Hvordan Guds folk har fordeler av å underordne seg myndighetene

«Ønsker du da å være uten frykt for myndigheten? Fortsett å gjøre det som er godt, så vil du få ros av den.» — Rom. 13: 3, NW.

 1, 2. a) Hvem trenger Jehovas kristne vitner ikke å få ros av for å gjøre det som er godt, men når har de likevel fått ros av dem, og hvorfor? b) Hvilket eksempel på dette har vi fra Amerika i 1958?

NÅR denne verdens «høyere myndigheter» roser dem som gjør godt, oppmuntrer det til gode gjerninger. De som adlyder Guds Ord, trenger imidlertid ikke å få ros av disse «høyere myndigheter» for å bli tilskyndet til å gjøre gode gjerninger. Jehovas kristne vitner søker ikke å få ros av verdslige myndigheter for å kunne sole seg i den, eller for å behage menn i høye stillinger på jorden. Det hender imidlertid at myndighetene eller offentlige tjenestemenn av seg selv roser medlemmer av Jehovas vitners menigheter. Det er særlig når de er forsamlet i store skarer, som for eksempel ved sine store stevner, at myndighetene legger merke til dem og roser dem for deres gode oppførsel og moral, hensynsfullhet og gode orden. I vår tid viser verdslige mennesker en slik mangel på nettopp disse egenskaper at Guds folk ved sin gode oppførsel skiller seg ut og derfor blir rost.

² Et eksempel på en slik rosende omtale var da den amerikanske senator fra Oregon, Richard L. Neuberger, den 1. august 1958 leste opp for De forente staters senat en artikkel som samme dag sto i New York Times, hvor Jehovas vitner, som da holdt sitt internasjonale stevne på Yankee stadion og New York Polo Grounds, ble rosende omtalt. Senatoren sørget deretter for at denne artikkelen ble gjengitt på sidene A6907 og A6908 i Congressional Record for den 85. kongress, annen sesjon.

 3. Hvilken annen form for ros har myndighetene gitt i forbindelse med Gilead i 1953?

³ Hotellfolk og bymyndigheter roser Jehovas vitner for deres kristne oppførsel ved store stevner. Regjeringen sender til og med sine representanter for å studere Jehovas vitners metoder for massebespisning. I mai 1953, ti år etter at Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead var blitt opprettet av Jehovas vitner, ble skolen offentlig anerkjent av De forente staters undervisningsdepartement i Washington som en skole som gir en opplæring som er jevnbyrdig med den man kan få ved et college eller andre læreanstalter.a Det er fastsatt en bestemt kvote for antallet av utenlandske studenter i Amerika, og dette tiltaket, som var en form for ros fra regjeringens side, gjorde det derfor lettere for Selskapet å oppnå innreise- og oppholdstillatelse for elever fra fremmede land, slik at de kunne være i Amerika lenge nok til å kunne fullføre sitt studium ved Gilead.

 4. Av hvilken grunn skal de kristne ifølge Romerne 13: 4 fortsette å gjøre det som er godt?

⁴ Jehovas vitner søker heller å få ros av sin Gud, Jehova, enn av mennesker. Hvorfor skal de da fortsette å gjøre det gode som fører til at de også blir rost av de politiske «myndigheter»? Romerne 13: 4 (NW) sier: «For den [myndigheten, exousía] er Guds tjener [diákonos] for deg til ditt gagn. Men gjør du det som er ondt, da frykt! for det er ikke uten hensikt at den [myndigheten, exousía] bærer sverdet; for den er [ikke Gud, men] Guds tjener, en hevner til å gi uttrykk for vrede mot den som handler ondt.»

 5. I hvilken forstand var den persiske regjering som «myndigheten» en «Guds tjener» for de hjemvendte jøder og deres tempel?

⁵ Før den kristne tidsregning var kong Kyros av Persia en tjener for Jehova til gagn for de jøder som var i fangenskap i Babylon. Som Guds tjener lot Kyros den trofaste levning av jøder vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet og gjenopprette tilbedelsen av Jehova der. I sin befrielseskunngjøring sa Kyros angående Jehova Gud: «Han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda.» (2 Krøn. 36: 22, 23; Esras 1: 1—4) Det var i den forstand at Kyros var «Guds tjener», for han hadde ikke omvendt seg til jødedommen og av den grunn blitt Guds tjener. Tolv år senere måtte de hjemvendte jøder framtvinge en gransking av regjeringsarkivet for å kunne fortsette med gjenoppbyggingen av templet, et arbeid som deres fiender forsøkte å hindre. Undersøkelsen ga et gunstig resultat; den persiske regjering befalte sine embetsmenn ikke å hindre jødene, så arbeidet fortsatte, og fire år senere var Guds folk ferdig med templet. — Esras 5: 17 til 6: 15.

 6. Hvordan støttet den persiske «myndighet» senere templet, og hvordan hindret den at Guds folk ble utryddet?

⁶ Senere sendte kongen av Persia den skriftlærde Esras til Jerusalem med gaver til Jehovas hus fra kongen og hans rådgivere og fra fyrstene. Han sendte også med ham en skrivelse som fritok prestene og andre tjenere ved templet for skatt. (Esras 7: 11, 24; 8: 25—30) På dronning Esters tid handlet hennes mann, den persiske kongen, som Guds tjener da han henrettet Haman, jødenes fiende. Han ordnet det også slik at det ble mulig for jødene å kjempe for sitt liv under dronning Ester og hennes fetter Mordekai, som nå hadde fått stillingen som den nye statsminister, og han ga dem lov til å drepe alle som forsøkte å anvende Hamans onde lov om å utrydde Guds folk. — Ester 7: 5 til 9: 17.

 7, 8. a) Er det bare i forbindelse med oppfyllelsen av bibelske profetier eller for å framstille et profetisk forbilde at en verdslig myndighet handler som en «Guds tjener» til gagn for de kristne? b) Hvordan viser senere hendelser i forbindelse med Paulus’ forkynnervirksomhet hvorvidt «myndigheten» er en tjener til gagn for den kristne sak eller til skade for den?

⁷ En verdslig «myndighet» handler imidlertid ikke bare som Guds tjener til gagn for de kristne i forbindelse med oppfyllelsen av bibelske profetier eller for å framstille et profetisk forbilde, men den gjør det også i forbindelse med alminnelige, dagligdagse anliggender. De kristne så vel som alle andre borgere nyter godt av de tjenester som de verdslige «myndigheter» yter. Hvem var det som befridde apostelen Paulus fra en jødisk mobb ved templet i Jerusalem? Det var den øverste høvedsmann og hans folk fra den verdslige, romerske myndighet. Hvem var det som i all hemmelighet sendte Paulus fra Jerusalem og ned til Cesarea for å hindre jødene i å drepe ham? Hvem var det Paulus appellerte til? Var det til den jødiske yppersteprest, eller var det til den hedenske myndighet? Hvem var det som lot Paulus få fri reise fra Cesarea til Roma, slik at han kunne reise dit og forsvare seg? Hvem var det som sørget for at Paulus og de andre fangene om bord på skipet ikke ble drept før de led skibbrudd? Hvem var det som sørget for at Paulus, under sitt fangenskap i Roma fikk «lov til å bo for seg selv» i et leid herberge, mens han ventet på å få sin sak prøvd for keiser Nero? I alle disse tilfellene var det representanter for de romerske «myndigheter» som gjorde Paulus disse tjenester. — Ap. gj. 21: 31 til 28: 31.

⁸ Ifølge tradisjonen var det også de samme romerske myndigheter som frikjente Paulus for jødenes falske anklager, og således hjalp ham med «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil. 1: 7, NW) Hvis tjener var den romerske myndighet i alle disse tilfellene, var den Guds tjener, eller var den Djevelens tjener? Var «myndigheten» en tjener som var til gagn for den kristne sak, eller var den til skade for den?

 9, 10. a) I hvilken forstand blir «myndigheten» ikke en «Guds tjener»? b) Hvilke fordeler har de kristne av «myndigheten» ettersom den er ’en tjener for oss til vårt gagn’?

⁹ Dette betydde naturligvis ikke at «myndigheten» hadde omvendt seg til kristendommen og var blitt en innvigd, døpt forkynner, en Guds tjener, like lite som kong Kyros ble en jøde, en innvigd Jehovas tjener under Moseloven. Men «myndigheten» kan tjene en god hensikt slik det var meningen at den skulle, og såfremt vi er lovlydige, har vi rett til å benytte oss av den i en god hensikt.

¹⁰ Henvender vi oss ikke til landets myndigheter for å få dem til å handle til gagn for oss hvis våre rettigheter blir krenket av våre fiender? I mange tilfelle har de vært tjenere til vårt gagn, har de ikke? Hvorfor skulle vi i det hele tatt henvende oss til dem hvis de ikke var utnevnt til å tjene til gagn for oss, eller hvis det ikke var mulig å oppnå noe godt fra dem? Også når Jehovas vitner blir utsatt for forfølgelse fra offentlige tjenestemenns side, har de til gagn for det gode budskap om Guds rike henvendt seg til «myndigheten» for å få den til på rette måte å ta seg av den vanskelige situasjonen som har oppstått. Hvorfor skulle vi gjøre det, hvis ikke «myndigheten» virkelig var utnevnt for å gjøre det gode til gagn for alle de mennesker som er underlagt de «høyere myndigheter»?

Forfølgelse fra diktatorer

11. Hva kan sies om «myndigheten» når den misbruker sin makt og handler til skade for oss?

¹¹ I stedet for å handle som en tjener til vårt gagn har «myndigheten» undertiden handlet til skade for oss, bare fordi vi er Jehovas vitner. Den har forfulgt oss og forbudt vår forkynnervirksomhet og forsøkt å utrydde oss. Hva skal vi så si til det? Ansvaret for en slik ugudelig handlemåte hviler i særlig grad på den som utøver myndigheten i slike tilfelle. Gud vil holde ham personlig ansvarlig for at han ikke har utøvd sin myndighet på rette måte, men i stedet har misbrukt sin stilling.

12. Hvordan henledet Jehovas vitner oppmerksomheten på denne kjensgjerning ved sine stevner i 1934 og i 1956 og 1957?

¹² Jehovas vitner henledet oppmerksomheten på denne kjensgjerning i den resolusjon de vedtok ved sine 199 seksjonsstevner som ble holdt rundt om i verden i 1956—1957, og som de sendte til den daværende russiske statsminister Nikolai A. Bulganin.b Det ble også påpekt i den resolusjon som ble vedtatt av 33 091 Jehovas vitner som var samlet i Baltimore, Maryland, USA, den 24. august 1957, og som ble sendt til den daværende diktator for Den dominikanske republikk, generalissimus Rafael L. Trujillo.c I de enslydende telegrammer som Jehovas vitner overalt i verden sendte til Tysklands nazidiktator Adolf Hitler søndag den 7. oktober 1934, sto blant annet følgende: «Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.»d Som tilfellene med ovennevnte menn bekrefter, kommer menneskelige diktatorer til makten, de misbruker sin myndighet for en tid, og så faller de, mens selve «myndigheten» blir stående og blir utøvd av andre menn.

13. I hvilken forstand har Jehovas vitner ikke fryktet de menneskelige herskere selv om de har vist dem respekt?

¹³ Helt fra Noahs tid da Nimrod hersket i Babylon, har Jehovas vitner aldri fryktet de styrende som personer eller mennesker betraktet, nei, ikke engang om de var diktatorer. De har fryktet Gud. De har imidlertid respektert «myndigheten», denne upersonlige ting som gir en hersker makt til å handle. Myndigheten gir ugjerningsmenn streng behandling.

14. Når kan en ifølge Romerne 13: 4 ha grunn til å frykte og hva er det «sverdet» som nevnes her?

¹⁴ I Romerne 13: 4 (NW) sies det til de kristne: «Men gjør du det som er ondt, da frykt! for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet.» Dette «sverdet» var ikke den daggert som det var alminnelig at den romerske keiser og hans nærmeste embetsmenn bar som et symbol på sin «rett til liv og død» (ius vitae et necis), men det var et symbolsk uttrykk for makten til å kunne fullbyrde en dødsdom.

15. Hvordan brukte Herodes Antipas og Herodes Agrippa I «sverdet», og hva blir vist med hensyn til vår holdning overfor «myndigheten»?

¹⁵ Da kong Herodes Antipas fikk døperen Johannes halshogd, brukte han det symbolske ’sverd’, men ikke i noen god hensikt, ikke som en ’«Guds tjener». Ja, han kunne bruke det, og det gjorde han også, for hensikten med at han bar det symbolske sverdet, var at han skulle gjøre det som var rettferdig, nemlig å tilintetgjøre ugjerningsmenn, men i dette tilfelle gjorde Herodes Antipas akkurat det motsatte. (Matt. 14: 1—12) Da kong Herodes Agrippa I ’avlivet Jakob, Johannes’ bror, med sverd’, misbrukte han det sverd han ifølge sin myndighet var blitt tildelt. (Ap. gj. 12: 1, 2) Romerne 13: 4 viser imidlertid at det er farlig å utfordre myndigheten ved å driste seg til å gjøre noe som er galt, for da utsetter vi oss for å bli rammet av «sverdet».

16. Hva har vi grunn til å frykte hvis vi gjør det som er ondt, og som hva tjener myndigheten i slike tilfelle?

¹⁶ Hvis vi ikke handler som kristne mennesker, men gjør det som er ondt, da har vi grunn til å nære frykt for å bli straffet av den verdslige myndighet. «For den [myndigheten] er Guds tjener.» På hvilken måte er den det i dette tilfelle? Som en «hevner til å gi uttrykk for vrede mot den som handler ondt», sier den inspirerte apostel Paulus. Ettersom myndigheten er en hevner, inngyter den frykt, noe som bør få oss til å avholde oss fra å gjøre det som er galt. Gud straffer således ikke personlig en kristen som handler ondt, og han lar heller ikke saken bero til en framtidig dommens dag før han lar overtrederen få sin straff. Gud behøver ikke personlig å handle eller vente til en kommende dommens dag. Han har allerede for hånden sin «tjener» som utmåler en passende straff.

17. Hvorfor henvendte enken i Jesu lignelse seg gang på gang til den urettferdige dommer, og hva viser dette angående de instrukser som de som utøver myndighet, har fått?

¹⁷ I Jesu lignelse om den urettferdige dommer som står nedtegnet i Lukas 18: 1—6, fortelles det om en enke som gang på gang kom til dommeren for å få ham til å handle som en hevner og hjelpe henne til å få sin rett overfor motparten. Hvis dommeren med sin myndighet ikke med rette kunne handle som en hevner, hvorfor skulle da enken komme til ham gang på gang, særlig når det var så at dommeren var urettferdig, ikke fryktet Gud og heller ikke respekterte andre mennesker? Akkurat som det er innenfor i Guds egen organisasjon, er det utenfor i Satans organisasjon: mennesker som har myndighet, har fått sine instrukser om å gjøre det som er rett og riktig i utøvelsen av sitt embete, de har ikke fått beskjed om å følge en dårlig, urettferdig handlemåte. Hvis ikke dette var tilfelle, hvordan skulle vi da kunne henvende oss til en myndighet på jorden for å få hjelp fra den? Hvordan skulle vi kunne gjøre det, hvis slike myndigheter ikke var bemyndiget til å gjøre det som er rett, det som er godt, det som er rettferdig? Noe av det rette de er bemyndiget til å gjøre er i samsvar med Guds lov, og kan derfor bli godkjent av en kristens samvittighet.

18. Hvordan kunne Daniel og Mordekai ha et embete i henholdsvis den babyloniske og den persiske regjering?

¹⁸ Hvordan kunne profeten Daniel ha et embete i den babyloniske regjering eller i den persiske regjering, hvis ingen av disse regjeringene hadde hatt noen som helst myndighet til å gjøre godt? Den persiske regjering ga Daniel, og også Mordekai, lov til å gjøre godt, selv når det de gjorde, direkte var til fordel for Jehovas folk, og regjeringen roste til og med Daniel og Mordekai for det. Den anerkjente at de handlet slik, ettersom de var slaver som var tatt til fange av disse styresmaktene. De som forfulgte Daniel, dronning Ester, Mordekai og deres jødiske brødre, fikk sin fortjente straff.

19. Hvordan brukte Gud hedenske herskere som sin hevner overfor det egensindige tistammeriket Israel?

¹⁹ I århundrene før Kristus bemyndiget Gud hedenske herskere eller «høyere myndigheter» til å handle som hans hevner som ga uttrykk for hans guddommelige vrede overfor hans utvalgte folk fordi de som folk betraktet hadde sviktet ham. Ifølge Esaias 9: 8—17 brukte Gud kong Resin av Syria sammen med filistrene til å handle som hans hevner overfor Efraim og innbyggerne i Samaria, hovedstaden i det nordlige Israel. Ifølge Esaias 10: 5, 6, 15 benyttet Jehova også kongen av Assyria som sin stav eller kjepp som han tuktet det egensindige folk med.

20. Hvordan brukte Gud hedenske herskere som sin hevner overfor Juda, Egypt og Babylon?

²⁰ Ifølge Jeremias’ ord (25: 8—11; 27: 4—8) gjorde Jehova kongen av Babylon til sin tjener og benyttet ham til å føre guddommelig hevn over innbyggerne i Juda og andre folkeslag som hadde forbindelse med Juda. Kongen av Babylon var Jehovas sverd. (Esek. 21: 8—23) Jehova benyttet kongen av Babylon som sin vedhogger til å felle og underlegge seg Egypt som hadde vokst opp lik et kraftig tre. (Esek. 31: 2—14) Kong Kyros av Persia’ ble gjort til Jehovas salvede for å ydmyke Babylon og omstyrte denne verdensmakten. — Es. 45: 1—4.

21. a) Hvem brukte Gud som sin hevner i år 70, og overfor hvem? b) Kan «myndigheten» bare handle som en hevner når Gud lar en av sine profetier bli oppfylt, og hvis ikke, når kan den da også gjøre det?

²¹ I år 70, på Kristi apostlers tid, benyttet Gud de romerske myndigheter som sin hevner, sitt sverd. Det var i dette året at «gjengjeldelsens dager», de dager da rettferdigheten skulle utmåles, kom over det antikristne Israels folk. Den hellige by og tilbedelsens tempel ble derfor ødelagt av de romerske hærer under general Titus. (Luk. 21: 20—24; Matt. 23: 35 til 24: 2) Dette var en dommens dag for Israel. Det er imidlertid ikke nødvendig for den verdslige «myndighet» å vente til dommens dag for et ulydig folk, før den handler som en «hevner til å gi uttrykk for vrede». Ved å benytte seg av de lover som «myndigheten» har laget, kan hevnerens vrede komme til uttrykk på en hvilken som helst annen tid mot den som handler galt. Apostelen Paulus’ sanne ord behøver derfor ikke bare begrenses til å gjelde det tidspunkt da Gud lar en av sine profetier bli oppfylt på et helt folk.

[Fotnoter]