«Vi arbeider hardt og anstrenger oss»

«Vi arbeider hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» — 1. Tim. 4: 10, NW.

1—3. Hvorfor er det passende at de kristne i vår tid tenker over hvilken holdning de har til arbeid?

LIKER du å arbeide hardt? Gleder du deg over å anstrenge deg for å gjøre noe som er gagnlig, og oppnå resultater? I så tilfelle skiller du deg ut fra mange i vår tid.

² Det har riktignok alltid eksistert late mennesker, men du har kanskje lagt merke til at tendensen til å mislike arbeid synes å vokse. (Ordsp. 20: 4; 19: 24; 2. Tess. 3: 11) Det fremgår av slike råd som: ’Ta det med ro. Ikke press deg selv.’ Det som begynner med uvilje bare mot hardt arbeid, kan lett utvikle seg, slik at en til slutt misliker alt arbeid.

³ Som kristne føler vi uten tvil at vi ikke har en slik ånd. Det ville imidlertid være urealistisk å tro at vi er immune mot en ånd som så sterkt gjør seg gjeldende i verden i sin alminnelighet, og som har en tendens til å spre seg. Vi vil ha gagn av fra tid til annen å tenke over hvilket syn vi har på arbeid, for det syn vi har på det, kan berøre vår andel i den kristne virksomhet, som er av så stor betydning i Guds øyne.

EKSEMPLER TIL ETTERFØLGELSE

4. Hvor viktig er arbeid?

⁴ Mange som har gjort sine iakttagelser når det gjelder livet og dets verdier, har uttalt seg om betydningen av arbeid. Den tyske statsmannen Karl W. von Humboldt sa: «Arbeid er like nødvendig for mennesket som mat og søvn.» Det i seg selv gir mange mennesker en grunn til å ha det travelt og være produktive. Som kristne har vi imidlertid enda en grunn til å framelske verdsettelse av hardt arbeid, og det er at Jehova og Jesus Kristus har satt et eksempel hva dette angår, som vi bør etterligne. — Ef. 5: 1; 1. Kor. 11: 1.

5, 6. Hvilket eksempel med hensyn til arbeid setter Jehova og Jesus?

⁵ Hele universet — fra den ærefryktinngytende, termonukleære solen til den fineste sommerfugl — vitner om at Gud arbeider. Hele hans synlige skaperverk er en del av hans «gjerninger». Det at han stadig beskytter og veileder sine tjenere, er også «gjerninger» som vi bør sette pris på. (Sal. 145: 4—6, 10; 8: 5—10) Hans Sønn arbeider også hardt. Etter at Jesus hadde sluttet med å arbeide som tømmermann i en galileisk by, gikk han mange hundre kilometer på støvete landeveier i stekende varme for å hjelpe folk — for å helbrede og for å forkynne og undervise. (Matt. 4: 17, 23—25; Luk. 8: 1; 9: 57, 58) Selv om Kristus var fullkommen, ble han trett og sulten når han arbeidet lenge og til sent på kveld. — Matt. 21: 18; Mark. 1: 32, 35; 6: 32—34; Joh. 4: 3—6, 34.

⁶ Vi kan således være sikre på at verken Gud eller Jesus har den innstilling at de ønsker å «ta det med ro». Kristus sa: «Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.» (Joh. 5: 17) Ja, han viste at hans «gjerninger» — det han gjorde med Guds støtte — var et vitnesbyrd om at han hadde Guds godkjennelse. (Joh. 10: 25, 38) Dette er heller ikke uten betydning for vårt liv. Oppfyllelsen av alle våre forhåpninger som er basert på Bibelen, er avhengig av det Jesus gjorde som en hardt arbeidende tilbeder av Gud.

7. Hvilken holdning bør vi innta til arbeid?

⁷ Det bør være tydelig hvordan hver enkelt av oss ser på arbeid. Det betyr ikke at vi bør være svært kritiske overfor eller kreve altfor mye av oss selv. Vi har alle våre fysiske begrensninger, og våre personlige omstendigheter spiller også inn. Den kurs Jesus fulgte, viser dessuten at vi med rette kan glede oss over hvile og avkobling, hyggelig samvær og visse bekvemmeligheter. (Mark. 6: 31; Luk. 5: 29; 7: 34; Joh. 2: 2—10; 12: 2, 3) Men nettopp vår ufullkommenhet, som fremhever vårt behov for hvile, kan få oss til å gå til ytterligheter hva dette angår, noe som blir understreket av Bibelens advarsler mot latskap. Det er en kjensgjerning at akkurat som et måltid smaker bedre når en er sulten, kan en glede seg mer over hvile og avkobling når en har arbeidet hardt. — Fork. 2: 24; 5: 12, 18.

8, 9. Når bør de kristne arbeide hardt?

⁸ Ordet «arbeid» får oss kanskje spesielt til å tenke på det verdslige arbeid mange av oss må utføre for å tjene til livets opphold. Den veiledning Bibelen gir, viser at også dette bør utføres på en samvittighetsfull måte og med flid. (Ordsp. 10: 4; 22: 29) Det samme bør være tilfelle med våre plikter i hjemmet eller vårt skolearbeid, for alle sider ved vårt liv kan gjenspeile de fremskritt vi gjør som følge av at vi anvender kristne prinsipper. Apostelen Paulus skrev: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn.» — Kol. 3: 23, 24.

⁹ La oss imidlertid nå rette vår oppmerksomhet mot en spesiell del av en kristens liv — hans lovprisning av Gud ved forkynnelse og undervisning. Dette arbeidet er av stor betydning, for ved hjelp av det ’kan vi frelse både oss selv og dem som hører oss’. — 1. Tim. 4: 16.

10, 11. Av hvilke spesielle grunner bør vi arbeide hardt for å utbre den kristne tro?

¹⁰ Legg merke til at Paulus ikke sa at en kristen bare skulle være interessert i sin egen frelse. Han skulle også være interessert i å hjelpe andre til å godta Jesus som Kristus og til å legge den gudhengivenhet for dagen som «har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer». (1. Tim. 4: 8) Etter at Paulus hadde nevnt dette, skrev han:

«For av denne grunn er det vi arbeider hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» — 1. Tim. 4: 10, NW.

¹¹ Tenk på det — frelse fra Gud, evig liv i lykke, blir tilbudt «alle slags mennesker». Men hvem vil til slutt bli frelst? Det er bare de «trofaste», de som blir troende, og som legger tro for dagen. Apostelen, som var klar over dette, kunne ikke ta det med ro. Han kunne ikke leve et ganske normalt liv og så av og til, når det passet slik, snakke med noen få andre om denne mulighet for frelse. Nei! Det at andre kunne lære det kristne budskap å kjenne og begynne å vandre på frelsens vei, var av så stor betydning for Paulus, så uhyre viktig, at han ’arbeidet hardt og anstrengte seg’. Føler du det på samme måte? Tenk litt over hva du har vært opptatt med i løpet av de siste seks måneder. Er det slik at verken du selv eller andre, Gud innbefattet, er i tvil om at du arbeider hardt og anstrenger deg?

Å ARBEIDE HARDT FOR Å UTBRE DET GODE BUDSKAP

12. Hvilken forbindelse er det mellom gjerninger og frelsen?

¹² De kristne vet at de ikke kan bli frelst bare ved å utføre visse gjerninger, som om de derved skulle oppnå rettferdighet og frelse. (Rom. 3: 28) Men det er likevel slik at hvis vi har sann tro, vil vi ha gjerninger som er en følge av denne tro. (Jak. 2: 18—26) Det er derfor nødvendig at vi under bønn tenker over vår tro og våre gjerninger.

13. Hva skulle ifølge Jesus hans disipler gjøre etter hans død?

¹³ Når vi «arbeider hardt og anstrenger oss», slik som Paulus gjorde, kan vi ha en andel i å oppfylle en profetisk sannhet som Jesus uttalte. Tenk på det — du kan være med på å vise at Jesu ord er sanne. Hvilke ord? De ordene Jesus uttalte som svar på Filips anmodning: «Vis oss Faderen.» (Joh. 14: 8) Jesus sa:

«Den som har sett meg, har sett Faderen. . . . De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» — Joh. 14: 9, 10, 12.

14, 15. Mente Jesus med det han sa i Johannes 14: 12, at hans etterfølgere skulle utføre større mirakler? Begrunn svaret.

¹⁴ Hvordan kunne Jesu disipler gjøre større gjerninger enn han gjorde? Kan du ha en andel i å gjøre slike større gjerninger? Bibelen viser at Gud satte enkelte kristne i stand til å utføre mirakler, for eksempel drive ut demoner, helbrede syke og, i noen få tilfelle, oppreise døde. Han gjorde dette for å vise at han nå handlet med og velsignet den kristne menighet. (Apg. 3: 2—8; 5: 12—16; 9: 36—40; 16: 16—18) Men var disse gjerninger større enn de gjerninger Jesus gjorde? Han helbredet alle som kom til ham, til og med noen som befant seg langt borte, han skaffet på mirakuløs måte mat til tusenvis av mennesker, oppreiste døde og hadde makt over naturkreftene. (Matt. 8: 5—16, 23—27; 14: 14—33; Joh. 11: 39—44) De mirakuløse åndens gaver som enkelte kristne fikk, skulle dessuten ta slutt eller forsvinne. (1. Kor. 13: 8—10) Hvordan skulle så de kristne gjøre større gjerninger enn Jesus?

¹⁵ Jesus hadde talt det hans Far ønsket. Han gjorde godt i størst utstrekning og på en måte som var til mest varig gagn for andre, ikke ved sine mirakler, men ved sin enestående forkynnelse om Riket.a (Luk. 4: 32, 43) Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, gav han sine etterfølgere i oppdrag å ’vinne disipler blant alle folkene og lære dem’. (Matt. 28: 19, 20, LB) Ja, de kristne skulle utføre et stort vitnearbeid. Det skulle utføres i større målestokk enn Jesu forkynnelse. Det skulle utføres i en lengre tidsperiode og blant langt flere mennesker. På den måten kunne hans etterfølgere gjøre større gjerninger enn han gjorde.

16. Skulle Jesu arbeid ende i og med hans død og himmelfart?

¹⁶ Jesu arbeid, som bestod i å forkynne og undervise om Riket, skulle ikke opphøre i og med hans død og himmelfart. Han skulle fortsette å lede den viktige undervisningskampanjen, men nå skulle han virke gjennom sine etterfølgere. Lukas sier videre at før Jesus fór opp til himmelen, fortalte han disiplene mer «om det som har med Guds rike å gjøre». (Apg. 1: 3) Til slutt sa han til dem: «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» — Apg. 1: 8.

17, 18. Hvordan begynte Jesu etterfølgere på pinsedagen i år 33 e. Kr. å oppfylle hans ord om at de skulle gjøre større gjerninger?

¹⁷ Like etter begynte de å gjøre større gjerninger enn Jesus hadde gjort. På pinsedagen i år 33 e. Kr. utgjøt Jesus den hellige ånd over de 120 disiplene som ventet i Jerusalem. Hva gjorde de så? Skaffet de til veie mat på mirakuløst vis? Lærte de folk å drive jordbruk? Eller helbredet de enkelte syke? Nei, de begynte å tale, å kunngjøre «Guds storverk». (Apg. 2: 1—11) Deretter avla apostelen Peter et overbevisende vitnesbyrd som førte til at tusener av hans tilhørere tok imot Kristus.

¹⁸ Det må ha vært litt av en oppgave bare å døpe så mange nye troende denne dagen. De fordelte seg muligens og døpte i forskjellige dammer rundt om i byen. Da dagen var slutt, avla disiplene tydeligvis rapport om hva som var blitt utført, for beretningen sier at da ’de som tok imot hans budskap, ble døpt, ble tre tusen lagt til menigheten’. Antallet økte fra omkring 120 til over 3000 (en økning på over 2500 prosent) i løpet av én dag! (Apg. 1: 15; 2: 41) De hadde virkelig begynt å gjøre større gjerninger enn Jesus hadde gjort.

19. Var dette arbeidet bare for apostlene eller de eldste i menighetene?

¹⁹ Men noen kristne i dag tenker kanskje: ’Jeg er ingen Peter eller Paulus. Var det ikke den slags mennesker som skulle gjøre større gjerninger enn Jesus?’ Det er et naturlig spørsmål. Apostlenes gjerninger viser tydelig at apostlene, spesielle evangelister og åndelige eldste i menighetene deltok i forkynnelsen av Riket. Men legg merke til denne historiske kjensgjerning, som blir fortalt av disippelen Lukas: «[Det brøt] løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.» (Apg. 8: 1) Og hva gjorde disse atspredte kristne, unge og gamle, menn og kvinner? «De som var spredt omkring, drog rundt og forkynte evangeliet.» (Apg. 8: 4) Ja, alle forkynte.

20. Hvorfor er det nå spesielt viktig for oss å tenke over hvilken andel vi har i oppfyllelsen av Johannes 14: 12?

²⁰ Sanne kristne i vår tid deltar i det forkynnelses- og undervisningsarbeid som Jesus påbegynte, og som deres brødre og søstre i det første århundre fortsatte med. Men begivenheter i vår tid som utgjør en oppfyllelse av Bibelens profetier, viser at Gud snart vil gjøre ende på den nåværende onde tingenes ordning, noe som vil føre til at den forkynnelse av «evangeliet om riket» som pågår nå, vil bli avsluttet. (Matt. 24: 14) Hver enkelt av oss kan derfor spørre seg selv: ’Tar jeg fullt ut del i det viktige arbeid Jesus talte om i Johannes 14: 12? Arbeider jeg hardt og anstrenger meg? Når dette arbeidet er fullført, vil jeg da være tilfreds fordi jeg vet at jeg fullt ut tok del i det?’

HVOR MYE VENTER GUD?

21—23. Hvorfor bør vi på nytt tenke over vår situasjon?

²¹ Når vi ønsker å ha en tilfredsstillende andel i det kristne forkynnelsesarbeid, bør vi ikke ignorere viktige bibelske forpliktelser som har med vår familie, våre slektninger, vårt arbeid eller skolen å gjøre. (1. Tim. 5: 8) Gud ønsker heller ikke at vi skal nære skyldfølelse når vi tar oss av disse forpliktelsene, men at vi skal gjøre det med glede. Likevel vil det av og til være gagnlig at vi tenker over hvordan vi bruker vår tid, og hva vi er opptatt med.

²² Mange av oss vil kanskje høste gagn av at vi på en likevektig måte ransaker oss selv og legger selvdisiplin for dagen. Det vil kanskje være til hjelp å kvitte seg med mange av de ting som ikke er av vesentlig betydning for å kunne opprettholde en skikkelig levestandard.

²³ Ingen bør kritisere andre for hva de gjør hva dette angår. Det som er av betydning, er at vi analyserer oss selv for å finne ut om vi personlig viser virkelig verdsettelse av at vi kan bidra til at det blir utført større gjerninger enn dem Jesus gjorde.

24. Hvilket godt eksempel satte en fattig enke for oss?

²⁴ Vi yter kanskje alt det vi kan, selv om det kan være mindre enn det en annens helse og omstendigheter tillater ham å yte. Men det er ikke mengden i seg selv som teller. Husk Jesu gunstige omtale av den fattige enken som gav to små mynter «verd noen få øre». Disse myntene (gresk: leptá) var verd omkring én 64-del av en daglønn. Hvor mye er det der hvor du bor? Jesus roste imidlertid hennes handlemåte, for hun gav «alt hun eide, alt hun hadde å leve av». (Mark. 12: 41—44) Vi kan også være forvisset om å bli godkjent hvis vi gir alt, hvis vi arbeider hardt og anstrenger oss, i vitnearbeidet.

25. Hva gjorde Maria for Jesus kort tid før hans død?

²⁵ Vi kan også huske Maria, Lasarus’ søster, som salvet Jesus med en kostbar salve. Noen av disiplene klaget, for salven var verd 300 denarer. Det var det en arbeider ville tjene i løpet av et helt år utenom sabbatene og høytidene. Hvor mye tjener du eller et annet medlem av familien i løpet av et år? (Joh. 12: 3—8; Matt. 20: 2) Jesus sa angående det Maria gjorde:

«Hun har gjort en god gjerning mot meg. . . . Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» — Mark. 14: 6—9.

26, 27. På hvilken måte var Maria et godt eksempel?

²⁶ Legg merke til disse ordene: «Hun gjorde det hun kunne.» Det er ikke noe som tyder på at Maria fikk makt til å utføre mirakler. Hun kunne ikke bli en apostel og heller ikke en eldste da den kristne menighet ble dannet, og det var kanskje ikke mulig for henne å foreta lange reiser for å forkynne «evangeliet». Men «hun gjorde det hun kunne». Hva betyr det? «Å gjøre det en kan» kan kanskje bety: ’Ikke press deg selv; ta det med ro. ’ Men Jesus mente ikke det. Maria hadde virkelig anstrengt seg. Enkelte bibeloversettere har gjengitt disse ordene: «Hun gjorde alt hun kunne,» eller: «Hun gjorde alt det som stod i hennes makt å gjøre.» — C. K. Williams; W. Barclay.

²⁷ Maria var alltid innstilt på å gi på en helhjertet måte. Det var ikke en engangsforeteelse. Tidligere hadde Maria vist hvilken innstilling hun hadde, ved å sette seg ved Jesu føtter og lytte til det han lærte. (Luk. 10: 38—42) Nå støttet hun igjen denne enestående forkynneren, Jesus. Og det er interessant å merke seg at Jesus knyttet Marias gjerning til det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet ved å si at der hvor «evangeliet» ble forkynt, ville hun bli husket. Hun var interessert i forkynnelsen. Og det var Jesus også, like til sin død.

28. Hva slags religion er kristendommen, og hva betyr dette for oss?

²⁸ Er vi lik disse to kvinnene, som gav alt de hadde? Er vi sterkt interessert i det forkynnelsesarbeid som Jesus påbegynte da han var på jorden, og som de kristne nå fortsetter å utføre verden over? Det bør vi være. Gud er det. Da kristendommen fikk sin begynnelse på pinsedagen i år 33 e. Kr., var den en religion som la vekt på forkynnelsen, og Gud støttet dette arbeidet ved sin ånd. Han gjør fremdeles det, for han har ikke forandret seg. Han er «en levende Gud». Han lever selv, og han tilbyr liv til alle sanne tilbedere. Kristendommen i vår tid bør være og er fremdeles en religion som legger vekt på forkynnelsen. Som kristne har vi all grunn til å være begeistrede arbeidere i tjenesten for Gud, «som er Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste». — 1. Tim. 4: 10, NW.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

De gjorde alt de kunne