«Hvem har lært Jehovas sinn å kjenne?»
«For ’hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?’» — ROMERNE 11: 34, NW; JESAJA 40: 13, Septuaginta.
1. a) Hvilket utfordrende spørsmål siterer Paulus fra Jesaja 40: 13? b) Hvilket nøkkelord lyder annerledes i hans sitat enn i den hebraiske grunntekst?
FOR over 2700 år siden ble dette utfordrende spørsmålet stilt til Israels folk. En tidligere jødisk fariseer gjengav det senere i et av sine brev: «For ’hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?’» (Romerne 11: 34, NW) Det var apostelen Paulus som stilte dette spørsmålet, og han siterte Jesaja 40: 13, slik dette skriftstedet er gjengitt i den greske oversettelsen Septuaginta. Denne oversettelsen bruker her ordet «sinn» (noús) i stedet for ordet «ånd», som vi finner i den hebraiske grunntekst.
2. Hva står ordet «sinn» for når det gjelder mennesker? Forklar.
2 Men hva betyr det inspirerte uttrykket «Jehovas sinn»? Når det gjelder oss mennesker, står sinnet for vår tankevirksomhet. Vi kan for eksempel bestemme oss for å ha den samme «sinnsinnstilling . . . som også var i Kristus Jesus». (Filipperne 2: 5, NW; se også 1. Mosebok 11: 6, EN) Vår tenkeevne ligger langt over dyrenes.
3—5. a) Hva viser Jesaja 55: 8, 9 om Jehovas «sinn»? b) Hvorfor er det ikke så merkelig at Paulus siterer de ordene fra Jesaja som er gjengitt i Romerne 11: 33? c) Hva mener apostelen med det han sier i Romerne 11: 34? d) Hvorfor kunne de førkristne bibelskribenter ikke kjenne Jehovas «sinn»?
3 Det Jehova Gud, Skaperen, har i sinne, er høyt hevet over det vi ufullkomne mennesker kan ha i sinne eller forestille oss. Gud henleder oppmerksomheten på denne viktige kjensgjerning i Jesajas profeti (kapittel 55, versene 8 og 9), hvor vi leser: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra [Jehova]. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.» Jehova har derfor noe langt bedre i tankene for menneskene, spesielt for dem som står i et paktsforhold til ham, enn det vi her på jorden noen gang kunne tenke ut. Etter at «hedningenes apostel» hadde drøftet en enestående ordning som Jehova har truffet, og den måten den vil bli virkeliggjort på, følte han seg derfor med rette tilskyndt til å utbryte: «O, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» (Romerne 11: 13, 33, EN) Det sier seg selv at ingen mennesker har kunnet ’spore’ Guds veier forut for ham. Derfor sier apostelen videre under inspirasjon: «For ’hvem har lært Jehovas sinn [noús] å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?’» (Romerne 11: 34, NW) Det nye testamente på moderne norsk gjengir det på denne måten: «Hvem kjente Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?»
4 Apostelen mener ikke med disse ordene at et menneske ikke kan lære å kjenne eller forstå Guds sinn etter at han har åpenbart hva han har i sinne å gjøre. Nei, Gud har åpenbart sitt sinn for oss gjennom sitt inspirerte Ord, Bibelen. Det apostelen mener, er at før Gud har fattet noe i sitt sinn eller unnfanget sin hensikt, kan ikke noe menneske ut fra sin egen tenkeevne komme på eller tenke ut det samme. Før Gud åpenbarte hva han hadde i sinne å gjøre, kunne derfor ikke noe menneske selv tenke det ut. Ingen mennesker hadde således lært «Jehovas sinn» å kjenne før Gud åpenbarte det i Bibelen. Ingen av de førkristne skribenter som skrev de første 39 bøkene av Bibelen, hadde gjort det, ikke engang lovgiveren Moses.
5 Det var for eksempel ingen som kunne forstå hva Jehova hadde i sinne i forbindelse med Abraham og hans ætt, og ingen kunne forstå hva alt dette hadde å gjøre med begivenhetene i det første århundre etter Kristus.
Jehovas «sinn» i forbindelse med oliventreet
6. a)Hvilket løfte hadde Paulus drøftet i Romerne, kapittel 11? b) Hvilken storslått belønning fikk Abraham, og hvorfor?
6 I Romerne 11: 1—34 drøfter apostelen den forutsagte «Abrahams ætt». Ifølge Moses’ beretning i 1. Mosebok 12: 3 og 22: 17, 18 hadde Jehova Gud lovt å velsigne den aldrende patriarken Abraham gjennom hans avkom eller «ætt». I denne ætten eller ved hjelp av den skulle Abrahams Gud velsigne alle slekter og folk på jorden når tiden var inne til det. Tenk å få et slikt løfte! Å bli arving til dette løftet var en storslått belønning for Abrahams tro og lydighet.
7. a) Hva representerer de forskjellige delene av det forbilledlige oliventreet? b) Hva hadde «grenene» mulighet til? c) Hva i Jehovas «sinn» angående ’ætten’ var ennå ikke blitt åpenbart?
7 Apostelen sammenligner det Jehova opprinnelig hadde i sinne, med noe som skjedde med et oliventre, et tre som var vanlig i Paulus’ hjemland, Israel. Roten på dette forbilledlige oliventreet var et bilde på Abraham selv. Stammen, som vokste opp fra Abraham som den symbolske roten, var et bilde på Abrahams elskede sønn Isak, hans sønnesønn Jakob, eller Israel, og Jakobs 12 sønner, stamfedrene til Israels 12 stammer. Etter kjødet var alle etterkommerne etter disse 12 patriarkene grener på dette symbolske oliventreet. Som sådanne var disse de første som hadde utsikt til å bli den lovte «Abrahams ætt», som alle slekter og folk på jorden ifølge Jehovas kjærlige hensikt eller «sinn» skulle bli velsignet ved hjelp av. Men det de ikke visste, var at denne «ætt» ikke skulle være en kjødelig ætt som stammet fra patriarken Abraham, men at den skulle være en åndelig «ætt». Denne ættens far måtte derfor være en som var større eller høyere enn Abraham. Det skulle være ingen annen enn den store Livgiver, Jehova Gud, selv. Men hvem skulle da være den fremste av dem som skulle utgjøre denne «ætt»?
8. a) Hvordan ble Jesus større enn Isak? b) Hvordan ble Jesus i stand til å velsigne alle slekter på jorden?
8 Det var en som var større enn Isak, den sønnen Abraham fikk i sin alderdom. Det var «mennesket Kristus Jesus». Han var en av Isaks etterkommere, men han var større enn Isak og hans sønn Jakob, eller Israel, og større enn Jakobs 12 sønner, de 12 grunnsteinene i Israels nasjon. (1. Timoteus 2: 5) Det barnet som fikk navnet Jesus, var «Guds Sønn», for han ble avlet i den jødiske jomfruen Marias morsliv ved Jehova Guds ånd. Det som egentlig skjedde, var at hans liv ble overført fra den åndelige verden til Marias morsliv. Marias mann, Josef, var bare Jesu jordiske fosterfar. (Lukas, kapitlene 1—3) Mens Jesus var på jorden som menneske, oppnådde han imidlertid ikke å bli den som velsignet alle jordens slekter og folk. Men ved det fullkomne, syndfrie offer han brakte på Golgata utenfor Jerusalem i år 33 e.Kr., kan han tjene til velsignelse for hele menneskeheten. Jehova Gud, hans himmelske Far, oppreiste ham fra de døde på den tredje dagen, og deretter vendte han tilbake til himmelen som en åndelig Sønn av Gud. Det er derfra han velsigner alle slekter og folk på jorden.
9. a) Hvilken større betydning får det symbolske oliventreet nå? b) Hvor mange åndelige grener er det, og hvordan vet vi det? c) Hva hjelper Galaterne 3: 28, 29 oss til å forstå med hensyn til disse «grenene»?
9 Ut fra dette synspunkt får apostelens illustrasjon med oliventreet en ny og langt større betydning. «Roten» på det åndelige oliventreet er Jehova Gud, den store Livgiver, som er større enn patriarken Abraham. Den større Abrahams enbårne Sønn er Jesus Kristus, som er større enn Isak. Denne større Isak er hodet for den kristne menighet, som er avlet av den større Abrahams, Jehova Guds, ånd. Medlemmene av den kristne menighet er de åndelige grenene, som utgår fra dette teokratiske oliventreet, og ifølge Åpenbaringen 7: 1—8 og 14: 1—3 vil de til slutt telle 144 000. Derfor kan vi lese i Galaterne 3: 28, 29: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.»
10. a) Hvem var de første som hadde mulighet til å bli åndelige grener? b) Hvem av disse ble «frelst», og hvilken profeti siterer Paulus fra for å belyse dette?
10 Ettersom de kjødelige jøder på Jesu tid, Jesu kjødelige brødre, var direkte etterkommere av patriarken Abraham, var de de første som hadde mulighet til å bli ’grener’ på det åndelige oliventreet. De var under den lovpakten som den større Abraham hadde inngått med dem med Moses som mellommann. Jesus Kristus kom ikke direkte til andre på jorden enn til «de bortkomne sauene i Israels folk». (Matteus 10: 6) Det var derfor kjødelige jøder, Jesu Kristi 12 trofaste apostler og tusener av andre kjødelige jøder, som ble de første ’grener’ på det åndelige oliventreet, der Jehova Gud er roten. Men det var bare en liten «rest» av de kjødelige jøder som ble «frelst» og ble den større Abrahams ætt og arvinger til Guds «løfte», slik det var forutsagt i Jesaja 10: 22. I Romerne 9: 27 siterer Paulus fra denne profetien.
11. a) Når ble de som kunne ha blitt ’grener’, brukket av? b) Hvordan ble ’grener’ fra et vilt oliventre nå podet inn, og på hvilket oliventre?
11 Når ble de av «Abrahams ætt» som skulle ha vært ’grener’, brukket av? Det begynte med omvendelsen av omskårne samaritaner og trådte fullstendig i kraft tre og et halvt år etter Jesu Kristi, den større Isaks, død og oppstandelse. Det var da de første ikke-jødiske, uomskårne troende, nemlig den romerske offiseren Kornelius og hans familie og troende venner, ble omvendt av apostelen Peter og ble døpt etter at de var blitt avlet av Jehovas ånd og salvet med den. (Apostlenes gjerninger, kapittel 10) På denne måten ble ’grener’ fra et vilt oliventre podet inn på det åndelige oliventreet som har Jehova Gud som den livgivende roten.
12. a) Hva ville skje hvis noen av de «grenene» som var blitt brukket av, angret? Forklar. b) Hva var dette et eksempel på? c) Hvordan burde vi i likhet med Paulus reagere på en slik åpenbaring av Jehovas «sinn»?
12 Men hvis noen av de kjødelige jødene som var blitt brukket av, kom på andre tanker og angret, slik tilfellet var med Akvilas og Priskilla, kunne de bli podet inn igjen. De ville da få del i det åndelige privilegiet som det jødiske folk hadde mistet fordi de ikke viste tro på den større Isak, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 18: 1—4, 26; Romerne 16: 3; 1. Korinter 16: 19) Dette var et eksempel på den større Abrahams, Jehova Guds, kjærlige godhet. Jehova Gud hadde fortsatt kjærlighet til de kjødelige jøder for deres forfedres skyld. Det var denne beundringsverdige storsinnethet som Jehova viste de kjødelige jøder, som fikk Paulus til å utbryte: «O, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» Får denne åpenbaring av Jehovas «sinn» også oss til å føle en dyp og inderlig takknemlighet?
Å elske Gud av hele sitt hjerte og av hele sitt sinn
13, 14. a) Hvordan gav Gud loven, og i hvilken hensikt? b) Hva sa Jesus om denne loven, og hva sikter ordet «hjerte» til her? c) Hvilke to bud siterte Jesus? Hvorfor bør vi holde dem?
13 Jehova Gud inngikk en pakt med patriarken Abrahams kjødelige ætt, Israels folk, med profeten Moses som mellommann. Det skjedde i år 1513 i Sinai-ørkenen og ved Sinai-fjellet. Der gav han dem sin lov. Apostelen Paulus skrev angående denne loven: «Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen.» (Galaterne 3: 24) Men hva sa Kristus Jesus om den loven som ble gitt gjennom Moses? Da han ble spurt om hvilket «bud» som var «det største» i loven, svarte han: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte [gresk: kardia] og av hele din sjel [psyche] og av hele ditt sinn [diánoia]. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matteus 22: 35—40, vers 37 fra NW) Her blir hjertet nevnt i forbindelse med sinnet, noe som viser at det må være tale om et «hjerte» i symbolsk forstand.
14 Jesus siterte her fra 5. Mosebok 6: 5, hvor det står: «Du skal elske [Jehova] din Gud av hele ditt hjerte [hebraisk: lebabʹ] og av hele din sjel [neʹphesh] og av all din makt.» Han siterte også fra 3. Mosebok 19: 18: «Du skal elske din neste som deg selv. Jeg er [Jehova].» Jesus regnet således disse to budene som henholdsvis det største og det nest største i den mosaiske lovpakten. Vi er ikke underlagt den mosaiske lovpakten i dag, men disse grunnleggende bud er ikke blitt foreldet. Vi bør holde dem.
15. a) Hva er det som holder det bokstavelige hjerte i gang, og hvordan fungerer det? b) Hvilken forbindelse har det bokstavelige hjerte med hjernen og sinnet?
15 Vi vet at det er ’livsånden’ eller ’livspusten’ som holder i gang det bokstavelige hjerte. (Åpenbaringen 11: 11; 1. Mosebok 7: 22) Denne livskraften får hjertet til å pumpe det livsoppholdende blodet ut til alle deler av menneskekroppen, også til hjernen. Jehova Gud sa: «Blodet er sjelen [neʹphesh] i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt.» (3. Mosebok 17: 14, EN) For at hele kroppen skal kunne holdes i live, må det bokstavelige hjerte pumpe det livsoppholdende blodet rundt til alle deler av kroppen, uansett om dette blodomløpet holdes i gang av ens eget, naturlige, gudgitte hjerte, av et hjerte som er overført fra et annet menneskes kropp, eller av et følelsesløst, ikke-kjødelig, kunstig hjerte. På denne måten blir blodet pumpet til hjernen, tenkeevnen stimuleres, og sinnet fungerer. Det er derfor innlysende at det bokstavelige hjerte nærer hjernen ved å tilføre den blod, som inneholder den aktive livskraften eller ’livsånden’. Hjertet pumper blodet til hjernen og til andre deler av kroppen uansett om en person er ved bevissthet eller ikke.
16. a) Hva er det symbolske hjerte ifølge Bibelen? b) Hva kreves av oss for at vi skal kunne elske Jehova av ’hele vårt hjerte’? c) Hvordan kan vi elske Jehova av hele vårt «sinn»?
16 Men la oss ikke bare betrakte det bokstavelige hjerte, som består av levende vev. I Bibelen står hjertet også for setet for motiver og følelser. Dette er det symbolske hjerte, som i virkeligheten er identisk med vårt innerste jeg. I 1. Peter 3: 4 blir det omtalt som «det indre, skjulte menneske» eller «hjertets skjulte menneske» (EN; NW). Vi må altså elske Jehova Gud av ’hele vårt hjerte’. Vi har også fått påbud om å elske Jehova Gud av hele vår sjel, med hele oss. Det krever at vi elsker den eneste levende og sanne Gud, den Allmektige, av all vår makt, at vi bruker alle våre krefter på å gjøre Guds åpenbarte vilje og fullføre hans gjerning nå i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, NW) I tillegg til dette må vi elske Bibelens Gud av hele vårt «sinn», det vil si med hele vår tenkeevne. — Markus 12: 29—31.
17. a) Hva kan vi være forvisset om hvis vi elsker Jehova av hele vårt hjerte og av hele vårt sinn? b) Hvordan vil Guds fred virke på vårt hjerte og sinn ifølge Filipperne 4: 7?
17 Det er innlysende at hvis vi viser at vi elsker Jehova Gud av hele vårt hjerte og av hele vårt sinn, vil han med glede besvare våre bønner. Denne vissheten vil befri oss for mange bekymringer. Vi vil kunne glede oss over en fred som denne urolige verden ikke har og ikke forstår. Hvorfor? Som apostelen Paulus sa til de kristne i fortidens Filippi i Hellas, er det fordi «Guds fred som overgår all forstand [gresk: noún], skal bevare deres hjerter [kardías] og tanker [noemata: «sinn», King James Version] i Kristus Jesus». (Filipperne 4: 7) Det vil da ikke oppstå urette motiver eller følelsesmessig uro i vårt symbolske hjerte, og vår tenkeevne eller vårt sinn vil ikke bli forvirret eller forkvaklet. Ved vår Leders, Jesu Kristi, hjelp vil vi fortsette å følge en handlemåte som er i samsvar med Guds inspirerte Ord, Bibelen.
Andre sider av dette emnet vil bli behandlet i neste nummer under tittelen «La oss handle i samsvar med ’Jehovas sinn’, slik det nå blir åpenbart».
Kan du besvare disse spørsmålene?
◻ Hva er Jehovas «sinn»?
◻ Hvordan brukte Paulus det teokratiske oliventreet for å kaste lys over Jehovas «sinn»?
◻ Hva er det symbolske hjerte?
◻ Hvilken rolle spiller ’hjertet’ og ’sinnet’ i forbindelse med vår kjærlighet til Gud?
[Bilde på side 26]
Det teokratiske oliventreet: Ulydige, jødiske ’grener’ ble brukket av og erstattet med omvendte samaritaner og uomskårne hedninger
[Bilde på side 28]
Det bokstavelige hjerte pumper livsoppholdende blod til hjernen