Spørsmål fra leserne

● Svarer det som Jesus sa i Johannes 15: 1—6 om at han var vintreet og hans disipler greinene, til det som blir sagt i Romerne 11: 17—24 om oljetreet og dets greiner?

Tidligere har Johannes 15: 1—6 vært brukt som en illustrasjon når Romerne 11: 17—24 har vært drøftet. En nærmere undersøkelse viser imidlertid at det som står i Johannes 15: 1—6, og det som står i Romerne 11: 17—24, sikter til to forskjellige ting. Det ene skriftstedet dreier seg om Kristus, og det andre om Abraham. La oss se litt nærmere på disse skriftstedene.

Den siste kvelden Jesus var sammen med apostlene, sa han: «Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mer frukt. Jeg er vintreet, I er greinene; den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt.» — Joh. 15: 1, 2, 5.

Jesus sammenligner seg selv med et vintre. Hans disipler, som ble avlet med hellig ånd på pinsedagen i år 33 e. Kr., ble greinene på dette vintreet. Kristus formante dem til når først de var blitt greiner, å bli hos ham og bære frukt, slik at de ikke skulle bli tatt bort og miste det evige liv. (Joh. 15: 6) Den frukt de skulle bære, innbefattet å legge for dagen de egenskaper som han, Jesus, hadde lagt for dagen. Når de ble i forening med ham, kunne de framelske åndens frukt. (Gal. 5: 22) Og de ville være aktive når de forkynte om Riket. — Luk. 8: 8.

Mens ordene i Johannes 15: 1—6 dreier seg om Jesus, retter Paulus’ bilde med oljetreet i Romerne 11: 17—24 oppmerksomheten mot Abraham. Det viser nødvendigheten av å ha en tro lik Abrahams for å kunne bli en del av hans lovte ætt. Bildet dreier seg om et foredlet oljetre hvor noen av de naturlige greinene er brutt av. Greiner fra et vilt oljetre ble deretter podet inn i deres sted. De naturlige greinene representerer de kjødelige jøder. De ville oljegreinene symboliserer troende hedninger som på grunn av sin tro erstattet de troløse, kjødelige jøder og ble en del av den lovte Abrahams ætt. Dette forstår en best når en undersøker hvordan Gud handlet med Abraham, og den innstilling som jødene la for dagen da Messias kom.

Fordi Abraham hadde vist tro, gjorde Jehova Gud en pakt med ham om en ætt som alle folkeslag skulle velsignes i. (1 Mos. 22: 17, 18; Gal. 3: 8) Dette berørte Guds handlemåte med Abrahams kjødelige ætt, hans etterkommere, israelittene. (5 Mos. 7: 7, 8; 2 Kor. 11: 22) Jødene i det første århundre var stolte over å kunne si: «Vår far er Abraham!» (Joh. 8: 39; Matt. 3: 9) De trakk den slutning at fordi de var Abrahams kjødelige ætt, var de sikret en plass i Jehovas gunst og hensikt. Men i brevet til romerne viser Paulus at selv om det var en fordel for dem at de var Abrahams etterkommere, var ikke det i seg selv tilstrekkelig. Hvorfor ikke?

Grunnen til dette var at det var Jehova Guds hensikt gjennom pakten med Abraham å frambringe en åndelig ætt. Messias, Jesus, var den fremste av denne åndelige Abrahams ætt, som Paulus tidligere hadde forklart i sitt brev til galaterne. (Gal. 3: 16) Men han viste også at den åndelige ætt var en kollektiv ætt; den besto av Kristus og hans medarvinger, hvis antall senere ble åpenbart; alt i alt besto den av 144 001. Paulus skrev: «Hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» (Gal. 3: 29; Åpb. 7: 4—8; 14: 1) Men skulle den sekundære Abrahams ætt, de 144 000, bestå utelukkende av jøder, medlemmer av Abrahams kjødelige ætt?

Den kunne ha gjort det. Fra år 29 e. Kr. til år 36 e. Kr. fikk de som på grunn av sin kjødelige avstamning var «sønner av Abrahams ætt., anledning til å utgjøre denne åndelige ætt.a (Ap. gj. 13: 26; Matt. 15: 24) I sitt brev til romerne kom Paulus gjentatte ganger inn på denne kjødelige forbindelsen. Han talte om troen til «Abraham, vår forfader etter kjødet». (Rom. 4: 1, NW) I Romerne 11: 1 sier han: «Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt.» Og i det bildet han deretter bruker med oljetreet, fortsetter han å rette oppmerksomheten mot Abraham

Abrahams kjødelige etterkommere var som greiner på et foredlet oljetre. Men ifølge pakten med Abraham skulle det frambringes en åndelig ætt. For å kunne bli en del av denne ætten måtte jødene godta Messias, bli avlet av hellig ånd og adoptert som den større Abrahams, Jehova Guds, åndelige sønner. (Rom. 4: 16, 17) Det var bare en levning av de kjødelige jøder som gjorde dette, og de ble således permanente greiner på oljetreet. Størstedelen av Abrahams kjødelige ætt viste ikke tro på Messias. De ble derfor brutt av oljetreet og ble ikke en del av Abrahams åndelige ætt. — Matt. 21: 43

I samsvar med denne utviklingen rettet Gud sin oppmerksomhet mot hedningene. Fra år 36 e. Kr. av kunne troende ikke-jøder vise tro og bli salvede kristne, en del av Abrahams åndelige ætt. (Ap. gj. 10: 34—47; 15: 14) Paulus sammenlignet disse hedningekristne med greiner fra et vilt oljetre som ble podet inn på det foredlede oljetreet. Selv om de ikke var kjødelige etterkommere av Abraham, viste de samme tro som han, og ble derfor en del av hans åndelige ætt. Hvis en kjødelig jøde senere, etter at den perioden da jødene hadde hatt spesiell anledning til å bli en del av den åndelige ætt, hadde utløpt, viste tro på Jesus, kunne han bli podet inn på treet igjen og bli en del av Abrahams åndelige ætt. (Sammenlign dette med det som blir følgen når en grein blir brutt av det vintre som Jesus symboliserte. [Joh. 15: 6]) — Rom. 11: 17—24.

Paulus la således i sitt bilde vekt på Abraham, den rettferdige «roten» som Jehova gjorde en pakt med, og som alle «greinene» måtte være knyttet til ved tro. — Rom. 4: 9—16; 11: 16.

Som vi nå forstår, er det helt forskjellige ting som blir understreket ved det Jesus sier i Johannes 15: 1—6, og det Paulus sier i Romerne 11: 17—24. Det ene stedet blir oppmerksomheten rettet mot Jesus; det andre stedet mot Abraham. Begge steder blir det imidlertid tydelig vist at det å være kristen ikke er noe en kan ta for gitt. Det er nødvendig å ha tro, å ha «Abrahams tro». (Rom. 4: 16) Det er også absolutt nødvendig å være i forening med Jesus og å bære god frukt ved å følge hans eksempel.

● Hva mente Amos da han omtalte seg selv som en «som klyper fikener på morbærfikentrær» (NW)?

Da den avgudsdyrkende presten Amasja sa til Amos at han ikke skulle profetere i Betel, svarte Amos: «Jeg er ikke noen profet, heller ikke disippel av noen profet; jeg er bare en fehyrde, som sanker frukten av morbærtreet [som klyper fikener på morbærfikentrær, NW].» (Amos 7: 12—14) Enkelte steder i Midtøsten er det fremdeles vanlig at folk klyper frukten på dette treet med neglen eller risper den med en annen skarp gjenstand. Hvis dette ikke blir gjort, skiller frukten ut en vannholdig saft og blir ikke moden. Amos rispet tydeligvis frukten på morbærfikentreet og omtalte derfor seg selv som en «som klyper fikener på morbærfikentrær».

[Fotnote]