III flyktet, men ble straks etter myrdet. Dermed ble det slutt på achaimenidernes herskerdynasti, som hadde begynt med Darius I. Nå da Alexander den store hadde underlagt seg perserriket, var det virkelig slik at han ’hersket med stor makt og gjorde som han ville’. Han giftet seg med Roxane, datter av den beseirede, baktriske konge, og også med Statira, en datter av perserkongen Darius II. Med Roxane fikk han en sønn som fikk navnet Alexander (Allou). Med en viss Barsine fikk han en illegitim sønn som ble kalt Herakles (Herkules).

(Fortsettes)

Hvorfor feire nattverden?

DET var torsdag aften, 3. april 1958. I 136 Columbia Heights, Brooklyn, New York, fylte nøyaktig fem hundre personer Rikets sal, så alle sitteplasser og ståplasser var opptatt. Forsamlingen besto av innvigde kristne og deres venner, og de hørte med stor interesse på et bibelsk foredrag. Hva var det som gjorde at de var så interessert? Var det taleren? Nei, det var det ikke, enda det tilfeldigvis var presidenten for Selskapet Vakttårnet. Det var snarere anledningen, nemlig feiringen av nattverden. Hva er egentlig nattverden, og hvorfor bør den holdes?

Nattverden er et uttrykk som blir brukt for å beskrive en ordning som Jesus opprettet den natten han ble forrådt. Kort fortalt består den i en bibelsk drøftelse, takksigelse og i at man nyter brødet og vinen. Noen kaller den evkaristien, fordi Jesus ga takksigelse ved den anledning. Den blir også omtalt som kommunionen og messen. Men «Herrens aftensmåltid» er uten tvil det mest passende navn på denne høytiden. — 1 Kor. 11: 20.

Noen som kaller seg kristne, for eksempel kvekerne, reiser innvendinger mot å feire nattverden, og sier at det er å legge vekt på «unyttige ytre former». Til støtte for sin oppfatning siterer de: «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke,» og: «La derfor ingen dømme eder for mat og drikke.» En undersøkelse av skriftstedenes sammenheng viser imidlertid at det som ble behandlet av ham som skrev dem, apostelen Paulus, ikke var Herrens aftensmåltid, men restriksjonene i Moseloven. Vi kan ikke ta disse skriftstedene ut av deres rette sammenheng og bruke dem til å motsi Jesu enkle ord: «Gjør dette til minne om meg.» — Rom. 14: 17; Kol. 2: 16; Luk. 22: 19.

Så har vi også visse liberale som påstår at Jesus ikke hadde til hensikt å innføre noen helligholdelse. De peker på det faktum at budet om å holde Herrens aftensmåltid bare finnes i skriftene til Lukas og Paulus, og de henger seg i den ubetydelige forskjell i de forskjellige beretningene til Matteus, Markus, Lukas og Paulus. Hvis vi imidlertid, som alle kristne burde gjøre, tror at de kristne greske skrifter virkelig er Guds Ord, så skulle beretningen til bare én skribent være tilstrekkelig for vår tro, og vi vil lett forstå hvorfor en beretning kunne være mer fullstendig enn en annen. Da vil vi heller ikke pirke ved mindre forskjelligheter, som bare beviser at de forskjellige skribenter skrev uavhengig av hverandre. For øvrig var Matteus det eneste øyenvitne av de fire.

Ikke et offer, ikke et sakrament

Fra det foregående er det klart at grunnen til at man bør feire Herrens aftensmåltid er at Kristus befalte det. Men hvorfor gjorde han det? Var det fordi brødet og vinen bokstavelig talt blir til hans kjøtt og blod under aftensmåltidet, en forvandling som blir kalt «transsubstantiasjon»? Og blir Jesus derfor i virkeligheten ofret for våre synder hver gang Herrens aftensmåltid blir feiret? Dette blir påstått av noen som framholder at dette var det største av alle de mirakler Jesus utførte. Men hvordan kunne det være tilfelle når Jesus fremdeles hadde sitt eget kjøtt og blod mens han sa: «Ta det! Dette er mitt legeme. . . . Dette er mitt blod»? Og hvis dette er det største av alle Jesu mirakler, er det ikke overordentlig merkelig at ingen av Bibelens skribenter henleder oppmerksomheten