Slutt deg til den ’store skare’ av «mennesker av god vilje»
1. a) Hvorfor er Adams etterkommere blitt vist god vilje? b) Hvordan ga Jehova profetisk uttrykk for at han ville vise god vilje gjennom sin Sønn?
KRISTUS JESUS var Guds fremste ’menneske av god vilje’. Som Guds enbårne Sønn, som var sendt til jorden som et menneske, hadde Jesus sin Fars gode vilje i høyere grad enn noe annet menneske som noen gang har levd. Det var på grunn av sin kjærlighet til alle de syndige og døende mennesker som har en rettferdig innstilling, at Gud ga sin høyt elskede Sønn som en gjenløsning. Gud visste på forhånd at ikke alle Adams etterkommere ville vise samme mangel på respekt og lydighet og rettferdighet som Adam, men at noen ville framelske kjærlighet til det som er godt og sant, og søke å oppnå Guds gunst. Det var for disse gjenløsningen ble tilveiebrakt. Det offer som ble frambåret av Guds mest betrodde og høyt elskede medarbeider, var altfor verdifullt, altfor kostelig, til å bli sløst bort på dem som hverken fortjente eller satte pris på det. (Rom. 5: 15, 18; 1 Joh. 4: 9, 10; Matt. 20: 28) Jesu nærvær på jorden for 1900 år siden var et bevis på Guds gode vilje, for det var en garanti for at Gud aldri ville glemme eller unnlate å oppfylle det løfte han hadde gitt om å velsigne alle dem av jordens folk som gjorde seg fortjent til det. (1 Mos. 22: 17, 18) Overfor sin trofaste Sønn hadde Gud profetisk gitt uttrykk for sin gode vilje lenge før Jesus kom til jorden, idet han sa: «På den tid som behager meg [i en tid med god vilje, NW], bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg, og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for at du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder og si til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram!» — Es. 49: 8, 9.
2. Når ble denne profetien ifølge Paulus oppfylt?
2 Flere hundre år senere henviste apostelen Paulus til den samme profeti da han i det første århundre skrev til sine kristne brødre som søkte Guds gode vilje. Han sa: «Idet vi arbeider sammen med ham, bønnfaller vi også dere om at dere ikke må ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den. For han sier: ’På en antagelig tid hørte jeg deg, og på en dag med frelse hjalp jeg deg.’ Se! Nå er den tid som er særlig antagelig. Se! Nå er frelsens dag.» (2 Kor. 6: 1, 2, NW) Hvor dåraktig er det ikke å unnlate å benytte anledningen, å «overse hensikten med den», når vi nå nærmer oss avslutningen på «den tid som er særlig antagelig», «en dag med frelse», og på avslutningen av «året med god vilje fra Jehovas side»!
3. Hvilken spesiell tjeneste har Gud godkjent, og hvem utfører denne tjenesten?
3 Ettersom Jehova Gud er klar over vår ufullkomne og syndige tilstand og vårt nedarvede fiendskap til ham, oppfordrer han oss til å søke å bli forlikt med ham og oppnå hans gunst og gode vilje mens det ennå er tid. Gjennom sine trofaste vitner på jorden som allerede har tatt imot det privilegium å tilbe ham som sin Gud, og som allerede er blitt hans «mennesker av god vilje» gjør Gud sin innbydelse kjent for enda flere som søker rettferdighet og sannhet. Paulus omtaler det privilegium å representere Gud ved å forkynne dette budskap som «forlikelsens tjeneste». Han sier: «Alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud [ambassadører, NW] i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 18—20.
4, 5. a) Hvorfor sender Gud ut sine «ambassadører» på jorden? b) Blir det oppnådd gode resultater gjennom «forlikelsen tjeneste»?
4 På Paulus’ tid ble det sendt sendebud eller ambassadører til nasjoner som var i krig med hverandre, eller som truet med å erklære krig, for å forsøke å få i stand et fredelig forhold mellom de stridende parter og således unngå blodsutgytelser. (Luk. 14: 31, 32) På grunn av den synd og ufullkommenhet menneskene har arvet fra Adam, eksisterer det et fiendskap mellom hele menneskeheten og Gud. Gud har allerede tatt visse skritt for å gjøre det mulig å fjerne dette fiendskapet, og han har i sin kjærlighet og barmhjertighet sendt ut sine «ambassadører» for å vise hvordan menneskene kan bli ’forlikt med Gud’ og oppnå hans gunst og gode vilje. Vil du ta imot den innbydelsen som blir brakt deg av Guds ’ambassadører i Kristi sted’ og handle slik at du kan oppnå evig liv gjennom den foranstaltning som Gud i sin kjærlighet har truffet ved sin elskede Sønn?
5 Hver måned er det tusener som benytter seg av den tid som er igjen av «året med god vilje fra Jehovas side». De ser den håpløse tilstand som den nåværende tingenes ordning er i, og de velger å legge praktisk visdom for dagen. De retter sin oppmerksomhet mot Guds ord og lærer om de vidunderlige velsignelser som Gud har i beredskap for sine «mennesker av god vilje». De utgjør en «stor skare» som stadig vokser, og de tar imot den innbydelsen som Gud sender ut gjennom sine tjenere, om å bli ’forlikt med ham’.
6. Hvor finner vi et profetisk syn av den ’store skare’ og hva er det som spesielt kjennetegner dens tilbedelse av Gud?
6 De som er kjent med Guds Ord, er ikke overrasket over at det finnes en slik «stor skare», for den ble for lenge siden framstilt i et profetisk syn som den trofaste apostelen Johannes fikk på øya Patmos, og som han skrev ned i Åpenbaringsboken. Johannes beskriver denne skaren slik: «Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» (Åpb. 7 9, 10) Denne ’store skare’, som tydeligvis består av «mennesker av god vilje», er ikke splittet på grunn av rasemessige og nasjonale skillelinjer, og det finnes heller intet hat og ingen uoverensstemmelser blant dem på grunn av hudfarge eller forskjellige språk. De kommer fra alle nasjoner, stammer, folk og tunger, og de står forent, skulder ved skulder, og priser Gud og Lammet som de tilskriver sin frelse.
7. Når kommer den ’store skare’ ifølge profetien til syne?
7 Når kommer de til syne? Johannes besvarer dette spørsmålet i sin beretning: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel.» Det at de har oppnådd Guds gunst, har ført til at de er blitt beskyttet på «hevnens dag fra vår Gud», for den «store trengsel», som de har kommet ut av, kan ikke være noe annet enn Guds fullbyrdelse av dommen over denne onde tingenes ordning. Det at de overlever den «store trengsel», viser dessuten at de må ha blitt samlet inn i «året med god vilje», før «hevnens dag» fra Gud brøt løs i all sin vrede i den store trengsel, som kulminerer i Harmageddon-slaget. — Åpb. 7: 14; Matt. 24: 3, 21, 22.
8. Hvilke skritt tar de som tilhører denne skaren, for å vise sin tro på Guds løfter?
8 Har disse begunstigede søkt å bli forlikt med Gud ved hjelp av den foranstaltning for liv som han har tilveiebrakt gjennom Kristus Jesus? Johannes svarer: «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel.» (Åpb. 7: 14, 15) De viser således at de er klar over sin egen syndige og urene tilstand, og at de forstår behovet for selv å gjøre noe positivt for å vise at de er skikket til å få Guds gunst og bli hans «mennesker av god vilje». Det er derfor det sies om dem at de har «tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». Dette betyr at de har angret sin tidligere livsførsel og i tro har godtatt Jesu offers rensende virkning.
9. Hva har de gjort med sitt liv for å oppnå Guds gode vilje, og på hvilket grunnlag har de truffet sitt valg?
9 Det viser også at de har foretatt store forandringer i sitt liv, og at de uten forbehold har valgt den livsførsel som Gud godkjenner. Deres ønske om å være renset og rene i Guds øyne viser at de er klar over at Gud hater det som er ondt og urent, og at han godkjenner rettferdighet, ulastelighet og sannhet. Det er derfor passende at de i synet står foran Guds trone kledd i hvite kjortler, det vil si rene og uplettet av verden. De har således innvigd seg betingelsesløst til Gud. Deres tilbedelse er utelukkende rettet mot Gud, for de har stilt seg foran hans trone og ikke foran noen annens trone. Denne innvielsen er ikke en handling som skyldes et plutselig, følelsesmessig innfall eller en flyktig hengivenhet. Deres innvielse er en ugjenkallelig innvielse for hele livet, en innvielse som de villig og uten tvang selv har foretatt. De har selv tatt initiativet. De har selv valgt. Ut fra sitt studium og sin granskning av Guds Ord er de blitt klar over at det er forstandig å følge Guds vei, og at hans belønninger og velsignelser er varige og sikre. For å oppnå hans gode vilje må de bestrebe seg på lydig å gjøre det som behager ham. — Ap. gj. 3: 19; Heb. 9: 22; 1 Joh. 1: 9.
10. Hvem har den ’store skare’ ivrig sluttet seg til og hva har deres tjeneste bidratt til?
10 Som sanne kristne og etterfølgere av Kristus tjener de ivrig og med glede Gud og tilber ham sammen med levningen av den «lille hjord» av åndelige israelitter, de 144 000 «beseglede», som er nevnt tidligere i det sjuende kapittel i Åpenbaringen. (Luk. 12: 32; Åpb. 7: 4; 14: 1—5) Under ledelse av den salvede levning av de åndsavlede har denne ’store skare’ av trofaste disipler tatt imot det privilegium å ta del i den gjerning som Gud har bestemt skal utføres i denne tid, nemlig forkynnelsen av «dette gode budskap om riket». Deres nidkjære anstrengelser har i høy grad bidratt til at budskapet er blitt forkynt «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd» som en oppfyllelse av Jesu profeti. Gud har latt dem få ta del i «forlikelsens tjeneste» sammen med levningen, som handler som ’ambassadører i Kristi sted’. De har i sannhet tjent ham «dag og natt i hans tempel». — Matt. 24: 14, NW; 2 Kor. 5: 20.
11. Hva viser det at disse «mennesker av god vilje» offentlig bekjenner sin tro?
11 I likhet med Jesus og hans «lille hjord» legger de ikke skjul på at de har truffet en beslutning om å tilbe Gud, og de skammer seg heller ikke over å bli kjent som tilbedere av Jehova, som hans trofaste vitner. Johannes ser nemlig i synet at de roper med høy røst og for alle mennesker offentlig bekjenner sin tro på Gud og på Lammet. Den kjensgjerning at de offentlig bekjenner og bekrefter sin stilling innfor Gud, viser tydelig at de har innvigd seg uforbeholdent til ham. De har vist sin fullstendige tro på hans løfter om å gi dem liv. De vet at Jehova er den eneste sanne Gud, at han handler rett, og at han vil seire.
12. Hvordan viser Gud sin gode vilje overfor den ’store skare’?
12 Gud overser ikke at de ydmykt har tatt imot hans foranstaltning for liv. Han overser ikke deres trofaste og nidkjære rettferdige gjerninger. Hans godkjennelse og gode vilje hviler over dem, og han belønner dem med velsignelser som langt overgår det de har kunnet forestille seg. Johannes fortsetter: «Og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.» — Åpb. 7: 15—17.
13. Hva kreves for å kunne bli en del av den ’store skare’ av «mennesker av god vilje»?
13 Er du en av dem som tilhører den ’store skare’ som Jesu apostel Johannes nettopp har beskrevet for oss? Ønsker du å stå i den begunstigede stilling som en sann tilbeder av Gud? Er du villig til lydig å ta de skritt som er nødvendige for at du skal kunne oppnå Guds gunst og gode vilje og således ha utsikt til å oppnå frelse og liv fra Jehova? Hvis det er tilfelle, vil du også forstå nødvendigheten av å foreta en personlig innvielse til Jehova og i lydighet mot hans bud la deg døpe i vann som en offentlig bekreftelse på denne innvielsen.
14. a) Er det å ha nidkjærhet og oppriktighet ifølge Romerne 10: 1—3 tilstrekkelig til å oppnå Guds gode vilje? b) Hva er det som først og fremst kreves?
14 Ytre fromhet og en oppramsing av tradisjonelle, religiøse bønner er ikke noe som Gud godkjenner. Til og med det å ha slike gode egenskaper som nidkjærhet og oppriktighet er ikke i seg selv nok til å oppnå Guds gode vilje. På apostelen Paulus’ tid var det uten tvil mange gudfryktige og oppriktige mennesker blant hans eget folk, men likevel var han svært bekymret for dem fordi det var noe de manglet. Han sa: «Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet [ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap, NW]; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom. 10: 1—3) Hvis en skal kunne bli et av Guds «mennesker av god vilje», er det viktig at en tilegner seg og viser sann tro, som er basert på nøyaktig kunnskap, og ydmykt underordner seg under Guds rettferdighet. Dette krever først og fremst at en leser og studerer Bibelen, som inneholder den veiledning som fører til evig liv. — Joh. 17: 3; 2 Tim. 3: 15—17.
15. Hvilke forandringer er det nødvendig å foreta ifølge Romerne 12: 2?
15 Når du studerer Bibelen, vil du kanskje oppdage at du blir nødt til å foreta visse forandringer i ditt syn på tingene. Du blir kanskje til og med nødt til å forandre din livsførsel. Men dette er forandringer som det er vel verdt å foreta, ettersom ditt liv står på spill. Apostelen Paulus formante: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 2; Ef. 4: 22—24.
16. a) Hva må en bli klar over før en innvier seg, og hva må en bli tilskyndt av? b) Hvordan bekrefter en offentlig sin innvielse?
16 Etter hvert som du tilegner deg kunnskap fra Guds Ord og tenker over de sannheter og prinsipper det inneholder, vil du bli klar over hvor dåraktig det er av mennesker å trekke slutninger uten å ta Gud i betraktning. Etter hvert som du tenker over Guds vilje og hensikter med jorden og med menneskene, som ble skapt på den for å nyte godt av dens velsignelser og gleder, vil du begynne å se din plass i Guds tingenes ordning. Vidunderlige muligheter og privilegier ligger åpne for dem som følger en forstandig handlemåte og velger å gjøre Guds vilje og bli hans «mennesker av god vilje». Du viser derved din kjærlighet til Gud og din verdsettelse av den foranstaltning for liv i en rettferdig, ny ordning som han har tilveiebrakt. Når du innvier deg til Gud og bekrefter dette offentlig ved å la deg døpe i vann, viser du at du ønsker å tilbe Gud og få del i hans velsignelser.
17. Hva kan vi lære av det eksempel Jesus satte ved sin dåp?
17 Jesus er vårt største eksempel hva dette angår, for han fulgte det rettferdige mønster som Gud har godkjent. Da han var 30 år gammel og tiden var inne til at han skulle begynne sin jordiske tjeneste, framstilte han seg, forteller Bibelen, ved Jordan-elven for å bli døpt av døperen Johannes. Ved denne ydmyke og villige handlemåte framstilte han seg for sin himmelske Far for å fullføre hans vilje på jorden. Straks etter at Jesus var blitt døpt i vann i Jordan, ga Gud uttrykk for sin godkjennelse og sin glede over den villighet og lydighet hans elskede Sønn viste. Matteus skriver: «Da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag [som jeg har godkjent, NW].» — Matt. 3: 13—17.
18. Hvorfor må alle troende ifølge Jesu påbud i Matteus 28: 19, 20 underkaste seg den kristne dåp?
18 Sanne kristne følger med glede dette eksempel, som førte til at Gud godkjente sin Sønn, for Jesus etterlot oss ’et eksempel, for at vi skal følge etter i hans fotspor’. (1 Pet. 2: 21) Beretningen i de greske skrifter viser at det i det første århundre bokstavelig talt var tusener som ble døpt som et symbol på sin innvielse og ble Kristi disipler og tilba Gud i ånd og sannhet. Alt dette skjedde i lydighet mot det siste påbud Jesus ga sine trofaste etterfølgere: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Dette påbudet er ikke blitt forandret. Hvis vi virkelig ønsker å bli Guds «mennesker av god vilje» i dag, må vi ydmykt og lydig la oss døpe som en bekreftelse på at vi uforbeholdent har innvigd oss til Gud, for dette behager vår himmelske Far.
19. Hvordan har «forlikelsens tjeneste» vært til velsignelse for mange i dag?
19 «Forlikelsens tjeneste» blir fortsatt utført med uforminsket styrke over hele jorden av vår tids ’ambassadører i Kristi sted’. I lydighet mot Jesu påbud har Jehovas kristne vitner trofast og nidkjært utført det arbeid de er blitt tildelt, og som består i å ’gjøre disipler og døpe dem og lære dem’. Bare i løpet av 1971 var det 149 808 døpte disipler som ble lagt til den stadig voksende ’store skare’ av «mennesker av god vilje». Disse 149 808 har søkt Guds gode vilje og funnet den. De har sluttet seg til 1 440 000 andre trofaste «mennesker av god vilje» jorden over i deres forente tilbedelse av Gud og har vist andre hvordan de kan oppnå Guds gode vilje. Når de trofast lever i samsvar med sitt innvielsesløfte, vil de for evig kunne glede seg over å ha Guds gunst som hans «mennesker av god vilje».
20. a) Hvordan viser Guds «mennesker av god vilje» sin lydighet mot Gud? b) Hva har andre mulighet til så lenge «året med god vilje» varer?
20 Det at de innvier seg og lar seg døpe, er ikke avslutningen på deres forhold til Gud. Det er bare begynnelsen. De har innvigd seg til lydig å gjøre det som er Guds vilje i denne tid, nemlig å forkynne det gode budskap om at Guds rike er blitt opprettet i himmelen med hans utnevnte konge, Kristus Jesus, på tronen, og å gjøre det «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd». Den kjensgjerning at de kommer fra alle raser og nasjonaliteter, utgjør ikke noe problem for dem og skaper ingen splittelser. Det er tvert imot et gode, for gjennom dem når «forlikelsens tjeneste» derved ut til alle nasjoner, uansett språk, rase eller hudfarge. De vil trofast fortsette å utføre denne verdensomfattende tjeneste for Gud «dag og natt» så lenge det er mulig i «året med god vilje fra Jehovas side». Etter hvert som de fortsetter å forkynne over hele jorden, er det flere og flere mennesker av alle nasjoner som hører det gode budskap og vender om og søker Guds gode vilje, og han vil ikke forkaste dem. De vil også slutte seg til den voksende skare av «mennesker av god vilje», innvie seg til Gud og tilbe ham og symbolisere denne innvielsen ved vanndåpen i lydighet mot Guds befaling. De tar imot Guds utnevnte konge og gleder således Guds hjerte. Som det sies i Ordspråkene: «En klok tjener vinner kongens yndest.» «Rettferdige lepper er til velbehag for konger, og den som taler det som rett er, elsker de.» — Ordspr. 14: 35; 16: 13.
21. Hvilket håp har de som trofast fortsetter å være Guds «mennesker av god vilje»?
21 På grunn av deres åndelige innsikt og forståelse har disse «mennesker av god vilje» lært det som er rett, og taler om det. Sammen med levningen av Lammets, Jesu Kristi, salvede disipler har de tjent Gud «dag og natt i hans tempel». Når de fortsetter å være lojale og rene i åndelig forstand, vil de for alltid kunne bevare Guds gode vilje og få åndelig næring og styrke fra Gud og bli beskyttet mot hans brennende vrede når den kommer til uttrykk på «hevnens dag fra vår Gud». Da skal «Lammet, som er midt for tronen, . . . vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne». En slik glederik framtid ligger foran dem som i dag, mens det ennå er tid, slutter seg til den ’store skare’ av Guds «mennesker av god vilje».