Gud korrigerer sitt folks oppfatning

JEHOVA er ufeilbarlig, og han er den store Lærer og Leder for sitt folk. (Sl. 143: 10) Hans folk kan derimot ta feil, og ikke på noe tidspunkt forstår de alt. Gud leder dem gradvis framover, slik at sannheten stadig blir klarere og de i høyere grad gjenspeiler Guds herlighet og blir forvandlet mer og mer til hans bilde. (2 Kor. 3: 18) De lærer ham bedre å kjenne. Deres åndelige behov blir fullt ut dekket. (Fil. 4: 19) Slike framskritt innebærer forandringer, en korrigering av deres oppfatning.

Noen kommer imidlertid med innvendinger mot slike forandringer i forståelsen av visse skriftsteder eller i framgangsmåter. Siden 1940-årene har Jehovas vitner for eksempel nektet å gi blod eller ta imot blodoverføringer, mens de før den tiden ikke inntok et slikt standpunkt. Siden 1962 har de forstått at de «foresatte øvrigheter» som blir nevnt i Romerne 13: 1, er de verdslige myndigheter, mens de inntil da, fra 1929 av, hadde en annen oppfatning. Det kunne også nevnes andre eksempler. Viser dette at Jehovas vitner ikke har sannheten? Reiser dette tvil om de grunnleggende prinsipper i deres lære?

Nei, det gjør det ikke. Jehovas vitner hevder ikke at de er ufeilbarlige. De blir lært av Gud. (Es. 54: 13) De kommer aldri til å vite alt, men de vil fortsette å tilegne seg mer av Guds uuttømmelige visdom, idet de vandrer i hans sannhet.

Den første menighet

Da Jesus var på jorden, sa han til sine disipler: «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå.» (Joh. 16: 12) Hvis han hadde fortalt dem alt på en gang, ville det ha blitt for mye for dem. Det ville ha vært umulig for dem å få tak i alt sammen og anvende det i sitt liv. Han ga dem derfor en gradvis opplæring.

La oss se litt på den første menighets historie, slik den er gjengitt i Apostlenes gjerninger. Da Jesus var sammen med apostlene kort tid før han for opp til himmelen, trodde de at han på det tidspunkt skulle opprette et rike på jorden for det kjødelige Israel. (Ap. gj. 1: 6) Men fra pinsedagen (33 e. Kr.) av lærte de noe annet. (Ap. gj. 2: 32—36; 3: 19—21; 1 Pet. 3: 18) En tid deretter ga Gud dem forståelse av enda et trekk ved hans ’hellige hemmelighet’, nemlig at han ville bringe hedninger eller ikke-jøder inn i den kristne menighet. (Ap. gj. 10: 34—48; Rom., kap. 11; Kol. 1: 25—27) Senere oppsto det et stridsspørsmål om hvorvidt de hedninger som hadde omvendt seg til kristendommen, skulle omskjæres. Dette stridsspørsmålet ble avgjort av det styrende råd. Ved denne anledning ble deres oppfatning korrigert, idet de gransket skriftene i lys av den senere tids utvikling. (Ap. gj., kap. 15) Apostlene klargjorde dessuten mange ting i sine brev, for eksempel Kristi annet nærvær og oppstandelsen (1 Kor., kap. 15; 1 Tess. 4: 13—17) og slike spørsmål som hadde med menighetsorganisasjonen å gjøre (brevene til Timoteus og Titus).

Svekket disse nye forståelser og korrigeringer menighetens stilling som «sannhetens støtte og grunnvoll»? Nei, det styrket den tvert imot, ettersom den ble ledet og brukt av Jehova Gud og Jesus Kristus. Noe som viser dette, er at Jehova velsignet den. Da avgjørelsen angående spørsmålet om omskjærelse ble gjort kjent for de forskjellige menighetene, ble «menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag». — 1 Tim. 3: 15; Ap. gj. 16: 4, 5.

Forståelsen korrigeres i vår tid

Det styrende råd for menigheten i dag følger den samme framgangsmåten som det styrende råd i den første kristne menighet, som ble ledet gradvis framover av Jehova, behandlet spørsmål etter hvert som Jehova lot forholdene utvikle seg, og gransket skriftene for å kunne veilede menigheten i samsvar med Jehovas ledelse. Spørsmålet om blodoverføring oppsto for eksempel særlig etter 1937, da den første blodbank ble opprettet i Chicago i Illinois i USA. Kristne vitner for Jehova som ble syke, ble stilt overfor spørsmålet om hvorvidt de skulle godta en behandling som innebar bruken av blod. Ville det være i harmoni med Guds Ord? Bibelen ble gransket under bønn, og det ble åpenbart hva som var Guds vilje i dette spørsmålet.

Hva Romerne 13: 1 angår, fikk en også den rette forståelse av dette skriftstedet ved å foreta en nøye gransking av den sammenheng det står i, og av andre skriftsteder som har tilknytning til det. En ble klar over at apostelen Paulus i Romerne, kapittel 12, først drøftet forskjellige ting innen menigheten, men at han fra vers 17 begynte å rette oppmerksomheten mot ting utenfor menigheten. Fra og med dette verset leder Paulus tankene inn på forholdet til de «foresatte øvrigheter», og det er tydelig at han snakker om denne verdens øvrigheter fra og med vers 1 til og med vers 7 i kapittel 13. Denne forståelsen førte ikke til noen forandring i Jehovas vitners forhold til Gud eller i deres holdning til de styrende i verden. De fortsatte nemlig å følge det prinsipp som Jesus Kristus hadde fastsatt: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 1) Men det førte til en korrigert oppfatning av betydningen av Romerne 13: 1.

’Dramatiske’ begivenheter i fortiden

En annen ting som noen undrer seg over, er den måten Jehovas vitner bruker profetiske forbilder på, idet de anvender dem på forhold og grupper eller klasser av mennesker i dag. Mange av dem som leser Bibelen, betrakter de beretninger den inneholder, bare som historie, men når de begynner å studere sammen med Jehovas vitner, får de en annen oppfatning etter hvert som de forstår at forskjellige beretninger i Bibelen er noe mer enn historie. Da for eksempel israelittene var samlet på Moabs sletter like før de skulle gå inn i det lovte land, begynte de å drive utukt med Moabs døtre i forbindelse med deres tilbedelse av Ba’al-Peor. Dette førte til at 24 000 av de over tre millioner israelitter som var samlet der, døde for Jehovas hånd. (4 Mos. 25: 1—9) Israelittenes situasjon før de skulle gå inn i det lovte land, er blitt sammenlignet med den situasjon Guds folk befinner seg i i dag på terskelen til Guds nye ordning, og tjener som en advarsel for dem nå. På grunn av den økte ondskap og umoral i verden i dag er faren i virkeligheten større enn den gang. Det har vist seg at en tilsvarende prosent av Jehovas vitner er blitt utstøtt av deres menigheter i de siste årene. Slike utstøtelser har holdt menighetene rene og er i samsvar med apostelens formaning om å fjerne de onde fra den kristne menighet. — 1 Kor. 5: 9—13; 2 Joh. 9—11.

Et spørsmål som ofte blir stilt, er om Jehova iverksatte denne ’dramatiske’ begivenhet for at den skulle tjene som en advarsel nå. Kan vi tenke oss at Gud ville forårsake at slike onde ting inntraff? Ville han selv stå bak dem? Nei. Den kristne disippelen Jakob sier: «Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.» (Jak. 1: 13) Hva Guds handlinger og anvendelsen av hans prinsipper angår, vet han hva han skal gjøre under visse omstendigheter. Han handler alltid i samsvar med sin hensikt og sine prinsipper til beste for sitt trofaste folk. Men han gjør ikke noe som kan forlede folk til å handle galt, og han tilrettelegger heller ikke omstendighetene slik at de kan føre dem ut i noe ondt. — Matt. 6: 13.

Når det gjelder israelittenes frafall i forbindelse med Ba’al-Peor, kunne Gud, selv om det ikke var han som foranlediget denne situasjonen, bruke denne historiske kjensgjerning som et advarende eksempel for de kristne, ettersom de i likhet med Israel i gammel tid blir stilt på en prøve og deres fiende, Satan Djevelen, bruker en lignende framgangsmåte overfor dem for å få dem til å falle. Gud advarer de kristne i «endens tid» om faren og om hva han vil gjøre med dem som forsøker å besmitte den kristne menighet. Apostelen Paulus henviser til det som skjedde på Moabs sletter, og til andre ting som inntraff i forbindelse med israelittene i gammel tid, og sier: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Kor. 10: 11) De tjente som advarende eksempler for de kristne som levde i avslutningen på den jødiske tingenes ordning, og det gjør de også for oss som lever nå.

Dette er i harmoni med apostelens ord: «Alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» — Rom. 15: 4.

Noen dramaer ble fullstendig tilrettelagt av Gud, for eksempel den gang han ga Abraham befaling om å ofre sin sønn Isak som et offer. På den måten viste han ved et forbilde hvordan han skulle ofre sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, som et gjenløsningsoffer for menneskeheten. Det var ikke noe galt i den befaling han ga Abraham, og han lot ikke Abraham gå så langt at han virkelig ofret sin sønn, men han skaffet til veie en vær i stedet. — 1 Mos. 22: 1—18; Gal. 3: 16; Joh. 3: 16.

I forbindelse med mange andre dramatiske begivenheter som Gud grep inn i i samsvar med sine prinsipper for å danne et profetisk drama til gagn for oss som lever i dag, ble ikke alle enkeltheter iverksatt av ham. Det er for eksempel ikke noe i Bibelen som viser at Gud forårsaket at No’omis mann, Elimelek, og hennes to sønner, Mahlon og Kiljon, døde. Han forårsaket heller ikke at den mannen som var den nærmeste løser, nektet å kjøpe Elimeleks eiendom. Men gjennom sin lov viste han hvilken handlemåte Rut, No’omi og Boas skulle følge, og på grunn av sin kjærlighet til Gud handlet de i samsvar med hans lov. Han kunne derfor sørge for at rekkefølgen av disse begivenhetene ble skrevet ned, for å danne et bilde av framtidige ting, slik det blir forklart i Vakttårnet for 15. juni 1972. — Rut, kap. 1, 4.

Noe som vil hjelpe oss til å forstå tingene bedre, er å huske at de mennesker som blir omtalt i Bibelen, var virkelige. De levde sitt liv sammen med sin familie og sine naboer; de hadde sine forhåpninger og ønsker akkurat som vi har i dag, og de hadde de samme problemer, ettersom synden virket i deres lemmer, og mange av dem kjempet trofast for å tjene Gud. Gud talte til dem gjennom sine profeter og sine lover og grep inn for å lønne de rettferdige og straffe de onde.

Noe lignende skjer i forbindelse med dem som tjener Gud i dag. Gud forandrer seg ikke fra den ene tidsperiode til den andre, slik at hans prinsipper og dommer er forskjellige til enhver tid. (Mal. 3: 6) Vi kan derfor lese om hva som hendte i det gamle Israel og de omkringliggende nasjoner og vite at deres situasjon var like virkelig som vår situasjon er i dag, og at Gud vil handle med oss i samsvar med de samme prinsipper som han handlet etter den gang. Når vi leser beretninger om hvordan Gud handlet med sitt folk i fortiden, blir vår oppfatning korrigert. Men det kan naturligvis undertiden være forskjellige ting som vi synes er vanskelige å forstå.

Viktig å ha tro og tålmodighet

Når det oppstår spørsmål, vil det være bra å snakke med de ansvarlige brødre i menigheten, de som er «eldste», og som har god forståelse. (Ap. gj. 20: 28; 1 Pet. 5: 1—4) Men hvis det for tiden er noe vi ikke fullt ut forstår, er vi da villige til å fortsette å gå framover med Guds organisasjon og godta Jehovas ledelse i forvissning om at han vil opplyse oss i sin tid?

Hvis en venn av oss sier eller gjør noe som vi ikke fullt ut forstår, vil vi da forlate ham? Hvor mye mer bør vi ikke vise tro på Gud og hans organisasjon! «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham,» sier Bibelen. (Heb. 11: 6) Vi som har fått kunnskap om sannheten, vet at budskapet om Guds rike ved Jesus Kristus og Kristi sonoffer for synder må bli forkynt som menneskehetens eneste håp. Hvem er det som utfører denne forkynnelsen? Hvem er det Gud velsigner med fred og åndelig velstand over hele jorden? Hva er det som skjer med mennesker som bekjemper Guds folks arbeid og organisasjon i dag? De forsøker å rive ned, men hvem bygger de opp? Hvis vi lar noe bli en anstøtsstein som får oss til å falle, og vender oss bort fra Gud og hans folk, hvor vil vi da vende oss for å få liv?

Da enkelte kom med innvendinger mot noe som Jesus sa, og som de ikke kunne forstå, spurte Jesus sine nærmeste disipler: «Volder dette eder anstøt?» Til sine apostler sa han: «Vil også I gå bort?» Og Simon Peter svarte: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» — Joh. 6: 61, 67—69.

Bibelen formaner oss til å være tålmodige. (Jak 5: 9—11) Bør vi ikke først og fremst være tålmodige overfor våre største venner, Jehova Gud og Jesus Kristus, inntil de åpenbarer grunnen for sine handlinger? Hvor uforstandig ville det ikke være å stille vår kunnskap og dømmekraft opp mot deres! Jehovas profet sa: «Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver?» — Es. 40: 13.

Og kan vi ikke også være tålmodige med den kristne menighet, som selv om den består av ufullkomne mennesker, følger Guds ledelse? Vi er glad og takknemlig for at noen er tålmodig med oss. Vi gjør vel i å etterligne Guds tålmodighet, for ved Kristus vil han bringe menigheten i en tilstand hvor den er uten plett og lyte. — 2 Pet. 3: 15; Ef. 5: 25—27; Åpb. 19: 7, 8.

Det eneste som vil føre til liv og lykke, er å følge Jehovas ledelse. La oss nå da vi står på terskelen til hans rettferdige, nye ordning, vise at vi er villige til å la ham korrigere vår oppfatning. Når vi gjør det, vil vi styrke og hjelpe hverandre til å holde stand mot Djevelen, slik at vi ikke blir ’dåret av Satan, for ikke er vi uvitende om hans tanker’. — 2 Kor. 2: 10, 11; Ef. 6: 11.