frihet». Forholdet mellom en kjærlig far og lydige barn vil bli gjenopprettet. I sin uforlignelige kjærlighet til sine lydige barn vil Jehova utøse uuttømmelige åndelige og materielle rikdommer over dem i all evighet! — Rom. 8: 21; Åpb. 11: 18.

Guds forutviten

VÅR forståelse av Guds forutviten og av hvordan Gud gjør bruk av denne forunderlige evnen, kan i høy grad påvirke vårt forhold til Gud. For å få det rette syn på dette spørsmålet er det imidlertid visse faktorer vi må ta i betraktning.

For det første viser Bibelen tydelig at Gud har evnen til å forutse og forutbestemme. Som et bevis for at han er Gud, henviser Jehova selv til sin evne til å forutse og forutbestemme begivenheter som har å gjøre med menneskers frelse og utfrielse og fullbyrdelsen av hans dommer, og til deretter å sørge for at disse begivenhetene inntreffer. (Es. 44: 6—9; 48: 3—8) Guds forutviten og forutbestemmelse danner grunnlaget for alle sanne profetier. (Es. 42: 9; Jer. 50: 45; Amos 3: 7, 8) Gud utfordrer gudene til de nasjoner som motarbeider hans folk, til å bevise at de virkelig er guder. Han oppfordrer dem til å gjøre det ved å forutsi lignende frelsesgjerninger eller domsfullbyrdelser og så sørge for at deres forutsigelser går i oppfyllelse. Avgudenes manglende evne til å gjøre det viser at de bare er «vind og tomhet». — Es. 41: 1—10, 21—29; 43: 9—15; 45: 20, 21.

En annen faktor som må tas i betraktning, er at Guds fornuftutstyrte skapninger også har en fri vilje. Bibelen viser at Gud gir disse skapningene det privilegium og det ansvar selv å velge hvordan de vil bruke sin frie vilje (5 Mos. 30: 19, 20; Jos. 24: 15), og at han derved holder dem ansvarlig for deres handlinger. (Rom. 14: 10—12; Heb. 4: 13) De er således ikke roboter. Hvis mennesket ikke hadde hatt en fri vilje, kunne det ikke ha vært skapt i «Guds bilde». (1 Mos. 1: 26, 27) Det sier seg selv at det ikke kan være noen uoverensstemmelse mellom Guds forutviten (og forutbestemmelse) og hans fornuftutstyrte skapningers frie vilje.

Enda en faktor som må tas i betraktning, men som av og til blir oversett, er Guds moralnormer og Guds egenskaper, blant annet hans rettferdighet, ærlighet og upartiskhet, og hans kjærlighet, barmhjertighet og godhet, som alle blir åpenbart i Bibelen. Vår forståelse av hvordan Gud gjør bruk av sin evne til å forutse og forutbestemme, må derfor ikke bare være i harmoni med noen av disse faktorene, men med alle.

Det er innlysende at det som Gud på forhånd vet kommer til å skje, nødvendigvis også må skje, for Gud «nevner det som ikke er til, som om det var til». (Rom. 4: 17) Følgende spørsmål oppstår da: Gjør Gud ubegrenset bruk av sin evne til å forutse? Forutser og forutsier han alle sine skapningers framtidige handlinger? Og forutbestemmer han slike handlinger, ja, bestemmer han på forhånd alle sine skapningers endelige skjebne, til og med før de er blitt født?

Eller velger Gud bare i bestemte, spesielle tilfelle å gjøre bruk av sin forutviten, slik at han bare forutser og forutsier det som han ønsker, mens det er andre ting som han velger å la være å forutse eller forutsi fordi han ønsker det? Og er det slik at Gud i stedet for å bestemme sine skapningers skjebne før de er blitt til, venter med å avgjøre deres evige skjebne til han kan dømme dem på grunnlag av deres livsførsel og den holdning de inntar under prøve? Svarene på disse spørsmålene må nødvendigvis komme fra Bibelen.