større grunn til å gråte over Josias’ sønn enn over den døde kongen.

Når vi undersøker hele den bibelske beretning, ser vi tydelig at Guds tjenere med rette felte tårer når de hadde mistet noen av sine kjære. Guds Ord forteller at «Abraham kom for å holde sørgehøytid og gråte over Sara» da hun var død. (1 Mos. 23: 2) Da Jakob trodde at hans kjære sønn Josef var blitt drept av et vilt dyr, ’gråt han over ham’. (1 Mos. 37: 35) I forbindelse med at den første kristne martyr var blitt drept av en rasende pøbelflokk, leser vi: «Noen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham.» (Ap. gj. 8: 2) Da Dorkas (Tabita) i Joppe var død, var det mange kristne enker som gråt, for Dorkas hadde vist dem stor godhet. — Ap. gj. 9: 39.

Vi bør ikke se på det å gråte ved slike anledninger som ufullkomne menneskers reaksjon på en situasjon som vekker sorg. Hvorfor ikke? Nei, fordi selv Guds fullkomne Sønn, Jesus Kristus, gråt da hans venn Lasarus var død. Mange av dem som var vitne til dette, utbrøt: «Se hvor han elsket ham!» — Joh. 11: 35, 36.

Det er også passende å ha medfølelse med dem som sørger. Bibelen formaner: «Gråt med de gråtende!» — Rom. 12: 15.

Guds tjenere bør imidlertid ta avstand fra seremonier som har tilknytning til falsk tilbedelse. Israelittene i gammel tid fikk denne befalingen: «I skal ikke skjære i eders kjøtt av sorg over en avdød.» (3 Mos. 19: 28) Historikeren Herodotos’ skrifter gir oss en viss idé om hva dette innebar. Han forteller om hva skyterne gjorde når deres konge var død: «De skjærer av seg deler av øret, barberer av seg håret, sårer seg på armene, Henger opp pannen og nesen og driver piler gjennom venstre hånd.» (Bok IV, avsnitt 71) Hensikten med slike handlinger kan ha vært å tilfredsstille de guddommer som de trodde hadde makt over de døde. Slike seremonier var naturligvis ikke på sin plass blant et folk som hadde håp om en oppstandelse.

Det vil også være upassende for de kristne å gå til ytterligheter for å gi uttrykk for sin sorg. Apostelen Paulus skrev til sine medtroende: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.» (1 Tess. 4: 13) En kristen kan naturligvis være bedrøvet og sorgfull. Men han bør ikke bli hysterisk og oppføre seg som om han har mistet alt. Andre bør kunne se at han har et strålende håp, et håp som gir ham styrke. Sanne kristnes sorg bør være likevektig, ja, den bør overskygges av deres håp og deres gudgitte glede. De bør bestrebe seg på å ha den samme holdning som apostelen Paulus, som sa om seg selv og sine medarbeidere at de var «som bedrøvede, men alltid glade». (2 Kor. 6: 10) En slik holdning hjelper en til ikke å fortsette å sørge i det uendelige og bli svekket av det.

Bibelen viser at det er på sin plass å sørge når en har mistet noen av sine kjære i døden. Men en bør ikke gå så langt i sin sorg at andre begynner å tvile på at en virkelig tror på Guds løfte om å oppreise de døde. De kristne bør holde seg borte fra alle ytterliggående former for sorg og alle avguderiske seremonier. Det vil likeledes være galt å sørge på en måte som tyder på at en er uenig i Guds dommer, eller på en måte som er i strid med Guds bud.

«Som en tistelvirvel»

SALMISTEN ba i forbindelse med Guds folks fiender: «O min Gud, gjør dem som en tistelvirvel, som kornstubber for vinden.» (Sl. 83: 14, NW) I salmistens hjemland kan en om høsten ofte se en rekke tistelknoppurter som blir blåst bortover som en rullende, virvlende masse. Det var sannsynligvis dette salmisten hadde i tankene.