Hvem er Ordets tjenere?

FOR noen år siden ble det reist en rekke innvendinger mot å bruke uttrykket «Ordets tjener» om alle innviede, døpte kristne. Disse innvendingene var basert på ulikheter når det gjelder språk, hvordan andre religiøse grupper og menn i offentlige stillinger kunne betrakte deres påstand om at de var Ordets tjenere, og så videre. Det ser imidlertid ikke ut til at disse innvendingene er tilstrekkelig kraftige til at de kan forandre det syn Jehovas folk har hatt i mesteparten av de siste 100 år.

DIÁKONOS» — EN ORDETS TJENER

Det greske substantivet diákonos, som vanligvis blir oversatt med «tjener», betyr bokstavelig ’gjennom støvet’ og bringer således tanken hen på en som blir støvete av å løpe ærender. Det ser ut til at det blir brukt i tre bestemte betydninger, som vi nå skal undersøke.

For det første blir uttrykket diákonos brukt om en som tjener i materiell, verdslig betydning, og kan ganske enkelt sikte til det å gjøre tjeneste i et hus. I en av Jesu lignelser leser vi således: «Da sa kongen til tjenerne [diákonoi]: Bind hender og føtter på ham.» (Matt. 22: 13) Det samme ordet blir gjengitt med «tjener» i Romerne 13: 4, hvor det siktes til de verdslige myndigheter.

I visse sammenhenger blir dette greske ordet diakonos brukt i en begrenset betydning i forbindelse med en stilling, slik som i Filipperne 1: 1 (EN), hvor det blir anvendt på visse personer i den kristne menighet som er blitt utnevnt til en stilling, for det blir her brukt samtidig med at slike som innehar stillingen som tilsynsmann eller «biskop» (gresk: epískopos), blir nevnt. Vi leser således: «Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere — til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere [diakoner, 1978-overs.; gresk: diákonoi].» Uttrykket blir også brukt i denne spesielle betydning i 1. Timoteus 3: 8, 12, hvor apostelen Paulus regner opp de kvalifikasjoner slike menighetstjenere eller diakoner må ha.

Endelig finnes det andre tilfelle i de inspirerte kristne greske skrifter hvor det ser ut til at skribentene har brukt dette uttrykket i en bredere betydning, samtidig som ordet får større vekt fordi det ikke bare blir brukt om en tjener som utfører verdslige plikter. Det er tilfelle når det blir brukt om en hvilken som helst innviet person som tjener Gud i hellige eller åndelige anliggender. Det bringer da tanken hen på en opphøyd tjeneste eller en tjeneste for Gud. Det er i denne betydning Paulus omtaler seg selv i Kolosserne 1: 23, hvor han sier at han var «blitt en tjener [diákonos]». Han var blitt en Ordets tjener. Paulus omtaler også andre som tjenere, deriblant Timoteus. — 1. Tim. 4: 6.

«DIAKONÍA» — TJENESTE

Nær knyttet til det greske ordet diákonos er substantivet diakonía «tjeneste». Dette greske ordet blir også brukt både i en verdslig og i en religiøs eller hellig betydning. Det blir brukt i en verdslig betydning i Apostlenes gjerninger 6: 1, hvor vi leser: «På denne tid, da tallet på disipler stadig økte, kom de gresktalende jøder med klager mot de hebraisktalende, fordi deres enker ikke ble tilgodesett ved den daglige utdelingen [hjelpetjenesten, LB; gresk: diakonía].»

Vi har imidlertid også eksempler på at diakonía blir brukt i en religiøs betydning, om en opphøyd tjeneste for Gud. Det er i denne betydningen apostelen Paulus bruker ordet når han sier om sitt embete som hedningenes apostel: «Jeg [setter] min tjeneste høyt.» (Rom. 11: 13)a Han skrev videre at han var takknemlig for at Jesus Kristus ’viste ham tillit og satte ham til tjenesten’, en opphøyd tjeneste for Gud. (1. Tim. 1: 12) Paulus skrev således til Timoteus: «Men du må være nøktern i alt det du gjør. Ta på deg lidelse, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste.» Timoteus’ evangeliseringsarbeid eller forkynnelse av det gode budskap var ikke en verdslig tjeneste. Det var en opphøyd tjeneste for Gud, en tjeneste som gjorde ham til en Ordets tjener. I dag er på lignende måte alle som deltar i dette evangeliseringsarbeidet, denne tjenesten, også Ordets tjenere. — 2. Tim. 4: 5.

Det er den måten de som under inspirasjon skrev de kristne greske skrifter, bruker de greske ordene diákonos og diakonía og lignende uttrykk på, som utgjør mønstret for Jehovas vitner. Jehovas vitner er ikke bare en religiøs organisasjon i den vanlige betydningen av uttrykket «menighet» eller «kirke», men de utgjør et samfunn som gir menn, kvinner og ungdommer opplæring som tjenere i en opphøyd betydning, som Ordets tjenere eller forkynnere av det gode budskap om Guds rike. Med tanke på dette har de stadig kurser gående hvor menn, kvinner og ungdommer får undervisning i Bibelens livsviktige kunnskap, slik at de kan bli stadig mer effektive Ordets tjenere. Disse kursene blir gjennomgått på fem ukentlige møter som tar for seg slike emner som Bibelens lære, profetiene og kristen oppførsel, og som gir opplæring i det bibelske forkynnelses- og undervisningsarbeidet.

ORDINASJON SOM ORDETS TJENERE

I likhet med alle andre religiøse organisasjoner ser Jehovas vitner det som sitt privilegium og sin plikt å avgjøre når de de underviser, har nådd det punkt da de er kvalifisert til å være Ordets tjenere, tjenere i en opphøyd betydning. Etter at de i tilstrekkelig lang tid har fått personlig opplæring, vil noen av de utnevnte eldste i menigheten eksaminere dem for å finne ut om de er kvalifisert. Hvis det viser seg at de har tilegnet seg tilstrekkelig kunnskap ut fra Guds Ord, av hjertet verdsetter dets budskap og uforbeholdent har innviet seg til Jehova for å gjøre hans vilje og følge i Jesu Kristi fotspor, og hvis de har brakt sitt liv i samsvar med Guds krav og prinsipper, kan de bli døpt, og de blir derved ordinert som Ordets tjenere. Den fremgangsmåte som Jesus fulgte, og som blir omtalt i Bibelen, viser at det er slik det bør foregå, for det var først etter at Jesus hadde fremstilt seg for å bli døpt, at han begynte sitt løp som en salvet tjener for Gud som forkynte det gode budskap om Guds rike. — Mark. 1: 9—15.

Men er det god grunn til å betrakte dåp, fullstendig nedsenkning i vann, som en passende ordinasjonsseremoni?b Kanskje ikke på bakgrunn av det som er vanlig praksis i kristenheten, men sett ut fra et bibelsk synspunkt er det absolutt det, noe som også fremgår av det M’Clintock og Strongs Cyclopædia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature (1877), bind VII, side 411, har å si om emnet. Ifølge dette oppslagsverket er en ordinasjon «en persons utnevnelse eller utvelgelse til en religiøs tjenestestilling, enten det er med eller uten tilhørende seremonier. . . . Når en undersøker hva Bibelen har å si om dette emnet, kan et ærlig menneske ikke unngå å bli slått av den meget betydningsfulle omstendighet at verken den Herre Jesus Kristus eller noen av hans disipler kom med noen bestemte påbud eller uttalelser i forbindelse med ordinasjon». Det er ikke nødvendig med noe eksamensvitnesbyrd eller noe ordinasjonsbevis for Ordets tjenere i vår tid, like lite som det var det for apostelen Paulus. — 2. Kor. 3: 1—3.

JEHOVAS VITNERS TJENESTE

Hvordan utfører Jehovas vitner sin tjeneste? Noen av dem tjener som utnevnte eldste og forkynner og underviser i sine menigheter fra talerstolen og på bibelstudiemøter som blir holdt i vitnenes hjem. Den metoden som vitnene i første rekke benytter i sin tjeneste, og som først og fremst særmerker dem, er imidlertid den metoden som apostlene og andre av Jesu første disipler benyttet i lydighet mot hans befaling: «Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere . . . Og når dere kommer inn i huset, så hils det med fred. Dersom huset er det verd, skal freden hvile over det.» — Matt. 10: 11—13.

Apostelen Paulus skilte seg på lignende måte ut ved å forkynne både for menighetene og for enkeltpersoner i deres hjem. Som han sa til de eldste i Efesos: «Dere vet hvordan jeg har opptrådt hos dere . . . Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene [fra hus til hus, NW]. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» (Apg. 20: 18—21) Dette utgjør et godt eksempel for Ordets tjenere i vår tid.

I forbindelse med hus-til-hus-forkynnelse og bruk av religiøse traktater i vår tid avsa De forente staters høyesterett i saken Murdock kontra Commonwealth of Pennsylvania (1943) følgende kjennelse: «Den personlige utdeling av religiøse traktater er en meget gammel form for misjonsvirksomhet — like gammel som trykkemaskinenes historie. . . . Denne form for religiøs virksomhet inntar den samme høye plass ifølge det første grunnlovstillegg som tilbedelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene.»

Og De forente staters ankedomstol for sjuende domssogn sa i saken Ransom kontra United States (1955) at den kunne ikke «med rette skille . . . mellom Ordets tjenere blant Jehovas vitner, som betrakter det som sitt kall å forkynne fra dør til dør og på gatehjørnene, og Ordets tjenere i mer konvensjonelle trossamfunn, som forkynner fra prekestoler, underviser ved kirkelige skoler eller utfører forskjellige andre religiøse aktiviteter for sine kirkesamfunn».

Ville den kjensgjerning at disse Ordets tjenere ikke brukte all sin tid i denne tjenesten, gjøre deres påstand om at de var Ordets tjenere, til intet, slik at de ikke kunne omtales som det? Nei, på ingen måte, for til og med apostelen Paulus utførte verdslig arbeid for å forsørge seg selv og dem som var sammen med ham. (Apg. 18: 3, 4; 20: 33, 34) Denne oppfatning ble støttet av følgende kjennelse som ble truffet av De forente staters appelldomstol i femte domssogn i saken Wiggins kontra United States (1958): «Ordets tjenere blant Jehovas vitner . . . har ikke noe annet valg enn å engasjere seg i verdslige beskjeftigelser for å skaffe midler til å gjøre forkynnergjerningen til sitt kall. . . . Det som er avgjørende . . . er . . . hvorvidt han regelmessig, ikke bare leilighetsvis, underviser i og forkynner sin religions prinsipper, at han betrakter det som et kall.»

Hvem er så Ordets tjenere? Det er innviede, døpte kristne som gjør tjenesten for Gud og nesten til det viktigste i livet. (Mark. 12: 28—31) Dette spørsmålet vil bli ytterligere behandlet i de tre etterfølgende artiklene.

[Fotnoter]

[Bilde på side 15]

Bibelsk sett blir en Ordets tjener ordinert ved dåpen

[Bilde på side 16]

I samsvar med de bibelske eksempler utfører Jehovas vitner sin tjeneste «offentlig og fra hus til hus»