Spørsmål fra leserne
● Er det ikke en uoverensstemmelse mellom vers 4 og vers 5 i Ordspråkene 26? Vers 4 lyder: «Svar ikke dåren etter hans dårskap, for at du ikke selv skal bli ham lik!» Men vers 5 sier: «Svar dåren etter hans dårskap, for at han ikke skal bli vis i egne øyne!» — F. D. Ecuador.
Det er ikke noen uoverensstemmelse her. Versene stiller bare den rette og den gale måten å svare en dåre eller en ufornuftig person på opp som kontraster. Vers 4 sier at en ikke må svare en dåre etter hans dårskap, i den forstand at en ikke må ty til hans simple metoder for argumentering — hån og spott, angrep på personer, høyrøstet tale, vredesutbrudd og så videre. Hvis en gjorde det, ville en vise at en befant seg på samme nivå som dåren, og det er det siste halvdel av vers 4 advarer mot. Det er således den siste halvdel av verset som viser hvordan den første halvdel skal forstås. — Se Ordspråkene 20: 3; 29: 11.
På den annen side vil det være riktig å svare dåren «etter hans dårskap» i den forstand at en analyserer hans påstander og viser at de er meningsløse. Når en viser ham at hans argumenter fører til konklusjoner som er helt annerledes enn de han hadde kommet til, bør det avskrekke ham fra å fortsette på den uforstandige vei han har slått inn på. Det burde tjene som en irettesettelse eller en refselse. Han bør ikke føle seg så vis. Det å understreke følgene av et ufornuftig argument, det vil si å vise hvilket meningsløst og lite ønskverdig resultat et slikt synspunkt fører til, er noe av det beste en kan gjøre når en blir stilt overfor et slikt argument.
Noen som ønsker å spotte Bibelen, hevder for eksempel kanskje at utviklingslæren har vist at Bibelen er gammeldags, eller at Bibelen bare inneholder sagn og myter for uvitende mennesker. I stedet for å vise direkte til Bibelen kan en som tror på en skapelse, i et slikt tilfelle framholde slike argumenter som de som finnes i boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? Denne boken behandler oppfatninger, teorier og uttalelser som skriver seg fra mennesker som ikke tror på Bibelen, og viser hvilke uløselige problemer utviklingslæren gir sine tilhengere når de skal forklare materiens og livets eksistens, og så videre.
Den kristne bør også på en annen måte la være å svare dåren etter hans dårskap. Han bør unngå tomme, høyttravende fraser. Han bør gi akt på Paulus’ ord om at vi ikke må tale «med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord». Når en kristen står overfor mennesker som er vel bevandret i denne verdens visdom, bør han derfor ikke være fryktsom eller nølende, for de som setter sin lit til den slags visdom, er dårer i Guds øyne. Han bør ikke prøve å ta etter deres måte å snakke på, selv om den kanskje høres svært avslepen og lærd ut. Han bør bruke Bibelens åndelige ord, de enkle, klare sannheter, og stole på at Gud vil åpne hjertene til dem som kanskje vil lytte og la seg lede av disse sanne visdomsord. Paulus fulgte en slik handlemåte da han sto foran verdsligvise mennesker i byen Korint. — 1 Kor. 2: 1—5, 13.
Det hebraiske ordet kesil’, som er oversatt med «dåren» i Ordspråkene 26: 4, 5, innebærer også tanken om å være respektløs, ugudelig eller skamløs (hva religiøse ting angår). Ordet sikter ikke nødvendigvis til uvitenhet, men snarere til moralsk dårskap, mangel på forstand og visdom. Det sikter til det å la være å bruke sine mentale evner på en rett måte, særlig i spørsmål som har med åndelige ting å gjøre. — Se Salme 14: 1.
Mennesker som setter sin lit til denne verdens visdom, er ikke åndelige, men kjødelige i sine synspunkter. Bibelen sier rett ut at de er dårer eller ufornuftige. Det er ikke det at de er uvitende; de er verdsligvise. Men deres handlinger bringer dem i opposisjon til Gud. — 1 Kor. 2: 14.
● Hva betyr Galaterne 3: 24: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus»? — USA.
Det greske ordet som er gjengitt med «tuktemester» (pai·da·go·gos’), betyr bokstavelig «barneleder». Det betegnet en mann som fulgte et barn til og fra skolen. Tuktemesteren eller pedagogen overga barnet til læreren. Han var forpliktet til å beskytte barnet mot fysisk og moralsk overlast. Han hadde også myndighet til å tukte barnet og lære det god oppførsel. Hans tukt kunne til sine tider være temmelig hard.
Den lov som ble gitt Israel, hadde mye til felles med en slik tuktemester. Den viste israelittene hva som var en rett oppførsel, og hvis de fulgte den, ble de beskyttet mot ting som kunne skade dem i fysisk og moralsk henseende. Som Moses sa til folket: «Jeg . . . byder deg å elske [Jehova] din Gud, å vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og [Jehova] din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.» (5 Mos. 30: 16) Loven holdt dessuten israelittene sammen som et folk, trass i at deres land ble erobret og de kom under et fremmed herredømme. Den bevarte de forhold som måtte være til stede for at Messias kunne stå fram, den beskyttet Guds sannhetsord, og den forhindret at den sanne tilbedelse ble skjøvet fullstendig i bakgrunnen og glemt.
Men på grunn av israelittenes ufullkommenhet avslørte loven deres overtredelser og viste at de var under fordømmelse. De offer de måtte frambære under loven, minnet dem hele tiden om at de var syndere. (Gal. 3: 10, 11, 19; Heb. 10: 1—4) I og med at loven på denne måten påpekte israelittenes feil, tuktet den dem og viste dem at de trengte å bli utfridd av trelldommen under synden. De som tok imot denne tukt, var i stand til å se at Jesus var den lovte Messias eller Kristus. På denne måten overga loven i virkeligheten de tilbørlig opptuktede israelitter til Jesus Kristus, den virkelige Lærer.
Loven hadde, som det sies i Hebreerne 10: 1, bare «en skygge av de kommende goder». Den måtte derfor vike for legemet eller virkeligheten, som «hører Kristus til». (Kol. 2: 16, 17) Som en skygge ga loven en en viss idé om virkelighetens generelle form eller oppbygning, for Jesus overførte de ting som ble forbilledlig framstilt ved loven, til virkelighetens og sannhetens område. Det er derfor Johannes 1: 17 sier: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.»
Disse kjensgjerningene viser følgelig at det ville være helt feilaktig å hevde at de kristne er underlagt Moseloven. Den tjente sin hensikt godt som tuktemester. «Men etter at troen [troen på Jesus Kristus] er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» (Gal. 3: 25) Jesus Kristus, som Gud har innsatt som Lærer, har overtatt.
● Når kjøtt skjæres opp under tilberedingen, eller når det er blitt stekt, hender det at det kommer en rødlig væske ut av det. Kan kristne spise slikt kjøtt? — USA.
En kristen kan bare spise kjøtt av dyr som blodet ble tappet av under slaktingen. Bibelen gir denne befaling: «[Avhold] eder fra . . . blod og det som er kvalt.» — Ap. gj. 15: 29.
Selv kjøtt fra dyr som blodet er blitt tappet av på tilbørlig måte, kan være temmelig rødt eller ha en rød væske på overflaten. Grunnen til det er at en ikke får fjernet hvert eneste spor etter blod fra dyret når en lar blodet renne av det. Men Guds lov krever ikke at hver eneste dråpe blod skal fjernes. Den sier bare at en skal la blodet renne ut.
Det finnes dessuten en væske utenfor blodårene i kjøttet. Den kan blande seg med rester av blod og anta rød farge. Denne væsken fyller mellomrommene mellom cellene og ligner blodplasma. Men den er ikke blod og kommer derfor ikke inn under forbudet mot blod. Kjøtt blir derfor ikke i seg selv uegnet til føde fordi det finnes en rødaktig væske i det. Når bare blodet har fått renne av dyret på tilbørlig måte, kan en ifølge Bibelen spise kjøttet.
Det kan imidlertid være tilfelle da en kristen har grunn til å tro at blodet ikke har fått renne av et dyr på tilbørlig måte. Hvis han ikke har noen mulighet for å få undersøkt dette, kan han velge å la være å spise kjøttet og unngå å få dårlig samvittighet. Det er i harmoni med det prinsipp som kommer til uttrykk i Romerne 14: 23: «Den som tviler — dersom han eter, så er han dømt.»