«Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk»
1. Hvordan har det vist seg at de jøder som fremdeles holder Moseloven, ikke er «hans folk», det folk som folkeslagene blir oppfordret til å glede seg sammen med?
HVEM er «hans folk» som alle folkeslag blir oppfordret til å glede seg sammen med? (Rom. 15: 10) Det har ikke vist seg å være det jødiske folk. De kjødelige jøder som fremdeles forsøker å holde Moseloven, er blitt hatet og forfulgt i de 1900 årene som har gått siden år 70 e. Kr., det året det gamle Jerusalem ble ødelagt av romerske styrker under ledelse av hærføreren Titus. Merkelig nok har ikke engang de kjødelige jøder selv gledet seg med «hans folk», Jehovas folk. Det var den jødiske profeten Moses som sang disse ordene ved slutten av en inspirert sang i året 1473 f. Kr.: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk, for han skal hevne sine tjeneres blod, og han skal ta hevn over sine motstandere og visselig gjøre soning for sitt folks land.» — 5. Mos. 32: 43, NW.
2. Når begynte Jesu etterfølgere å bli ’fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike?
2 Da Paulus omkring år 56 e. Kr. brukte dette sitatet fra Moses’ skrifter, hadde Jesus forlengst dødd og var også blitt oppreist igjen og hadde steget opp til himmelen. Dette skjedde i år 33 e. Kr. Fra pinsen det året hadde derfor «hans folk», Jehovas folk, vært Jesu Kristi innviede, døpte, åndsavlede disipler. Noen år senere, omkring 60—61 e. Kr., skrev Paulus følgende til noen som tilhørte Jehovas «folk» i Kolossæ: «Med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike.» (Kol. 1: 12, 13) Denne overflyttingen begynte på den jødiske pinsedagen (6. sivan) i år 33, etter at Jesus hadde vendt tilbake til himmelen.
3. Hva ble de på vegne av Kongen da de ble overført til Guds elskede Sønns åndelige rike?
3 Det var på denne dagen den himmelske Far ved hjelp av sin herliggjorte kongelige Sønn, Jesus Kristus, utgjøt sin hellige ånd over disiplene, og først over de 120 som ventet i Jerusalem. Derved ble de fridd ut fra det verdslige mørkets makt og satt over i det åndelige rike som er underlagt Guds elskede Sønn, Jesus Kristus, «verdens lys». (Joh. 8: 12) Dette åndelige rike var blitt opprettet av Jehova Gud, og Jesus Kristus tjente i dette rike som en åndelig Konge og derved som Jehovas fremste tjener. I utøvelsen av sin tjeneste benytter han sine åndsavlede disipler på jorden som «utsendinger for Kristus». (2. Kor. 5: 20) Ifølge en engelsk oversettelse er de «ambassadører på vegne av Kristus». (English Revised Version) Slike «ambassadører» har selvfølgelig en viktig tjeneste å utføre som representanter for en regjering.
4. a) Hvem utgjør Guds «folk», som folkeslagene skal glede seg med? b) Hvorfor skal hedningefolkene prise Gud?
4 Alle de folkeslag som ikke består av åndelige israelitter, bør glede seg med disse ambassadører. Hva bør de glede seg over? Den kristne ambassadøren Paulus besvarer dette spørsmålet når han skriver til menigheten i Roma og sier: «Kristus ble en tjener for de omskårne [de kjødelige jøder] for å vise at det Gud har sagt, er sant, og for å stadfeste de løfter som var gitt til fedrene. Men de andre folk skal prise Gud for hans miskunn.» (Rom. 15: 8, 9a) Hva innebar Guds miskunn for «de andre folk»?
5. a) Hvori bestod Guds «miskunn» overfor de uomskårne hedninger? b) Når og i forbindelse med hvem begynte denne «miskunn» å bli vist, og hva fikk de derved adgang til?
5 Den gang i det første århundre bestod Guds «miskunn» i at Jehova Gud lot de uomskårne hedninger (eller andre folk) få del i de «løfter» han hadde gitt de omskårne jøders forfedre. For de uomskårne ikke-jøders vedkommende begynte dette å skje i året 36, da den romerske offiseren Kornelius og hans familie og venner i Cæsarea anerkjente apostelen Peters tjeneste og ble salvet med Guds hellige ånd og deretter døpt. (Apostlenes gjerninger, kapittel 10) Vi vet ikke hvorvidt Kornelius og hans familie forlot Cæsarea og reiste tilbake til Italia og sluttet seg til menigheten i Roma, som inn til da hadde bestått av omskårne jødiske troende og muligens noen som hadde «gått over til jødedommen». (Apg. 2: 1—10) Men fra den tiden av viste Gud «miskunn» overfor de troende, døpte hedninger ved å gi dem adgang til sin elskede Sønns åndelige «rike», til tross for at de var uomskårne.
6. a) Hva fikk andre folk høre med til som et utslag av Guds «miskunn» på Paulus’ tid? b) Hvorfor kan ikke de som på denne måten nyter godt av Guds «miskunn», samtidig tjenestegjøre i politiske embeter i denne verden?
6 De såkalte «andre folk» — både omskårne samaritaner, omskårne egyptere og uomskårne ikke-jøder — oppnådde således den gunst å få høre med til «Abrahams ætt», som er det middel hvorved alle slekter på jorden vil kunne velsigne seg. (1. Mos. 12: 3; 22: 15—18; Gal. 3: 3—29) De befinner seg nå i Guds elskede Sønns åndelige rike, men alle de av dem som bevarer sin troskap inntil døden her på jorden, vil bli oppreist til en plass i Guds himmelske rike. Der skal de herske med Kristus i 1000 år til velsignelse for alle slekter på jorden. (Åp. 20: 4—6) Mens de ennå er i kjødet her på jorden, har de en tjeneste å utføre som «ambassadører på vegne av Kristus», ja, de må være opptatt i den «Ordets tjeneste» som går ut på å forkynne om Jehovas rike ved Kristus. Derfor passer det ikke at de tjenestegjør i politiske embeter i denne verden, som er under Djevelens kontroll. — Apg. 6: 4.
OFFENTLIG BEKJENNELSE BLANT FOLKESLAGENE
7. Hvilket standpunkt tar disse «ambassadører» til denne verdens konflikter, og hvorfor fortsetter de å glede seg og oppfordre andre til å glede seg sammen med dem?
7 Rikets «ambassadører» forholder seg strengt nøytrale i verdslige konflikter. De vet at «hedningenes tid» (EN) eller «nasjonenes fastsatte tider» (NW) sluttet om høsten i året 1914, i løpet av den tredje måneden etter at første verdenskrig var brutt ut. (Luk. 21: 24) Da var fristen ute for hedningenasjonenes tid til å utøve verdensherredømme. Disse verdslige nasjoner, kristenhetens nasjoner innbefattet, nekter stivsinnet å erkjenne dette faktum. De motarbeider og forfølger derfor Jehovas kristne vitner, som bekjentgjør det. All denne forfølgelsen er helt i samsvar med Bibelens profetier. Men til tross for dette fortsetter ’ambassadørene’ for Guds opprettede rike å glede seg. De oppfordrer mennesker av alle folkeslag til å glede seg sammen med dem og slutte seg til dem i å kunngjøre det kongedømme som Gud har lagt på Jesu Kristi skulder.
8. a) Siden når er en ’stor skare’ av alle nasjonaliteter blitt ført sammen på Guds opprettede rikes side? b) Hva forstår de tydelig, og hva har de et sterkt ønske om?
8 Siden våren 1935 (mai) har en ’stor skare’ mennesker av alle nasjoner begynt å glede seg sammen med Jehovas åndssalvede folk, som er arvinger til hans himmelske rike. Glade mennesker som utgjør denne ’store skare’ av alle nasjonaliteter, er levende interessert i å bli jordiske undersåtter under Guds tusenårige rike ved Kristus. (Åp. 7: 9—17; 22: 17) De oppfatter klart hva som fant sted ved utløpet av hedningenes tid i 1914, nemlig at «herredømmet [kongedømmet, EN] over verden . . . tilfalt vår Herre [Jehova] og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet». (Åp. 11: 15) De forstår at de lever i den tiden da denne verdens dødsdømte politiske styreformer skal vike plassen for det tusenårige styre under Guds Messias eller Kristus. De har et sterkt ønske om å få overleve denne overgangsperioden og komme inn i den nye ordning på jorden under dette messianske rike uten å behøve å dø. Dette ville være en stor «miskunn» mot dem fra Jehova Guds side.
9. a) Hvilken innbydelse er mottatt av dem som utgjør den ’store skare’ av alle folk, og hvordan har de tilkjennegitt dette? b) Hvordan har de som mennesker som blir sammenlignet med sauer, gjort godt mot Kristi åndelige «brødre» nå i avslutningen på denne tingenes ordning?
9 Ja, det har også vært en usedvanlig stor «miskunn» fra Jehovas side at «dette gode budskap om riket» er blitt «forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene», og at det har nådd fram til dem. (Matt. 24: 14, NW) Siden våren 1935 har de som utgjør den ’store skare’, benyttet seg av Guds «miskunn» og tatt imot innbydelsen til å innvie seg til Jehova Gud gjennom Kristus, og de har latt seg døpe i vann som et symbol på sin innvielse. Jesu lignelse om sauene og geitene, som er gjengitt i Matteus 25: 31—46, viser at de må gjøre godt mot hans utvalgte, hans åndelige brødre, nå ved «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3, 31, NW) Dette innebærer blant annet at de må hjelpe Kristi åndelige «brødre» med å forkynne «evangeliet om riket» helt fram til den kommende store «trengsel» (EN), som det aldri tidligere har vært maken til. (Matt. 24: 14—22) Ved at de samarbeider med de gjenværende «ambassadører på vegne av Kristus», oppnår de en ny status.
10. Hvilken ny status har den ’store skare’ fått, og hvilken tjeneste har de utført sammen med dem som er «ambassadører på vegne av Kristus»?
10 Den ’store skare’, som sammenlignes med sauer, er samlet sammen ved Kristi høyre side, noe som betyr at de har hans godkjennelse. Disse menneskene virker nå i hans rikes hellige tjeneste som Kristi sendemenn av annen rang. De er blitt pålagt å utføre en tjeneste som består i å arbeide for en kongelig regjerings interesser, for «himmelriket». De viser sin takknemlighet overfor Jehova Gud ved den storartede tjeneste de yter sammen med Rikets «ambassadører» eller sendemenn av høyeste rang.
FOLKESLAGENES GLEDE FORUTSAGT
11. Hvem var det David sa han ville prise, og hvordan beskriver han ham?
11 Apostelen Paulus siterer salmisten kong David når han forteller at folkeslagene skal «prise Gud for hans miskunn». Paulus fortsetter på denne måten: «Slik det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant folkene og lovsynge ditt navn.» (Sal. 18: 50; 2. Sam. 22: 50; Rom. 15: 9b) Salmisten kom i sin avslutning med en inspirert beskrivelse av ham som hadde det navn som han ville lovsynge: «Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.» — 2. Sam. 22: 51, EN.
12. a) Hvordan var det Jesus ’priste Gud blant folkene’ da han var menneske på jorden? b) Hvor var den oppstandne Jesus da han sa til sine disipler hva de skulle gjøre som hans «ambassadører»?
12 Den større David, Jesus Kristus, var ikke særlig opptatt av å takke og prise Jehova Gud blant hedningefolkene mens han var her på jorden som et fullkomment menneske. Han forkynte i en viss utstrekning om Riket blant samaritanene og for en kanaaneisk kvinne som han hjalp ved å befri hennes datter for en demon. Hans forkynnelse ble også for en stor del utført i det som Jesaja 9: 1 (EN) kaller «hedningenes Galilea». Der slo han seg ned, og han benyttet Kapernaum ved Galilea-sjøen som utgangspunkt for sin forkynnelse om Riket. (Matt. 4: 12—15) Etter at han var blitt oppreist fra de døde, var det nettopp der oppe i «hedningenes Galilea» han sa til sine disipler hva de skulle gjøre som «ambassadører på vegne av Kristus»: «Gå derfor ut og gjør alle [mennesker av alle, NW] folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20.
13. a) På hvilken dag og hvordan ble de ventende disipler i Jerusalem innsatt som ambassadører? b) Hvor begynte de offentlig å prise Jehova blant folkeslagene?
13 Noen dager etter at den oppstandne Jesus gav sine døpte disipler dette oppdraget, kom pinsefestens dag i år 33. Om morgenen denne dagen sørget den herliggjorte Jesus for at Jehova Guds hellige ånd ble utgytt over omkring 120 disipler i Jerusalem. Deres forkynnelse den dagen førte til at omkring 3000 jøder og jødiske proselytter tok imot budskapet om Riket og ble døpt i vann. De fikk den hellige ånd og deltok senere i ambassadørgjerningen som stedfortredere for Kristus. Etter at det var brutt ut en forfølgelse i Jerusalem, begynte noen å prise Jehova blant samaritanene og senere også blant uomskårne hedninger av romersk nasjonalitet og andre nasjonaliteter. Mennesker av alle nasjonaliteter som fikk høre at Jehova ble lovprist og lovsunget blant dem, kunne nå påkalle hans navn gjennom Kristus og oppnå barmhjertighet og frelse.
14. Hva siterte apostelen Paulus deretter fra 5. Mosebok 32: 43, og hva måtte de som tilhørte Jehovas folk, gjøre i den forbindelse?
14 Apostelen Paulus siterer ytterligere fra profetiene til støtte for sitt utsagn: «Videre heter det: Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk.» (Rom. 15: 10; 5. Mos. 32: 43, NW) Men hvordan skulle mennesker av alle folkeslag kunne glede seg med Jehovas «folk» hvis de ikke fikk høre om ham? De som tilhørte «hans folk», måtte derfor forkynne hans messianske rike for dem. — Rom. 10: 13—15.
15. Hva må gjøres og av hvem for at folkene skal kunne følge oppfordringen i Salme 117: 1, som Paulus siterer?
15 Apostelen henviser til ytterligere bibelsk støtte ved å fortelle hva Jehova hadde uttalt gjennom sitt inspirerte talerør: «Og igjen: Lovsyng Herren, alle folk, pris ham, alle stammer.» (Rom. 15: 11; Sal. 117: 1) Ja, dette er lett å si. men hvordan kan alle nasjoner, folk og stammer gjøre dette uten at vi forteller dem om Jehova og forklarer hvorfor han fortjener å bli lovprist? Det er derfor nødvendig å utføre en internasjonal forkynnelse om hans rike ved Kristus. Dette er den ’tjeneste’ som er tildelt de gjenværende Rikets arvinger og den ’store skare’ som samarbeider med dem. — Åp. 7: 9—17.
16. Hvordan oppfylles det som står om «Isais rot», og som Paulus siterer fra Jesaja 11: 10?
16 Apostelen Paulus siterer også et fjerde vitnesbyrd til støtte for sitt utsagn: «Og Jesaja sier: Isais rotskudd [rot, NW] skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom. 15: 12; Jes. 11: 10) Isai fra Betlehem var far til David, som Gud utnevnte til å være konge over de 12 Israels stammer. David selv kunne ikke være en livgivende «rot» for sin kjødelige far. Den virkelige «Isais rot» måtte derfor være Jesus Kristus, som ble født i Betlehem i den kongelige Juda stamme, Isais egen stamme. Jesus skal bli en livgivende «rot» for sin jordiske forfader Isai ved å oppreise ham og hans sønn David fra de døde i løpet av sitt tusenårige styre. — Åp. 22: 16.
17. Hvem er da «Isais rot», som folkeslagene kan sette sitt håp til?
17 David opplevde å få «herske over folkene» etter at han underla seg de ikke-jødiske folkeslag som hadde fått bli tilbake i Det lovte land. Men David har nå vært død siden 1037 f. Kr., og folkeslagene kan ikke sette sitt håp til ham. Lykkeligvis kan de sette sitt håp til den større David som nå regjerer, nemlig Jesus Kristus, «Davids rot og ætling». (Åp. 22: 16, NW) Det kommer ikke til å være forgjeves at de setter sitt håp til ham, den motbilledlige David.
18. Hvem fra alle folkeslag har allerede satt sitt håp til denne lovte Hersker, og hvem hersker han allerede over?
18 Hundretusener av mennesker som tilhører den ’store skare’, som kommer ut av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål, har siden 1935 satt sitt håp til den Hersker som ikke kommer til å skuffe dem. De viser dette ved å lyde hans befaling om å forkynne «dette gode budskap om riket . . . på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». (Matt. 24: 14, NW) Det er også håp for alle de mennesker av folkeslagene som har dødd siden den dødbringende synden trengte inn blant menneskene, og dette håp er knyttet til den nå regjerende himmelske Konge, Jesus Kristus. Helt siden han ble innsatt på tronen ved slutten av hedningenes tid i 1914, har han hersket over troende mennesker av alle nasjoner som setter sitt håp til ham. Han skal komme til å herske over enda mange, mange flere etter å ha gjenoppvekt alle de gjenløste menneskene.
19. Har så troende mennesker av alle folkeslag grunn til å være fylt av håp etter hvert som tiden går? Og har de grunn til å glede seg?
19 Har så mennesker av alle folkeslag grunn til å glede seg sammen med Jehovas «folk», de åndelige israelitter? Ja, de har all god grunn til det! Etter å ha sitert fra profetiene avslutter Paulus med en meget passende, kjærlig velsignelse. Han sier: «Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft.» (Rom. 15: 13) En kan ikke nekte for at denne inspirerte bønnen blir oppfylt på alle Jehovas kristne vitner overalt på jorden. Oppfyllelsen av bibelske profetier viser at vårt strålende håp nærmer seg sin virkeliggjørelse. «Gled dere»!
«Den som viser innsikt i en sak, vil det gå vel, og lykkelig er den som stoler på Jehova.» — Ordspr. 16: 20, NW.
[Bilde på side 23]
Den romerske offiseren Kornelius og hans familie og venner i Cæsarea nøt godt av Peters tjeneste.