Omvendelse som har verdi i Guds øyne

Hvert år er det tusenvis av mennesker som påstår at de har omvendt seg etter å ha hørt en eller annen evangelist tale. Er det så enkelt som så å omvende seg? Hva sier Bibelen?

«OMVEND eder; for himlenes rike er kommet nær!» Med disse oppsiktsvekkende ordene begynte døperen Johannes sin tjeneste, og Jesus Kristus forkynte det samme budskapet etter at Johannes var blitt satt i fengsel. Om lag tre år etter at Jesus begynte å forkynne dette budskapet i Galilea, sa han til sine disipler at «i hans havn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Den første som oppfylte disse Jesu ord, var apostelen Peter, så Paulus, og i dag oppfyller hundretusener kristne vitner for Jehova dem. — Matt. 3: 1, 2; 4: 17; Luk. 24: 47.

Anger og omvendelse er bibelske grunnlærdommer som står omtalt i forbindelse med slike grunnleggende krav som tro på Gud og dåp. Det er nødvendig for alle skapninger som ønsker å vinne frelse, å omvende seg. — Heb. 6: 1, 2, NW.

Ifølge Websters amerikanske ordbok betyr det å omvende seg «å forandre sitt sinn eller sitt hjerte med hensyn til sin tidligere eller framtidige handlemåte, oppførsel etc. på grunn av anger eller utilfredshet». Å angre vil si «å være lei seg, føle seg sønderknust eller ha samvittighetsnag for noe man har gjort eller unnlatt å gjøre». I henhold til ordboken er omvendelse mer enn anger i og med at det innebærer tanken om en ny hensikt; det betyr å snu helt om.

Det ordet som nesten alltid er oversatt med «angre» i de mest utbredte oversettelsene av de hebraiske skrifter, er nahhám. Det betyr «å sukke, det vil si, å puste kraftig», underforstått å trekke et lettelsens sukk, å være lei seg, å føle beklagelse; å forandre mening om noe eller innstilling til noe. Det er på grunn av denne betydningen at Bibelen undertiden sier om Gud at han angrer eller føler beklagelse. I de kristne greske skrifter er det tilsvarende verbet metanoéo, og det betyr rett og slett å tenke annerledes, å forandre mening, å overveie på nytt. Det beslektede greske substantivet, metánoia, som er oversatt med «omvendelse», innebærer imidlertid tanken om samvittighetsnag eller forbedring. — Strong’s Lexicon.

Sannheter og prinsipper som er nøye forbundet med omvendelsen

For å kunne forstå fullt ut hva slags omvendelse det er som har verdi i Guds øyne, må vi først og fremst være klar over hvilke sannheter og prinsipper som er nøye forbundet med den slags omvendelse som er i samsvar med Bibelen. Vi må anerkjenne at Gud er til, at han er Skaperen og Eieren av alle sine skapninger, at han er den Høyeste, at han er Dommer og Lovgiver og derfor med rette holder alle sine skapninger ansvarlige overfor seg. Det er derfor klart at det som har tilknytning til dette, også må ha nøye sammenheng med omvendelsen, nemlig at menneskene ikke bare er Guds skapninger, men at de også har sin egen frie vilje og derfor kan holdes ansvarlige overfor Gud for sine handlinger. Jehova Gud er med andre ord på grunn av sin overordnede stilling, sine fullkomne egenskaper og sitt skaperverk den som alle fornuftutstyrte skapninger på grunn av sin underordnede stilling og sine underlegne evner står moralsk ansvarlige overfor. Det kan i denne forbindelse nevnes at det nettopp er disse grunnleggende prinsippene som ateistene, agnostikerne og deistene uvegerlig støter seg på.

Noe som også er innbefattet i læren om omvendelsen, er den kjensgjerning at menneskene er syndere, og ikke bare det, men at det er formildende omstendigheter som utgjør et rettferdig grunnlag for at Gud viser dem barmhjertighet og tilgir dem. Kong David sa for eksempel da han var blitt grepet i en fryktelig synd: «Se, jeg er født i misgjerning; og min mor har unnfanget meg i synd.» Hvis det ikke hadde vært noen formildende omstendigheter, hadde det ikke vært mulig med noen sann anger og omvendelse, og da hverken kunne eller ville Gud ha tilgitt oss. Vi leser således: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom.» Det er grunnen til at det ikke var mulig hverken for Adam eller Judas å angre og omvende seg. — Sl. 51: 7; Heb. 10: 26, 27.

Det er også noe annet som er nødvendig for at omvendelse i bibelsk betydning skal kunne være mulig, og det er at det må finnes en eller annen foranstaltning eller et eller annet grunnlag som gjør det mulig for Gud å fastholde sin lovs ukrenkelighet og likevel ta et menneskes omvendelse i betraktning, for Gud er ikke slik at han forandrer seg. (Mal. 3: 6) Hvis han skulle tilgi kritikkløst, ville all frykt og respekt for ham og hans lover forsvinne. Bibelen viser at denne foranstaltning er det offer som Guds enbårne Sønn tilveiebrakte: «For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet, og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utløsningen ved den løsepenge som ble betalt av Kristus Jesus. . . . så han kunne være rettferdig også når han erklærer rettferdig det menneske som har tro på Jesus.» — Rom. 3: 23—26, NW.

Og endelig har det at en slik omvendelse ble gjort mulig, nær forbindelse med følgende stridsspørsmål: Hvem er den høyeste, Jehova Gud eller Satan? Bibelske vitnesbyrd, som for eksempel beretningen i Job, kapitlene en og to, viser at en av de viktigste måtene dette stridsspørsmålet vil bli avgjort på, er ved at menneskene bevarer sin ulastelighet. For at det skulle bli mulig for rettferdselskere å bevare sin ulastelighet, og derved bevise at Djevelen var en løgner da han skrytende påsto at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud, måtte det komme i stand en ordning som kunne gjøre det mulig for menneskene å omvende seg og få tilgivelse. At Guds tjenere forsto forbindelsen mellom det å få tilgivelse og Guds navns ære, viser Bibelen gjentatte ganger: «For ditt navns skyld, [Jehova], forlat meg min misgjerning! for den er stor.» «Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld.» — Sl. 25: 11; 79: 9.

Hva det vil si å omvende seg

I tusener av år bar Jehova over med de synder som folkeslagene begikk i sin uvitenhet, men fra og med Kornelius’ omvendelse og på en spesiell måte i vår tid «byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved» Jesus Kristus. Følgende ord av apostelen Peter er også særlig anvendelige på vår tid: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» — Ap. gj. 17: 30, 31; 2 Pet. 3: 9.

For at vi skal kunne tre fram for Gud og vinne hans behag ved oppriktig anger og omvendelse, må vi «tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». Vi må dessuten ta til oss kunnskap om hans rettferdige krav, og følgende skriftsted gir summen av det hele: «Hva krever Jehova av deg, uten at du skal gjøre rettferdighet og elske godhet og vandre ydmykt med din Gud?» — Heb. 11: 6; Mika 6: 8, AS.

Etter hvert som vi lærer Gud og hans rettferdige krav å kjenne, må vi bli ’klar over vårt åndelige behov’, erkjenne hvilken syndig, håpløs tilstand vi befinner oss i, og være virkelig bedrøvet på grunn av våre synder. Vi må føle dyp sorg i likhet med den skatteoppkreveren som gikk opp til templet for å be, og som «sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud! vær meg synder nådig!» En lignende oppriktig anger ble også vist av Esras på vegne av det hjemkomne folk som hadde syndet, og av apostelen Peter etter at han hadde fornektet Jesus. — Luk. 18: 13; Esras 9: 3—15; Matt. 26: 75.

Hvis vår omvendelse skal ha verdi i Guds øyne, må vi gi uttrykk for slik oppriktig anger på grunnlag av Guds foranstaltning for forlatelse av synder: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene.» Dette gjør han på grunnlag av den talsmannen vi har «hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige». Han er det «Guds lam, som bærer verdens synd». Gjenløsningsforanstaltningen virker selvfølgelig som dårskap for dem som ikke føler noe behov for å angre og omvende seg. — 1 Joh. 1: 9; 2: 1; Joh. 1: 29.

Noe som også er av største betydning, er at omvendelsen blir foretatt ut fra et rett motiv. Vi må være fylt av en sorg som er etter Guds sinn, en sorg som skyldes kjærlighet til Gud og til rettferdigheten, ikke bare frykt for straffen. Bare «bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer». Det er ’Guds godhet som driver oss til omvendelse’. En helt og holdent selvisk anger vil ikke gagne oss noe mer enn den gagnet Esau, Farao og Judas. — 2 Kor. 7: 10; Rom. 2: 4; 1 Mos. 27: 34—37; 2 Mos. 10: 16, 17; Matt. 27: 3—5.

«Frukter som er omvendelsen verdige»

Døperen Johannes sa til den folkehopen som dra ut for å høre ham: «Bær . . . frukter som er omvendelsen verdige.» Akkurat som «troen [er] død uten gjerninger», er også omvendelsen til ingen nytte hvis den ikke følges av de rette frukter. Hva består disse fruktene i? — Luk. 3: 8; Jak. 2: 26.

Den første frukt av omvendelsen er å fatte et annet sinn. Som Peter sa til jødene på sin tid: «Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet.» Fra da av må vi leve «etter Guds vilje», ikke «etter menneskers lyster». Ja, hvis vi skal bære frukter som er omvendelsen verdige, må vi innvie oss til Gud for å gjøre hans vilje og følge i Jesu Kristi fotspor. Ettersom det første Jesus gjorde da han hadde innvigd seg, var å komme med en offentlig tilkjennegivelse av det, idet han symboliserte sin innvielse ved å la seg døpe i vann, kan ikke vi oppsette dåpen når vi har vendt om og tatt en beslutning om å gjøre Guds vilje. — Ap. gj. 3: 19; 1 Pet. 4: 2.

En av de viktigste av de frukter som er omvendelsen verdige, er å vitne om Guds navn og rike. Hvis vi ikke frambringer slike frukter, vil ikke vår omvendelse være til noen nytte, for «med hjertet tror man til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse». Det er mange forskjellige måter man kan komme med en slik offentlig bekjennelse på, og ved å gjøre mest mulig ut av de anledninger vi har, kan vi frambringe rikelig av Rikets frukter. — Rom. 10: 10, NW.

For at vi skal kunne bære frukter som er omvendelsen verdige, må vi også passe nøye på at vi fortsetter å avholde oss fra de selviske kjødets gjerninger. Vi må alltid ha i tankene at «det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere fór fram i løsaktig oppførsel, lyster, . . . som ikke lot seg hemme av lover». Vi må ikke igjen begynne å lengte etter slike ting, men vi må gi Guds rike og tjenesten for det vår fulle og hele hengivenhet og ha vårt sinn festet på det å frambringe åndens frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». — 1 Pet. 4: 3; Gal. 5: 22, 23, NW.

Å vise barmhjertighet mot og tilgi dem som har syndet imot oss, og som angrer det, er en annen av de frukter som er omvendelsen verdige. Hvis vi ikke bærer denne frukt, vil ikke vår omvendelse ha verdi i Guds øyne. Det er bare de barmhjertige som vil bli vist barmhjertighet. Jesus lærte oss å be: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Og hvor ofte skulle vi tilgi? Jesus svarte: «Jeg sier deg: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger.» — Matt. 6: 12; 18: 22.

Selv om vi samvittighetsfullt skal frambringe slike frukter som er omvendelsen verdige, bør vi ikke gå til den ytterlighet å ruge over våre synder hele tiden som om vi kunne sone for dem ved å gjøre oss selv ulykkelige. Vi må i stedet tro at «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd». Bibelen oppmuntrer oss på ingen måte til å ruge over våre synder, men den sier: «Salig [lykkelig, NW] er den hvis . . . synd er skjult.» — 1 Joh. 1: 7; Sl. 32: 1.

Av alt det foregående er det helt klart at det ikke kan være mulig med noe slikt som frelse ved omvendelse på dødsleiet.

Guddommelig hjelp til å frambringe omvendelsens frukter

En av de viktigste foranstaltninger Gud har truffet for å hjelpe oss til å frambringe frukter som er omvendelsen verdige, er bønn. Vi trenger å samtale med Gud i bønn ved å prise og takke ham og stadig be om tilgivelse og visdom og styrke til å gjøre hans vilje. En av de ting vi uselvisk bør be om, er at Guds sak må ha framgang, og at det må gå våre brødre godt. — Fil. 4: 6; Kol. 4: 2.

Noe som også er nødvendig, er regelmessig å studere Guds Ord ved hjelp av de hjelpemidler han i sin barmhjertighet har skaffet til veie for at vi skal kunne forstå det vi leser i hans Ord. Vi kan ikke leve «av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». Det er bare ved flittig studium vi kan gjøre framgang og bli «fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». — Matt. 4: 4; 2 Tim. 3: 17, NW.

En annen hjelp Gud har tilveiebrakt for oss for at vi skal kunne frambringe frukter som er omvendelsen verdige, er samvær med kristne brødre. Akkurat som lemmene i det menneskelige legeme trenger til hverandre, trenger også de kristne til hverandre. Vi kan derfor ikke unnlate å komme sammen på menighetsmøter hvor vi kan oppmuntre og oppgløde hverandre til kjærlighet og rette gjerninger. — 1 Kor. 12: 12—27; Heb. 10: 23—25, NW.

Hvis en innvigd kristen blir klar over at han er blitt overlistet av en stor synd, bør han straks angre sin urette handlemåte. Han bør først åpent bekjenne sin synd for Gud og deretter for dem som har ansvarsfulle stillinger innenfor hans synlige organisasjon, og gi uttrykk for sin anger og oppriktig be om tilgivelse. Ved deretter å gjøre rette stier for sine føtter og ydmykt ta imot eventuell tukt, kan han vise at hans anger virkelig skyldes en sorg som er etter Guds sinn, og at han oppriktig ønsker å vandre på rettferdighetens veier.

Den bibelske sannhet om hvilken omvendelse som har verdi i Guds øyne, tilfredsstiller i sannhet hjerte og sinn. Den lovpriser Guds visdom og rettferdighet og framfor alt hans kjærlighet og barmhjertighet.