Hold ut — oppfyllelsen av løftet nærmer seg!
«Dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i oppfyllelsen av løftet.» — Heb. 10: 36, NW.
1. Hva fikk et pålitelig løfte arabernes og jødenes felles stamfar til å gjøre?
ET LØFTE gitt av en pålitelig person kan få den som løftet blir gitt til, til å følge en forstandig handlemåte. Men hvor mange av oss som lever nå, ville være villige til å forlate vårt hjemland og dra til et fremmed land og bli der som utlendinger i 100 år — på grunn av et løfte? Historien forteller om en som gjorde det! Det er en mann som både arabere og jøder stammer fra. Denne deres felles stamfar fikk et spesielt løfte, og oppfyllelsen av dette løftet vil berøre hele menneskeslekten og bringe den evige goder.
2. Hva er det som viser at den løftet ble gitt til, måtte handle?
2 For at dette betydningsfulle løftet skulle bli virkeliggjort, var det nødvendig med handling. Gud sa: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» — 1 Mos. 12: 1—3.
3. På hvilken måte er Abraham fra Ur i Kaldea et eksempel for oss hva dette angår?
3 Hvor takknemlige kan ikke alle vi som tilhører «jordens slekter», være for at han som fikk dette løftet, Abram i Ur i Kaldea, trofast gjorde det han fikk befaling om! Abram (som senere ble kalt Abraham) er et godt eksempel for oss. Vi må også ta visse nødvendige skritt for at vi skal få del i oppfyllelsen av et løfte som Abrahams Gud har gitt oss.
4. Hvor lenge levde Abraham, hans sønn Isak og hans sønnesønn Jakob som utlendinger i Kana’ans land?
4 Da Abraham var 75 år gammel, dro han inn i det lovte land, som da var et fremmed land for ham. Han døde i en alder av 175 år. Han levde altså som utlending i lang tid — i 100 år. Hans sønn Isak, som ble født i dette fremmede landet, som ennå ikke var blitt gitt til Abraham, var også en mann uten land. Han var det faktisk i enda lengre tid — i 180 år. Isaks sønn Jakob, som Guds løfte ble gitt videre til, levde som utlending i 130 år før han ble kalt til Egypt, hvor han døde. (1 Mos. 47: 7—9; 49: 33) Men i samsvar med det denne 147 år gamle patriarken hadde bedt om, ble han begravd i det lovte land, Kana’ans land. — 1 Mos. 50: 1—14.
5, 6. Hvilken egenskap ga disse tre patriarkene styrke til å holde ut i 215 år i et fremmed land, og hvordan framgår dette av Hebreerne 11: 9, 10, 13—16?
5 Hva var det som ga disse tre patriarkene styrke til å holde ut i et fremmed land og ikke vende tilbake til Ur i Kaldea? Hva var det som hjalp dem til å bli i det fremmede landet Kana’an i 215 år alt i alt (fra 1943 til 1728 f. Kr.)? Det var deres tro på Jehova Gud og på at hans løfte er pålitelig. Vi leser om dette i Hebreerne 11: 9, 10, 13—16:
6 «Ved tro oppholdt han [Abraham] seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden [midlertidige innbyggere i landet, NW]. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland; og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake; men nå stunder de etter et bedre, det er et himmelsk; derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.»
7. Hvordan gjorde Abraham seg uønsket i det området hvor han var født, og hva slags «stad» så han hen til?
7 Abraham satte et godt eksempel for sin sønn Isak og sin sønnesønn Jakob. Han var fast besluttet på å dø i et fremmed land framfor å svikte sitt oppdrag og vende tilbake til den byen han hadde kommet fra, Ur i Kaldea. Denne hedenske byen lå i landet Sinear, og Abraham hadde til og med gjort seg uønsket der ved å forfølge fire konger fra det området og jage dem på flukt. Disse fire kongene var Amrafel, kongen i Sinear, Arjok, kongen i Ellasar, Kedorlaomer, kongen i Elam, og Tideal, kongen over Gojim. Abraham og hans menn tok tilbake alle de verdifulle ting og de fanger som disse kongene hadde tatt da de trengte inn i Kana’ans land. (1 Mos. 14: 1—24; Heb. 7: 1) Abraham ønsket ikke lenger at Ur i Kaldea skulle være hans hjemby. Han ville ikke lenger kjennes ved den. Han foretrakk å leve som nomade i det lovte land. Det var langt bedre enn å oppholde seg i den avgudsdyrkende, syndige byen hvor han var født. I stedet for en menneskelaget by så Abraham, og også Isak og Jakob, hen til en stad eller en regjering som hans Gud er byggmester og skaper til. Ur i Kaldea ligger i dag i ruiner, men det gjør ikke Guds «stad».
8, 9. a) Hva slags arv vil Abraham få i oppstandelsen, og hvordan? b) Hvordan ble Abraham ifølge Romerne 4: 11, 12 Kristi disiplers «far»?
8 Fordi Abraham var trofast like til døden, lovte Jehova Gud ham en arv, ikke en himmelsk arv, men en jordisk arv, Kana’ans land. Når Abraham blir oppreist fra de døde, vil han derfor få liv her på jorden. Men hele jorden vil da være underlagt den himmelske stad, det messianske rike med Abrahams fremste etterkommer, Jesus Kristus, som konge. (Heb. 11: 16) Abraham satte et utmerket eksempel på tro for denne sin fremste etterkommer. Det er gjennom denne etterkommer Guds løfte til Abraham blir oppfylt, for det er i første rekke han som utgjør ’Abrahams ætt’, som vil være til evig velsignelse for alle jordens slekter. (1 Mos. 22: 18) Abraham er i åndelig forstand Jesu Kristi disiplers «far», enten disse disipler har vært omskårne jøder eller uomskårne ikke-jøder eller hedninger. Vi leser om dette:
9 «Og han [Abraham] fikk omskjærelsens tegn [flere år etter at han var blitt en omvandrende utlending i Kana’ans land] som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret [inntil han avlet Isak], for at han skulle være far til alle de uomskårne [hedningene] som tror, så rettferdigheten kunne tilregnes også dem, og far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen [de omskårne jøder], men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret [som hedningene].» — Rom. 4: 11, 12; 1 Mos. 15: 6; 17: 7—17.
10. a) Hvordan er Gud i enda høyere grad enn Abraham ’far til alle dem som tror’? b) Hvilken egenskap må vi altså ha for å kunne få del i oppfyllelsen av Guds løfter?
10 Fordi Abraham ble som en åndelig far for sin kjødelige etterkommers, Jesu Kristi, disipler, er han også et forbilde på Jehova Gud, som er den himmelske Far for hele den «ætt» som skal være til velsignelse for alle jordens slekter. (Gal. 3: 8, 9) Jehova Gud er således den større Abraham. Tro kommer fra ham, for han gir sin hellige ånd til dem som tilber ham, og en av de frukter som denne ånd frambringer, er nettopp tro. (Gal. 5: 22, NW) Hans pålitelighet og trofasthet gir oss tro på hans løfter. Jehova er i langt høyere grad enn Abraham Far til alle trofaste og til dem som har tro. Når vi holder fast ved vår tro, vil vi, i likhet med Abraham, få del i oppfyllelsen av de løfter Gud har gitt oss. Vår tro vil hjelpe oss til å holde ut helt til vi oppnår det Gud har lovt.
’Fremmede og midlertidige innbyggere’ i denne verden
11, 12. I hvilken forstand er vi, som i likhet med Abraham ser fram til oppfyllelsen av Guds løfter, et folk uten et land, og hvordan blir dette bekreftet av det som står i 1 Peter 2: 11, 12?
11 Abraham er virkelig et godt eksempel for oss som ser fram til de vidunderlige ting som den Gud som ikke lyver, har lovt oss. Det finnes fremdeles menn og kvinner på jorden som billedlig talt ikke har noe land. Det er de som virkelig har den samme tro som Abraham. De er innvigde, døpte disipler av Jesus Kristus, han som i første rekke utgjør ’Abrahams ætt’. Det er ikke galt å betrakte dem som mennesker uten et land. Dette syn blir understøttet av det en av Kristi disipler, apostelen Peter, skrev i sitt første brev, som han stilte til dem som han kaller «de midlertidige innbyggere som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia». (1 Pet. 1: 1, NW) I hvilken forstand var disse kristne «midlertidige innbyggere»? Det framgår av kapittel 2, versene 11 og 12, hvor apostelen Peter skriver:
12 «I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger [midlertidige innbyggere, NW] at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så I lar eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» — 1 Pet. 2: 11, 12.
13. a) Hvem er vi imidlertid ikke «fremmede» for, og hvorfor ikke? b) Hvorfor behøver ikke vi i motsetning til Peter å forlate den onde tingenes ordning?
13 Vi som er Kristi innvigde disipler, er kanskje «fremmede» for verden, men hvor godt er det ikke å vite at vi ikke er «fremmede» for Gud! For ham er vi ikke lenger «fremmede og fiender ved [vårt] sinnelag, i de onde gjerninger». (Kol. 1: 21) Vi vandrer ikke «som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse». (Ef. 4: 17, 18) Apostelen Peter og de salvede kristne på hans tid gjorde regning med å forlate denne verdslige tingenes ordning når de døde, og således ikke lenger være fremmede eller midlertidige innbyggere i den. Men det forholder seg ikke på samme måte i den kristne menighet nå i det 20. århundre. De av Jehovas kristne vitner som overlever den kommende «store trengsel», kommer ikke til å forlate denne tingenes ordning. Hvorfor ikke? Nei, denne onde tingenes ordning vil selv bli fjernet fra jordens overflate i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», som vil markere slutten på trengselen. — Matt. 24: 21, 22; Åpb. 7: 14; 16: 14, 16; 19: 11—21.
14. Hva nevnte Peter som en viktig grunn til at salvede kristne måtte oppføre seg som ’fremmede og midlertidige innbyggere’ i denne verden?
14 Hevder vi at vi er innvigde kristne? Oppfører vi oss da som ’fremmede og midlertidige innbyggere’ blant de verdslige nasjoner på den måten apostelen Peter under inspirasjon oppfordret de kristne til? Han hadde god grunn til å formane de kristne, som var blitt ’gjenfødt til et levende håp’, til å oppføre seg som om de oppholdt seg i et fremmed land. Grunnen til dette var, som Peter sa: «I er en utvalgt ætt et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk.» (1 Pet. 1: 3; 2: 9, 10) Det er derfor innlysende at de ikke lenger er noen del av denne verden, som er fremmedgjort for Gud. De vandrer ikke lenger i dens mørke, men er Guds lysbærere. De befinner seg i samme situasjon som Abraham gjorde i gammel tid.
15. Hvilket håp har de ’gjenfødte’ kristne ifølge 2 Peter 3: 13, 14?
15 Deres håp er ikke knyttet til denne verden. Deres håp er knyttet til Guds løfte. Oppfyllelsen av dette løftet nærmer seg. Det vil få en herlig oppfyllelse. For over 1900 år siden skrev Peter: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Derfor, elskede, da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» (2 Pet. 3: 13, 14) Disse «nye himler» var den «stad» som den trofaste Abraham ventet så tålmodig på, en himmelsk regjering «som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». (Heb. 11: 10) Den ’nye jord’ er det nye menneskelige samfunn som består av alle dem som blir velsignet gjennom den åndelige ’Abrahams ætt’. — 1 Mos. 22: 18: Åpb. 21: 1.
Ingen del av verden, lik Kristus
16. Hvorfor kan de kristne ikke engasjere seg i de verdslige nasjoners politiske anliggender og stridigheter?
16 Hvordan skulle de kristne, i betraktning av at de er ’fremmede og midlertidige innbyggere’ og derfor venter på oppfyllelsen av Guds løfte, kunne engasjere seg i de verdslige nasjoners politiske anliggender og voldsomme konflikter? Hvis deres hjerte virkelig er vendt mot de «nye himler» og en «ny jord» i tilknytning til Guds rike, kan de ikke gjøre det!
17. Hvordan framgår det av Matteus 6: 32, 33 at en kristen ikke kan dele sin oppmerksomhet mellom Guds rike og verdslige riker?
17 Jesus Kristus sa til sine disipler: «Eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette [materielle ting]. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet!» (Matt. 6: 32, 33) Å søke vår himmelske Fars rike først vil innbefatte å ta aktivt del i oppfyllelsen av Jesu profeti: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) En lydig kristen kan ikke inngå kompromiss og dele sin tid og sin oppmerksomhet mellom Guds rikes interesser og verdslige rikers interesser. Da vil han ikke sette Guds rike først og oppnå Guds godkjennelse.
18. Hvorfor har ikke de kristne noen rett til å være en del av verden?
18 Ettersom de kristne er blitt ’fremmede og midlertidige innbyggere’ i denne gamle verden, har de ikke lenger rett til å gjøre seg til en del av den. Hvis de gjorde det, ville de ikke være blant dem Jesus hadde i tankene da han ba følgende bønn til Gud: «Jeg ber . . . at du skal bevare dem fra det onde [den onde, LB]. De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 15—17) Han hadde god grunn til å be en slik bønn, for «den onde» er «denne verdens fyrste». — Joh. 12: 31; 14: 30.
19. Hva må de kristne gjennomgå i denne verden fordi de er ’fremmede og midlertidige innbyggere’?
19 Elsker så denne verden av mennesker som blir styrt av Djevelen, disse kristne ’fremmede og midlertidige innbyggere’ fordi de konsekvent nekter å bli en del av verden? Elsket verden Jesus Kristus fordi, som han sa, han ikke var «av verden»? Disippelen er ikke bedre enn sin Mester. Jesus sa til sine disipler: «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder. Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder; . . . ja, det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» (Joh. 15: 18—20; 16: 2) For at en sann kristen skal kunne få del i oppfyllelsen av Guds løfte, må han trofast utholde hat og dårlig behandling fra verden.
20. Hva måtte kristne jøder, som ble hatet i likhet med Jesus, huske, ifølge Hebreerne 10: 32—34?
20 De kristne jøder i den romerske provinsen Judea og særlig de som var i hovedstaden, Jerusalem, fikk erfare sannheten i disse advarende ordene fra deres messianske Mester, Jesus Kristus. Cirka 28 år etter at Jesus hadde sagt de ovennevnte ordene, kunne apostelen Paulus, som var en kristen jøde, skrive følgende trosstyrkende ord til de troende hebreere i Jerusalem: «Kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser, idet I dels ble til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således. For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» — Heb. 10: 32—34.
Kristne «ambassadører»
21, 22. a) Hvem sender Gud til menneskene på grunn av verdens fiendtlige holdning, og hva er formålet med det? b) Hvordan blir dette vist i 2 Korintierne 5: 19—21?
21 Det må innrømmes at verden har en fiendtlig holdning til Jehova Gud og hans innvigde folk. Gud har derfor gitt sine innvigde, døpte, ’gjenfødte’ tilbedere i oppdrag å tjene som ambassadører. (1 Pet. 1: 3) Han sender dem ut til en fremmedgjort verden, men ikke for å søke fred og inngå kompromiss med verden. Den dødsdømte verden er ikke i en slik stilling at den kan komme med noen fredsbetingelser overfor Gud. (Luk. 14: 31, 32) Gud sender ut sine ambassadører for at de inntrengende skal oppfordre enkeltpersoner i verden til å oppfylle de kjærlige betingelser Gud stiller til dem som ønsker å komme i et fredelig forhold til ham og redde livet. Den kristne jøden Paulus og hans halvt jødiske ledsager, Timoteus, gjør oss oppmerksom på dette i 2 Korintierne 5: 19—21:
22 «Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud [ambassadører, NW] i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.»
23. Hvorfor har disse kristne «ambassadører» ingen myndighet til å blande seg opp i verdens politikk og stridigheter, i betraktning av at de forkynner «ordet om forlikelsen»?
23 Fordi disse kristne blir sendt ut til alle nasjoner som ambassadører i Kristi sted, må de forkynne «ordet om forlikelsen» for alle slags mennesker, uansett hvilken politisk overbevisning de har — for demokrater, republikanere, sosialister, nazisympatisører, fascister, kommunister, konservative, arbeiderpartitilhengere og så videre. Guds ’ord om forlikelsen’ er det samme for alle disse. Hans ’ambassadører i Kristi sted’ kan derfor ikke blande seg opp i noe lands politikk eller bli medlemmer av noe politisk parti. Som «ambassadører» fra Gud er de ’fremmede og midlertidige innbyggere’, uansett i hvilket land de forkynner ’evangeliet om riket’. De husker apostelen Paulus’ ord: «Vårt borgerskap er i himlene» (Fil. 3: 20, 21, NW), og de forstår derfor at de ikke har noen rett eller noen myndighet til å blande seg opp i politiske spørsmål. De må innta en strengt nøytral holdning til politikk både på det nasjonale og det lokale plan og til alle denne verdens selviske konflikter.
24. Hva blir disse «ambassadører» utsatt for fra verdens side, til tross for at de er lovlydige, slik det blir vist i Efeserne 6: 19, 20?
24 Disse ambassadører i Kristi sted er derfor lovlydige mennesker som betaler sin skatt og ellers oppfører seg på en måte som tjener samfunnets interesser. Likevel blir de hatet av verden, akkurat som Kristus selv ble. (Matt. 22: 21; Rom. 13: 1—7) Det er derfor ikke så merkelig at Paulus bare cirka seks år etter at han skrev det som står i 2 Korintierne 5: 19—21, befant seg som fange i Roma og i et brev kunne oppfordre menigheten i Efesos i Lilleasia til å be for ham: «At det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, for hvis skyld jeg er sendebud [ambassadør, NW] i lenker.» — Ef. 6: 19, 20.
25. Hva er nødvendig for å kunne utføre en trofast tjeneste som en kristen ambassadør, og hvilket syn må en ha på materielle eiendeler?
25 En som i vår tid tjener som en ’ambassadør i Kristi sted’ blant mennesker som er fremmedgjort for Gud, må likeledes utholde slike lidelser. Paulus satte et godt eksempel for oss og holdt trofast ut. Han holdt fast ved sin tjeneste som ambassadør, sin kristne tjeneste. Han sa: «[Vi] viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler» og så videre. (2 Kor. 6: 4, 5) Ettersom Paulus selv led for sin kristne tros skyld, kunne han oppfordre sine kristne brødre blant hebreerne til å fortsette å holde ut, på samme måte som de hadde utholdt mye da de først fikk sannhetens lys. Selv om de kunne komme til å miste alle sine materielle eiendeler her på jorden, hadde de, og han også, «en bedre og blivende eiendom». — Heb. 10: 32—34.
26. Hvorfor er det fortsatt nødvendig at kristne sendebud og ambassadører trofast holder ut?
26 Som sendebud eller ambassadører for Gud i Kristi sted trenger vi som i vår tid er kristne vitner for Jehova, å lære oss å være utholdende, ikke sant? Jo, for vi må fortsatt holde ut. Siden hedningenes tid utløp i 1914, er vi blitt utsatt for mye forfølgelse og mishandling i en fiendtlig verden. Flere slike opplevelser ligger foran oss før vi får del i oppfyllelsen av Guds løfte om «nye himler og en ny jord», hvor rettferdighet i all evighet kommer til å bo. (2 Pet. 3: 13) Oppfyllelsen av dette løftet kommer stadig nærmere. Denne generasjon, som har sett så mye urettferdig forfølgelse av Guds sendebud og ambassadører siden den første verdenskrig, er en spesiell generasjon. Hvordan? Det er den som vil komme til å oppleve at Gud oppfyller sitt løfte og innfører en rettferdig, ny tingenes ordning. (Matt. 24: 34; Mark. 13: 30, NW) La oss derfor trofast holde ut, i full tillit til at løftet vil bli oppfylt!