Kjærlighet oppbygger den nye verdens samfunn

 1, 2. a) Hvorfor kan Jehovas kristne vitner med rette kalles den nye verdens samfunn? b) Hvilke kjensgjerninger og hvilke skriftsteder viser at det er kjærligheten som oppbygger den nye verdens samfunn?

JEHOVAS kristne vitner går under betegnelsen den nye verdens samfunn fordi de forkynner om Guds nye verden og oppfører seg slik det sømmer seg for ambassadører for den nye verden. Deres drivkraft er kjærligheten, et av den nye verdens prinsipper — kjærligheten til Jehova og til deres neste. Dette er så tydelig at avisene gang på gang bemerket det i sine oppsett om sammenkomstene «Det triumferende rike» som ble holdt i Nord-Amerika og Europa i 1955.

² Dette er akkurat som det bør være, for deres Leder, Jesus Kristus, la først og fremst vekt på kjærligheten. Ja, han sa at den skulle være kjennetegnet på hans sanne etterfølgere. «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Kjærligheten er «et fullkomment enhetens bånd» som binder den nye verdens samfunns medlemmer sammen og styrker dem og setter dem i stand til å gjøre samlet front mot hele verden og tilbakevise Satans angrep i form av forfølgelse og materialisme. «Bedre å være to enn en,» og «en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart». Det kjærligheten gjør for å oppbygge familiekretsen, det gjør den også for å oppbygge den nye verdens samfunn, og av de samme grunner. — Joh. 13: 34, 35; Kol. 3: 14, NW; Pred. 4: 9, 12.

Kjærligheten oppbygger på møtene

 3, 4. Hvordan stiller kjærligheten seg til det å komme sammen med Guds folk, og hva ansporer den oss derfor til?

³ Kjærligheten oppbygger den nye verdens samfunn fordi den trekker oss til de forskjellige møter og sammenkomster hvor innvigde kristne samles, og hvor vi får større lys over Guds Ord, åndelig styrke og oppmuntring til å fortsette å tjene Jehova. Ikke bare det, men kjærligheten får oss også til å betrakte alle slike møter som anledninger til å oppbygge andre. Kjærligheten får oss til å ønske å være tidlig ute og ta hjertelig imot våre brødre og velvillige fremmede. Kjærligheten får oss til å være levende interessert i det som blir sagt fra talerstolen, for når vi er oppmerksomme, oppbygger vi taleren. Kjærligheten vil også få oss til å føle trang til å være tilbake en liten stund etterat møtet er over, slik at vi kan fortelle hverandre opplevelser og oppmuntre eller på andre måter hjelpe en som kanskje er nedtrykt. Når vi gjør dette, oppbygger vi også oss selv, for det slår aldri feil at «den som lesker andre, han blir selv lesket». — Ordspr. 11: 25.

⁴ Kjærligheten vil også søke å oppbygge andre ved å delta så aktivt som mulig i slike møter. Vi skal ikke bare passe på at vi «ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk», men også på å «holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp» og «ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger», og på at vi ’oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som vi ser dagen nærme seg’. Som Paulus skrev til romerne: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan tildele dere en eller annen åndelig gave, forat dere kan bli styrket; eller snarere forat det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både deres og min.» — Heb. 10: 23—25; Rom. 1: 11, 12, NW.

 5. Hva må vi gjøre på forhånd hvis vi skal kunne oppbygge hverandre effektivt på møtene?

⁵ Kjærligheten til våre brødre vil også anspore oss til å forberede oss, slik at vi kan oppbygge våre brødre. Dette er noe vi gjør i særlig grad når vi er blitt tildelt en post på programmet, og derved lar vi vår framgang bli åpenbar for alle til deres oppbyggelse, slik vi har fått befaling om: «La alt skje til oppbyggelse! . . . så alle kan lære og alle formanes.» Det kan merkelig nok være fort gjort for tjenerne i menigheten å forsømme sine privilegier i denne henseende. De går så sterkt opp i å forberede seg til de møtene de selv leder, eller til sine egne poster på programmet, at de av og til forsømmer å forberede seg til møter som blir ledet av andre, og bidra sitt til å oppbygge de andre også der. Alle Ordets tjenere bør derfor ved alle møter gi akt på Paulus’ råd om «at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især». — 1 Kor. 14: 26, 31; Ef. 4: 15, 16.

Kjærligheten støtter opp om opplæringsprogrammet

 6, 7. a) Hvilke eksempler viser at vi er forpliktet til å delta i arbeidet med å hjelpe andre? b) Hvorfor har tjenerne spesielle forpliktelser i denne henseende, og hvordan bør de innfri dem?

⁶ Kjærligheten oppbygger videre den nye verdens samfunn fordi den får oss til å være med på opplæringen til tjenesten, enten ved å hjelpe eller ved å bli hjulpet. Ingen moden Ordets tjener har det for travelt til å delta i dette programmet, uansett hvilke plikter han har. Det er sikkert ingen av oss som har mer å gjøre enn Jesus Kristus hadde, men enda han var så opptatt, hadde han tid til å lære opp andre. «Han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham.» Og hvor mange plikter hadde ikke Paulus! Likevel lærte også han opp andre. Ja, «vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse! For Kristus levde heller ikke seg selv til behag.» Dette viser også at kjærlighet ikke er sentimentalitet. Et sentimentalt menneske nøyer seg med å være sin neste til behag, kanskje ved å lempe seg etter hans svakheter, men et kjærlig menneske er sin neste til behag «til hans gagn, til oppbyggelse». — Luk. 8: 1; Rom. 15: 1—3.

⁷ Ettersom menighetens utnevnte tjenere har større gaver og dermed større anledninger til å oppbygge sine brødre enn andre, fordres det også mest av dem: «Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves, og den som er meget overgitt, av ham skal dess mer fordres.» Dette er nettopp grunnen til at Jehova har sørget for å la spesielle tjenere innsette i menigheten, slik Paulus viser at det er: «Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme [og likeledes de andre får], inntil vi alle når fram til enhet i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som hører med til Kristi fylde.» Og hvordan skal denne opplæringen til tjenestegjerningen foregå? Jo, med glede og iver og i uselviskhet og ydmykhet. Peter sier: «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» — Luk. 12: 48; Ef. 4: 11—13, NW; 1 Pet. 5: 2, 3.

 8. For hvis skyld bør de som trenger hjelp, ta imot hjelp?

⁸ Hvis du på den annen side er blant dem som ikke er så flinke til å holde effektive prekener ved dørene eller på gjenbesøk, vil kjærligheten til Jehova, til velvillige mennesker og til din bror få deg til å ta imot hans tilbud om hjelp med glede, og derved oppbygge deg. Bare stolthet ville få deg til å avvise slik hjelp, og ingen bør være stolt nå i denne tiden, for det gjelder velvillige menneskers evige skjebne, og deres skjebne vil kanskje i enkelte tilfelle avhenge av hvor effektivt vi ’forkynner ordet’. Hvis det krever ydmykhet å ta imot et tilbud om hjelp, så husk at det også krever ydmykhet å tilby andre sin hjelp. Kjærligheten til Jehova, til de «fremmede» og til brødrene bør derfor få bevirke at hver eneste Ordets tjener i den nye verdens samfunn enten hjelper andre eller tar imot tilbud om hjelp, og at alle med glede ikler seg ydmykhet mot hverandre. — 1 Pet. 5: 5.

Kvinnenes privilegier i forbindelse med å oppbygge

 9, 10. a) Hvilke privilegier har søstrene med hensyn til å oppbygge andre, og hvordan kan de gjøre mest mulig ut av dem? b) Hva stilles det store krav til i forbindelse med de grenser Bibelen trekker opp for en kvinnes virksomhet, og hvilke eksempler viser dette?

⁹ Kristne kvinner har ikke så mange forskjellige muligheter til å oppbygge sine brødre som kristne menn har, men kjærlighet og himmelsk visdom vil få dem til å sette pris på de privilegier de har, og til å gjøre mest mulig ut av dem. Hvis søstrene i menigheten sørger for å være grundig forberedt, vil de kunne velge sine ord med omtanke og tillitsfullt komme med klare og konsise ’offentlige kunngjøringer’. Derved vil de også gjøre sitt til at så mange som mulig får anledning til å uttale seg til gjensidig oppbyggelse for alle de tilstedeværende. Dette gjelder også ved den teokratiske tjenesteskolen, hvor søstrene kunne delta aktivt i langt større utstrekning enn de vanligvis gjør. Og ved å bli dyktige i tjenesten på feltet vil de også kunne framføre interessante demonstrasjoner på hvordan man kan forkynne Rikets budskap mest mulig virkningsfullt ved dørene, og hvordan man kan imøtegå innvendinger, og da vil de også få interessante opplevelser å fortelle. På slike måter kan de spille en viktig rolle i arbeidet med å oppbygge brødrene, selv om de ikke har det privilegium å befale sine brødre hva de skal gjøre. For øvrig har alle modne søstre det privilegium å lære opp andre søstre.

¹⁰ Det samme prinsipp gjelder i andre henseender. Søstrene kan bidra meget til å oppbygge sine brødre ved ganske enkelt å være teokratiske, ved å legge for dagen «gudsfrykt med nøysomhet». Ved at de ydmykt og i oppriktighet handler i samsvar med det som blir sagt fra talerstolen, belyser og framhever de betydningen av en slik forkynnelse. Det som står vårt hjerte nærmest, er avgjort det å ære Jehovas navn og oppbygge våre brødre, og de grenser Bibelen trekker opp for en kvinnes virksomhet, hindrer henne ikke i å gjøre dette, men stiller store krav til hennes tålmodighet, taktfullhet og visdom. Vi legger således merke til at Debora, en salvet profetinne, ikke kommanderte Barak i en brysk tone, men talte i spørsmålsform da hun underrettet ham om Jehovas instrukser: «Har ikke Jehova, Israels Gud, befalt?» Og: «Er det ikke Jehova som har gått ut foran deg?» Det var som om hun bare minnet ham om det. Dette er også en fin måte å gå fram på for søstre i vår tid! Legg videre merke til at dronning Esters ønske om å frelse sitt folk ikke kunne ha blitt oppfylt bedre om hun hadde hatt anledning til å befale over sin mann, kong Ahasverus. Det er ikke tvil om at søstrene kan gjøre meget for å oppbygge den nye verdens samfunn uten å gå utenom grensene for sin teokratiske, relative frihet. Sannheten er at de ikke kan hjelpe til med å bygge opp uten at de holder seg innenfor disse grensene. — 1 Tim. 6: 6; Dom. 4: 6, 14, NW.

Andre måter kjærligheten oppbygger på

11. Hvilke forpliktelser har vi når noen forgår seg?

¹¹ Kjærligheten oppbygger også våre brødre fordi den gjør oss overbærende, barmhjertige og tålmodige. Hvis vi mangler kjærlighet, er vi nærtagende og snare til å straffe dem som forgår seg mot oss, men dette vil sannsynligvis bare gjøre dem svakere og kan ta motet fra dem så fullstendig at de kanskje til slutt taper det evige liv. Hvis vi derimot kjærlig tilgir vår bror, styrker vi ham og oppbygger ham og hjelper ham til å overvinne sin svakhet, og derved blir han «som en forskanset by, han holder stand som bommen for en borg». Uansett hva en bror måtte gjøre mot oss, må vi ikke bære nag til ham. Hvis vi ikke kan se gjennom fingre med forgåelsen og glemme den, må vi oppsøke ham i overensstemmelse med Jesu befaling i Matteus 18: 15—17. Hvis det viser seg at vi har støtt noen, må vi ikke slå saken fra oss bare fordi vi ikke nærer fiendtlige følelser overfor vedkommende. Nei, vi må ydmykt gå til den bror vi har støtt, og prøve å vinne ham tilbake. (Matt. 5: 23, 24) La oss derfor følge dette råd: «Ikle dere . . . de ømme egenskaper: medlidenhet, godhet, et ydmykt sinn, mildhet og tålmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til klagemål mot en annen. Som Jehova villig har tilgitt dere, må også dere tilgi.» Også da oppbygger vi oss selv, for de barmhjertige «skal finne barmhjertighet». — Ordspr. 18: 19, AT; Kol. 3: 12, 13, NW; Matt. 5: 7.

12. Hvilke bibelske forpliktelser får kjærligheten oss til å huske, slik at vi ikke kommer til å støte andre?

¹² Kjærligheten oppbygger videre den nye verdens samfunn fordi den gjør oss mer opptatt av andres ve og vel enn av våre egne «rettigheter». Kjærligheten er omtenksom og hensynsfull og påpasselig med ikke å støte andre. Den streber etter «det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse». Den river ikke ned Guds gjerning på grunn av personlige ønsker. Det var nettopp i denne forbindelse Paulus skrev: «Kjærligheten oppbygger.» Ja, «jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Ved at vi ’bærer hverandres byrder, oppfyller vi Kristi lov’ og oppbygger hverandre. — Rom. 14: 19, 20; 1 Kor. 8: 1; 10: 23, 24; Gal. 6: 2.

13. Hvordan kan materielle midler benyttes til å oppbygge?

¹³ Vi kan også oppbygge våre brødre ved å vise kjærlighet i materielle henseender, ved å ’ta oss av de hellige i deres trang og legge vinn på gjestfrihet’. Som den avholdte apostel Johannes så treffende sier: «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge [alene], men i gjerning og sannhet!» Og etter som det medfører utgifter å ha en Rikets sal, et sentralt forsamlingslokale for den lokale gruppe innen den nye verdens samfunn, og likeledes å drive den verdensomfattende virksomheten i forbindelse med å forkynne det gode budskap i 162 land, oppbygger kjærligheten også ved at den får oss til å komme med pekuniære bidrag og derved ære Jehova med gaver av vårt gods. — Rom. 12: 13; 1 Joh. 3: 17, 18; Ordspr. 3: 9.

14. Hvordan oppbygger kjærligheten også ved det den ikke gjør?

¹⁴ For øvrig oppbygger kjærligheten ved det den ikke gjør. Den ødelegger ikke organisasjonens enhet med avindssyke eller kappestrid. «Kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke.» Kjærligheten gjør heller ikke andre forlegne og frister dem ikke til å gjøre noe galt ved å forlede til upassende oppførsel. «Den gjør intet usømmelig.» Og ikke mister den besinnelsen. Kjærligheten «blir ikke bitter [opphisset, NW]». Den befatter seg heller ikke med noe så lavt som løgn, for «den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet». Ja, for å kunne oppbygge andre, må vi ikke bare elske og gjøre det som er rett, men også hate og unngå det som er galt. — 1 Kor. 13: 4—6.

Kjærligheten oppbygger de «fremmede»

15. Hva vil kjærligheten til de fremmede få oss til å gjøre, i hvilken utstrekning og under hvilke forhold?

¹⁵ Liksom kjærligheten oppbygger familiekretsen og den nye verdens samfunn, oppbygger den også de velvillige «fremmede». Kjærligheten får oss til å forstå deres hunger og tørst etter rettferdighet og ansporer oss til å gjøre noe i den anledning, til å jage og fiske etter dem ved å gå regelmessig fra hus til hus og ved å ta oppstilling på gatehjørner og anbefale budskapet om Riket, og den får oss til å gjøre dette både i godt vær og i dårlig vær. Den får oss til å forkynne både i gunstige tider og på steder hvor arbeidet er forbudt, ’i ugunstige tider’, og den gjør oss våken for å benytte alle tilfeldige anledninger til å avlegge vitnesbyrdet (dette er ikke forkynnelse «i utide») både hjemme, på vår verdslige arbeidsplass, når vi er ute og gjør innkjøp, og når vi er på reiser. Kjærligheten vil også gjøre oss utholdende og få oss til å arbeide fra morgen til kveld og aldri gå trett av å gjøre det som rett er. — 2 Tim. 4: 2, NW; Pred. 11: 6; 2 Tess. 3: 13.

16. Hva er vårt mål når vi forkynner for andre?

¹⁶ Hvis vi ønsker å oppbygge de «fremmede», må vi aldri tape vårt mål av syne. Det er viktig å bruke mange timer i tjenesten og levere litteratur, men dette er bare midler til å nå vårt mål, som er å hjelpe de fremmede til å bli med i den nye verdens samfunn og delta i opphøyelsen av Jehovas navn og vinne liv i den nye verden. Vi må etterligne Jesus i å ha virkelig interesse og omsorg for disse menneskene: «Da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» Selv om vi er aldri så dyktige til å svinge «åndens sverd» og kjøpe den beleilige tid i gunstige tider og i ugunstige tider, kommer ikke de velvillige fremmede til å bli oppbygd hvis vi ikke også i likhet med Jesus har ømhet for dem vi tjener. — Matt. 9: 36; 23: 37; Joh. 11: 35.

17. På hvilken måte vil kjærligheten få oss til å forkynne?

¹⁷ Kjærligheten vil gjøre våre presentasjoner ved dørene og på gjenbesøk oppriktige, vennlige og varme. Hvis vi ikke finner den velvillige fremmede hjemme første eller annen gang vi prøver å gjøre gjenbesøk hos ham, vil kjærligheten få oss til å prøve en tredje gang, ja, en fjerde gang om nødvendig. Husk: kjærligheten blir ikke motløs, for den utholder alt. Hvis vi interesserer oss for de fremmede og nærer kjærlighet til dem, vil vi ha større muligheter for å få opprettet hjemmebibelstudier hos dem.

18. Hvorfor er det så stor forskjell på det antall det ble holdt hjemmebibelstudier med, og det antall som ble døpt i 1955?

¹⁸ Vi holder altså regelmessig hjemmebibelstudier hos de velvillige fremmede. Betyr det at vi alltid når vårt mål med dem? Nei, på ingen måte! Selskapets årbok for 1956 viser at det ble holdt 337 456 hjemmebibelstudier hver måned i tjenesteåret 1955. Men bare omkring femteparten så mange lot seg døpe som et symbol på sin innvielse. Etter som vi ikke holder slike studier så lenge som fem år gjennomsnittlig, må det være slik at mange av dem ble innstilt. Hvorfor? Grunnen framgår av Jesu lignelse om såmannen: Noen av Satans «fugler» eller redskaper fjernet noe av såkornet, denne verdens torner, dens mas og bedragerske fornøyelser og rikdommer, kvalte sin del, og forfølgelsens hete gjorde sitt. For å motvirke disse ødeleggende krefter må vi holde ved med å legge for dagen oppriktig interesse for de «fremmedes» ve og vel. Vi må holde ved med å vise kjærlighet. — Luk. 8: 4—15.

Vedvarende kjærlighet oppbygger

19, 20. a) På hvilken oppbyggende måte vil kjærligheten få oss til å lede våre bibelstudier? b) Hvordan blir dette belyst av forholdet mellom Paulus og tessalonikerne?

¹⁹ La oss derfor aldri bli stive og mekaniske i vår måte å holde hjemmebibelstudier på, slik at de blir tørre, og slik at vi ikke engang legger merke til om de fremmede oppfatter poengene eller ikke. Hvis de ikke får tak i stoffet, kan de ikke bli oppbygd. Husk at han som bar frukt i lignelsen om såmannen, først og fremst forsto ordet. Og liksom såkorn trenger regelmessig solskinn og regn, så la også oss være regelmessige, punktlige og pålitelige og foregå med et godt eksempel. Ustadighet vitner ikke om stor kjærlighet og vil ikke framelske verdsettelse hos de velvillige fremmede. Vi kan ikke komme utenom at vi må vise de fremmede kjærlighet og være for dem som «et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land» hvis de skal bli sterke nok til å holde stand mot religiøs motstand, avvise verdens fristelser og holde seg oppe under de vanskeligheter de blir utsatt for fordi de slutter seg til den nye verdens samfunn. — Matt. 13: 19—23; Es. 32: 1, 2.

²⁰ Apostelen Paulus la en slik kjærlighet for dagen overfor dem han hadde gjort kjent med sannheten. Han husket på dem i sine bønner, og når han ikke kunne besøke dem, skrev han oppmuntrende brev til dem. (Nevner du dem du studerer med, i dine bønner?) Legg for eksempel merke til hvordan han ga uttrykk for sin kjærlighet til de tessalonikerne som var interessert i sannheten: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» Ikke før hadde disse tessalonikerne tatt imot sannheten og truffet sin beslutning om å holde fast ved den, før det oppsto en voldsom forfølgelse og Paulus måtte forlate dem. Han var så interessert i deres åndelige tilstand at han til slutt ikke kunne la være å sende Timoteus til dem (enda så godt Paulus trengte hans bistand) for å la ham undersøke hvordan det gikk med dem. Det gledet Paulus å høre at de var så standhaftige at det gikk frasagn om deres tro, og dette fordi han hadde vært med på å oppbygge dem med kjærlighet liksom en mor som varmer sine barn ved sitt bryst, og liksom en far som formaner sine barn. Der kan vi se! Hvis de velvillige fremmede skal bli oppbygd i den grad at de blir modne Ordets tjenere innen den nye verdens samfunn, må vi ikke bare forsyne dem med Rikets sannheter, men også gi dem av vårt eget liv [av våre egne sjeler, NW], vår kjærlighet. — 1 Tess. 2: 7, 8, 11.

21. Hvem blir altså oppbygd av kjærligheten? Hvorfor?

²¹ Ja, kjærligheten oppbygger i sannhet dem som tilhører en teokratisk familiekrets; dem som tilhører den nye verdens samfunn og de velvillige fremmede. Kjærligheten oppbygger fordi Gud er kjærlighet, fodi kjærligheten holder Guds bud, og fordi vi alle har behov for å vise og bli vist kjærlighet. Kjærligheten oppbygger fordi den får oss til å gi akt på andres gode egenskaper, deres behov og våre egne muligheter til å fylle disse behovene. Den oppbygger fordi den ansporer oss til handling og til å gi, uselvisk og gavmildt, og fordi den er mild, varm og øm. Og kjærligheten oppbygger fordi den ikke blir motløs, men er standhaftig og langmodig og tåler alt, håper alt og utholder alt. Og sist, men ikke minst: «Kjærligheten faller aldri bort.»