Lydighet mot de overordnede myndigheter

«Hver sjel må være lydig mot de overordnede myndigheter.» — Rom. 13: 1, NW.

 1. Hvilke to overordnede er de kristne stilt overfor i dag? Er dette noe nytt?

DE KRISTNE i vår tid finner seg stilt overfor to overordnede makter. Denne situasjonen er ikke ny.a De kristne som levde i det første hundreåret etter Kristus, var i en lignende situasjon; og det samme var israelittene etter 607 f. Kr., da de hadde tapt sin nasjonale overhøyhet til de ikke-jødiske nasjonene. I alle tre tilfelle er den ene overordnede en selvbestaltet, midlertidig, tålt myndighet, nemlig den begrensede myndighet som utøves av denne gamle verdens menneskelagde regjeringer, dens «keisere». Den andre overordnede er den ekte, absolutte, evige myndighet, nemlig Jehova Guds ubegrensede myndighet. I denne overgangsperioden før Harmageddon er Jehovas vitner i stand til å avgjøre klart hvilket juridisk forhold og hvilke plikter de har overfor de to grupper av styrende overordnede, som begge legger forpliktelser på de kristne underordnede. Deres lovmessige stilling er uovervinnelig. Dette kommer av at de har fått i arv de mange sunne juridiske læresetninger og prinsipper som er nedtegnet i Bibelen, og de mange juridiske presedenser fra saker som omtales i Bibelen, og som fremdeles har gyldighet. — Tit. 3: 1, NW.

 2. Hvordan var stillingen i forbindelse med de overordnede på Jesu tid, og hva sa han om keiserens overordnede stilling?

² Jesus Kristus, han som var større enn Moses, var utvfilsomt den største dommer og lovkyndige som noensinne har vandret her på jorden. Av den grunn har hans juridiske uttalelser ikke bare en overbevisende kraft for de kristne, men de er også bindende for dem. Jesus utførte sitt store forkynnerarbeid på en tid da de romerske keisere bokstavelig talt hadde herredømmet over det lovte land, Palestina, og da Jehova Guds lovpakt fremdeles var bindende for jødene. Det fantes følgelig to overordnede som la forpliktelser på Jesus og alle andre jøder. Da Jesus ved slutten av sin tjenestevirksomhet førte sitt eget forsvar for Romas stattholder Pilatus, mot en falsk anklage om opprør, ville Pilatus minne Jesus om Romas overordnede stilling. Han sa: «’Vet du ikke at jeg har myndighet til å løslate deg og myndighet til å pelfeste deg?’ Jesus svarte ham: ’Du ville i det hele tatt ikke hatt noen myndighet over meg hvis det ikke var innrømmet deg ovenfra.’» (Joh. 19: 10, 11, NW) Her har vi et tydelig bevis for at keiseren bare hadde en overordnet stilling over Guds tjenere fordi den sanne eneveldige overordnede, Jehova Gud, tolererte det.

 3. Hvordan prøvde Jesu fiender å lokke ham i en felle?

³ Religiøse fiender av Jesus prøvde å lokke ham i en felle i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt jøder som var i paktsforhold til Gud, skulle rette seg etter loven og gi keiseren skatt. De trodde at de på den måten skulle få ham til å anbefale åpenlyse handlinger mot den romerske myndighet, så han derved pådro seg en anklage for opprør. «Da gikk fariseerne sin vei og rådslo sammen for å fange ham i hans tale. Så sendte de sine disipler til ham sammen med noen som tilhørte Herodes’ parti, og de sa: ’Lærer, vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr deg om noen, for du ser ikke på menneskenes utseende. Si oss da: Hva mener du? Er det lovlig å betale skatt til keiseren eller ikke?’ Men Jesus, som kjente til deres ondskap, sa: ’Hvorfor setter dere meg på prøve, hyklere? Vis meg skattens mynt.’ De rakte ham en denar. Og han sa til dem: ’Hvis bilde og påskrift er dette?’ De sa: ’Keiserens.’ Da sa han til dem: ’Betal derfor tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.’» — Matt. 22: 15—21, NW.

 4. Hvilken betydning har den sunne juridiske læresetning som Jesus uttalte, for de kristne i dag?

⁴ Ved denne anledning uttalte Jesus en sunn juridisk læresetning. Den blir enkelt uttrykt i disse ord: ’Betal tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.’ Jesus går altså med på at «keiseren» eller regjeringene kan pålegge sine kristne underordnede eller undersåtter visse plikter i forbindelse med betaling av skatt, som med rette bør betales tilbake til dem for tjenester de har gjort. Men vær klar over at i den midlertidige tingenes ordning som «keiseren» opererer i, kan «keiseren» bare innkreve tilbakebetaling for de begrensede tjenester som de kristne er avhengig av staten for å få. Dette understrekte Jesus ved sin hentydning til keiserens mynt, som ble kalt «skattens mynt». I denne forpliktende juridiske læresetning trakk Jesus derfor opp en klar linje som viser hvor ens plikter til staten ender. Utenfor den linjen begynner den kristnes plikter overfor hans Gud. Legg merke til at Jesus ikke lukket ute av bildet disse større plikter som Jehovas vitner skulle oppfylle overfor sin suverene Gud, for han sluttet den juridiske uttalelse med å si: «Betal .... Gud det som er Guds.»

 5. Hvilken handlemåte følger de kristne når det er konflikt mellom keiserens krav og Guds krav? Hvilken presedens følger de?

⁵ Kristne menn og kvinner som er innvigd til Jehova, er absolutt avhengig av Gud når det gjelder livet og dets viktigste behov. Det er følgelig både rett og nødvendig at de oppfyller sine større plikter overfor Gud på alle de punkter hvor de er avhengige. Der de juridiske forpliktelser mot keiseren og de mot Gud ser ut til å støte sammen, følger de kristne den juridiske presedens som ble satt av Peter og apostlene da de forsvarte seg for domstolen Sanhedrinet i Jerusalem. Sanhedrin-dommeren sa: «’Vi påla dere bestemt at dere ikke skulle fortsette å undervise på grunnlag av dette navn, og likevel, se! dere har fylt Jerusalem med deres lære, og dere er bestemt på å føre denne manns blod over oss.’ Som svar sa Peter og de andre apostlene: ’Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.’» (Ap. gj. 5: 27—29, NW) Hvis keiseren så anvender straffende sanksjoner mot de kristne fordi de følger denne rette presedens ved å nekte å rette seg etter keiserens krav, som strider mot Guds krav, så tar de følgene, keiserens straff. De gjør heller det enn å bryte Guds lov eller unnlate å betale Gud det som er Guds. Hvis keiserens lov befaler en kristen å gjøre noe som Guds lov klart forbyr, vil ikke Guds tjenere stå og vakle mellom to synspunkter, men holde seg strengt til den presedens som er satt: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.»

«LYDIG MOT DE OVERORDNEDE MYNDIGHETER»

 6, 7. Hvem er de «overordnede myndigheter» som Paulus omtaler i Romerne 13: 1, og hvorfor det?

⁶ Apostelen Paulus, som var jurist av yrke før han ble en nidkjær kristen forkynner, peker med stor kraft på den overlegne stilling de sanne overordnede myndigheter i Guds regjering har over hans tjenere. Paulus skriver: «Hver sjel må være lydig mot de overordnede myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud.» (Rom. 13: 1, NW) De siste ordene, «for det er ingen myndighet uten av Gud», er et avgjørende bevis for at de «overordnede myndigheter» som Paulus taler om, ikke kunne være keiserstyrets politiske makter. I skriftstedet i Åpenbaringen 13: 2 sier Bibelen direkte at Satan er den som har gitt makt og myndighet til den gamle verdens keisere. De «overordnede myndigheter» i Romerne 13. kapitel som Gud bemyndiger, omfatter følgelig bare de teokratiske regjerende myndigheter og gjelder ikke keiserens myndigheter.

⁷ Bibelen viser tydelig hvem disse virkelig overordnede myndigheter er. Først og fremst er det Jehova Gud selv, som gjenopptar sin suverene kontroll over de jordiske forhold. Han er den ledende teokratiske myndighet. Om hans utøvende kongedømme er det skrevet: «Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektlge, er begynt å herske som konge.» (Åpb. 19: 6, NW; Dan. 7: 13) Og Bibelen sier også: «Skal vi ikke meget mer underkaste oss vårt åndelige livs Far og leve?» (Hebr. 12: 9, NW) Den neste i rang og den eneste andre «overordnede myndighet» er den medregjerende konge Kristus Jesus, som Peter skriver om når han sier: «Ær kongen.» Paulus bekrefter dette ved å tale om det store navn eller det høye embete som Gud ga Jesus da han reiste ham opp til den overordnede stilling som en medregjerende myndighet. «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, enten det er i himmelen eller på jorden eller under jorden, og hver tunge skal åpent bekjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud Faderen.» — 1 Pet. 2: 17; Fil 2: 5, 9—11 og Åpb. 11: 15, NW.

 8, 9. a) Hvem innsetter de «bestående myndigheter», og hvordan er den kristnes forhold overfor dem? b) Hvorfor er det en alvorlig sak å være en underordnet under Guds teokratiske organisasjon? og hvilken advarsel ga Paulus angående dette?

⁸ De kristne nå i det tjuende hundreåret bøyer beredvillig sine knær som underordnede i erkjennelse av at det er Jehova og Kristus Jesus som de først og fremst må være lydige mot, og at disse guddommelige myndigheter har rett til å pålegge dem plikter. Paulus sier videre: «De bestående myndigheter er satt hver i sin stilling av Gud.» (Rom. 13: 1, NW) Her har vi igjen et bevis for at det er dem som er de «teokratiske overordnede myndigheter», for det står skrevet at «Gud [har] satt hvert og ett av lemmene på legemet akkurat som det passet ham». En innvigd kristen gleder seg derfor over å være lydig på alle punkter i lojal og kjærlig undergivenhet, og enhver Guds tjener bestreber seg for å være det. — 1 Kor. 12: 18, NW.

⁹ Disse teokratiske overordnede myndigheter har stor makt til å iverksette straffende sanksjoner. De har makt til å fullbyrde dommen over alle motstandere. Det er dette Paulus advarende peker på når han videre skriver: «Den som setter seg opp imot myndigheten, har derfor tatt stilling imot Guds ordning; de som har tatt stilling imot den, vil få dom over seg. For de som styrer, er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Ønsker du da å være uten frykt for myndigheten? Fortsett å gjøre det som er godt, så vil du få ros av den; for den [myndigheten] er Guds tjener for deg til ditt gagn. Men gjør du det som er ondt, da frykt! for den bærer ikke sverdet for ingenting; for den [myndigheten] er Guds tjener, en hevner til å gi uttrykk for vrede [straffende sanksjoner] mot den som handler ondt.» (Rom. 13: 2—4, NW) Ja, det er sannelig et meget alvorlig forhold man blir brakt inn i som en underordnet under Guds teokratiske organisasjon. Man må aldri glemme at onde gjerninger, grov utroskap og motstand mot Guds teokratiske styrende myndigheter får fryktelige følger.

10. Hvilke andre kjensgjerninger viser at de «overordnede myndigheter» som er omtalt i Romerne 13: 1, ikke kan være de verdslige regjeringer, som presteskapet påstår?

¹⁰ De ovennevnte sitater fra Paulus’ brev til Romerne kunne aldri ha passet på de politiske makter i keiserens verden, som kristenhetens presteskap med urette hevder. Denne verdens keisere har aldri ved sine gjerninger vist at de er ’Guds tjenere for deg til ditt gagn’. Nei, tvert imot har keiserne gjort det som er ondt, ved å forfølge Guds trofaste tjenere. Man behøver bare i korthet nevne hvordan tusenvis av samvittighetsfulle kristne i de vestlige land mellom 1933 og 1946 ble forfulgt, overfalt av pøbelflokker og urettferdig fengslet fordi de lød Gud i stedet for mennesker. I disse årene ble det for eksempel fengslet 1600 av disse menn og kvinner, Jehovas vitner, i Storbritannia; 10 000 av dem ble sendt til konsentrasjonsleirene i Tyskland av Hitler; og i Sambandsstatene fant det sted 20 000 arrestasjoner og fengslinger foruten minst 1500 pøbeloverfall. Siden 1946 har Russland gjort seg bemerket ved å fengsle og forvise tusener av Jehovas kristne vitner. Det har gått akkurat som Jesus forutsa. Akkurat som keiseren og hans religiøse forbundsfeller forfulgte Jesus, har vår tids keiser og hans religiøse tilhengere et stygt synderegister når det gjelder forfølgelse av vår tids kristne. — Joh. 15: 20.

11, 12. a) Hva sier Paulus om det rette motiv for å være lydig mot Guds teokratiske myndigheter? b) Hvordan gir Paulus et eksempel på dette rette motiv, og hvilke andre forpliktelser taler han om?

¹¹ Paulus går så i gang med å understøtte sitt juridiske råd ved å drøfte en kristens hovedmotiv for å være lydig mot de teokratiske overordnede myndigheter. Han viser at det drivende motiv ikke bare er at man vil unngå straffens vrede fra Guds styre, men det er den sterkere kraft i oss, vår samvittighetsfulle kjærlighet til rettferdigheten, vår dype kjærlighet til vår store velgjører Jehova. Paulus sier: «Det er derfor tvingende grunn for dere til å være lydige, ikke bare på grunn av denne vrede [straffende sanksjoner], men også av hensyn til deres samvittighet.» (Rom. 13: 5, NW) Samvittigheten er den mentale egenskap som setter mennesket i stand til å erkjenne og tydelig oppfatte eller forstå om den handlemåte han følger, er rett eller urett. Etter som den kristnes samvittighet lenge er blitt opplært fra Guds ord, vet den godt hva Guds vilje er, og hva som er rett å gjøre for å behage den himmelske Herre. Ut fra vår sterke kjærlighet til Gud, som vår samvittighet til stadighet renses med, vil vi derfor som kristne helt og fullt underkaste oss Jehova og hans teokratiske styrende myndigheter.

¹² For å legge vekt på dette med samvittigheten, gir Paulus derpå en illustrasjon av det rette motiv. «For det er av den grunn dere også betaler skatt.» Den «skatt» det her tales om, er den som betales til keiseren. Mange år før Paulus’ tid hadde Jesus avgjort dette spørsmålet om å betale «skatt» til keiseren (se avsnittene 3 og 4), så Paulus anførte uten nøling dette eksempel på en god samvittighets rette motiv som det eneste naturlige. Idet han nå vender tilbake til sitt hovedemne, sier han: «For de [de teokratiske myndigheter] er Guds offentlige tjenere, som stadig tjener nettopp denne hensikt. Gi alle det som tilkommer dem: skatt [keiserens skatter ilagt mennesker og landeiendommer] til den som gjør krav på skatt; toll [keiserens skatter på varer og personlige eiendeler] til den som gjør krav på toll; frykt [respekt for fremtredende personer både i Guds og keiserens organisasjon] til den som gjør krav på frykt; ære [Peter sier: ’Ær alle slags mennesker’] til den som gjør krav på ære.» — Rom. 13: 6, 7 og 1 Pet. 2: 17, NW.

BØNNER FOR DEM SOM SITTER I HØYE STILLINGER

13. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med 1 Timoteus 2: 1—4?

¹³ Et annet skriftsted som har vært årsak til forvirring hos enkelte, er 1 Timoteus 2: 1—4. Det blir ofte knyttet sammen med Romerne 13: 1—7, så det kan være på sin plass å behandle det nå. Ifølge New World-oversettelsen lyder det: «Jeg formaner derfor først og fremst til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle slags mennesker, for konger og alle dem som sitter i høye stillinger, forat vi kan fortsette å leve et stille og rolig liv med gudhengivenhet og alvor på alle måter. Dette er riktig og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han hvis vilje det er at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» Hvem er disse konger og de som sitter i høye stillinger? Hva slags bønner skal oppsendes for dem?

14. Hvem er kongene og de som sitter i høye stillinger? og hvordan var instrukser som Jeremias ga, i harmoni med Paulus’?

¹⁴ Det går fram av sammenhengen at det med konger og andre i høye stillinger menes herskerne i de verdslige nasjoner og andre høytstående personer i offentlige stillinger. Vi finner i Bibelen eksempler på at Jehovas folk oppsendte bønner som gjaldt herskere, og av og til ble det bedt for slike herskere. På Jeremias’ tid og etterat kongene i Juda var blitt gjort til skattekonger under Nebukadnesar, Babylons konge, hersket det politisk uro i Juda, og mange så hen til Egypt etter hjelp til sin opprørsbevegelse mot Babylon. Selv etterat mange jøder ble bortført som fanger til Babylon i 618 f. Kr., var opprørsånden levende, og man knyttet store forhåpninger til at Egypt skulle bryte det babyloniske åk. Jeremias profeterte i strid med dette, og i stedet for å oppvekke håp hos de jøder som var fanget i Babylon, om at de snart ville bli befridd, sa han at de måtte forberede seg på et langvarig opphold der, og som en del av Guds budskap til dem la han til: «Søk den bys vel som jeg har bortført eder til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det eder vel.» (Jer. 29: 1—7) Hensikten med å be til Gud for den by de var fanger i, var at de fangne jøder skulle få leve «et stille og rolig liv».

15. Hvordan er Esras 6: 10 i harmoni med 1 Timoteus 2: 1, 2?

¹⁵ Etterat Babylon hadde falt for mederen Darius’ og perseren Kyros’ kraftige stormangrep, erklærte den sistnevnte at jødene kunne vende tilbake til Juda og gjenoppbygge templet i Jerusalem. Dette hendte i 537 f. Kr., men det var først etter mange år med avbrytelser og motstand at templet ble ferdig, i 516 f. Kr. Det som åpnet muligheten for at den jødiske stattholder Serubabel kunne fullføre byggearbeidet, var Darius II’s inngripen. Denne hersker for det medopersiske verdensrike beordret motstanderne til å hjelpe til i stedet for å motarbeide, og befalte til og med at forsyninger fra kongens eiendom skulle skaffes til veie for jødene, så de kunne ofre i templet, og deretter la han til som forklaring: «Så de kan bære fram offer til en velbehagelig duft for himmelens Gud og be for kongens og hans barns liv.» (Esras 6: 1—10) Alle Darius II’s ønsker ble øyensynlig oppfylt, også det om at jødene skulle be for ham og hans sønner. Det er intet som viser noe annet.

16. Hvordan har disse begivenhetene på Jeremias’, Serubabels og Paulus’ tid en lik bakgrunn?

¹⁶ Disse to tilfellene, det ene på Jeremias’ tid og det andre på Serubabels tid, passer godt til det råd Paulus ga Timoteus. Begge fant sted på en tid da det var mange opprørsbevegelser og man kunne bli anklaget for opprør, og ved å be for de truede herskere ville de som ba, vise at de ikke var opptatt med å omstyrte regjeringen, men at de foretrakk at den bestående regjering skulle fortsette i stedet for at et nytt opprørsstyre som var leder av mennesker, skulle overta. De ønsket fred, ikke revolusjon. Dessuten ble Nebukadnesar brukt av Gud til å straffe det frafalne Israel, og Darius II ble brukt som et redskap ved gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse i Jerusalem. Slik var det også da Paulus skrev til Timoteus om bønn i forbindelse med herskere som satt i høye stillinger, mellom år 61—64 e. Kr. På den tiden brygget det opp til opprør i Jerusalem og i hele Palestina, og kort etter forårsaket dette krigen med romerne, som førte til den forferdelige ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e. Kr. De kristne deltok ikke i det jødiske opprør, og hadde ikke politiske fordommer og planer. De var bare interessert i å ha fred og ro, så de kunne forkynne evangeliet. De arbeidet ikke for å omstyrte noen regjering; det ville de overlate til Kristus Jesus å gjøre når hans tid var inne. Inntil da kunne de be for en fredelig administrasjon av de offentlige anliggender, noe som ville bidra til at de kunne leve «et stille og rolig liv med gudhengivenhet». De romerske legioner var dessuten redskaper som ble brukt til å fullbyrde Guds dom over jødene, på samme måte som Nebukadnesar var blitt brukt mange hundre år tidligere, i 607 f. Kr. — Matt. 22: 7.

17. Hvordan kan man be ved slike anledninger som Matteus 10: 18 beskriver?

¹⁷ De første kristne kunne altså peke på slike bønner for å bevise at de var uskyldige når det gjaldt de mange anklager for opprørsvirksomhet som ble rettet mot dem, men de kunne også bruke slike bønner for muligens å innvirke på avgjørelser som herskerne kunne treffe angående forkynnelsen av evangeliet. (Luk. 23: 2; Ap. gj. 17: 7; 24: 5) Jesus advarte sine etterfølgere: «Dere skal bli slept fram for landshøvdinger og konger for min skyld for å gi et vitnesbyrd til dem og til folkeslagene.» (Matt. 10: 18, NW) Det er klart at den kristne ville be til Gud før han ble ført fram for slike menn, og bønnen kom til å gjelde den embetsperson han skulle tre fram for, ved at denne person ble nevnt. Den kristne kunne be om at budskapet måtte bli framlagt klart og fryktløst og på en forståelig måte for embetsmannen eller dommeren, og at Gud, om det behaget Ham, ville gjøre denne høytstående person mottagelig for budskapet, fordomsfri og rimelig, slik at han ville innse det rettferdige i den kristnes sak og treffe en kjennelse som gikk i hans favør, ved å gi ham handlefrihet hva forkynnelsen angikk, og ikke hindre denne virksomheten ved å fengsle forkynneren.

18. Hvordan ble det gitt et eksempel på slik bønn på Esters tid?

¹⁸ Vi har også eksempler fra Bibelen på bønner som vedrører regjeringspersoner, og som er oppsendt i en slik hensikt. Da dronning Ester uten å være bedt trådte fram for den persiske konge Xerxes, satte hun sitt liv på spill, og før hun gjorde det, sendte hun derfor følgende beskjed til Mordekai: «Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så I hverken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte. Og så vil jeg gå inn til kongen, enda det ikke er etter loven. Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme.» Denne fasten for Gud ble naturligvis ledsaget av bønner og bønnfallelser for Esters sikkerhet, og det betyr at de ville be Gud få kongen til å se på Ester med gunst, for det var dette hennes sikkerhet var avhengig av. Forbønnene virket, for Ester ble gunstig mottatt av kongen. — Ester 4: 16; 5: 2.

19. Hvordan var en slik bønn vellykket i Nehemias’ tilfelle?

¹⁹ Og da Nehemias måtte legge fram for perserkongen en sak som hadde med Jehovas tilbedelse å gjøre, fastet og ba han, og sluttet sin bønn på denne måten: «Akk, Herre! La ditt øre merke på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn, og la det i dag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mann!» Mannen var kongen, som Nehemias var munnskjenk hos. Da Nehemias trådte fram for kongen, ble han spurt: «Hva er det da du ønsker?» Før Nehemias svarte, gjorde han noe, og han forteller oss hva det var: «Da ba jeg til himmelens Gud, og så sa jeg til kongen.» Den korte bønnen kom først, og brakte resultater, for hans anmodning ble innvilget. «Kongen ga meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.» (Neh. 1: 4, 11; 2: 4, 5, 8) Det er helt innlysende at Nehemias ba til Gud om at Han måtte forme kongens avgjørelse, og Gud besvarte denne bønnen. Nehemias ga Gud æren for det gunstige svar kongen ga.

20. Hvordan viste Paulus villighet til å komme med bønnfallelser for herskere?

²⁰ Tenk også på følgende ordveksling mellom kong Agrippa og Paulus, da et viktig spørsmål som gjaldt Paulus’ forkynnelse, var oppe til avgjørelse: «Agrippa sa til Paulus: ’På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.’ Til det sa Paulus: ’Jeg skulle ønske til Gud at, enten det blir på kort eller lang tid, ikke bare du, men også alle de som hører meg i dag, ville bli slik som jeg er, med unntagelse av disse lenkene.’» Sammen med kongen satt stattholderen og andre personer i høye stillinger. Det Paulus sa om disse herskerne, var nok ikke en vanlig bønn, men det hadde karakteren av en bønnfallelse eller forbønn, for det utgjorde et «ønske til Gud». De høye embetsherrer ble ikke omvendt på grunn av hans ord, men deres avgjørelse var gunstig for Paulus: «Denne mann gjør intet som fortjener døden eller lenker»; «Denne mann kunne ha vært løslatt hvis han ikke hadde appellert til keiseren.» (Ap. gj. 26: 28—32, NW) Hva denne saken angår, ble Paulus tilslutt løslatt av keiseren.

21. Hvordan kan slike bønner være til gagn for alle slags mennesker?

²¹ De første kristne ba også ved andre anledninger i forbindelse med herskere, om de ikke alltid ba for dem. (Ap. gj. 4: 23—31) De gjorde dette forat arbeidet med forkynnelsen kunne ha framgang. Men man kan også betrakte det slik at bønner i forbindelse med herskere var for dem, i den forstand at de ville stå i en bedre stilling overfor Gud om de rettet seg etter anmodningene. Hvis bønner om en rettferdig administrasjon av de offentlige anliggender blir besvart og fører til at man kan leve i fred og ro, uten voldsomme forfølgelser og pøbeloverfall, uten forbud og fengslinger, da virker de til beste for alle slags mennesker, ikke bare for Jehovas vitner og herskerne. Det er derfor i den hensikt å frelse alle slags mennesker og gi dem kunnskap om sannheten at vi ber i forbindelse med herskere og andre som sitter i høye stillinger. En omfattende forkynnelse er til hjelp for alle slags mennesker.

22. Når vi beholder likevekten i denne saken, hva vil vi da be om, og hva vil vi ikke be om?

²² Det er enkelte regjeringsembetsmenn som har kommet i sannheten, men det er ikke det vi ber om. Vi ber om anledning til å forkynne for alle de av Herrens «andre får» som fremdeles er spredt omkring, og hvis det blant dem er noen herskere, så er vi glad for det. Vi ber heller ikke for herskernes politiske planer eller for den verden som de er en del av. (Joh. 17: 9; Jak. 4: 3, 4) Våre bønner må ikke anta noen politisk tone eller farge, for vi er nøytrale hva denne verdens anliggender angår. Jødene på Jesu tid, og også de som levde før og etter hans tid, gikk langt i sin ærbødighet for keiseren. Som bevis for sin patriotisme kunne de til og med si: «Vi ofrer to ganger om dagen for keiseren og for det romerske folk.» (Josefus’ Wars of the Jews, bok II, kapitel X, del 4) De gikk til og med til en slik selvmorderisk ytterlighet at de forkastet Messias ved å skrike: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 15) Andre får bare bli så ubalanserte i sitt syn på denne saken og falle i ødeleggelse når de insisterer på det, men vi vil rette oss etter Paulus’ råd: «Bevar du likevekten i alle ting.» (2 Tim. 4: 5, NW) Vi vil derfor ikke be om at verden skal bli omvendt, eller at en ateistisk nasjon skal bli omvendt, eller at en regjering eller en spesiell øvrighetsperson skal bli omvendt; nei, vi vil be Gud lede herskere og dommere til å se klart i de spørsmål som gjelder hans folk, for arbeidets skyld, om så behager ham. Vi kan be i forbindelse med rettssaker, forbud, forfølgelser bak «jerntepper» og i andre tilfelle hvor arbeidet er innbefattet, og denne bønnen kommer også til å gjelde de embetsmenn som har med saken å gjøre, og hvis de reagerer på en rettferdig måte, vil det være til deres egen fordel. Det er sikkert at Gud kommer til å fullføre sitt arbeid og velsigne sitt folk, og av og til dirigerer han de verdslige herskere så de utfører hans vilje. (Åpb. 17: 17) Våre bønner i forbindelse med dem som sitter i høye stillinger, vil ikke i noe fall opphøye dem over de overordnede myndigheter, Jehova Gud og Kristus Jesus.

23. Hva betyr det for en kristen å være lydig?

²³ Summen av det som er sagt om lydighet mot de «overordnede myndigheter», blir at det hele er et spørsmål om ydmykhet. Vi erkjenner i hvor høy grad vi inntar en underordnet stilling under den levende Gud. Vi innser at vi er fullstendig avhengig av ham for å kunne nyte livet og alle dets nåværende og framtidige endeløse velsignelser. Etter som vi får større kunnskap om hans ord, øker vår rette forståelse av denne lydigheten. Det gir seg ikke bare til kjenne i vår forkynnervirksomhet, men også i vårt samkvem med hverandre som lysvåkne medlemmer av den nye verdens samfunn, og i vårt liv i hjemmet. At vi er lydige mot de sanne overordnede myndigheter, skaper et gjensidig kjærlig forhold som har Guds gunst. — Jak. 4: 6, 7.

24. Hva bør vi gjøre i anledning av 1) vår gamle handlemåte og 2) vår nye handlemåte?

²⁴ Vårt tidligere liv i den gamle verdens samfunn har satt sine merker i den tiden før vi ble lydige mot de sanne overordnede myndigheter. Men denne ulydighetens tid er nå et tilbakelagt stadium. La oss nå, når vi har slått inn på den nye vei, følge den med full forståelse. Vi må være meget omhyggelige og sørge for at vi følger de sunne prinsipper og rike presedenser som er nedlagt i Bibelen til veiledning for oss. Risiker ikke å mishage de teokratiske overordnede myndigheter ved å begå en troløs handling. Det kunne bety at du mistet anledningen til å få evig liv i den nye verden. Gamle skrupler og skikker bør legges vekk. Nye plikter som man kan forvisse seg om ut fra Bibelen, bør vi alle ta på oss og utføre. La oss bli drevet til å innvie all vår kraft og alt vi eier, i fullstendig lydighet mot den nye verdens regjering. La oss av alle krefter gå inn for å gjøre vår nye ferd vellykket. Lev og oppfør deg daglig som om du var i den nye verden. Ja, livet i den nye verdens samfunn er faktisk allerede en realitet. Nyt nå fullt ut de frukter og den fred det gir å leve i lydighet mot den nye verdens myndigheter.

[Fotnoter]

[Bilde på side 311]

De to sider av sølvdenaren med keiser Tiberius’ bilde og signatur