De rettferdiges sti blir stadig mer opplyst

Den som styrer folket med rettferd, . . . er lik morgenlyset når solen går opp.» — 2. Samuelsbok 23: 3, 4.

1. Hva gir 2. Samuelsbok 23: 3, 4 oss grunn til å vente, og hva viser kjensgjerningene?

LYSET på Jehovas tjeneres sti har helt fra de eldste tider og fram til nå fortsatt å vokse. Dette har vært tilfelle i enda høyere grad siden det bemerkelsesverdige året 1914, da «herredømmet over verden . . . tilfalt vår Herre [Jehova] og hans Salvede [Kristus]», noe utviklingen her på jorden viste. (Åpenbaringen 11: 15) Lyset fra Guds Ord har strålt fram som sollyset «en morgen med skyfri himmel» for å opplyse den sti Jehovas tjenere må vandre på, enda bedre. — 2. Samuelsbok 23: 3, 4.

2. Hvordan kan vi betrakte justeringer hva synspunkter angår?

² Det kan imidlertid se ut for enkelte som om denne stien ikke alltid har gått rett fram. Til sine tider er de forklaringer Jehovas synlige organisasjon har kommet med, blitt korrigert, slik at en tilsynelatende har gått tilbake til tidligere synspunkter. Men dette har i virkeligheten ikke vært tilfelle. Dette kan sammenlignes med det som blant seilsportsutøvere blir omtalt som «stagvending». Ved å manøvrere seilene kan seilerne vende en båt fram og tilbake gjennom vinden, mens de hele tiden seiler framover mot sitt mål trass i motvind. Og det mål Jehovas tjenere har i sikte, er «en ny himmel og en ny jord», som Gud har lovt. — 2. Peter 3: 13.

3. Hvilke beviser har vi for at Jehova fortsatt velsigner sine vitner?

³ Det kan ikke være tvil om at Jehova Gud fortsatt velsigner sine vitners verdensomfattende virksomhet, som blir ledet av den «tro og kloke tjener». Dette er noe som kan ses av fruktene. Husk at Jesus sa: «Et godt tre bærer god frukt.» Og slike rettferdige frukter kan bare ses internasjonalt blant ett folk — det forente, verdensomfattende samfunn av Jehovas vitner. — Matteus 7: 17.

4, 5. Hvilket redskap har Jehova Gud brukt for å lede sitt folk i tillegg til sitt inspirerte Ord?

⁴ Uansett hvor vi bor på jorden, fortsetter Guds Ord å tjene som en lykt eller et lys på vår sti hva vår oppførsel og tro angår. (Salme 119: 105) Men Jehova Gud har også frembrakt sin synlige organisasjon, sin «tro og kloke tjener», som består av åndssalvede mennesker, for å hjelpe de kristne i alle nasjoner til å forstå Bibelen og anvende den på rette måte i sitt liv. Hvis vi ikke står i kontakt med denne kanal for meddelelse som Gud bruker, vil vi ikke gjøre fremskritt på livets vei uansett hvor mye vi leser i Bibelen. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 30—40.

⁵ Angående Guds kanal for meddelelse sa Jesus at den «tro og kloke tjener» skulle skaffe til veie åndelig føde i rette tid til alle hans etterfølgere, og at han ville sette denne «tjener» over alt det han eide. (Matteus 24: 45—47, EN) Det er også verdt å merke seg at apostelen Paulus i Efeserne 4: 11—16 viste at den kristne menighet ikke bare trengte slike inspirerte redskaper som apostler og profeter, men at den også hadde behov for evangelister, hyrder og lærere for å hjelpe de kristne til å oppnå enhet i troen og nøyaktig kunnskap om Guds Sønn foruten åndelig modenhet. — Se også 1. Korinter 1: 10; Filipperne 1: 9—11.

6. På grunn av hvilke faktorer har det til sine tider vært nødvendig å revurdere visse synspunkter?

⁶ Denne «tro og kloke tjener», som er knyttet til Jehovas vitner, er virkelig blitt brukt av Jehova Gud til å veilede og styrke hans folk og lede det framover. På grunn av at lyset gradvis blir klarere, og på grunn av at det er blitt begått feil som skyldes menneskelig ufullkommenhet og menneskelige svakheter, har disse kristne riktignok til sine tider måttet revurdere sine synspunkter og det de har forkynt. Men har ikke det ført til at de er blitt lutret, noe som har vært til deres gagn? La oss se på noen eksempler.

Gjenløsningen og Jehovas navn

7. Hvorfor og på hvilket grunnlag la bibelstudentene så stor vekt på læren om gjenløsningen?

⁷ I 1878 skilte Charles T. Russell, som senere ble Selskapet Vakttårnets første president, lag med sin medredaktør av bladet The Herald of the Morning, N. H. Barbour, på grunn av spørsmålet om gjenløsningen. Barbour forkastet troen på Jesu offers makt til å fjerne synder. I mange år deretter betraktet bibelstudentene, som disse vitnene for Jehova da kalte seg, gjenløsningen som Bibelens viktigste lære. Og det kan ikke være tvil om at frelse ved troen på Kristi gjenløsning blir fremhevet i Guds Ord. (Johannes 3: 16; Apostlenes gjerninger 4: 12; Hebreerne 5: 9; Åpenbaringen 7: 10) Jesu gjenløsningsoffer ble profetisk fremstilt ved at Abraham så godt som ofret Isak, og ved offerne under Moseloven. Det ble også forutsagt av profetene. Bibelstudentene la derfor stor vekt på det Jesus Kristus gjorde for menneskene. — Lukas 24: 25—27, 44.

8. a) Hva ble en siden klar over er av større betydning? b) Hva førte dette til, men hvilken justering er blitt foretatt i de senere tiår?

⁸ Bibelen viser imidlertid at det er noe som er langt viktigere enn vår personlige frelse. Det er det store stridsspørsmålet i tilknytning til Jehovas universelle overherredømme. Jehovas rett til å utøve dette herredømmet ble dratt i tvil av Satan ved opprøret i Eden. (1. Mosebok 3: 15; 1. Korinter 15: 24, 25; Åpenbaringen 11: 15; 12: 10) Dette krever at Jehovas navn blir opphøyet. Det som er temaet i hele Bibelen, fra 1. Mosebok til Åpenbaringen, er det messianske rike, som er det middel dette herlige navn vil bli opphøyet ved for all framtid. Omkring 75 ganger i Bibelen leser vi denne kunngjøringen, som Gud selv kommer med: ’De skal få kjenne at jeg er Jehova.’a Hans vitner forstod med tiden at menneskene kunne rette inntrengende bønner til Jehova Gud i forbindelse med at hans navn var berørt, og at «hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst.» (Romerne 10: 13; Joel 3: 5; Sefanja 3: 9) I noen år kom Jehovas navn og opphøyelsen av det slik i forgrunnen at de som kritiserte vitnene, anklaget dem for ikke å tro på Jesus Kristus. Dette var imidlertid i høyden et spørsmål om overdrivelse. Som de som regelmessig har lest bladet Vakttårnet i de siste tiår, vil være klar over, har Jehovas kristne vitner virkelig på rette måte understreket betydningen av Jesu rolle i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikter. Ja, Jehovas profetiske Ord henleder oppmerksomheten på Jesus som ’frelsens Hovedformidler’, som Gud benytter. — Hebreerne 2: 10; 12: 2, NW; Åpenbaringen 19: 2.

9. Hvilket prinsipp som gjør seg gjeldene i forbindelse med fremskritt på det vitenskapelige område, ser ut til å få sin anvendelse her?

⁹ Slike justeringer kan sies å følge et prinsipp som gjerne blir knyttet til fremskritt i forbindelse med vitenskapelige sannheter. Det virker kort sagt på denne måten: Først har en en antagelse eller tese som er gjenstand for argumentasjon. Det gir gode muligheter for opplysning eller profetisk anvendelse. Men med tiden viser det seg at den har visse mangler eller svakheter. Det vil da være en tendens til å gå til den motsatte ytterlighet og anta en antitese. Senere viser det seg at dette standpunktet heller ikke representerer den hele og fulle sannhet, og holdbare punkter fra begge antagelsene blir kombinert i en syntese. Gang på gang har dette prinsippet fått sin anvendelse i forbindelse med den måten Ordspråkene 4: 18 er blitt oppfylt på.

Oppførsel og forkynnelse

10, 11. Hvilke to ting ble på hvert sitt tidspunkt understreket, men hva ble det endelige resultat?

¹⁰ La oss se på et annet eksempel på hvordan Guds folk gradvis har fått større forståelse: I omkring 40 år la bibelstudentene vekt på betydningen av å utvikle en fin, kristen personlighet, noe de kalte «karakterutvikling». Det ble lagt så stor vekt på dette på grunn av at det var noe som var forsømt i kristenheten. De kristne skulle riktignok også bære vitnesbyrd ved å snakke med andre om Guds hensikter, men dette kom mer eller mindre i annen rekke. Da Guds folk senere fikk forståelse av betydningen av Jehovas navn og av at de skulle vitne om hans navn og rike, ble dette understreket, med det resultat at det ble lagt mindre vekt på å frembringe en kristuslignende personlighet. Det ble argumentert med at Jesus først og fremst kom for å bære vitnesbyrd, og at det er forkynnelsen som virkelig teller. Det ble nødvendig å finne likevekten mellom disse to synspunktene. — Romerne 10: 10; Galaterne 5: 22, 23.

¹¹ Med tiden ble denne likevekt oppnådd. Det er nødvendig for de kristne både å framelske Guds ånds frukt og å vitne fryktløst og trofast om Jehova. Begge disse kravene er viktige. Vi kan ikke forsømme det ene til fordel for det andre. Apostelen Paulus sa: «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!» Men han sa også: «Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.» — 1. Korinter 9: 16, 27.

Underordning under ’de myndigheter vi har over oss’

12, 13. a) Hvilken holdning inntok en først til de «foresatte øvrigheter»? b) Hvilken motsatt ytterlighet førte dette til, men hvordan var det tydeligvis til gagn for de kristne?

¹² Den måten en er kommet fram til en rett forståelse av Romerne 13: 1—7 på, er et annet eksempel på «navigering» mot det rette synspunkt. De første bibelstudentene forstod som rett var, at de «foresatte øvrigheter» (EN) eller de ’myndigheter vi har over oss’, er herskerne i denne verden. På grunnlag av denne forståelsen trakk de den slutning at hvis en kristen ble innkalt til militærtjeneste i krigstid, ville han måtte tjene i hæren, trekke i uniform og gå ut på slagmarken. Men det ble sagt at han kunne skyte i luften i stedet for å drepe et medmenneske.

¹³ Det var imidlertid helt tydelig at apostelen Paulus ikke anbefalte en slik handlemåte. Spørsmålet oppstod: Kunne de «foresatte øvrigheter» sikte til Jehova Gud og Jesus Kristus? Guds folk var en tid av denne oppfatning. Og i de vanskelige årene under den annen verdenskrig, styrket det dem i hvert fall til å «lyde Gud mer enn mennesker». Over hele jorden ble de kjent for sin fryktløshet og kristne nøytralitet. (Apostlenes gjerninger 5: 28, 29) Det var aldri tvil om at de kristne først og fremst må vise sin lojalitet overfor den suverene Herre, Jehova, og hans messianske konge, Jesus Kristus. Men er disse de ’myndigheter som vi har over oss’, og som vi må ’betale skatt og toll til og gi ære’? — Romerne 13: 7.

14. Hvordan ble spørsmålet om underordning under de verdslige myndigheter til slutt sett i det rette lys?

¹⁴ I 1962 ledet lykkeligvis Jehova sitt folk til en forståelse av prinsippet om relativ underordning. De forstod at innviede kristne må adlyde de verdslige herskere som de ’myndigheter de har over seg’, og med glede anerkjenne dem som en «Guds tjener» som tjener til deres beste. (Romerne 13: 4) Men hva om disse «myndigheter» forlanger at de skal krenke Guds lover? Inntil da hadde de kristne adlydt befalingen i Romerne 13: 1: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg.» Men dette blir modifisert av Jesu ord i Matteus 22: 21: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Når «keiseren» forlanger at de kristne skal gjøre noe som er i strid med Guds vilje, må de derfor sette Jehovas lov foran ’keiserens’. Dette er det motsatte av det som blir praktisert i kristenheten i sin alminnelighet. Mange såkalte kristne føler ikke skrupler ved å krenke Guds lover når keiseren befaler dem å gjøre det. En patriot uttrykte det til og med på denne måten: «Vårt land! . . . måtte det alltid ha rett; men vårt land, rett eller urett.» Jehovas kristne vitner inntar imidlertid ikke en slik holdning. Når de blir oppfordret til å handle i strid med Guds vilje, gjentar de Jesu apostlers ord: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Hvem er Ordets tjenere?

15, 16. a) Hvilken forståelse hadde en lenge hatt med hensyn til hvem som er Ordets tjenere? b) Hvilken justering ble så foretatt og hvorfor? c) Men hvilke svakheter var det ved denne justeringen?

¹⁵ For å nevne enda et eksempel på hvordan lyset gradvis er blitt klarere, har vi spørsmålet om hvorvidt alle oppriktige, innviede kristne er Ordets tjenere, uansett alder eller kjønn. I mange år var Jehovas vitner av den oppfatning at alle som angret, omvendte seg, viste tro på Gud og Kristus, innviet seg til Jehova Gud for å gjøre hans vilje, slik den er blitt åpenbart ved Kristus, og ble døpt, virkelig var Ordets tjenere. Men så var det noen som reiste visse innvendinger. De verdslige myndigheter forstod ikke alltid denne holdning. Det ble også argumentert med at dåpen neppe kunne være en tilstrekkelig ordinasjonsseremoni.b Men var dette grunner som var tungtveiende nok til å begrense betegnelsen «Ordets tjener» til dem som er utnevnt til stillinger i menigheten, til eldste og «diakoner» eller menighetstjenere?

¹⁶ Det er en kjensgjerning at landets lov vanligvis gir enhver religiøs organisasjon rett til å bestemme hva det er som gjør en av dens medlemmer til en Ordets tjener. Hvis andre ikke forstår deres stilling eller anerkjenner den, er det uten betydning.

17, 18. Hvem kan med rette betegnes som «Ordets tjenere», og hvordan bør de betrakte sin tjeneste?

¹⁷ Betegnelsen «Ordets tjener» er passende, for den sikter til en bestemt slags «tjener», en som har et opphøyet eller spesielt tjenesteoppdrag. Enhver, uansett alder og kjønn, som kan vise at han eller hun har god forståelse av Guds vilje og hensikter med menneskene, og som har brakt sitt liv i samsvar med Bibelens prinsipper, har innviet seg og er blitt døpt i samsvar med Jesu befaling i Matteus 28: 19, 20, er virkelig en Ordets tjener. Ja, det kan i virkeligheten sies at en slik person er bedre kvalifisert til å tale på Guds vegne enn noen av dem som har gått på teologiske seminarer, men som ikke forstår Guds hensikter, og som kanskje ikke har brakt sitt liv i samsvar med Guds rettferdige krav. De som virkelig tjener Gud, kan si med apostelen Paulus: «Jeg [setter] min tjeneste høyt.» Romerne 11: 13.

¹⁸ Det må understrekes at uttrykket «Ordets tjener» ikke er en tittel, men en betegnelse. (Jevnfør Matteus 20: 28.) Det er ikke nok at en person tar de skritt som gjør ham kvalifisert til å bli døpt som en tjener for Jehova Gud. Han må gjøre sitt oppdrag som en Ordets tjener, sin ’hellige tjeneste’ for Jehova Gud, til det viktigste i sitt liv. Hvis han ikke gjør det, kan han ikke med rette kalle seg selv en Ordets tjener eller bli betraktet av andre som en Ordets tjener, uansett hvor mye tid omstendighetene måtte tillate ham å bruke i tjenesten. — Romerne 12: 1, NW; 2. Timoteus 4: 5.

19. a) Hva har en slik utvikling resultert i, men hvordan er de lojale blitt velsignet? b) Hva er Jehovas ordning når det gjelder utdeling av åndelig føde, og hvorfor bør vi alltid holde oss til den?

¹⁹ En slik utvikling hva forståelsen angår, en slik «stagvending», har ofte utgjort en lojalitetsprøve for dem som har vært knyttet til den «tro og kloke tjener». Det blir imidlertid stadig gjort fremskritt mot en mer fullstendig forståelse av det gode budskap og alt det som det innbefatter. De som holder seg nær til Guds organisasjon, har gjort den erfaring at spørsmål og ting som kan være vanskelige å forstå, med tiden alltid blir oppklart. Og hvor styrkende og tilfredsstillende viser det seg ikke å være å vandre på den vei de har slått inn på, etter hvert som lyset skinner stadig klarere! Det er som Peter sa da noen tok anstøt av det Jesus lærte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» (Johannes 6: 68) Herren Jesus Kristus har fremdeles dette «ord», og han overbringer det gjennom den ene «tro og kloke tjener»-organisasjon, som han bruker på jorden i vår tid. Den er lik det ’gode tre’ som Jesus beskrev som et tre som bar «god frukt». (Matteus 7: 17) Hvis en ikke holder seg til den, kan en bare velge å være knyttet til Satans politiske «dyr» og «Babylon den store», den falske religions verdensrike. (Åpenbaringen 13: 1; 17: 5) Ingen innviet kristen skulle ønske å vende tilbake til dette! — 2. Peter 2: 22; Johannes 14: 6.

20. a) Hvorfor kan vi nå ha større tillit enn noensinne til at lyset blir klarere og klarere? b) Hvilken lykkelig framtid venter alle som velger å vandre på den vei hvor lyset stadig vokser?

²⁰ Ja, «lys er utsådd for den rettferdige». (Salme 97: 11, EN) Ordspråkene 4: 18 får nå sin oppfyllelse ved at de «rettferdiges sti» er som et lys som skinner stadig klarere. Hvis det til sine tider blir foretatt visse justeringer, vil resultatet alltid være til det bedre. Lutringen har ikke vært forgjeves. Ettersom Kristus nå hersker, er det lys Jehovas folk kan glede seg over, «lik morgenlyset når solen går opp». (2. Samuelsbok 23: 3, 4; Matteus 25: 31) Alle de som tjener lojalt sammen med den «tro og kloke tjener»-organisasjon, Jehovas synlige meddelelseskanal, er virkelig begunstiget. De har truffet et forstandig valg, for den vei de går på, fører til et enestående mål — evig liv i den nye ordning som Jehova skaper. — Jesaja 65: 17, 18; 66: 22.

[Fotnoter]

[Ramme på side 29]

På grunn av sitt studium og de erfaringer de har gjort, har Jehovas tjenere nå et likevektig syn på tingene og forstår:

At opphøyelsen av Jehovas navn er viktigere enn menneskenes frelse.

At det å vise nidkjærhet i vitnearbeidet og det å framelske åndens frukter er av like stor betydning.

At de kristnes underordning under de verdslige myndigheter er en relativ underordning.

At de innehar en ærefull stilling som Ordets tjenere og virkelig representerer Jehova, uansett hvordan andre måtte betrakte dem.

[Illustrasjon/bilde på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Stagvending