«La oss . . . fortsette å vandre ordentlig i samme spor»
«La oss . . . i den utstrekning vi har gjort fremskritt, fortsette å vandre ordentlig i samme spor.» — FILIPPERNE 3: 16, NW.
1, 2. a) Hvordan er eksemplariske ungdommer en kilde til oppmuntring? b) Hvilke spørsmål melder seg likevel med hensyn til dem?
DA Alisa var litt over to år, ble alle begeistret når de hørte at hun kunne synge navnene på alle Bibelens 66 bøker, framsi navnene på de 12 apostler og ved hjelp av gester beskrive de ni fruktene av Guds ånd. (Matteus 10: 2—4; Galaterne 5: 22, 23) Da hun gikk i femte klasse på skolen, ledet hun et ukentlig bibelstudium med en jente i tredje klasse, som senere fikk sin eldre bror interessert i Bibelen. Alisa og hennes lille venninne har satt seg et mål. De ser fram til å arbeide sammen i heltidsforkynnelsen som spesialpionerer.
2 Det gleder oss å høre om slike barn, ikke sant? Og det er vel meget sannsynlig at vi selv kjenner noen som er slik. Men samtidig kan vi ikke annet enn spørre oss selv: Hvordan vil de bli når de blir voksne? Vil de fortsette i sin åndelige utvikling inntil de har nådd sitt mål? Eller vil de bli distrahert av andre ting og komme ut av sporet?
Nødvendig å fortsette å gjøre fremskritt
3. Hvem trenger å gjøre fremskritt?
3 Det er innlysende at slike barn må utvikle seg en god del i åndelig henseende før de når sitt mål. Men er det bare de unge eller de nye som må gjøre fremskritt? Og er det bare nødvendig å gjøre fremskritt inntil en når åndelig modenhet, eller inntil en blir kvalifisert til å få et bestemt tjenesteprivilegium? Nei, på ingen måte. Tenk over hvordan det var med apostelen Paulus. Han var ikke tilfreds med det han hadde nådd, men sa i sitt brev til filipperne: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» — Filipperne 3: 12.
4. Hvilket «mål» var det apostelen Paulus jaget fram mot?
4 Det er tydelig at Paulus ikke her snakker om det å oppnå modenhet, for det er ingen tvil om at han allerede var en moden kristen. Likevel sa han at han ’jaget’ fram mot noe som han ennå ikke ’hadde nådd’. Hva var det? Paulus sier videre: «Jeg [jager] fram mot målet, mot seiersprisen, Guds kall oppad ved Kristus Jesus.» (Filipperne 3: 14, NW) Det målet han jaget fram mot, var ikke bare kristen modenhet eller det å bli kvalifisert for en bestemt stilling, nei, det var noe langt større. For ham og hans salvede medkristne var det «Guds kall oppad», håpet om å oppnå liv i himmelen gjennom en oppstandelse.
5. a) Hvorfor er det nødvendig å vokse i åndelig henseende? b) Hva kan det å ’glemme det som ligger bak’ innbefatte?
5 Dette hjelper oss til å forstå hvorfor vi må fortsette å vokse og utvikle oss i åndelig henseende, uansett hvor lenge vi har vært i sannheten. Hvilket varig gagn ville en person ha av bare å gjøre fremskritt til han ble betraktet som moden, eller til han var kvalifisert til å få et spesielt tjenesteprivilegium? Modenhet og spesielle privilegier er ingen garanti for at vi vil nå vårt endelige mål — evig liv. Nei, vi må gjøre som apostelen Paulus gjorde — ’glemme det som ligger bak og strekke oss etter det som er foran’. (Filipperne 3: 13) Vi bør ikke bare glemme alt det unyttige vi gjorde før vi fikk kunnskap om sannheten, men vi bør også passe på at vi ikke blir selvtilfreds og er fornøyd med det vi har gjort siden den gang. Vi får med andre ord det rådet at vi ikke skal hvile på våre laurbær, men fortsette å gå framover uten stans. Gjør du det, eller har du av en eller annen grunn satt ned tempoet? — Se 1. Korinter 9: 26.
6. Hva kan sies om det å gjøre fremskritt når en sammenligner Filipperne 3: 12 med 3: 15?
6 Med denne muligheten i tankene sa Paulus videre: «La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling; og hvis dere har en annen tilbøyelighet i sinnet i en eller annen henseende, så vil Gud åpenbare den ovennevnte innstilling for dere.» (Filipperne 3: 15, NW) Tidligere, i vers 12, sa Paulus at han ikke betraktet seg selv som ’allerede fullkommen’. Men her, i vers 15, sier han «så mange av oss som er modne» eller «fullkomne». (The Kingdom Interlinear Translation) Dette er ikke noen selvmotsigelse. Det bare understreker det faktum at også modne kristne i likhet med Paulus må huske at de ennå ikke har nådd det endelige mål, og de må fortsette å gjøre fremskritt for å nå det. Det var derfor Paulus oppsummerte det slik: «La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort fremskritt, fortsette å vandre ordentlig i samme spor.» — Filipperne 3: 16, NW.
Framover i samme spor
7. Hva mente Paulus da han oppfordret de kristne til å vandre i samme spor?
7 Da Paulus oppmuntret de kristne til å «fortsette å vandre ordentlig i samme spor», mente han da at de skulle finne fram til den mest behagelige måten å utføre sin virksomhet på og så holde seg til den inntil tiden var inne til at de skulle få sin belønning? Å gjøre det ville være å handle som den tjeneren i Jesu lignelse som gravde ned den talenten hans herre hadde gitt ham, og så bare ventet på at hans herre skulle komme tilbake. (Matteus 25: 14—30) Selv om denne tjeneren ikke mistet talenten eller sluttet å tjene, ble han kalt ’dårlig og lat’, og han ble forkastet av sin herre. Det er helt sikkert at Paulus ikke mente at vi bare skulle holde fast på det vi har, av frykt for å miste det. Han snakket om å gjøre fremskritt. Når han oppmuntret sine kristne brødre til å fortsette «i samme spor», mente han tydeligvis at de skulle følge en fastlagt kurs framover i likhet med en soldat som ikke bare står i giv akt, men marsjerer framover.
8. Hva bør vi være interessert i når det gjelder vår tjeneste for Gud?
8 Paulus’ råd bør hjelpe oss til å forstå betydningen av stadig å anstrenge oss for å gjøre fremskritt og forbedre vår tjeneste for Jehova. Når vi gir akt på ordene: «I den utstrekning vi har gjort fremskritt», bør vi først og fremst tenke på å forbedre kvaliteten og om mulig kvantiteten av vår tjeneste, enten vi er eldste, menighetstjenere, pionerer eller menighetsforkynnere. Vi må passe på at vi ikke får den samme innstilling som de forsømmelige israelittene på Malakis tid hadde. De trodde de kunne slippe heldig fra å ofre mindreverdige offer til Jehova. Men hva mente Jehova om det? «Dere kommer . . . med dyr som er halte eller syke,» sa han. Så tilføyde han: «Skulle jeg bry meg om å ta imot slikt fra dere?» — Malaki 1: 13.
9. Hvordan har Paulus’ råd i Romerne 12: 6—8, 11 tilknytning til det å gjøre fremskritt?
9 Vi bør ta vår tjeneste for Gud alvorlig. Uansett hvilket tjenesteprivilegium vi har, bør vi «i oppriktig alvor» ta oss av det og ikke være ’trege i våre gjøremål’. Det var dette Paulus minnet romerne om. (Romerne 12: 6—8, 11, NW) Det er interessant å merke seg at det greske ordet som her er gjengitt med ’treg’, bokstavelig betyr «lat, doven», en nokså betegnende beskrivelse. En rapport viser at et dovendyr, som godt kan bevege seg raskt, i en periode på 168 timer sov eller forholdt seg fullstendig ubevegelig i 139 timer — 83 prosent av tiden. Det er ikke så merkelig at vi blir formant til ikke å være «trege» eller dovne, men å være «glødende i ånden» og å være «slaver for Jehova». Hva kan hjelpe oss til å være det?
10. Hvorfor bør vi være sterkt interessert i Paulus’ råd til Timoteus i 1. Timoteus 4: 12—16?
10 I 1. Timoteus 4: 12—16 forklarer apostelen Paulus i detaljer hva Timoteus skulle gjøre ’så alle kunne se at han gjorde fremskritt’. På det tidspunkt var disippelen Timoteus verken en unggutt eller en nyomvendt. Han hadde faktisk da hatt et nært samarbeid med Paulus i over ti år. Han var blitt betrodd et stort ansvar og hadde betydelig myndighet i den kristne menighet, uten tvil på grunn av de fremskritt han inntil da allerede hadde gjort. Likevel gav Paulus fortsatt Timoteus råd og veiledning. Vi bør derfor alle gi nøye akt på det Paulus hadde å si.
Vær et forbilde i ord og gjerning
11, 12. a) Hva er det første vi bør vie oppmerksomhet når vi bestreber oss på å gjøre fremskritt? b) Hvorfor er dette viktigere enn å gjøre fremskritt når det gjelder kunnskap og dyktighet?
11 Først sa Paulus, i vers 12: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet.» Det Paulus nevner her, minner oss om «Åndens frukt», som han omtaler i Galaterne 5: 22, 23. Ingen av oss kan benekte at vi trenger å frembringe denne frukt i større ustrekning i vårt liv. De fleste av oss gjør seg store anstrengelser for å lære og huske de ni ’åndens frukter’ og å hjelpe barn og nye å lære dem og huske dem. Men gjør vi oss minst like store anstrengelser for å framelske disse fruktene? Paulus understreket at de som er modne, bør være et eksempel når det gjelder dette. Det er helt sikkert et område i vårt liv hvor vi alle kan gjøre fremskritt.
12 I en viss forstand viser kanskje disse egenskapene i enda høyere grad enn kunnskap og dyktighet hvorvidt vi gjør fremskritt i åndelig henseende, for slike egenskaper blir frembrakt av Guds ånd, mens kunnskap og dyktighet ofte har tilknytning til ens naturlige evner og utdannelse. De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid var velbevandret i Skriften, og de var ytterst samvittighetsfulle når det gjaldt å holde de minste detaljer i loven. Likevel fordømte Jesus dem, idet han sa: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.» (Matteus 23: 23) Hvor viktig er det ikke for oss å fortsette å gjøre fremskritt med hensyn til å framelske «det som veier mer» i vårt liv!
Legg vinn på opplesning, formaning og undervisning
13. Hvordan kan utnevnte tilsynsmenn høste gagn av Paulus’ råd i 1. Timoteus 4: 13?
13 Paulus formante deretter Timoteus til å ’fortsette å legge vinn på offentlig opplesning, formaning og undervisning’. (1. Timoteus 4: 13, NW) I andre av brevene sine omtalte Paulus Timoteus rosende som en dyktig og trofast Ordets tjener. (Filipperne 2: 20—22; 2. Timoteus 1: 4, 5) Likevel rådet han Timoteus til å fortsette å være oppmerksom på det ansvar han hadde som tilsynsmann, og de forpliktelser som var knyttet til det. Vi spør dem av dere som er utnevnte tilsynsmenn i menigheten: ’Fortsetter dere å legge vinn på’ disse tingene? Tar dere for eksempel alvorlig de forslagene som blir gitt i Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen, og går inn for å forbedre de svake punktene dere har, eller mener dere at denne veiledningen bare er for nybegynnere? Studerer dere omhyggelig Bibelen og Selskapets publikasjoner, slik at dere kan ’formane med all langmodighet og lærekunst’? — 2. Timoteus 4: 2, NW; Titus 1: 9.
Forsøm ikke tjenestens gave
14. Hvordan kan vi vise at vi gjør fremskritt når det gjelder felttjenesten?
14 Selv om bare noen få er utnevnt til å undervise i menigheten, har alle kristne fått i oppdrag av Jesus Kristus å ta del i forkynnelsen av Riket og gjøre disipler. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Dette innebærer å undervise oppriktige mennesker i Bibelens sannhet, å formane dem til å gjøre forandringer i sitt liv og til å ta standpunkt på Jehovas side. Fortsetter du å ’legge vinn på’ å dyktiggjøre deg som en Ordets tjener? Gjør du samvittighetsfullt bruk av de forslagene som blir gitt i Vår tjeneste for Riket og på det ukentlige tjenestemøtet, slik at du kan ’gjøre din gjerning som evangelist og fullføre din tjeneste’? — 2. Timoteus 4: 5.
15. Hva var Timoteus’ «nådegave», og hvordan får det som blir sagt til ham, sin anvendelse i dag?
15 Paulus hadde tidligere gitt Timoteus denne påminnelsen: «Forsøm ikke den nådegave som er i deg, den du fikk på grunnlag av profetiske ord, da de eldstes råd la sine hender på deg.» (1. Timoteus 4: 14) Gjennom den hellige ånd og dens virksomhet var Timoteus tydeligvis blitt utpekt og deretter utnevnt til å utføre en spesiell tjeneste i den kristne menighet. (1. Timoteus 1: 18; 2. Timoteus 1: 6) I dag er det også mange i organisasjonen som har framelsket gudgitte evner, noe som har resultert i at de er blitt utnevnt til reisende tilsynsmenn, misjonærer, alminnelige pionerer, spesialpionerer og eldste. Selv om dette ikke i dag skjer på grunnlag av profetiske ord eller ved håndspåleggelse, får likevel formaningen «forsøm ikke den nådegave som er i deg» sin anvendelse.
16. Hva kan hindre oss i å forsømme vår «nådegave»?
16 Å forsømme noe betyr ifølge en ordbok å unnlate å utføre eller ta seg av noe som man plikter å utføre. Når noe blir dagligdags, er det lett å forsømme det. Dette kan skje hvis vi slutter å gjøre fremskritt og begynner å ta våre tildelte oppgaver som en selvfølge. Vi kan derfor høste gagn av det Paulus sa i Kolosserne 3: 23, 24: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Kristus skal være den herre dere tjener.»
Fortsatte bestrebelser bringer velsignelser
17. Hva må vi gjøre for å lykkes i våre bestrebelser?
17 Når vi gir nøye akt på det som er drøftet her, kan vi være forvisset om at vi ikke vil gå i den fellen å bli selvtilfreds. «Ta deg av alt dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt,» sa Paulus. (1. Timoteus 4: 15) Hensikten med å gjøre fremskritt er naturligvis ikke å vise seg eller imponere andre. Når vi, enten vi er unge eller gamle, vokser og utvikler oss i åndelig henseende, er det til glede og oppmuntring for alle som er sammen med oss. Slik var det med den unge Alisa og hennes venninne, som ble nevnt innledningsvis i denne artikkelen.
18. Hvilken dobbelt velsignelse venter oss hvis vi går ivrig inn for å anvende Paulus’ råd?
18 Hvis vi anvender Paulus’ råd, venter det oss en dobbelt velsignelse. «Gi akt på deg selv og din gjerning som lærer,» sa Paulus. «Fortsett med dette! For når du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1. Timoteus 4: 16) Ja, når vi stadig gransker oss selv for å se om vi selv gjør det som vi lærer andre å gjøre, det vil si, gjør fremskritt og vokser og utvikler oss i åndelig henseende, vil vi unngå den tragedie ’selv å bli forkastet’. (1. Korinter 9: 27) I stedet kan vi være forvisset om at vi selv og dem vi har det privilegium å hjelpe, kan glede seg over muligheten til å oppnå liv i Guds lovte, nye ordning. Til velsignelse for oss selv og for andre og til pris for Jehova Gud vil vi derfor «fortsette å vandre ordentlig i samme spor». — Filipperne 3: 16, NW.
Husker du dette?
◻ Hva er det endelige «mål» vi bør ha i tankene? Hvordan jager vi fram mot det? (Filipperne 3: 12, 13)
◻ Hva vil det si å «vandre ordentlig i samme spor»? (Filipperne 3: 16, NW)
◻ Hvorfor må vi fortsette å gjøre fremskritt i ord og gjerning? (1. Timoteus 4: 12)
◻ Hvordan kan eldste, menighetstjenere og andre gjøre fremskritt i sin undervisning? (1. Timoteus 4: 13, NW)
◻ Hva må vi gjøre for ikke å forsømme den «nådegave» som er blitt oss betrodd? (1. Timoteus 4: 14)
[Bilde på side 14]
Alisa og en venninne, som hun studerer Bibelen med, har heltidstjenesten som mål