Harmageddon, liksom Noahs sønner og svigerdøtre ble det i vannflommen, blir merket virkelig et sikkerhetsmerke for dem. Når de overlever Harmageddon med merket, vil de komme inn i den nye verden fullt ut innvigd til Gud og rede og villige til å gjøre hans åpenbarte vilje på jorden fra dette herlige tidspunkt av.

11. Hvordan bør man foreta innvielsen, hvordan bør man betrakte den etterat det er gjort og hvordan bør man legge seg det på hjerte?

¹¹ Etterat du har innvigd deg i tro på Gud, bør du derfor holde ditt ord hellig, ukrenkelig og uten å ta hensyn til noen som helst forandring. Ditt løfte om å være hans og gjøre hans vilje er bindende for evig. Derfor, «vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få! Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud [engelen, AS]: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk? ... Frykt heller Gud!» (Pred. 5: 1, 3—6) La derfor innvielsen være et personlig skritt, noe du gjør etter eget valg. Foreldre eller formyndere kan ikke gjøre det for deg, og forplikte deg til å rette deg etter den hvis du ikke er villig. Vær sikker på at du har regnet med hva det koster å ta dette skrittet, så du er bestemt på å holde deg på denne veien til det endelige mål er nådd, koste hva det koste vil nå og i framtiden. (Luk. 14: 26—33) Din innvielse til Gud bør du legge deg på hjerte ved offentlig å symbolisere den ved vanndåpen, i lydighet mot vårt forbilde Jesus Kristus. Det vil hjelpe deg til aldri å glemme den. — Matt. 28: 18—20, NW.

12. Hvilken bibelsk advarsel beviser at Gud holder en ansvarlig for ens innvielse, og hva fører det til når man lever i samsvar med den?

¹² Du kan være sikker på at Gud, som ikke kan lyve og som ikke elsker noen løgn, holder deg ugjenkallelig ansvarlig for ditt løfte. Vær ikke ’uforstandig, upålitelig overfor avtaler’. Husk «Guds rettferdige forordning at de som gjør slike ting, fortjener døden». (Rom. 1: 31, 32, NW) At du lever det innvigde liv trofast i samsvar med Guds vilje, garanterer deg evig liv i den nye verden.

Djevletilbedere tar imot sannheten

● For omkring et år siden forkynte noen av oss det gode budskap om Guds rike fra dør til dør i en landsby i Calabar-provinsen i Nigeria. Jeg ble avvist ved den første døren med ordene: «Jeg er ikke en kristen, jeg er for Ekpo.» (Ekpo er et hemmelig samfunn av djevletilbedere.) Etterat jeg forgjeves hadde prøvd å bryte gjennom dette skallet, gikk jeg til neste dør, hvor jeg fikk det samme svaret. Plutselig hørte vi høye rop, og nesten straks ble vi omringet av om lag tretti unge menn som hadde hoppet fram fra buskene, bevæpnet med lange kniver. De var medlemmer av Ekpo, og prøvde å skremme oss med truende fakter. Da de så at vi var absolutt uten frykt, gikk noen av dem sin vei, men andre grep oss og dro oss tilbake dit hvor vi hadde forlatt de andre forkynnerne. De hånte og spottet oss mens vi gikk, og sa at de var fast bestemt på at det ikke skulle bli noe mer forkynnelse der i nabolaget. Men til sin store skuffelse oppdaget de at forkynnerne allerede hadde gått igjennom resten av landsbyen og hadde levert en hel del litteratur til folk der. De samlet seg så på en gårdsplass som tilhørte et medlem av en apostolisk kirke, og rådslo om hva de nå skulle gjøre. Men denne mannen begynte å stille spørsmål om bibelske emner, og vi hadde den forrett å svare på dem ut fra Bibelen mens disse djevletilbederne var til stede. I dag, over et år senere, er han som engang tilhørte denne apostoliske kirken, et Jehovas vitne og går selv fra dør til dør. Over åtti av dem som engang hånte oss, har møtt fram til de fire offentlige foredragene som nylig ble holdt i denne landsbyen. Og nå er det fjorten kristne ordets tjenere som forkynner regelmessig, der det for et år siden bare var en. Det er blitt opprettet en ny menighet. Ja sannelig, «Jehova kjenner dem som hører ham til». — Fra en områdetjener i Nigeria.