Hold tungen under kontroll
«Tal ikke så mange høye ord, la ikke frekke ord gå ut av eders munn! For en allvitende Gud er [Jehova], og av ham veies gjerninger.» — 1 Sam. 2: 3.
1. Hvor verdifull er tungen?
TUNGEN er et meget nyttig redskap, en stor gave fra Jehova Gud. Skulle så ikke mennesket bruke dette sitt fremste uttrykksmiddel til å bringe ære til Jehova og lovprise hans storhet? Bibelen omtaler mange trofaste tjenere for Gud som brukte sin tunge på en slik måte, og beretningene om disse er bevart, slik at vi kan lese dem og så følge disse menneskers eksempel og bruke vår tunge til å gi uttrykk for vår takknemlighet over Guds godhet.
2. a) Hvordan viser Jehova at han finner behag i de ord som blir sagt til ham og om ham? b) Spesielt hva er det som behager ham?
2 Finnes det vel en mer gledebringende lyd enn et lite barns første ord? Og etter hvert som barnet vokser og kan sette sammen ordene slik at det blir sammenheng i det det sier, blir foreldrene fylt av begeistring. Hvor mye større grunn er det ikke da til å tro at den himmelske Far gleder seg over å høre sine jordiske barn gi uttrykk for sin verdsettelse av livets gave, som de har fått av ham! De bønner som vi, hans barn, retter til ham, er som musikk i hans ører, for ved hjelp av dem forteller vi ham vårt hjertes innerste ønsker. Og det at vi snakker med andre om ham, vil føre til at vi blir belønnet: «Da talte de med hverandre de som frykter [Jehova], og [Jehova] lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter [Jehova] og tenker på hans navn.» (Mal. 3: 16) Tenk på det — de som tenker på Jehovas navn, vil bli oppskrevet i en «minnebok» som ikke kan ødelegges! Det er imidlertid nå få som bruker sin tunge til å opphøye Jehovas navn, ja, det er i virkeligheten svært få som kjenner dette navn. Hvis vi bærer dette navn og forkynner det, vil det gi oss beskyttelse, men hvis vi unnlater å gjøre det, vil det få skjebnesvangre følger for oss. «[Jehovas] navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige og blir berget.» — Ordspr. 18: 10.
3. Hva burde enhver ønske å gi uttrykk for? Vil det noen gang bli slik?
3 Enhver burde virkelig ønske å la sin Gud få vite hvor stor pris han setter på livet og de gleder han får del i, og vise sin verdsettelse av Jehovas kjærlighet og de verdifulle råd som Bibelen inneholder. Alle som i sin tid blir belønnet med evig liv, vil gi ære til universets Overherre og til Jesus, hans herlige Sønn. «Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.» «Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.» — Åpb. 5: 13; Sl. 47: 2.
4. a) På hvilken måte står den nåværende generasjon i en særstilling? b) Hvorfor er Bibelen av spesiell verdi i vår tid?
4 Menneskene står i vår tid i en særstilling. Hele Bibelen, hele Guds skrevne Ord, er blitt bevart, slik at de kan gjøre bruk av det som står der, og på den måten bli oppbygd. Dette Ord er nå tilgjengelig for praktisk talt alle mennesker på deres eget språk. Paulus, den mest produktive bibelskribenten i vår tidsregning, kommer inn på grunnen til dette når han sier: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Rom. 15: 4) Hvorfor er Bibelen av spesiell verdi for oss som lever nå? Den samme bibelskribenten sier at det som står der, er skrevet «til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». Det er nok så at Paulus skrev til de første menigheter i Roma og Korint, men han skrev også for vår tid, noe som framgår av den måten bibeloversetteren dr. Richard Weymouth gjengir hans ord på: «Det ble nedskrevet for å tjene til formaning for oss, som lever i verdens siste dager.» Og The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson, som inneholder en ord-for-ord-oversettelse til engelsk, sier: «Disse ting hendte dem forbilledlig og ble skrevet til formaning for oss, til hvem tidsaldrenes ende har kommet.» — 1 Kor. 10: 11.
5. Vis hvorfor «de siste tider» er av så stor betydning.
5 Vi har nå kommet fram til den tid i verdens historie da «tidsaldrenes ende har kommet», til den tid som Guds profeter så fram til. (Heb. 11: 10; Joh. 8: 56; Dan. 12: 8, 9) Det var denne tiden Jesus lærte oss å be om. Den tid har nå kommet da den gamle tingenes ordning skal vike plassen for den herlige, nye ordning, som Gud har i beredskap for rettferdselskende mennesker. Alle folk og nasjoner bør nå anerkjenne Jehova, som sier: «Hold opp og kjenn at jeg er Gud! Jeg er opphøyd iblant folkene.» (Sl. 46: 11; 2: 10—12; Luk. 11: 2) Den makt Satan, denne verdens fyrste eller hersker, har hatt over menneskene, vil snart bli brutt. Hvordan kan denne makt bli brutt? Kan menneskene ødelegge Djevelen, hvis innflytelse gjør seg gjeldende overalt? Nei, det er Gud som skal gå til krig mot sin gamle fiende. Ved hjelp av sin Sønn, Kongen Jesus Kristus, vil han fullbyrde dommen over ham og tilføye ham et fullstendig nederlag. — Joh. 12: 31; 14: 30.
6. a) Hvordan kan vi med hell kjempe mot Satan og hans onde åndemakter? b) Hvilket eksempel satte Jesus? c) Hvilke hjelpemidler er blitt skaffet til veie?
6 Menneskene er imidlertid i vår tid forpliktet til å utkjempe en kamp mot Djevelen og hans onde åndemakter. De vil ha framgang i denne kampen når de gjør bruk av de våpen som er blitt skaffet til veie for deres åndelige krigføring, for ’deres stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker’. (2 Kor. 10: 4) Jesus er vårt eksempel. Han var i stand til å motstå Djevelen ved å henvise til Guds skrevne Ord og si: «Det er skrevet.» (Luk. 4: 1—13) Han brukte ikke noe bokstavelig sverd, ingen kjødelige våpen. Han brukte sin tunge, som han hadde oppøvd på rette måte og hele tiden holdt under kontroll, til å jage fienden på flukt. Vi må handle på samme måte når vi forsvarer oss. Vi må stole på Guds Ord, «Åndens sverd». Vi har imidlertid også andre våpen som vi kan gjøre bruk av i kampen «mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet». Apostelen Paulus beskriver vår rustning og sier at vi må være omgjordet med sannhet, ikledd rettferdighetens brynje og ombundet på føttene med fredens evangelium, at vi må ha troens skjold, frelsens hjelm og åndens sverd, foruten bønn. I vår egen kraft ville vi ikke kunne holde stand i kampen mot ondskapens åndehær, men med de hjelpemidler som Gud har skaffet til veie for oss, vil vi kunne seire. — Ef. 6: 11—18.
7. Vis hvilken forbindelse det er mellom «Åndens sverd» og vår tunge.
7 Vi har således mulighet til å skaffe oss den nødvendige utrustning. Guds Ord, Bibelen, «er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd». Det at vi stadig gjør bruk av dette «sverd» i «troens gode strid», vil føre til at vi vil kunne ’gripe det evige liv’ og allerede nå bli beskyttet av Jehova. La oss derfor lære hvordan vi kan bruke dette «sverd», slik at vi ’alltid er rede til å forsvare oss for enhver som krever oss til regnskap for det håp som bor i oss, dog med saktmodighet og frykt [et mildt sinn og dyp respekt, NW] Det betyr at vi må bruke vår tunge, som vi på rette måte må holde under kontroll. — Heb. 4: 12; 1 Tim. 6: 12; 1 Pet. 3: 15; Sl. 31: 24.
8—10. a) Hvordan satte gjetergutten David et godt eksempel for oss? b) Finnes det noen unnskyldning for å miste selvbeherskelsen?
8 Den unge gjetergutten David hadde i sannhet kontroll over sitt legeme. Han hadde bare fem glatte steiner og en slynge, mens den nærmere 2,8 meter høye kjempen Goliat var iført en tung brynje og hadde et spyd hvis odd veide nesten sju kilo. Men til tross for at David måtte løpe, hadde han alt under kontroll. Med enestående dyktighet slynget han steinen, traff fienden og beseiret ham. Steinene var utvilsomt vakre der de lå i hans hyrdetaske, men de ville ha vært uten verdi hvis han ikke hadde visst hvordan han skulle bruke dem på en effektiv måte. På lignende måte vil ikke Bibelen ha noen verdi for oss hvis vi ikke vet hvordan vi skal bruke den. Vi må ikke bare ha den i vår bokhylle og betrakte den som en vakker bok, som en bok som er skrevet i et vakkert språk. Vi må gjøre oss kjent med de rettferdige prinsipper den inneholder, og leve i samsvar med dem. De må synke ned i vårt hjerte og sinn, slik at vi kan bruke dem når det blir nødvendig.
Kunnskapen må brukes
9 For at vi skal kunne holde tungen under kontroll, må vi ikke bare ha kunnskap. Vi må også bruke kunnskapen på rette måte, med «et mildt sinn og dyp respekt», slik det framgår av 1 Peter 3: 15 (NW), som ble sitert ovenfor. Bibelen viser at Guds tjenere til sine tider har fått i oppdrag å forkynne et budskap om fordømmelse fra Gud. Den viser også at de undertiden har mistet selvbeherskelsen, men når de har gjort det, har de fått lide for det. Medlemmene av menigheten i Filippi ble stilt på en hard prøve i forbindelse med de forhold som rådde der. Legg merke til hvilken veiledning de fikk med hensyn til det å bruke tungen på rette mate: «Gjør alt uten knurr og tvil [uten knurring og tretting, NW] for at I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden, idet I holder fram livets ord.» — Fil. 2: 14—16.
10 Jesus talte også til en «vanartet og vrang slekt», til de hårdnakkete og opprørske menneskene på hans tid, og hadde grunn til å bruke harde ord. Likevel sies det om ham: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» (Joh. 7: 46) Denne uttalelsen ville ikke passe på en som brukte sin tunge på en tankeløs og ufornuftig måte. Den ville passe på en som hadde sin tunge under kontroll, på en som veide sine ord, på en som hadde noe å si som det var innhold i, og som visste hvordan han skulle si det. Uttaler andre seg på den måten om det du har å si? Tenker du før du snakker? Et velkjent motto lyder nettopp: «Tenk før du snakker.»
11. a) Hva var det som fikk noen til å si: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann»? b) Hva var grunnen til at Jesus talte med slik frimodighet?
11 Hvem var det som beskrev Jesu ord på denne måten? Var det hans kjødelige slektninger eller hans naboer? Nei, det var noen menn som var blitt sendt av sted for å arrestere ham. Det var noen tjenere som var blitt sendt av de jødiske prester, som var vrede fordi Jesus ignorerte deres trusler og frimodig fortsatte å forkynne sin Fars ord. Det var da disse tjenerne vendte tomhendt tilbake og ble spurt: «Hvorfor har I ikke ført ham hit?», at de svarte: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» Den måten han underviste på, og de ord som gikk ut av hans munn, gjorde et slikt inntrykk på dem at de glemte sitt oppdrag. De ble så slått av forundring over innholdet av hans budskap og over at han så fullstendig hadde herredømme over sin tunge, at deres religiøse oppdragsgivere anklaget dem for å ha latt seg dåre og minnet dem om at ’ikke noen av rådsherrene trodde på ham, eller noen av fariseerne’. (Joh. 7: 45—48) Jesus var ikke noen fremragende orator, for han hadde ikke fått opplæring ved rabbinernes skoler. Likevel forteller Matteus at etter at Jesus hadde holdt sin bergpreken, «var folket slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde». — Matt. 7: 28, 29.
12, 13. a) Hva var grunnen til at Jesu tale var så effektiv? b) Hva satte han sin lit til?
12 Fariseerne ble irritert da de hørte Jesus bruke sin tunge slik som hans Far ønsket, men Jesu disipler gledet seg over å høre ham tale og ble rikelig velsignet. Jesus mistet aldri kontrollen over sin tunge. Selv da han opptent av vrede irettesatte de religiøse lederne, bevarte han selvbeherskelsen. Han var aldri vulgær og brukte aldri et skittent eller upassende språk. Aldri gikk noen råtten tale ut av hans munn. — Matt. 13: 15, 16; Joh. 8: 43—45; Matteus 23; Ef. 4: 26, 29.
13 Jesus talte ikke for å bli populær hos lederne. Han talte sannheten med frimodighet og satte på den måten et rett eksempel for sine disipler. Han hadde fullstendig kontroll over sin tunge og var forvisset om at hans Far ville støtte ham og hjelpe ham til å bruke tungen på rette måte, noe han viste da han sa: «Jeg [gjør intet] av meg selv, men taler dette således som min Fader har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg; han har ikke latt meg alene, fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag.» — Joh. 8: 28, 29; Ap. gj. 4: 31.
14—16. a) Hindrer vår ufullkommenhet oss i å holde vår tunge under kontroll? b) Har vi i virkeligheten noen unnskyldning for ikke å bestrebe oss på å holde vår tunge under kontroll?
14 Hvilket eksempel satte han ikke for oss! Vi gjør vel i å følge nøye i hans fotspor, slik at vi kan være forvisset om å oppnå Jehovas godkjennelse. Men du mener kanskje at det er for mye forlangt at vi i likhet med Jesus, som var et fullkomment menneske, skal holde tungen under kontroll, i betraktning av at Bibelen sier: «Jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» Ja, du mener kanskje at Gud ikke vil vente at syndige mennesker skal ha en slik fullkommen kontroll over sin tunge. Det er sant at vi kanskje ikke nå kan oppnå å få fullstendig kontroll over den, men vi må ikke lytte til Djevelen, som ønsker å bedra oss og få oss til å tro at det ikke nytter å forsøke, at vi like godt kan gi opp med en gang. Han vet at vi er ufullkomne, og han vil gjøre alt han kan for å få oss til å synde med våre lepper. Han visste at Jesus var fullkommen, men det fikk ham ikke til å avholde seg fra å friste Jesus. Jesus, som hadde forlatt sin stilling i himmelen og kommet ned til jorden for en gang for alle å bevise at Djevelens påstand var falsk, kunne ha hatt grunn til å fare opp og gi Djevelen et skarpt svar. Men gjorde han det? Nei. Han brukte de hellige skrifter og svarte rolig: «Det er skrevet,» og gjorde på den måten Djevelens forsøk på å overliste ham til intet. — Sl. 51: 7; Luk. 4: 1—13; 5 Mos. 8: 3; 6: 13, 16; 1 Pet. 2: 21.
15 Noen mener kanskje at de er for gamle til å forandre seg. Når en får vite at noe en har holdt på med i lang tid, er galt, vil det imidlertid være dåraktig å skyve fra seg det ansvar en dermed får, ved å si: «Jeg er for gammel til å forandre meg.» En er aldri for gammel til å forandre seg. Hvis en fortsetter å følge en handlemåte som er i strid med Guds Ord, Bibelen, vil en ikke behage Gud. Når en blir klar over at ens måte å tale på vekker Skaperens mishag, bør en derfor fatte en beslutning. Vil en se kjensgjerningene i øynene, selv om det vil bety en radikal forandring? Det å bringe sitt liv i samsvar med Bibelens rettferdige prinsipper er noe som krever initiativ, mot og ydmykhet, men de som gjør det, vil bli belønnet, ettersom Gud vil se med velbehag på dem. Det er absolutt nødvendig å foreta en slik forandring hvis en ønsker å få leve i Guds nye tingenes ordning.
16 Det at vi ikke er fullkomne, gjør at det er særlig viktig for oss å bestrebe oss på å holde vår tunge under kontroll, slik at vi ikke adlyder Djevelens befalinger, men bringer ære til Gud og til oss selv. Vi behøver ikke å være ’lærd i tale’ for å kunne ha et slikt bolverk mot Djevelens angrep. Paulus er et enestående eksempel på en som med hell kjempet mot det falne kjøds tilbøyelighet til å bli påvirket av den gamle tingenes ordning: «Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.» Og han brydde seg ikke om hva andre mennesker måtte tenke om den rettferdige handlemåte han var besluttet på å følge: «Liksom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet ble oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.» — 2 Kor. 11: 6; 1 Kor. 9: 26, 27; 1 Tess. 2: 4.
17. Hvordan viser Jesu ord, hva som vil ha innflytelse på vår tale?
17 Det er tydelig at tungen for å være en lydig tjener for et opplært sinn må tas til fange og holdes i trelldom, for å si det slik. Vår tunge viser hva som bor i vårt hjerte og sinn. Jesus visste dette, og han sa derfor til fariseerne: «Orme-yngel! hvorledes kan I tale godt, I som er onde? for hva hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd. Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» — Matt. 12: 34—37.
Hvordan en kan unngå å bli påvirket av omgivelsene
18, 19. Hva må i betraktning av de «vanskelige tider» vi lever i, og den tankeløse måte menneskene snakker på, både foreldre og barn gjøre?
18 En behøver bare å lytte til sin arbeidskamerat eller skolekamerat, gå i butikken, lese en avis eller et blad eller høre på radioen for å bli bombardert med ’unyttige ord’. Hvor en enn går, hører en skammelig tale, og populære bøker er fylt med et skittent språk. Ja, det blir stadig gjort forsøk på å forherlige dårlig tale og slibrig snakk. Det er så alminnelig at folk er blitt vant til det og lytter til det uten å bli ille berørt. Som Salomo sa: «Den onde akter på ondskaps leppe; løgneren lytter til ødeleggelses tunge.» — Ordspr. 17: 4.
19 Vi må imidlertid huske på at dette også er noe rettferdselskende mennesker må kjempe imot. De må nekte å gjøre felles sak med dem som forherliger skitten tale. De må fortsette å tale sunne ord. Vi opplever nå de «vanskelige tider» som apostelen Paulus talte om, da det er så nødvendig å bruke tungen til å prise Gud. (2 Tim. 3: 1) Hjemmet er i vår tid blitt besmittet med skammelig tale. Faren hører slik tale på arbeidsplassen, moren i klubben eller i butikken og barna ute blant sine lekekamerater. Uten at familiemedlemmene tenker over det, antar de snart den samme talemåte. Barn begynner ikke av seg selv å føre et vulgært språk, men hvis de ikke får den rette opplæring i hjemmet, vil de snart ta etter andre, og det rene «gatespråk» kan bli en del av deres vokabular. Foreldre bør derfor for sin egen skyld og med tanke på sine barns beste bestemme seg for å fjerne ting som ikke er oppbyggende, fra sitt sinn og fylle det med ting som er gode og gagnlige. Barnas tunge vil da komme til å tale om det som er godt, ettersom deres tanker vil komme fra et opplært sinn.
20. a) Hvor finner vi den veiledning vi trenger for å beskytte vårt sinn og vår tale? b) Hva bør vi fylle vårt sinn med?
20 Den aller beste veiledning får vi i Bibelen. I Filippenserne 4: 8 får vi for eksempel følgende råd: «Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Hvis vi følger dette rådet og den regelen Jesus framsatte (at det hjertet flyter over av, det taler munnen), slik at vi fyller vårt sinn med rette tanker, vil vår tunge komme til å tale i samsvar med rettferdige prinsipper. Det er bare ved å verne om sitt sinn at foreldre og barn kan unngå dårlig tale, som skriver seg fra sinnet. Rene tanker fører til ren tale; dårlige tanker fører til dårlig tale. For at vår tale skal kunne være ren, må vi beskytte vårt sinn mot all dårlig påvirkning.
21, 22. a) Hvordan kan vi tilegne oss den veiledning Bibelen inneholder? b) Kan den som er lat, vente å få et opplyst sinn?
21 Bibelen utgjør et forrådshus med alt som er sant, ære verdt, rettferdig, rent, elskelig og priselig, og enhver dyd. Vi må imidlertid lete etter disse ting. Det betyr ikke at vi, slik som enkelte tror, kan lukke øynene, åpne Bibelen på måfå og så finne det vi leter etter, ved å sette fingeren på et tilfeldig sted. ’Det er ikke på den måten den hellige ånd leder mennesker. Hvem setter seg vel ned og venter at han skal få sitt daglige brød på mirakuløs måte, eller hvem ønsker vel å få den føde han trenger, ved på intravenøs måte å bli tilført næring tre ganger om dagen? Mange mennesker sier at de «lever for å spise». De må imidlertid arbeide for å skaffe seg føde før de kan sette seg ned og spise. På lignende måte er åndelig føde, som Jesus sa var viktigere enn «brød alene», noe en må arbeide flittig for å skaffe seg, noe en må lete etter, før den kan «tygges» og «fordøyes». Dette framgår også av Salomos ord i Ordspråkene 2: 1—5: «Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikten og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå [Jehovas] frykt og finne kunnskap om Gud.»
22 En person som aldri arbeider for å skaffe seg det han trenger til livets opphold, men er tilfreds med å leve av almisser, kan ikke sette virkelig pris på det han får. Paulus minnet dem som tilhørte menigheten i Tessalonika, om at han ikke ventet at de skulle holde ham med mat, men at han arbeidet og strevde, for, som han sa, ikke å «være noen av eder til byrde; . . . for da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete». Det er derfor ikke noe latmannsarbeid å handle slik som de som bodde i Berøa, de som var av et «edlere sinn» og daglig gransket skriftene, men det er noe som bringer glede. — 2 Tess. 3: 8—10; Ap. gj. 17: 11.