Guds herredømme — menneskehetens eneste håp

 1. Hva må vi si om det som menneskenes herredømme hittil har gitt menneskeheten, og hva må vi si om det å basere vårt framtidshåp på evolusjonsteorien?

HVA kan Guds herredømme gi menneskeheten som menneskenes herredømme ikke allerede har gitt den? Det som menneskenes herredømme har gitt menneskeheten fram til nå, har så visst ikke vært «guddommelig», noe vi ofte kaller det som er «ypperlig, glimrende, storartet». Hvis vi skal dømme etter det som skjer i denne verden, kan vi ikke vente at menneskenes herredømme skal gi oss noe bedre enn det det har gitt oss hittil. Dette er langt fra oppløftende å tenke på. Det er i virkeligheten nedslående. I løpet av alle de århundrer og årtusener som har gått, har menneskeheten vist at den eneste form for styre den kan gi oss, er et menneskelig herredømme. Ettersom menneskeheten er ufullkommen, har dette herredømmet vært ufullkomment. Den utbredte evolusjonsteorien gir oss ikke noen grunn til å håpe at menneskene ved plutselige, gagnlige «mutasjoner» skal utvikle seg til guder, hverken i vår generasjon eller i løpet av hundrevis av millioner av år framover i tiden. Vi kan ikke basere vårt håp om en utfrielse av all den nød og elendighet som nå er i verden, på menneskenes herredømme.

 2. a) Hvordan blir ordet «håp» definert, og hvordan må et håp være for at det skal kunne være felles for hele menneskeheten? b) Utgjør De forente nasjoner et håp for verden? Hvilket spørsmål ville oppstå dersom denne organisasjonen ble satt ut av funksjon?

² Praktisk talt hele menneskeverdenen er uten håp. Ordet «håp» er blitt definert som «forventning om at noe en ønsker, skal bli til virkelighet». Det kan også brukes om «en person eller ting som en knytter sin forventning til». Hver enkelt av oss har ting som vi håper på, og ting som vi frykter. Men ville det ikke være fint om det fantes et håp som kunne være felles for alle mennesker, uansett rase, hudfarge, nasjonalitet eller sosial stilling? Jo, det ville det virkelig være, for det ville ikke være et håp av selvisk, nasjonalistisk eller rasemessig karakter, men et håp som ville tilfredsstille hele menneskehetens ønsker og behov. De forente nasjoner, som er en organisasjon til fremme av internasjonal fred og sikkerhet, har nå vært i virksomhet i nesten 30 år, men den har ikke utgjort eller tilveiebrakt et slikt håp. Organisasjonens fiasko vil ikke kunne gjøres til suksess ved at flere land blir medlemmer av den. De forente nasjoner har vært det største menneskeheten har kunnet holde fram som en løsning på menneskenes problemer. Mange spør seg selv: Hvis De forente nasjoner med makt ble satt ut av funksjon, slik Folkeforbundet ble, hva ville da menneskeheten kunne tilby?

 3. Hva lengter alle de etter som har satt sitt håp til mennesker og er blitt skuffet?

³ Det er tydelig at menneskeheten er fullstendig rådløs. Stadig flere tenkende mennesker innrømmer åpent at menneskenes herredømme har kommet til kort. De forhåpninger som de har knyttet til mennesker, er blitt til skamme. Det sørgeligste er at de ikke har noen flere håp som de kan trøste seg selv eller andre med. Det eneste de nå har, er en sterk lengsel etter noe som de ikke riktig vet hva er. De har heller ikke noen idé om hvordan eller hvorfra dette «noe» skal komme eller kan ventes.

 4. Hvilken virkning har verdensforholdene hatt på noen mennesker, og hvem er de således ikke lik?

⁴ Men selv om forholdene i verden, som allerede er forferdelige og stadig blir verre, har gjort utallige menneskers håp til intet, har de samme forholdene gitt nytt håp til andre. Disse menneskene er ikke lik dem som drar ut på havet og blir overrasket av en storm, og som salmisten i gammel tid skrev følgende om: «De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom ble til intet.» — Sl. 107: 23—27.

 5. a) Hvilket godt råd som salmisten kom med, følger disse menneskene? b) Er det noe annet enn menneskenes herredømme vi kan se hen til?

⁵ Hvem er så disse uvanlige menneskene, hvis håp blir klarere og klarere etter hvert som forholdene i verden blir verre og verre? Hva er det de har, som andre ikke har? De følger salmistens vise råd: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» (Sl. 146: 3, 4) Denne skribenten rådet oss til ikke å knytte våre forventninger til menneskenes herredømme. De som i dag følger dette rådet, ser derfor hen til noe annet enn menneskenes herredømme. Men hva annet er det en kan se hen til? De som holder fast ved læren om menneskets utvikling, og de som er tilhengere av en materialistisk filosofi, sier at vi ikke har noe annet enn materielle ting, for eksempel mennesker, å vende oss til. Det er derfor deres situasjon er håpløs og til slutt vil bli helt fortvilt. Deres teorier er ikke bare lite tilfredsstillende, men også lite overbevisende, for de er ufornuftige og i strid med historiske kjensgjerninger. Men det finnes noe annet enn menneskenes herredømme som en kan se hen til. Hva er det? Det er Guds herredømme! Det er det mennesker som i vår tid har et strålende håp, ser hen til!

Det vi bør basere vårt håp på

 6. Hvem blir vi oppfordret til å sette vårt håp til i Salme 146: 5—10?

⁶ Salmisten gjør oss oppmerksom på dette. Han sier videre, idet han taler ut fra egne erfaringer og iakttagelser: «Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til [Jehova], hans Gud, som gjorde himmel og jord, havet og alt hva i dem er, som er trofast til evig tid, som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. [Jehova] løser de bundne, [Jehova] åpner de blindes øyne, [Jehova] oppreiser de nedbøyde, [Jehova] elsker de rettferdige, [Jehova] bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket. [Jehova] skal være konge evinnelig.» — Sl. 146: 5—10.

 7. Hvem er det i vår tid som trenger denne guddommelige Hersker, og hva kan sies om denne Herskers navn?

⁷ Er du på grunn av menneskenes herredømme og dets feil og mangler blitt en av dem som omtales her? Er du en av de «undertrykte» eller «hungrige»? Er du en av de «bundne», ’blinde’ eller «nedbøyde»? Er du en ’fremmed’, en ’farløs’ eller en ’enke’? Da bør du se hen til den konge som salmisten omtalte og navnga. Hans herredømme er et guddommelig herredømme, for denne herskeren er Gud. Han er ikke en navnløs Gud, hvis identitet har gått tapt blant alle de hundrevis av millioner av guder som blir tilbedt i India og i resten av verden. Han er en Gud som ikke har fått sitt navn av mennesker, men som har gitt seg selv sitt navn, et navn som ingen annen gud i himmelen eller på jorden har. Salmisten nevner under inspirasjon Guds navn sju ganger i de versene vi siterte. Det er Jehova.

 8. a) Hvem må en sette sitt håp til for å bli lykkelig, og hva blir han kalt i Romerne 15: 13? b) Hva lot han bli nedskrevet for at alle slags mennesker skulle kunne ha et slikt håp?

⁸ Fordomsfulle mennesker og slike som sitter inne med feilaktige opplysninger, vil kanskje fraråde deg å ha noe med denne Gud, Jehova, å gjøre. Men du vil kunne oppnå lykke, til og med i denne mørke tiden, hvis du setter ditt håp til ham. Salmisten sa: «Salig [lykkelig, NW] er den . . . hvis håp står til [Jehova], hans Gud.» (Sl. 146: 5) En mann som for 1900 år siden satte sitt håp til Jehova, kalte ham «håpets Gud» eller «den Gud som gir håp». (Rom. 15: 13) Han er den eneste som kan gi oss et håp som kan være felles for alle mennesker, for han er menneskeslektens Skaper. Det er ham alene hele menneskeheten må sette sitt håp til. Hans herredømme er hele menneskehetens håp. Hvis ikke han hadde dette herredømme, ville ikke menneskeheten ha noe håp. For at mennesker av alle raser, stammer, nasjoner og språkgrupper skulle ha et slikt sikkert håp, lot han sin hellige, inspirerte Bok, Bibelen, bli nedskrevet. Ved hjelp av denne enestående boken, som ble skrevet i Guds navn, kan du lære alt om dette sikre håpet.

 9. a) Hva slags håp har Gud gitt menneskeheten? b) Hvilken bønn blir framsagt i Romerne 15: 13 for dem som har del i dette håpet?

⁹ Jehova Gud så for lang tid siden at menneskeheten trengte et håp, og han ga den et håp. Det håpet han gir oss, har makt til å holde oss oppe i de vanskeligste tider og bevare oss helt til håpet blir virkeliggjort. Det er grunnen til at det for 1900 år siden ble skrevet følgende til dem som hadde fått del i dette håpet: «For i håpet er vi frelst; men et håp som ses, er ikke noe håp; hvorfor skulle en håpe det som han ser? Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.» (Rom. 8: 24, 25) Dette gudgitte håpet burde fylle oss med glede og gjøre oss rolige midt i en urolig verden. Det burde tilskynde oss til å dele det med andre som er i en fortvilt situasjon. Det er derfor følgende bønn ble framsagt til gagn for dem som har del i dette håpet: «Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!» — Rom. 15: 13.

10. Hvem kommer Gud om kort tid til å knuse under føttene til dem som har del i dette håpet, og hva vil det føre til i himmelen og på jorden?

¹⁰ Vi må nære dette håpet midt i en verden som i stadig større utstrekning hengir seg til det som er ondt, og som er under usynlig påvirkning av «denne verdens gud», Satan Djevelen. Men det vil snart finne sted en utfrielse av denne onde tilstand. Det var derfor den inspirerte skribenten skrev følgende til dem som hadde del i dette guddommelige håpet i det første århundre av vår tidsregning: «Jeg skulle ønske at dere var vise i det som godt er, men enfoldige når det gjelder det onde. Fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter!» (Rom. 16: 19, 20, UO) Det gamle hebraiske ordet «satan» betyr «motstander; fiende» og sikter her til Guds største motstander, han som begynte motstanden mot Gud, og som prøver å få alle andre skapninger i himmelen og på jorden til å motarbeide Gud og hans gode hensikter. Gud er mektigere enn denne Satan. Han kommer til å knuse Satan, men det er under føttene til dem som har fått del i dette håpet, at Satan kommer til å ligge knust. Denne uttrykksmåten får oss til å tenke på Satan som noe som kan knuses under en fot — ikke en skorpion, men en slange. Det at Satan blir knust, vil føre til universell fred!

11. Hvilken beretning i 1 Mosebok hentydet skribenten til, og hvem talte Gud i virkeligheten til der?

¹¹ Men hvordan kan vi vite at Satan vil bli knust som om han var en slange? Fordi han som skrev dette brevet til dem i Roma som var fulle av håp, baserte sin billedlige tale på noe som står i den første boken i Bibelen, 1 Mosebok. I sitt brev henviser han en rekke ganger til 1 Mosebok. (Rom. 4: 3, 9, 11, 17, 18, 22; 9: 7, 9, 12) Og her hentydet skribenten til 1 Mosebok 3: 14, 15, hvor det ser ut som om Gud taler til en slange på marken, mens han i virkeligheten taler til sin store Motstander, som brukte slangen. Vi leser der: «Da sa Gud [Jehova] til slangen: Fordi du gjorde dette, så skal du være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» Over 4000 år senere taler skribenten, den kristne apostelen Paulus, om denne første stråle av håp.

12. a) Hvor lenge er det siden dødsdommen ble avsagt over Satan? b) Hva er grunnen til at vi alle er døende, og til at jorden blir ødelagt?

¹² Vi som lever nå, befinner oss over 1900 år nærmere oppfyllelsen av Jehova Guds løfte om å knuse den virkelige Slange, Satan Djevelen, under føttene til den Ætt hvis hæl Satan knuste til døden, og også under føttene til Ættens trofaste etterfølgere. Dette betyr at det nå er snart 6000 år siden Gud i billedlige vendinger uttalte dommen over den første Motstander, Satan, fordi han vendte den første mann og den første kvinne, som vi alle er etterkommere av, bort fra Jehova Gud. Fordi de to første mennesker sluttet seg til Satan i hans motstand mot Gud, førte de døden over hele menneskeslekten. Våre første foreldre ble drevet ut av gledens paradis, Edens hage, hvor de var blitt skapt i fullkommenhet. Derved ble også vi utestengt fra dette paradisiske hjemmet. (1 Mos. 2: 7 til 3: 24) Er det da noe rart at vi alle er døende, trass i de framskritt legevitenskapen har gjort i vår tid? Og er det noe rart at jorden blir så forurenset og ødelagt at den er lite egnet som bolig for menneskene, trass i alle de forbedrede jordbruksmetoder som er tatt i bruk?

Han under hvis føtter knusingen skjer

13. Hvem er den eneste som er blitt født på jorden, som har unngått den fordømmelse som skyldes Adam og Eva, og hvordan gikk det til?

¹³ Ingen av oss har kunnet unngå å arve de virkninger som døden har på det menneskelige legeme. Dette skyldes at vi alle er etterkommere av den første mann og den første kvinne, som gjorde seg til motstandere av Gud og vendte seg bort fra hans herredømme i et jordisk, paradisisk hjem. De valgte i stedet herredømmet til Guds Motstander, Satan Djevelen. (Rom. 5: 12) Det er bare ett menneske som ikke har arvet dødens fordømmelse fra våre første, syndige foreldre, Adam og Eva. Det var den mannen som ble kalt Jesus Kristus. Hvordan kunne dette, som fra et menneskelig synspunkt ville være umulig, gå til? Jo, ved at Jesus ikke hadde en jordisk far eller livgiver. Eggcellen i hans jordiske mors, Marias, kropp ble ikke befruktet av en jordisk ektemann. Det var den allmektige Gud i himmelen som førte liv inn i Marias eggcelle og fikk den til å utvikle seg til en fullkommen menneskeskapning. Det var ikke et nytt liv den Allmektige førte inn i denne menneskelige eggcellen. Nei, han overførte livskraften til sin himmelske Sønn, som var kjent som Ordet, til denne jomfruens eggcelle og lot den begynne å utvikle seg.

14. a) Hvem gjorde Maria kjent med den mirakuløse fødsel som skulle finne sted? b) Hvilket vitnesbyrd har vi om at Jesus ble født syndfri?

¹⁴ Gjennom sin engel Gabriel gjorde Gud først den jødiske jomfruen Maria kjent med dette miraklet og sa at hun skulle gi sitt barn, som skulle bli en gutt, navnet Jesus. (Luk. 1: 26—38) Den mannen som Maria senere giftet seg med, var således ikke hennes sønns, Jesu, virkelige far. (Matt. 1: 18—25) På denne måten ble Jesus, som Bibelen sier, født «ren, skilt fra syndere,. (Heb. 7: 26) Som voksen mann kunne han si til noen jøder som kritiserte ham: «Hvem av dere kan finne meg skyldig i en synd?» — Joh. 8: 46, UO.

15. a) Hvorfor gjorde Satan i første rekke Jesus til sitt angrepsmål? b) Hva slags frykt ga Jesus ikke etter for, og hva slags død døde han derfor?

¹⁵ Guds store Motstander, Satan Djevelen, gjorde denne Jesus Kristus til sitt angrepsmål. Hvorfor? Fordi han forsto at denne Guds Sønn var den som Gud i første rekke ville bruke til å knuse slangens hode eller «knuse Satan». Som det ble forutsagt i 1 Mosebok 3: 15, hersket det fiendskap mellom Satan og denne lovte Ætt, Jesus Kristus. Satan var fast besluttet på å knuse Ættens hæl. Men han oppdaget at han ikke kunne skremme Jesus til å bli hans slave ved å komme med trusler om en voldsom død. Jesus ga ikke etter av frykt for å lide døden for Satans jordiske tjeneres hånd. Han holdt fast ved sin fiendtlige holdning til Satan, Slangen, og hans tjenere eller «ætt». Jesus fryktet bare Jehova Gud. Han inngikk derfor ikke noe kompromiss med Satan, Slangen, og prøvde ikke å unngå den voldsomme død som den store Slanges «ætt» ville føre over ham. Satan kunne ikke engang få Jesus til å vike tilbake fra å dø i likhet med en forherdet forbryter på en henrettelsespel. Jesus ble henrettet på grunnlag av falske anklager. Han døde med en ren samvittighet. Han døde en offerdød til gagn for mennesker av kjøtt og blod som var i trelldom under Satan Djevelen.

16. På hvilken måte motarbeidet Satan seg selv ved at han forårsaket at Jesus ble henrettet på grunnlag av falske anklager, slik det framgår av Hebreerne 2: 14, 15?

¹⁶ I og med at Satan, den store Slange, fikk Jesus henrettet på grunnlag av falske anklager, motarbeidet han bare seg selv. Han tilveiebrakte derved den viktigste grunnen til at han må bli tilintetgjort. Det er dette som blir vist i følgende inspirerte ord, som ble skrevet om Jesus som et menneske av kjøtt og blod: «Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.» — Heb. 2: 14, 15.

17. a) Hvordan sluttet ikke Gud å bruke sin fremste tjener da denne ble drept? b) Hvordan ble Jesus da gjort langt mektigere enn den store Slange, Satan?

¹⁷ Ved at Jesus Kristus døde som et uskyldig menneske, viste han at han var en kompromissløs fiende av Satan, den store Slange, like til døden. Han herliggjorde også sin himmelske Fars, Jehova Guds, herredømme og viste at Han er den som alle skapninger i himmelen og på jorden, fra den høyeste og til den ringeste, bør være fullstendig underlagt. Ville den Allmektige, den høyeste Gud, la sin trofaste Sønn fortsette å være i dødens lenker og unnlate å bruke ham mer? Ikke ifølge det Jehova Gud forutsa da han talte til slangen i Edens hage. Han forutsa at «kvinnens» Ætt bare skulle få sin hæl knust. Det var noe helt annet enn å få hodet knust. Den allmektige Gud leget derfor såret ved å oppreise Jesus Kristus fra de døde på den tredje dag, den 16. nisan i år 33 e. Kr. Gud erkjente at hans Sønn, Jesus Kristus, hadde ofret sitt fullkomne menneskeliv som et syndoffer til gagn for hele menneskeheten. Han oppreiste ham derfor ikke til liv igjen som et fullkomment menneske av kjøtt og blod. Nei, Gud tok ham tilbake til himmelen, hvorfra hans førmenneskelige liv var blitt overført til den jødiske jomfruens morsliv. Gud gjorde dette ved å oppreise sin Sønn, Jesus Kristus, som en herlig åndeskapning og ikle ham udødelighet og «guddommelig natur». (1 Pet. 3: 18; 1 Kor. 15: 42—54; 2 Pet. 1: 4) Denne oppstandelsen gjorde den herliggjorte Jesus Kristus langt mektigere enn den store Slange, Satan. Den førte til at han ble satt i en slik maktstilling at han kan ’gjøre til intet den som har dødens velde, det er djevelen’. — Heb. 2: 14.

Utfrielse!

18. a) Hva kan ifølge Hebreerne 2: 15 hele menneskeheten vente seg i betraktning av at den lovte Ætts hæl er blitt leget? b) Hva slags trelldom har det ikke lykkes menneskelige herskere å utfri menneskeheten av?

¹⁸ Hva kan så hele menneskeheten vente seg i betraktning av at Guds lovte Ætt ble leget etter at den store Slange, Satan Djevelen, hadde knust dens hæl? Kan den vente seg noe den har ønsket i tusenvis av år? Ja, den kan vente å få erfare en utfrielse! Den kan vente å bli utfridd av den trelldom den befinner seg i! Hensikten med at den lovte Ætt smakte døden som et menneske av kjøtt og blod, var ikke bare å fjerne Djevelen, som truet menneskene med døden hvis de ikke ville bli hans slaver, men også å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». (Heb. 2: 15) Enkelte politiske herskere på jorden har utfridd slavene i sitt land av trelldommen under menneskelige slave-eiere, men ingen av dem har klart å utfri sitt eget folk eller hele menneskeheten av den trelldom menneskene befinner seg i under den store Slange, Satan Djevelen. Vi bør ikke spotte denne tanken og si at det ikke finnes noen djevel, og at Djevelen bare er en mytisk skikkelse. Den 6000 år gamle Djevelen er smart nok til å få verdsligvise mennesker til å tro at han ikke eksisterer!

19. Hvorfor er ikke hele menneskeheten blitt utfridd fram til nå, men hva viser at dette snart vil skje?

¹⁹ Mange vil sannsynligvis si: ’Hvis det virkelig finnes en djevel, og hvis Jesus Kristus døde for 1900 år siden for å utfri oss av trelldommen under denne djevelen, hva er så grunnen til at menneskeheten ikke har sett noe til denne utfrielsen! Hva er grunnen til at menneskeheten i vår tid ikke føler at den er blitt utfridd, men i stedet er i trelldom under en tingenes ordning hvor forholdene blir verre for hvert år som går?’ Grunnen er, som Bibelen viser, at tiden ennå ikke har vært inne til at Guds lovte Ætt skulle ’knuse Slangens hode’ eller «gjøre til intet» Satan Djevelen. Men denne ønskverdige tiden er nå meget nær. Når den kristne apostelen Paulus i det første århundre kunne skrive til andre kristne i Roma at «fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter», må denne begivenheten være meget nær forestående nå, 1900 år senere. (Rom. 16: 20, UO) Det er ikke bare det at det har gått svært lang tid, som viser dette, men også det at folkene siden 1914 e. Kr. har vært «knuget av angst». (Luk. 21: 25, UO) Det er grunnen til at forventningene stiger blant dem som har det gudgitte håp.

20. a) Hva gjorde det nødvendig at det gikk en viss tid? b) Hvilket valg må nå hver og en treffe, ettersom tiden snart er utløpt?

²⁰ Før de milliarder av mennesker som fortsatt setter sin lit til menneskenes herredømme, vil la seg overbevise, må de få tilstrekkelig tid til å bevise at menneskenes herredømme (ifølge det de selv hevder) er løsningen, og at de ved det kan finne en utvei og utfri hele menneskeheten. Den tid de har fått til å gjøre dette, er ennå ikke utløpt. I betraktning av at tiden snart vil utløpe, må menneskene nå velge hva de vil ha, menneskenes herredømme nå og for alltid eller Guds utnevnte Befrier. Når tiden er utløpt, vil hver enkelt få lønn etter det valg han har truffet. Den guddommelige Hersker vil bare utfri dem som har satt sitt håp til den himmelske Befrier som Gud har utnevnt. Før den tiden kommer, vil den lovte Ætt, Jesus Kristus, ikke iverksette denne utfrielse, som mennesker i så lang tid har håpet på.

21, 22. a) Hva viste Jesus om tiden for Rikets opprettelse da han var et menneske på jorden, og hvorfor ble han døpt da han var 30 år gammel? b) Hvilken handlemåte prøvde Satan å friste Jesus til å følge, og hva sa han den siste gangen?

²¹ I det første århundre av vår tidsregning, da Jesus Kristus var et fullkomment menneske av kjøtt og blod her på jorden, visste han at tiden ikke var inne til å utfri hele menneskeheten ved hjelp av hans regjering. Da han var 30 år gammel, bestemte han seg for å følge en selvoppofrende handlemåte i samsvar med Guds vilje. Han framstilte seg selv for å bli ofret og symboliserte det ved å bli døpt i Jordan-elven. (Heb. 10: 1—5; Matt. 3: 13—17) Etter sin dåp dro han alene ut i ørkenen i Judea for å faste og meditere over dette i 40 dager. Da denne tiden hadde gått, var han like fast besluttet på å følge den kurs som Gud hadde stukket ut for ham, og som innebar at han skulle gi sitt liv som et offer, ja, lide døden. På den 40. og siste dagen av fasten i ørkenen oppdaget han at han ikke var alene. Det kom en til ham, en som ville friste ham til å følge en annen kurs. Denne fristeren var Satan Djevelen. Han prøvde å friste Jesus til å følge en selvisk handlemåte og trakte etter ære og makt som et menneske av kjøtt og blod. Den tredje og siste fristelsen utgjorde høydepunktet. En av Jesu Kristi disipler, Matteus, har nedskrevet beretningen om denne fristelsen. Vi leser:

²² «Atter tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg.» — Matt. 4: 1—9.

23. Hvilket syn hadde Jesus på Satans makt i motsetning til vår tids herskere, og hvilken påstand som Satan kom med, benektet ikke Jesus riktigheten av?

²³ Jesus skjøv ikke det hele fra seg ved å si: ’Det finnes ikke noen djevel. Hvordan kan da Djevelen gi meg «alle verdens riker og deres herlighet» hvis jeg faller ned og tilber ham? Hvordan kan jeg tilbe noe som ikke eksisterer?’ Jesus var ikke lik vår tids materialistiske, jordiske herskere, som sterkt misliker tanken om at «alle verdens riker» er i Fristerens, Satan Djevelens, hånd, og som til og med forfølger dem som lærer dette. Han benektet ikke at Djevelen var til, og at Djevelen utøvde usynlig kontroll over «alle verdens riker». Han benektet ikke at Djevelen med rette kunne si til ham om «verdens riker»: «Deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet; for meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil; vil nå du falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt.» (Luk. 4: 5—7) Det var en virkelig fristelse Jesus ble utsatt for, og det var en virkelig person som talte til ham. Hvor stor betydning hadde ikke Jesu valg for den trellbundne menneskehet!

24. a) Hva slags herredømme tilbød Djevelen Jesus? b) Hva dreide spørsmålet seg om, og hvilket valg sto Jesus overfor?

²⁴ Den store Slange, Satan Djevelen, prøvde ikke her å knuse Guds lovte Ætts hæl. Han tilbød Jesus noe som øyensynlig ville bety at han kunne unngå å lide en voldsom død forårsaket av ’den som har dødens velde, det er djevelen’. Han tilbød Jesus verdensherredømmet som et menneske, herredømmet over «alle verdens riker», et menneskelig herredømme over hele jorden. Det var imidlertid som en tilbeder av Djevelen han ville få et slikt herredømme, og dette herredømmet skulle utøves under kontroll av Djevelen, en overmenneskelig åndeskapning. Jesus sto overfor et viktig valg med hensyn til herredømmer. Spørsmålet var: Skulle han velge et menneskelig herredømme eller Guds herredømme? Skulle han velge et menneskelig herredømme som var en gave fra Djevelen og var underlagt Djevelen, eller et herredømme som var underlagt Gud? Hvilket håp ville den trellbundne menneskehet ha hatt hvis Jesus hadde valgt et menneskelig herredømme som en verdslig politiker?

Kristenheten har truffet et galt valg

25. a) Hvor finner vi i vår tid et eksempel som viser hva som ville ha skjedd hvis Jesus hadde tatt imot Djevelens tilbud? b) Fikk kristenheten sin begynnelse med Jesus og hans apostler, eller fikk den sin begynnelse med jødene?

²⁵ Vi blir ikke holdt i uvitenhet om dette. Vi har et historisk eksempel som viser hva det ville ha ført til. Hvor finner vi dette eksemplet? Jo, i kristenheten. Hvordan kan vi si det? Kristenheten gjør krav på å være det område på jorden hvor kristendommen blir utøvd. Det er mange nasjoner og regjeringer som hevder at de er kristne. Kristenheten fikk ikke sin begynnelse med Jesus Kristus og hans 12 apostler. Kristenheten fikk heller ikke sin begynnelse med den nasjon Jesus tilhørte da han var på jorden, den jødiske nasjon. Det jødiske folk opphørte å eksistere som en politisk nasjon i år 70 e. Kr. Jødene kjempet det året i Jerusalem, ikke for Jesus, Messias, som Konge, men for jødedommen og sin politiske uavhengighet av det romerske keiserdømmet. Tre år etter Jerusalems ødeleggelse inntok romerske hærer den siste jødiske festningen, Masada, altså i år 73 e. Kr. Fram til denne dag er kjødelige, ortodokse jøder verden over ingen del av kristenheten, selv om de samarbeider med den.

26. Når fikk kristenheten sin begynnelse, hvordan, og med hva slags kristne?

²⁶ Kristenheten ble til nesten 300 år etter at Jesus Kristus ble fristet i ørkenen i Judea. Det var på den tiden da den romerske keiser Konstantin den store regjerte. Han ble døpt som en som bekjente seg til kristendommen, like før han døde i år 337 e. Kr. Men flere år tidligere, allerede i 312 e. Kr., hevdet han at han var blitt omvendt til kristendommen. På den tiden hadde det som ble kalt kristendom, avveket så mye fra Jesu Kristi og apostlenes lære at det fantes såkalte kristne som bar militære rustninger og kjempet for den hedenske generalen og politikeren Konstantin. Kirkene på den tiden hadde dessuten biskoper som framholdt den hedenske læren om en treenig Gud, en treenighet som besto av «Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd». Det pågikk et skarpt ordskifte mellom biskopene om hvorvidt Gud var den ene Gud, Jehova, i de hebraiske skrifter eller «en Gud i tre personer», hvor alle «personer» var like store og like evige. Konstantin prøvde å få slutt på ordstriden.

27. a) Hva slags religion prøvde Konstantin å skape, og hva tilbød han kirkens biskoper? b) Hvem sto bak dette tilbudet til biskopene, Kristus eller Satan?

²⁷ Som den hedenske Pontifex maximus prøvde han å få alle biskopene over på sin side. Han prøvde å skape en blandingsreligion, en «felleskirkelig» religion, idet han blandet sammen hedensk religion og kristendom. Som Pontifex maximus og således som Romerrikets religiøse overhode tilbød han biskopene fremtredende stillinger som ville gi dem makt og rikdom som representanter for den romerske statsreligion. Her fikk altså såkalte kristne biskoper tilbud om et menneskelig herredømme i tilknytning til den politiske stat. Skal vi tro at det var Jesus Kristus i himmelen som tilbød slike «biskoper» et menneskelig herredømme i forbindelse med «alle verdens riker», noe han selv ikke ville ta imot? Eller var det Fristeren, Satan Djevelen, som fremdeles gjorde krav på disse rikene? Det er ikke vanskelig å finne det rette svaret. Det var Satan Djevelen som gjennom sin Pontifex maximus på jorden fristet biskopene på samme måte som han hadde fristet Jesus Kristus. Men fulgte biskopene, deriblant biskopen av Roma, Jesu eksempel?

28. a) Fulgte disse biskopene Kristi eksempel? Hva ble resultatet? b) Hvilken tittel antok biskopen av Roma, og hva skjedde med kristenhetens enhet?

²⁸ Den verdslige historie og kirkehistorien svarer nei! Mange biskoper falt for fristelsen og trådte i keiserens tjeneste, og de ble derved den romerske statsreligions eller statskirkes hierarki. På denne måten ble kristenheten til, og den vokste. I år 378 e. Kr. gikk biskopen av Roma så langt at han antok tittelen Pontifex maximus og de forpliktelser som fulgte med den, etter at den romerske keiser Gratianus hadde nektet å bære denne tittelen. I de etterfølgende århundrer oppsto det mange splittelser innen kristenheten, og i deres kjølvann fulgte religionskrigen og korstog og forfølgelse blant såkalte kristne. Mange statskirker ble opprettet. Kristenheten er med tiden blitt den mektigste og mest tallsterke religiøse organisasjon på jorden. Den er blitt et skuespill for hele den hedenske, ikke-kristne verden, som nå omfatter over to tredjedeler av jordens befolkning. Men hva slags eksempel har den vært? Har den vært et eksempel på sann kristendom? Eller har den vært et eksempel på et såkalt guddommelig herredømme som er blitt utøvd gjennom et religiøst hierarki som samarbeider med jordiske konger som hevder at de har «kongers gudgitte rett»?

29. Hvorfor spør vi om de to verdenskrigene og verdens fredsorganisasjoner og forberedelsene til en ny verdenskrig er av kristen natur?

²⁹ Var den første verdenskrig en kristen krig fordi den begynte mellom to politiske stater i Europa som hevdet at de var kristne? Var Folkeforbundet kristent fordi det ble støttet av den anglikanske kirke, og fordi amerikanske prester kalte det «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden»? Var den annen verdenskrig kristen fordi den begynte med at hærer fra ett såkalt kristent land invaderte et annet såkalt kristent land? Er De forente nasjoner en kristen organisasjon for internasjonal fred og sikkerhet fordi om lag halvparten av dens 132 medlemsland hevder at de er kristne? Er de vedvarende forberedelsene til en tredje verdenskrig, en verdenskrig med kjernefysiske bomber og rakettvåpen, kristne fordi kristenheten føler seg tvunget til å beskytte seg ved hjelp av slike våpen for å overleve?

30. a) Hvilke dårlige trekk har kristenheten i vår tid, og er det ved slike ting kristendommen kommer til uttrykk? b) Hva viser dette med hensyn til det valg Jesus ble stilt overfor?

³⁰ Se hvordan forholdene i kristenheten er i vår tid, etter at den har eksistert i 1600 år. Moralsk forfall, økende kriminalitet, sosial og rasemessig urettferdighet, undertrykkelse, økonomiske vanskeligheter, fattigdom og sult, mangel på respekt for rettmessig myndighet, vanstyre, nytelsessyke, mangel på nestekjærlighet og kjærlighet til Gud — alt dette er noe som gjør seg gjeldende innen kristenheten. Men er det på den måten kristendommen kommer til uttrykk? Absolutt ikke! Disse forholdene er et resultat av at kristenheten ble dannet i det fjerde århundre etter Kristus. Og ettersom kristenheten oppsto som et resultat av at kirkesamfunnenes biskoper ga etter for fristelsene fra det hedenske Romerriket, viser dette tydelig hva som ville ha skjedd hvis Jesus Kristus hadde tatt imot et menneskelig herredømme over «alle verdens riker». Men tok Jesus Kristus imot det tilbudet Satan Djevelen kom med? Er han ansvarlig for forholdene i verden?

31. Hva sa Jesus da Fristeren kom med sitt tilbud?

³¹ Bibelens beretning sier: «Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham.» — Matt. 4: 10, 11; Mark. 1: 12, 13.

32. a) Hvilket herredømme anerkjente Jesus, slik det ble vist ved det budskap han forkynte? b) Hva ventet Jesus på at Jehova Gud skulle gjøre?

³² Jesus Kristus avslo blankt å ta imot et menneskelig herredømme av Satan Djevelen. Han anerkjente Jehova Guds herredømme. Det var derfor han dro omkring i Israel og forkynte: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Etter at han ble døpt i Jordan, ble han salvet med Guds ånd til å forkynne dette budskapet. Han sendte ut sine 12 apostler for at de skulle forkynne det samme håpets budskap for hele menneskeheten. (Matt. 4: 13—17; Luk. 4: 16—21; 9: 1—6; Matt. 10: 1—7) Jesus Kristus ventet på at Gud skulle utøve sitt herredømme ved å opprette det himmelske rike ved den lovte Ætt, som skulle knuse den store Slanges hode og tilintetgjøre ham, slik at hele menneskeheten kunne bli utfridd. Jesus døde trofast mot Guds herredømme. Han anerkjente ingen annen enn Jehova Gud som den høyeste Hersker, den universelle Overherre.

Håpet blir snart til virkelighet

33. Hvor lenge fortsatte Jesus å vente ved Guds høyre hånd, slik det framgår av Hebreerne 10: 12, 13, og hva vil ifølge Salme 110: 1, 2 skje med oss hvis vi slutter oss til hans fiender?

³³ Selv etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde på den tredje dag, fortsatte han å vente til Guds tid var inne til å opprette det himmelske rike over hele menneskeheten. I denne forbindelse ble følgende skrevet til hebraiske kristne i det første århundre: «Han har frambåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter.» (Heb. 10: 12, 13) Dette var en anvendelse av Salme 110: 1, 2, hvor vi leser: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender!» Når Jesus Kristus adlyder denne befalingen, vil han bli støttet av Guds herredømme, og alle hans fiender på jorden vil bli gjort til skammel for hans føtter. De vil alle bli fullstendig underlagt ham og tilintetgjort. (Sl. 110: 5, 6) Vi som lever nå, vet derfor hva vi kan vente oss hvis vi slutter oss til hans fiender, som er fiender av Guds herredømme.

34. a) Hva er det eneste menneskenes herredømme, ja, Djevelen selv, vil kunne tilby menneskeheten i den tid som er igjen? b) Hvilket rop har menneskeheten fått erfare betydningen av siden Satan ble kastet ut fra himmelen?

³⁴ Hva kan så disse fiendene tilby menneskeheten i den tiden de ennå har igjen? Ikke noe som er bedre enn det de allerede har tilbudt oss. Hva kan disse fiendenes usynlige hersker, Satan Djevelen, tilby menneskeheten ved hjelp av «verdens riker»? Ikke noe annet enn det å bli knust sammen med Satan selv under Kristi føtter. Som en oppfyllelse av det som står i den profetiske boken Åpenbaringen, kapittel 12, er Satan Djevelen og hans demoner allerede blitt kastet ut av de hellige himler og ned til jordens nærhet. Hele menneskeheten har fått føle virkningene av at den store Slange, Satan, og hans demoner har fått sitt virkeområde begrenset til jorden helt siden den første verdenskrig raste, fra 1914 til 1918. I de over 50 årene som har gått siden da, har hele menneskeheten på en smertelig måte fått erfare betydningen av det ropet som ble hørt i himmelen da Satan og hans demoner ble kastet ut: «Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! For djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpb. 12: 12.

35, 36. a) Har menneskenes herredømme kunnet fjerne dette «ve» fra jorden og havet? b) Hvor langt vil Satan gå i sin ’store vrede’, og hva sa Jesus at dette ville bety for menneskeheten?

³⁵ Menneskenes herredømme har ikke, trass i alle de moderne vitenskapelige framskritt og den økte viten, kunnet fjerne dette djevelske «ve» fra jorden og havet. Satan Djevelens ’store vrede’ overfor Guds herredømme vil ikke ta slutt før han har ført alle de politiske institusjoner under menneskenes herredømme i den fullstendige ødeleggelse. Han er fast besluttet på at ikke noen av disse jordiske regjeringsformene skal få overleve ham, når ikke han selv kan få herske over jorden. Han fører nå på en selvmorderisk måte hele det politiske menneskelige herredømme i ødeleggelsen sammen med seg under føttene til Guds lovte Ætt, Jesus Kristus. Dette vil avmerke en tid med vanskeligheter som jordens innbyggere aldri har opplevd maken til. Jesus Kristus beskrev denne tiden da han forutsa «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Han sa:

³⁶ «Da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 3, 21, 22; Mark. 13: 19, 20.

37. a) Hva var det at Jerusalem ble beleiret og ødelagt i år 70 e. Kr., et forbilde på? b) Hvor sikkert er det at en verdensomfattende trengsel vil komme, og hvilket spørsmål oppstår i den forbindelse?

³⁷ De fryktelige forhold som gjorde seg gjeldende da Jerusalem ble beleiret og ødelagt av romerne i år 70 e. Kr., var bare et forbilde på de fryktelige forhold som vil gjøre seg gjeldende under den kommende verdensomfattende trengsel, når kristenheten og resten av denne tingenes ordning blir tilintetgjort. Like sikkert som at den forutsatte verdensomfattende vannflom kom på Noahs tid, og like sikkert som at Jerusalems forutsagte ødeleggelse kom, først på Jehovas profeters tid og siden på Jesu Kristi apostlers tid, like sikkert er det at denne forutsagte verdensomfattende trengsel vil komme — i vår generasjon. Jehovas kristne vitner har nå i nesten 100 år advart hele menneskeheten om denne verdenskatastrofen. Det de ønsker, er ikke bare å bevise at det de har forkynt, er sant, men snarere å bevise at Jehovas profetiske ord, som de har forkynt, er sant. Ingen mennesker kan unngå denne trengselen. Hele menneskeheten kommer til å oppleve denne den største av alle trengsler. Spørsmålet er: Hvem kommer til å overleve den?

38. Hvilke menneskelige tiltak vil slå feil under den ’store trengsel’, og hvor finner en menneskehetens eneste håp?

³⁸ Ingen på jorden vil kunne overleve den på grunn av sin egen styrke eller som følge av tiltak de selv treffer. Kristenheten vil ikke være noe sted hvor en kan søke tilflukt og overleve, selv om den smykker seg med Kristi navn og har kors nå sine kirkespir. De forente nasjoner, som gjenfatte, ganger er blitt kalt menneskehetens «siste håp», vil vise seg ikke å være noe håp. De politiske nasjoners forbund og pakter vil føre hverken herskerne eller folkene trygt igjennom den ’store trengsel’. Menneskene vil ikke kunne stille opp noe som kan tjene som et håp. Bibelens profetier har forutsagt at hele menneskeheten vil komme i en slik fortvilt situasjon. Når nå situasjonen ser fullstendig håpløs ut for hele den menneskelige tingenes ordning, er det tydelig for alle tenkende mennesker at menneskehetens eneste håp må være å finne utenfor menneskenes område. Menneskeheten har aldri kunnet frelse seg selv og kommer aldri til å kunne gjøre det. Det ville være like umulig som å løfte seg selv opp etter nakken. Den kommunistiske, filosofiske, materialistiske teori som går ut på at det ikke eksisterer noe utenom materielle ting, fører således inn i en blindgate!

Hvor vi må vende oss for å finne et virkelig håp

39. a) Hva er dette håp knyttet til, men hvem kan ikke gi oss et slikt håp? b) Hva oppfordrer den guddommelige Hersker de «fanger som har håp» til å vende tilbake til?

³⁹ For at vårt håp skal bli virkeliggjort, må det være knyttet til noe åndelig. Men vi må ikke sette vårt håp til «denne verdens gud», den store Slange, Satan Djevelen, som fører de nåværende ’veer’ over menneskeheten. (2 Kor. 4: 4) Han er den som den kristne apostelen Paulus kaller «den ånd som nå er virksom i vantroens barn», de som alle har «vandret . . . etter denne verdens løp». (Ef. 2: 2) Nei, vi som så sårt trenger et virkelig håp, må vende blikket bort fra «denne verdens fyrste». (Joh. 12: 31) Vi må vende blikket bort fra hans dødbringende, vebringende tingenes ordning. Hvor må vi så vende blikket hvis vi skal se hen til noe åndelig som er høyere enn menneskene og Djevelen? Hva er det eneste vi tillitsfullt kan vende oss til? Opp gjennom årtusener har den guddommelige Herskers ord runget: «Vend tilbake til festningen, I fanger som har håp!» — Sak. 9: 12.

40. a) Hvem ble disse ordene i Sakarias 9: 12 først rettet til, og hva var «festningen» den gangen? b) Fra hvilket sted måtte disse ’fangene’ vende tilbake, og hvordan ble veien til frihet åpnet for dem?

⁴⁰ Disse oppildnende ordene, som ble uttalt gjennom profeten Sakarias for nesten 2500 år siden, ble rettet til dem som oppriktig ønsket å være det begunstigede folk som tilhørte den store Ånd. Jesus Kristus sa om denne Ånd: «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 24) Den ’festning’ som ’de fanger som hadde håp’ måtte vende tilbake til, var Guds messianske rike, som på den tiden var representert ved byen Jerusalem. Der hadde en konge i Davids kongelige slektlinje sittet på en trone som ble kalt «[Jehovas] trone». (1 Krøn. 29: 23) De ’fanger som hadde håp’ måtte ’vende tilbake’ til denne jordiske form for guddommelig herredømme. De måtte vende tilbake fra det fangenskap som de i lang tid hadde vært i i det hedenske Babylon, hvor organisert falsk religion først ble innført, noe som ble gjort i opposisjon til Jehova Gud på den beryktede jegeren Nimrods tid. (1 Mos. 10: 8—10; 11: 1—9) På profeten Sakarias’ tid hadde Babylon verdensherredømmet som den tredje verdensmakt i Bibelens historie. I 539 f. Kr. løste den allmektige Gud Babylons grep om dens «fanger» og åpnet veien til frihet.

41 a) Hvorfor er ikke dette bare gammel historie? b) Hvem er de «fanger som har håp» i vår tid, og hva trenger de?

⁴¹ Dette var en gledebringende historisk begivenhet som inntraff i en fjern fortid. Men det er ikke bare historie som ikke lenger har noen betydning. Det er en historisk begivenhet som har profetisk betydning, og som har sin parallell i vår tid, i vår generasjon. Det er derfor disse ordene ble nedskrevet og bevart blant profetiene til Sakarias, en av Jehovas siste profeter før Jesus Kristus kom. Kan så vi som lever nå, bli omtalt som «fanger som har håp»? Ja, vi kan det hvis vi ser og godtar det håp som «håpets Gud» holder fram for oss. Den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, viser at det i vår tid skulle finnes et Babylon — Babylon den store. Dette Babylon er mektigere enn det gamle Babylon. Det symboliserer den falske religions verdensrike, som har religiøse forbindelser med de politiske regjeringer i denne tingenes ordning, til og med med det kommunistiske Sovjet. Alle verdens folk, enten de utøver en av de mange hundre religioner som finnes, eller holder seg til verdslige politiske institusjoner, er «fanger» i Babylon den store og dens politiske forbundsfeller. Disse ’fangene’ må bli utfridd for å bli frelst!

42 a) Hvorfor er denne utfrielse svært presserende? b) Hva er den ’festning’ som ’fangene’ i vår tid må vende tilbake til, og hva har Jehova siden 1914 utstrukket derfra?

⁴² Det er svært presserende at dette skjer. Hvorfor? Fordi Babylon den store og alle dens politiske elskere er dømt til en snarlig undergang! Hvordan kan mennesker bli utfridd av sitt åndelige fangenskap, hvor de ikke kan vente seg annet enn ødeleggelse i den kommende ’store trengsel’? Det finnes bare en måte å oppnå utfrielse på. Det er å vende seg til den ’festning’ som Jehova Gud har satt foran alle de «fanger som har håp». Denne ’festning’ er Guds messianske rike, som i gammel tid var representert ved festningsbyen Jerusalem. Det jordiske messianske rike i Jerusalem i Midt-Østen opphørte å eksistere for lang tid siden. Det er blitt gjenopprettet i vår tid, ikke i det jordiske Jerusalem, men i himmelen, hvor kong Davids kongelige etterfølger Jesus Kristus befinner seg. Hans trone er ikke en forgjengelig, materiell trone i det jordiske Jerusalem, men den er virkelig «[Jehovas] trone», for han sitter ved Jehova Guds «høyre hånd» i himmelen. (Sl. 110: 1, 2; Ap. gj. 2: 34—36; 7: 55, 56; 1 Pet. 3: 22; Åpb. 3: 21) Siden hedningenes tid endte i 1914, har Jehova utstrukket ’Kristi veldes kongestav’ derfra.

43. a) Hva er så menneskehetens eneste håp? b) Fra hvor og til hva har Jehovas kristne vitner ’vendt tilbake’ siden 1918, og på hvilken måte oppfordrer de alle «fanger» til å vende seg til «festningen»?

⁴³ Det er under Kristi og hans trofaste etterfølgeres føtter Jehova om kort tid skal «knuse Satan». (Rom. 16: 20) Denne messianske Befriers rike representerer herredømmet til den høyeste og allmektige Gud, Jehova. Det er menneskehetens eneste håp. Det er den guddommelig utpekte ’festning’ som menneskene må vende seg til for å oppnå frihet og evig liv i lykke. Siden den første verdenskrig endte i 1918, har Jehovas kristne vitner forlatt Babylon den store, hvor de var i et åndelig fangenskap, og ’vendt tilbake til festningen’, til Guds messianske rike, som er opprettet i det himmelske Jerusalem. Trass i at situasjonen i verden stadig blir farligere, gleder de seg nå over sin åndelige utfrielse og over sitt strålende håp, som vil bli virkeliggjort i den nærmeste framtid. Som et uttrykk for sin store medfølelse med hele menneskeheten roper de nå til alle «fanger» overalt at de må ’vende tilbake til festningen’, og derved oppfyller de Kristi profetiske befaling: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.