Hvem er det som tar ledelsen hjemme hos dere?

DET kan kanskje synes å være stor forskjell på å lede en familie og å styre et land. Det sistnevnte høres kanskje ut til å være langt mer komplisert enn det førstnevnte. Men hvis en tenker nøyere over det, er det mange likheter. Når alt kommer til alt, har nasjonene oppstått etter hvert som familiegrupper har spredt seg ut over jorden. (1. Mos. 10: 5) Mange av de vanlige styreformer i dag har sin parallell i den moderne familieordning. Vi kan lære noe av å se litt nærmere på dette.

De fleste vestlige land er tilhengere av et demokratisk styre, et folkestyre. Under et slikt styre blir det lagt stor vekt på den enkeltes friheter. For å understreke sin talefrihet og sin frihet til å oppnå det de ønsker, er det noen som går i protesttog, eller som streiker, og på den måten forstyrrer andres tilværelse. I noen familier forholder det seg ofte på lignende måte. Den enkelte insisterer på å ’gjøre som han vil’ og kommer med høylytte protester hvis han mener at han blir berøvet noe som tilkommer ham.

Er dette en situasjon du er kjent med? Hvis det er det, har du kanskje også lagt merke til at en slik tilstand ikke medfører lykke eller skaper sterke familiebånd. Men hvis en tenker over hva som vil være best for familien, og gjør noe med det, vil det resultere i større personlig lykke.

Mange demokratiske land har en koalisjonsregjering. Fordi det største politiske partiet ikke har flertall, er det nødvendig å danne en allianse, å inngå «et fornuftsekteskap», med et mindre parti. Dette mindre koalisjonspartiet blir da i virkeligheten i stand til å nedlegge veto. Ingen lover kan vedtas uten dets godkjennelse. Det blir i stand til å velte regjeringspartiet ved å stemme med opposisjonen.

I noen ekteskap forholder det seg på lignende måte. Ektemannen er den som har det avgjørende ord, men hustruen bruker sin stilling til å nedlegge veto mot alt det hun ikke liker. Når han foreslår noe som er upopulært, er hun og barna ikke enige. Dette svekker familieordningen i en slik grad at mannen til slutt bare ’lar tingene gå som de best kan’. Under slike forhold legger hustruen kanskje merke til at mannen ikke tar seg av visse forpliktelser. Han unnlater kanskje å tukte barna. Men hun er ikke klar over at hun selv for en stor del er skyld i dette. En kristen hustru vil underordne seg under sin mann i stedet for å opptre på en måte som svekker hans myndighet. Mannen på sin side bør fortsette å elske sin hustru og ikke være hard mot henne. (Kol. 3: 18, 19) Den stabilitet dette vil føre til, vil være til gagn for alle familiemedlemmene.

På den annen side kan en hustru lett komme til å spille rollen som en representant for opposisjonen ved å peke på alt det mannen burde gjøre, for eksempel reparere taket, male huset, reparere bilen eller slå gressplenen. Hun vet naturligvis at dette er noe det ikke ventes at hun skal gjøre. Hvis hun går enda lenger og minner ham om alle hans feil og mangler, vil hun greie å overbevise ham om at hun ikke har noen tillit til ham. Et ekteskap er imidlertid et altfor dyrebart forhold til at det bør behandles på den måten. I en familie må alle vise at de har tillit til hverandre. Det er så mange oppbyggende ting som kan gjøres, at det er unødvendig — og ukjærlig — å fremheve hverandres små feil. Hvis det er feil du ser etter, bør du se etter dem som du virkelig kan gjøre noe med, nemlig dine egne. — Ordsp. 14: 1.

Betyr dette at mannen har den absolutte myndighet, og at han kan gjøre akkurat som han vil? Nei, det er ikke det Bibelen lærer. Den sier riktignok at mannen er familiens overhode. (Ef. 5: 22, 23) Men betyr det at han kan utøve et slags mildt diktatur, slik som noen herskere forsøker å gjøre i dag? Nei, for den myndighet mannen har, er begrenset. En kristen ektemann er underlagt kommunale og statlige myndigheter, menighetens eldste og først og fremst Gud og Kristus. (1. Kor. 11: 3; Tit. 3: 1; Hebr. 13: 17) Bibelen krever dessuten at en kristen ektemann og far skal utøve sin myndighet som familiens overhode på en kjærlig måte. — Ef. 5: 25—30, 33; 6: 4.

I det moderne samfunn er det mange kvinner som ikke liker å skulle underordne seg, men et likevektig syn kan endre dette. Den som har myndighet, har større ansvar og derfor også flere problemer enn den som må underordne seg. Barn er underlagt sine foreldre, men dette er ikke for hardt for dem. Det er foreldrene som må sørge for at de får mat, klær og opplæring. Barns underordning under foreldrene øker derfor i virkeligheten barnas frihet. Det stilles mange krav til den som har myndighet. En mor har myndighet over sitt barn. Men når barnet er sykt og gråter mye, er det hun som er underlagt barnets behov og krav. En mann er familiens hode. Men han er også selv underlagt mange krevende omstendigheter og forpliktelser. En mann bør naturligvis aldri se på det å gjøre noe for sin kone og sine barn som noe som undergraver hans myndighet. Den som er sterk, må hjelpe den som er svak. — Rom. 15: 1, 2.

Den beste styreform for menneskene, både i familien og på det nasjonale eller det internasjonale plan, er det teokratiske styre: Guds styre. Inntil Guds rike utøver fullt herredømme over hele jorden, fortsetter de kristne i relativ forstand å underordne seg under den form for styre som har makten der hvor de bor. De gjør det uten å ta del i kampanjer som går ut på å forandre eller å erstatte disse styreformene. (Rom. 13: 1, 2) En kristen som bor i et hjem hvor familiens overhode ikke følger den bibelske ordning, vil heller ikke gjøre noe som virker nedbrytende. En kristen hustru og barna må fortsatt underordne seg i alt som ikke er en overtredelse av Guds lover. (Apg. 5: 29; 1. Pet. 3: 1) Det at de tålmodig viser ydmykhet og underordner seg i relativ forstand, er i harmoni med Guds vilje. Når de holder seg på den plass Gud har gitt dem, viser de at de setter sin lit til ham. En ektemann som utøver sin myndighet som overhode på en kjærlig måte, viser også at han underordner seg under Gud.

Hvordan er det så hjemme hos dere? Blir det utøvd et «minidiktatur», eller gjør alle ’som de selv vil’? Tar familiens overhode seg av sin gudgitte oppgave på en kjærlig måte? Samarbeider de andre familiemedlemmene og viser tilbørlig respekt? Følger du personlig det eksempel som Kristus og hans menighet satte? Det er ingen tvil om at når tingene blir gjort på Guds måte, vil det resultere i større enhet og lykke i familien.