som mulig av dem nå mens du holder på å bli voksen. Du kommer aldri til å angre på det, og du kommer dessuten til å gjøre dem lykkelige — de vil være stolte over at du er deres sønn. (Ordspr. 23: 24, 25) Behovet for å føle ’samhørighet’ vil du ikke bare kunne få dekket ved å være sammen med familien når den utfører sine gjøremål, kobler av eller drar på tur, men også ved å omgås sanne kristne, komme sammen med dem på møter og bruke dine stadig større evner og krefter til å utføre nødvendige tjenester i menigheten. På den måten vil du vokse og utvikle deg ikke bare fysisk, men også åndelig, og din selvaktelse vil øke tilsvarende.

Spørsmål fra leserne

● Hva mente apostelen Paulus da han skrev til korintierne: «Alt hører eder til»? — B. B., England.

Det han egentlig mente, var at alt det Gud har gjort eller tilveiebrakt, står til de kristnes rådighet og er til gagn for dem.

De ordene det her er snakk om, forekommer to ganger i de siste tre versene av 1 Korintierne, kapittel 3. Der leser vi: «Derfor rose ingen seg av mennesker! for alt hører eder til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal — alt hører eder til, men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» — 1 Kor. 3: 21—23.

I 2 Korintierne 4: 15 skrev apostelen likeledes: «Det skjer alt sammen for eders skyld.» Her talte Paulus om alle de anstrengelser han og hans ledsagere hadde gjort seg, og de lidelser de hadde måttet gjennomgå for denne menighetens skyld.

Situasjonen i Korint var den at noen av de kristne der var blitt kjødelige i sin tankegang. (1 Kor. 3: 1—4) De hadde begynt å favorisere visse ledende menn, slike som Apollos, Kefas (Peter) eller Paulus, og de følte at de var etterfølgere av dem eller tilhørte dem. Dette skapte splittelse. (1 Kor. 1: 10—13) Menigheten burde forstå at alle disse mennene var «ett», det vil si at de alle samarbeidet med et felles mål for øye, nemlig å bygge opp hele menigheten i åndelig henseende. Alle disse mennene tilhørte i virkeligheten menigheten; de var som en gave til menigheten fra Gud og var til dens gagn. — 1 Kor. 3: 5—8; Ef. 4: 8—12, NW.

Paulus understreket at menigheten utgjorde et tempel for den levende Gud, hvor Gud bor ved sin ånd. Det var derfor tåpelig å rose seg av mennesker, og de som gjorde det, forringet sin egen stilling som medlemmer av dette Guds tempel. — 1 Kor. 3: 16—19.

Som Paulus skrev til menigheten i Roma: «Vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» (Rom. 8: 28, 29) De kristne bør være klar over dette og ikke tillate at de blir noe menneskes eller noen gruppes eiendom, etterfølgere eller tjenere eller kommer i et slikt forhold til verden eller de ting som er i den. — 1 Kor. 7: 23.

«Verden» tilhører således disse åndsavlede kristne i den forstand at de ting som er forordnet blant menneskene, er til bruk for Guds folk. Bibelen sier for eksempel om de «foresatte øvrigheter», de politiske myndigheter i verden, at «den [øvrigheten] er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er». De er «Guds tjenere, som nettopp tar vare på dette». (Rom. 13: 1—4, 6) Disse myndighetene tjener de kristnes interesser når de opprettholder lov og orden, så de kristne «kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet». — 1 Tim. 2: 1, 2.

De kristne kan følgelig benytte seg av de offentlige transportmidler, postvesenet, politiet og andre offentlige foranstaltninger som noe som ’tilhører’ dem, når de har en rett livsførsel og forkynner det gode budskap. Siden minner imidlertid Paulus de kristne om at «de som bruker verden, [skal være] som de som ikke bruker den». (1 Kor. 7: 31) Alle slike ting i verden bør bare brukes i den utstrekning de tjener de kristnes interesser.

’Livet’ tilhører den kristne fordi det er en gave fra Gud som han kan bruke i tjenesten for Gud. Det ble sagt til Timoteus at «gudsfrykten . . . har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer». (1 Tim. 4: 8) Det liv en kristen nå lever, er, selv om han blir utsatt for forfølgelse, bedre enn et liv uten Gud og uten håp. Hans liv er ikke tomt, men har en mening.

’Døden’ tilhører også den kristne, selv om han ikke søker døden. En salvet, åndsavlet kristen, som har håp om å oppnå liv i himmelen, vet at han må dø for å kunne bli oppreist til liv i ånden i himmelen, for der å være sammen med Kristus. Han vil på den måten seire over døden. — 1 Kor. 15: 35, 36, 42, 54—57.

«Det som nå er» — begivenheter, situasjoner og tilstander i den nåværende tingenes ordning — er underlagt Guds ledelse i den forstand at det ikke vil bli tillatt at de får overmanne de kristne og forårsake at de mister sin ulastelighet. De kristne kan også bruke alt det Gud tillater dem å komme i besittelse av, til hans ære. Og «det som komme skal» i den tjeneste de utfører for Gud — enten i himmelen eller på jorden — vil naturligvis være til glede, oppbyggelse og evig gagn for dem.