Framelsk selvoppofrelsens ånd
«Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste.» — Rom. 12: 1.
1. Hvorfor er Jehova våre offer verdig?
FOR at mennesker skal ønske å bringe offer, må den de bringer offer for, være en de setter høyt, en som er deres offer verdig. Jehova Gud er på alle måter verdig et hvilket som helst offer som vi måtte bringe for hans skyld. Han er Skaperen av det storslåtte univers og kilden til alt levende. Han er også Skaperen av en ny, rettferdig ordning som vil løse alle menneskenes problemer. Bibelen sier derfor med rette: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» (Åpb. 4: 11) Fordi Jehova er så verdig, blir vi formant til å ’framstille vårt legeme som et levende offer’ for ham. — Rom. 12: 1.
2. Hva innebærer ordet «offer»? (Les Hebreerne 13: 15, 16.)
2 Hva innebærer det å være et levende offer for Jehova? Én definisjon av ordet «offer» er «å oppgi noe som settes høyt, eller noe ønskverdig av hensyn til noe en mener har et høyere krav». En annen betydning av «offer» er «det å ofre livet for en guddom». Ettersom Jehova ikke forlanger at vi skal drepes bokstavelig talt på et alter, er ofringen av vårt liv det at vi ofrer det i tjenesten for ham. Da apostelen Peter omtalte den kommende ødeleggelse av denne ordning, formante han de kristne til å være mennesker som ’viste en hellig oppførsel og gjorde gudfryktige gjerninger’. (2 Pet. 3: 11, NW) Det å frambære antagelige offer for Gud innbefatter således positive gjerninger og at en unnlater å gjøre noe som mishager Jehova, eller som griper forstyrrende inn i vår tjeneste for ham.
3. Godkjenner Jehova alle offer i tilknytning til gudsdyrkelse?
3 Betyr det å følge en selvoppofrende handlemåte at Gud forlanger at vi skal være fanatikere eller gjøre urimelige ting? Det er for eksempel noen som kravler lange strekninger på blodige knær til religiøse helligdommer fordi de tror at slike offer behager Gud. Andre velger å leve et liv i fattigdom og som tiggere. Noen gjør det å avstå fra å spise en bestemt slags mat til en del av sin tilbedelse. Men Jehova forlanger ikke av sine tjenere at de med fullt overlegg skal bringe vanskeligheter over seg selv. Han godkjenner ikke menneskelagde bestemmelser som har «et skinn av visdom ved en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen». — Kol. 2: 23, NW.
4. Hva betyr det å ofre noe for Jehovas interesser i dag?
4 Den slags selvoppofrelse Jehova med rimelighet krever av oss, er at vi begrenser våre personlige ønsker, slik at vi kan tjene hans sak mer fullstendig. Denne saken har å gjøre med Guds kommende styre over hele jorden, hans himmelske rike med Kristus som konge. Ettersom dette styret snart vil være jordens eneste herskende myndighet, må alle som ønsker å leve under dets rettferdige administrasjon, lære å kjenne dets lover, prinsipper og hensikter. De må også fremme dets interesser ved å ’forkynne det gode budskap om riket’ for menneskene i dag. Det å ofre noe for Jehovas interesser betyr således å adlyde hans lover og sette hans rike på førsteplassen i sitt liv. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet,» sa Jesus. — Matt. 6: 33.
5. Bør en betrakte det å følge en selvoppofrende handlemåte som altfor vanskelig?
5 Er det lett å følge en selvoppofrende handlemåte? Nei, det er det ikke. Men det er Jehova Gud og Kristus Jesus som oppfordrer oss til å følge en slik handlemåte. Det betyr at det er mulig å gjøre det, ettersom vår kjærlige Far og hans Sønn, som skapte menneskene, vet hva vi er i stand til å gjøre. Ettersom Jehova og Kristus har så stor kjærlighet til menneskene, kan vi dessuten være sikker på at de ikke vil be noen av oss om å gjøre noe som ville skade våre interesser. Når vi dessuten tar i betraktning den storslåtte belønning som ligger foran oss, kan det tillitsfullt sies at det å bringe offer for å tjene Jehova er det eneste som har noen virkelig verdi i dag. Alt annet vil før eller senere bringe skuffelse. — Matt. 19: 26; Rom. 9: 33; 1 Joh. 4: 16.
6, 7. a) Hva slags offer måtte Noah bringe? b) Ble Noah mismodig etter hvert som tiden gikk?
6 Når vi skal følge en selvoppofrende handlemåte, vil det være til stor oppmuntring for oss å undersøke Bibelens historie og se hvordan det lyktes andre ganske alminnelige mennesker å følge en slik handlemåte, og å få kjennskap til de velsignelser de fikk fordi de gjorde det. Jehova ba for eksempel Noah om å ofre forskjellige ting, slik at han kunne utføre et arbeid som verden på den tid betraktet som dårskap. Han fikk påbud om å lage et stort fartøy, en ark. Det hadde imidlertid aldri forekommet regn eller flom. Noah var dessuten ingen skipsbygger, og han hadde også familieforpliktelser å ta seg av.
7 For at Noah skulle kunne bygge en slik svær ark, måtte han ta av tid som han kanskje ville ha foretrukket å bruke til andre ting. Hvis han hadde brukt den samme mengde tid og de samme krefter til å øke sin materielle velstand, ville han uten tvil ha kunnet leve mer komfortabelt. Han måtte også ofre en del av sin anseelse i andre menneskers øyne, ettersom hans arbeid med arken førte til at han ble latterliggjort. Ble han mismodig eller sluttet han fordi arbeidet tok mange år, mens han ventet på enden på den daværende ordning? Nei, Noah fortsatte tålmodig å følge en selvoppofrende handlemåte. Dette innbefattet også det å være en «rettferdighetens forkynner». (2 Pet. 2: 5) Han forsto at han ikke levde i en «normal» verden, men i en verden som var «fordervet for Guds åsyn, og . . . full av urett», en verden som til slutt ville bli ødelagt. Bibelen sier: «Noah . . . gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.» — 1 Mos. 6: 11, 22.
8. Hvordan har Noahs lydighet berørt oss alle?
8 Vi burde være svært glad for at Noah nektet å stille seg på de nytelsessyke menneskenes side på hans tid. På grunn av hans lydighet er vi i live i dag, ettersom vi alle er etterkommere av Noah. De som var nytelsessyke, mistet alt — sitt hjem, sine eiendeler og sin såkalte «normale» levemåte. De mistet også selve livet, og det samme gjorde deres barn, ettersom «den verden som da var, [gikk] under i vannflommen». — 2 Pet. 3: 6.
9. Hvordan ble Abraham velsignet fordi han var villig til å bringe offer?
9 Abraham forsto også nødvendigheten av å ofre noe for Jehova. Jehova sa til ham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg!» (1 Mos. 12: 1) Abraham unndro seg ikke fordi Jehova ba ham om å forlate en trygg levemåte og begi seg ut på noe som var usikkert. Han hadde tillit til at uansett hva Jehova krevde av ham, var det rett og til hans eget beste. «Så dro Abram bort som [Jehova] hadde sagt til ham.» (1 Mos. 12: 4) Det er sant at dette betydde at han i mange år måtte bringe betydelige offer. Men Jehova velsignet ham rikelig for hans villighet til å tjene. Abraham fikk se mange storslåtte gjerninger som Jehova gjorde til gagn for ham og hans familie. Han manglet aldri de nødvendige ting til livets opphold. Han ble også kalt «Guds venn». (Jak. 2: 23) Gud lovte dessuten Abraham at han skulle bli stamfar til et helt folk. Det er verdt å legge merke til at Bibelen sier angående dette: «Da han [Abraham] således hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt.» (Heb. 6: 15) Han fikk dessuten det privilegium å bli en av Jesu aner.
10. Hvilke forskjellige innstillinger ble lagt for dagen i det første århundre, og hva førte det til?
10 I det første århundre av vår tidsregning var det mange alminnelige menn og kvinner som ofret noen av sine egne interesser av hensyn til Jehovas interesser. Ja, de arbeidet hardt og gjennomgikk vanskeligheter, men de fant stor tilfredshet i å vite at de gjorde det som var rett, og behaget Gud. De hadde også tillit til at Jehova ville huske deres tro og de gjerninger de gjorde for ham, og helt sikkert ville belønne dem i framtiden. Men hva med dem som var for nytelsessyke, dem som ønsket å leve et «normalt» liv, og som forkastet Jesus av frykt for at ’romerne ville komme og ta både deres sted og deres folk’? (Joh. 11: 48) De tilhørte den generasjon hvis tilværelse endte likevel. Romerske hærer ødela landet, og mange liv og eiendeler gikk tapt. Men selvoppofrende kristne, som ga akt på Jesu lære, flyktet fra området og reddet livet, selv om de måtte forlate sitt hjem og nesten alle sine materielle eiendeler. De blir regnet som virkelig ’salige’ eller lykkelige. — Luk. 21: 20—24; 22: 28—30; Åpb. 20: 4—6.
OFFER I VÅR TID
11. a) Kreves det av de kristne i dag at de gir avkall på alle sine eiendeler? b) Hva hører også med til det å ofre noe for Jehova?
11 Betyr det at alle Guds tjenere i dag må gi avkall på sitt hjem og andre materielle eiendeler som en del av sitt offer til Gud? Nei, det er ikke det som er poenget, selv om det har vært noen som i likhet med Noah, Abraham og de første kristne har vært villige til å gjøre dette hvis det har vært nødvendig. Det viktigste er at en er villig til å sette Guds interesser på førsteplassen i sitt liv og bringe de offer som måtte være nødvendige for å kunne gjøre det. Det som har betydning, er ikke hva en person har eller ikke har, men hvor hans hjerte er. Er det først og fremst rettet mot Jehovas interesser, eller kommer hans personlige interesser først? Til Jehovas interesser hører også det å gjøre noe for andre, ettersom Guds Ord sier at vi bør ikke se «hver på sitt eget, men enhver også på andres beste», og «ikke [bare] være oss selv til behag», men «enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse». — Fil. 2: 4; Rom. 15: 1, 2.
12. Hvorfor bør vi verdsette den selvoppofrende handlemåte andre har fulgt i vår tid?
12 Er det noen som legger en slik selvoppofrende ånd for dagen i vår tid? Ja, det er det. Det finnes flere millioner mennesker som nå gleder seg over Bibelens sannheter og et kristent fellesskap i over 40 000 menigheter av Jehovas vitner over hele jorden, og alle disse høster gagn av de offer som Guds lojale tjenere brakte på et tidligere tidspunkt i vår tid. I slutten av det 19. århundre og i begynnelsen av det 20. århundre arbeidet mange selvoppofrende mennesker hardt for å lære andre Bibelens sannheter å kjenne og for å legge grunnlaget for Jehovas synlige organisasjon i vår tid, den organisasjon som nå tilveiebringer sannheten om Jehova og mange andre goder.
13. Hvilke offer bringer mange for å kunne tjene Jehova mer fullstendig?
13 Over hele jorden finnes det nå tusener av innvigde menn og kvinner som bringer usedvanlige offer for å kunne tjene Gud. Noen har bokstavelig talt ofret hjem og eiendeler, slik at de kan bruke all sin tid til å fremme Jehovas interesser, enten i misjonærarbeidet, i forskjellige Betel-hjem eller som reisende representanter som tjener menighetene. Andre bringer offer for å kunne være spesialpionerer, alminnelige pionerer eller hjelpepionerer og på den måten ha en større andel i å lære andre om Jehovas kommende, nye ordning.
14. Hvordan betrakter Jehova dem som på grunn av sine omstendigheter bare kan utføre en mer begrenset tjeneste for ham?
14 Ikke alle som er innvigd til Jehova, er imidlertid fri for forpliktelser i den utstrekning at de kan utføre heltidsarbeid. Mange må arbeide hardt under vanskelige økonomiske forhold for å forsørge sin familie, idet de forstår at hvis de ikke gjorde det, ville de være «verre enn en vantro». (1 Tim. 5: 8) Kristne foreldre må også påta seg de forpliktelser som følger med det å ha barn. De forstår at de må ofre noe av det som de kanskje foretrekker å gjøre, slik at de kan bruke tid til å oppdra sine barn «i Herrens tukt og formaning». (Ef. 6: 4) Det er også noen som på grunn av dårlig helse, alderdom eller andre omstendigheter kan gjøre svært lite i direkte tjeneste for Jehova. De er lik den fattige enken som bare var i stand til å «legge to skjerver», to mynter av svært liten verdi, i tempelkisten. (Luk. 21: 1—4) Men alle slike mennesker som gjør hva de kan for å hjelpe andre til å lære om Jehova, frambærer offer som behager ham. Han elsker dem for deres villighet til å utholde vanskelige forhold og likevel tjene ham i den utstrekning deres situasjon tillater. — Jak. 5: 11.
GRANSK DEG SELV
15. Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv?
15 Har du en selvoppofrende ånd? Eller har du en tilbøyelighet til å være nytelsessyk? Tjener du Jehova i så stor utstrekning som dine omstendigheter tillater? Hvorfor ikke granske deg selv for å se om ikke den kristne tjeneste du utfører for Gud, kan forbedres?
16. Hvordan kan vi ’kjøpe den beleilige tid’? (Les Romerne 10: 9, 10.)
16 Kunne du for eksempel bruke mer tid til personlig bibellesning? Hvis du har familie, drøfter du da regelmessig Bibelen sammen med den? Kunne du bruke mer av din fritid til å besøke folk i nabolaget for å fortelle dem om det «gode budskap»? Eller kunne du bruke mer tid til å hjelpe syke og eldre eller andre ved å vise dem godhet og kjærlighet og derved gjøre kristne gjerninger? Kanskje du kan sammenligne hvor mye tid du bruker til avkobling, for eksempel til å se på fjernsyn, med den tiden du bruker til å tjene Jehova på en eller annen måte. Er det likevekt i dette? — Ef. 5: 15.
17. Hvorfor er det viktig at foreldre tenker over hva de ber barna sine om å gjøre?
17 Er du en far eller en mor? Tenk over hvilket forhold du har til barna dine. Vær klar over at det beste tidspunkt for barn å begynne å lære å følge en selvoppofrende handlemåte er mens de er små. Gi barna dine noe nyttig å gjøre i huset. La dem forstå at livet ikke er bare lek, men at det også innbefatter arbeid, offer. Kanskje du selv som barn hadde dårlig med klær, lite avkobling og ikke nok god mat å spise. Du mener kanskje at barna dine ikke skal unnvære noe av det som du måtte unnvære. Men hvis du gir barna dine alt det de ønsker, kan det på den annen side komme til å koste dem livet. Det kan få dem til å tro at livet er lett, at alt er lett tilgjengelig, at det å gjøre Jehovas vilje er lett, og senere vil de kanskje være uvillige til å bringe offer for Jehovas skyld. Som dere voksne allerede vet, er livet ikke lett, alt kommer ikke lett, og det å gjøre Jehovas vilje er heller ikke nødvendigvis lett. Hjelp derfor barna dine til å få et likevektig syn på livet. Lær dem at selv om avkobling har sin tid, må en også ha tid til å arbeide, til å studere Bibelen, til å bringe offer. Tukt dine sønner og døtre til å følge en rimelig selvoppofrende handlemåte. Frukten av denne tukten kan meget godt bli en av de mest verdifulle ting de vil arve fra deg. (Ef. 6: 4; Heb. 12: 11) Og det beste du kan underbygge din veiledning med, er ditt eget gode eksempel.
18. Hvis vi ikke kan bruke mer av vår tid til å tjene Jehova, hva kan vi da likevel gjøre?
18 Enten du er gift eller enslig, kan det hende at en ærlig selvransakelse vil vise at du bruker så mye tid som du med rimelighet kan, for å tjene Rikets interesser. Men er det likevel noe annet du kan gjøre? Ja, det er det. Du kan arbeide for å gjøre deg selv til en bedre kristen; du kan lære å legge for dagen Guds ånds frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll», i stadig større utstrekning. (Gal. 5: 22, 23, NW) Du kan dessuten arbeide for å forbedre kvaliteten av din tjeneste for Gud.
19. Hvorfor bør vi framelske selvoppofrelsens ånd? (Les Hebreerne 6: 11; 1 Korintierne 15: 58.)
19 Hvor tilfredsstillende vil det ikke være for deg i framtiden, i Guds nye ordning, å se tilbake og vite at da det virkelig gjaldt i den presserende tiden vi nå lever i, satte du inn alle krefter og brakte de nødvendige offer og gjorde din del i tjenesten for Jehova! Ja, vær villig til å sette til side personlige interesser av hensyn til Jehovas interesser, idet du har for øye den belønning som ligger foran deg. Framelsk den ånd som salmisten la for dagen da han sa: «Med villig hjerte vil jeg ofre til deg; jeg vil prise ditt navn, [Jehova], fordi det er godt.» — Sl. 54: 8.
[Bilder på sidene 20 og 21]
Peter, Noah, Abraham og andre brakte offer for å tjene Jehova og ble velsignet av ham