Spørsmål fra leserne

● Hvorfor avholder Jehovas vitner seg fra å ta del i nyttårsfeiringer? — USA.

Den nyttårsfeiring som knytter seg til utgangen av ett år og begynnelsen til et nytt den 1. januar, har tilknytning til falsk religion. Den første dagen i januar var helliget den romerske guden Janus, som blir avbildet med to ansikter, og den dagen var derfor en hedensk helligdag. Men det er enda en sterk grunn til at de kristne avholder seg fra å ta del i slike feiringer.

De kristne har fått formaningen: «La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet.» (Rom. 13: 13) Nyttårsfeiringer kjennetegnes imidlertid ofte av slike utsvevelser. I Standard Dictionary of Folklore, Mythology, and Legend heter det: «Mange land i Vesten markerer utgangen av det gamle år og begynnelsen til det nye med kostbare baller, drikking og alminnelig tøylesløs oppførsel.» Om kulturer utenfor Vesten heter det i det samme verket at menneskene også der «betrakter avslutningen på ett år og begynnelsen til det neste som en anledning til å feste».

Hvis en person tar del i en nyttårsfeiring, kan det, selv om han viser selvkontroll, bety at han ser gjennom fingrene med andres tøylesløse oppførsel og godkjenner en skikk som har sin opprinnelse i falsk religion. Det at Jehovas vitner unnlater å ta del i slike feiringer, betyr ikke at de ikke søker avkobling og atspredelse. Det gjør de. Men de forsøker å bevare en god samvittighet overfor Gud og mennesker, og de unngår utsvevelser og også ting som kan minne om feiring av hedenske høytider.

● Hvis en person etter å ha oppnådd en lovformelig skilsmisse får kjennskap til at hans eller hennes tidligere ektefelle hadde gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd eller annen grov seksuell umoral før skilsmissen, gjør dette da den lovformelige skilsmissen gyldig ifølge Bibelen? Vil tilgivelse av et enkelt tilfelle av ekteskapsbrudd utelukke en skilsmisse på bibelsk grunnlag hvis det senere kommer for dagen at det er blitt begått flere umoralske handlinger? — Sverige.

Det finnes tilfelle da kjennskap til at ens tidligere ektefelle har drevet utukt eller praktisert annen grov seksuell umoral før skilsmissen, vil gjøre en skilsmisse som allerede er blitt oppnådd, gyldig ifølge Bibelen. Tilgivelse av et enkelt tilfelle av ekteskapsbrudd betyr ikke nødvendigvis at tidligere besmittelser av ektesengen som den andre ektefellen ikke har hatt kjennskap til, også blir tilgitt.

Ifølge Bibelen oppløser ekteskapsbrudd eller annen grov seksuell umoral ikke automatisk de ekteskapelige bånd, men slike ting gir den uskyldige ektefellen en gyldig grunn til å søke skilsmisse. (Matt. 5: 32; 19: 9, NW) I Guds øyne gjør på den annen side en skilsmisse som er blitt oppnådd uten at det foreligger noe bibelsk grunnlag for den, ingen av ektefellene fri til å gifte seg igjen. En slik skilsmisse kan fra et bibelsk synspunkt sammenlignes med en lovformelig separasjon.

Apostelen Paulus sa til dem som er gift: «En hustru [bør ikke] forlate sin ektemann; men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen; og en ektemann bør ikke forlate sin hustru.» — 1 Kor. 7: 10, 11, NW.

Selv om det er sjelden blant sanne kristne, kan det skje at noen blir separert, og at det blir oppnådd en lovformelig skilsmisse på et annet grunnlag enn «utukt». En kristen som befinner seg i en slik situasjon, får kanskje senere kjennskap til at hans eller hennes tidligere ektefelle har drevet utukt før skilsmissen. Den kristne kan nå avgjøre hvorvidt han eller hun skal bruke dette overfor menigheten som et grunnlag for å fastslå at han eller hun bibelsk sett er fri til å gifte seg igjen. Hvis vedkommende, etter å ha fastslått overfor menighetens dømmende utvalg at han eller hun ifølge Bibelen ikke lenger er bundet til sin tidligere ektefelle, bestemmer seg for å gifte seg igjen, vil ikke en slik person bli anklaget for utukt.

Den uskyldige ektefellen kan imidlertid bestemme seg for ikke å bruke dette som et grunnlag for å fastslå at han eller hun ifølge Bibelen er fri til å gifte seg igjen. Kanskje det er mange år siden ektefellen gjorde seg skyldig i ekteskapsbrudd eller annen grov seksuell umoral. Den uskyldige ektefellen levde kanskje før separasjonen i mange år sammen med sin ektefelle etter at den umoralske handlingen (som på det tidspunkt var ukjent for den uskyldige ektefellen) ble begått. Selv om ektefellene nå er skilt, ønsker den uskyldige ektefellen kanskje derfor å tilgi det urette som tidligere ble gjort, idet han eller hun mener at det var det han eller hun ville ha gjort hvis saken hadde vært kjent den gangen. (Ef. 4: 32) Den uskyldige ektefellen håper kanskje at han eller hun før eller senere skal bli forlikt med sin tidligere ektefelle og igjen inngå et lovformelig ekteskap med vedkommende.

Hvordan forholder det seg da i det andre tilfellet, da en som fortsatt er gift, etter å ha tilgitt sin ektefelle et enkelt tilfelle av ekteskapsbrudd senere får kjennskap til at han eller hun har gjort seg skyldig i andre tilfelle av seksuell umoral eller perversitet, som har funnet sted før det ble gitt en slik tilgivelse? Det ville gi den uskyldige ektefellen anledning til å ta saken opp til ny overveielse. Bibelen viser at også Jehova Gud betrakter det å praktisere synd som noe langt mer alvorlig enn det å synde en enkelt gang. (1 Joh. 1: 8—2: 1; 3: 4—6, NW) En mann eller en kvinne vil kanskje være villig til å tilgi et enkelt tilfelle av ekteskapsbrudd, men han eller hun vil kanskje finne det vanskelig å tilgi en praktisering av kjønnslig umoral gjennom lengre tid. I et slikt tilfelle vil det også være noen som velger å tilgi den skyldige ektefellen, men andre ønsker kanskje å bruke dette nye bevis til å oppnå skilsmisse og til å fastslå overfor menigheten at de ifølge Bibelen er fri til å gifte seg igjen. Dette gjelder slike som er separert, så vel som dem som fortsatt lever sammen som mann og hustru.

Ekteskapelig utroskap som ikke er blitt tilgitt tidligere, kan ifølge dette utgjøre et grunnlag for å fastslå retten til ifølge Bibelen å oppløse de ekteskapelige bånd. Den som velger å gjøre dette, må naturligvis være villig til å påta seg ansvaret for dette overfor Skaperen. Selv om de eldste i menigheten kanskje personlig føler at det ville ha vært mer passende å tilgi, vil de overlate saken til Jehova, som er den endelige Dommer. Bare han kjenner motivet og hjertet til den som søker å fastslå sin bibelske frihet til å gifte seg igjen. (1 Kor. 4: 5) Når det gjelder et tilfelle av ekteskapelig utroskap som avgjort var blitt tilgitt tidligere, kan ikke det senere brukes som et bibelsk grunnlag for å oppnå skilsmisse eller for å fastslå sin rett til å gifte seg igjen.

En bør merke seg at når det gjelder slike spørsmål, lar den kristne menighet seg lede av Bibelen og ikke av juridiske bestemmelser som blir fulgt noen steder, og som går ut på at en ikke kan komme med nye beviser i en sak etter at den er blitt behandlet og avgjort.