Lev i samsvar med loven — nå og for alltid
DET finnes ekstremister i noen land som har en negativ og ødeleggende innstilling til loven. Selv om rettssystemene har mange svakheter, er fornuftige mennesker ikke desto mindre klar over de fordelene som selv disse ufullkomne systemene har for nasjonene. Loven og domstolene bidrar i høy grad til å rette på mange urettferdigheter. Seriøse og samvittighetsfulle dommere har med sin klokskap og dømmekraft i høy grad bidratt til å løse juridiske problemer.
Også Bibelen anerkjenner nasjonenes rett til å lage og håndheve lover til gagn for folk:
«God oppførsel er ikke redd for øvrigheten; bare lovbrytere har noe å frykte . . . Staten er der for å tjene Gud til ditt gagn. Men hvis du overtrer loven, kan du gjerne frykte.» — Rom. 13: 3, 4, The Jerusalem Bible.
Gode borgere setter derfor pris på det domstolene gjør til gagn for offentligheten. De gjør hva de kan for å hjelpe politi, dommere og andre samvittighetsfulle embetsmenn til å opprettholde lov og orden og bidrar på den måten til å skape et ordnet samfunn.
Mye kan gjøres for å unngå rettssaker
Noe annet et lands borgere kan gjøre, er å løse problemer og tvister uten å bebyrde rettssystemet når det er mulig. Mange tvister kunne i virkeligheten helt unngås hvis partene helt fra begynnelsen av hadde truffet en skriftlig avtale. Det er altfor lett å glemme eller misforstå noe som bare er blitt sagt. En skriftlig avtale behøver ikke å være en komplisert kontrakt som er satt opp av en advokat. En huseier kan rett og slett skrive følgende til den andre parten, for eksempel en maler (eller en snekker eller en rørlegger): «Dette er en bekreftelse av vår samtale sist torsdag, da De samtykte i å male huset mitt med to strøk hvit lateksmaling og listene med grønn maling. De skal levere malingen, som skal være av god kvalitet. Arbeidet skal være fullført før slutten av juli 1979, og prisen er satt til . . . kroner, som skal betales når arbeidet er fullført.» En slik enkel skrivelse kan hindre mye unødvendig og kjedelig krangel.
Men når det oppstår problemer, ser det ut til at mange, særlig i industrilandene, mener den beste løsningen er å anlegge sak. «Kan det virkelig være godt for et samfunn at folk er så snare til å krangle i retten?» spør Maurice Rosenberg, som er professor i rettsvitenskap ved Columbia universitet. «Det blir mer og mer vanlig at amerikanere definerer mange former for krenkelser og vanskeligheter som juridiske problemer, krenkelser og vanskeligheter som de en gang ville ha godtatt som noe som hørte med til en ufullkommen verden.»
Det finnes mange problemer som retten simpelthen ikke kan løse. En domstol kan pålegge en mann å yte penger til familiens underhold, men den kan ikke tvinge ham til å fortsette å arbeide, slik at han har penger. Loven kan heller ikke tvinge hverken en mann eller en kvinne til å vise sine barn den kjærlighet, godhet og varme som skaper et lykkelig og harmonisk hjem. Disse viktige menneskelige ansvarsområder kan bare dekkes når det enkelte menneske selv er villig til å gjøre det.
Hvorfor henvende seg til advokater og dommere for at de skal avgjøre spørsmål som fornuftige mennesker selv burde være i stand til å avgjøre? Ved å gå rettens vei unndrar folk seg ofte det ansvar de selv har som mennesker til å vise ærlighet, rimelighet og vennlighet overfor sine medmennesker. — Matt. 22: 39.
«Mange advokater ser med lengsel tilbake på den tiden da en mann uformelt løste de problemer han hadde, med naboen og kjøpmannen på hjørnet,» sier New York Times i forbindelse med en undersøkelse av problemet. I noen rettskretser i USA blir det gjort forsøk i den retningen ved å gjøre bruk av upartiske meglingsmenn i stedet for domstoler når tvister skal løses.
I slike tilfelle lytter meglingsmannen til begge parter og forsøker å utarbeide en avtale som begge kan godta. Hvis de ikke kan komme til enighet på denne måten, er det ofte på forhånd avtalt at meglingsmannen skal finne fram til en ordning som han mener er rettferdig, og at denne så er bindende. «Den grunnleggende idéen er eldgammel,» sier The Wall Street Journal. «Primitive samfunn har lenge benyttet seg av lokale embetsmenn eller til og med av familiemedlemmer når de skulle løse problemer mellom enkeltpersoner.» Her i landet er det slik at det skal foregå forliksmegling mellom partene før en sak bringes inn for retten, og mange saker blir bilagt på denne måten.
En bør bare ty til domstolene når alle forsøk på å forhandle og finne fram til en rimelig ordning har slått feil. Under slike omstendigheter vil en person kanskje bestemme seg for å gå rettens vei hvis det dreier seg om en alvorlig sak som han mener han har gode utsikter til å vinne.
Selv etter at en har anlagt sak, er det imidlertid bra å lytte til forslag til en minnelig ordning. En fremtredende amerikansk advokat og skribent, Louis Nizer, har sagt det slik: «Det er en tid til å bilegge en strid og en tid til å kjempe, og det å bruke sunn dømmekraft når en velger hva en skal gjøre, er en uvurderlig egenskap hos en rådgiver.»
I Bergprekenen kom Jesus Kristus med noen praktiske juridiske råd som inneholder prinsipper som også har stor verdi i dag:
«Skynd deg å komme overens med din motpart . . . Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.» — Matt. 5: 25, 40.
Hvis en sak skal bli avgjort på en rettferdig måte, krever det at begge parter er rimelige. Det er sjelden at det i en rettssak kan sies at den ene parten har fullstendig rett, mens den andre parten har fullstendig urett.
Tvister i den kristne menighet
I betraktning av at det også kan oppstå tvister selv blant troende i den kristne menighet, inneholder Bibelen kjærlig, men realistisk veiledning i hvordan en kan bilegge slike tvister.
Jesus viste hvordan en først gjennom samtaler på tomannshånd og deretter i samarbeid med andre som har vært vitne til kjensgjerningene, på en effektiv måte kan bilegge tvister. (Se Matteus 18: 15—17.) Denne framgangsmåten er svært praktisk. Omtenksomme og praktiske advokater vil erkjenne det. På den måten blir det mulig for begge parter åpent å drøfte sakens kjensgjerninger. Hvis ikke saken kan bli avgjort ved at partene godtar kjensgjerningene, kan et dømmende utvalg, som består av eldste i den kristne menighet, behandle saken.
Det var på den måten slike saker ble behandlet i det gamle Israel. Et hurtigarbeidende og praktisk rettssystem ble administrert lokalt av erfarne og forstandige eldste i samfunnet. De var rede til å skifte rett i omstridte spørsmål, og dette gjorde de uten å vente å tjene noe på saken, slik tilfelle er blant mange advokater i moderne tid. — 2. Mos. 18: 13—26.
Bør saker mellom kristne i dag bringes inn for en verdslig domstol? Apostelen Paulus understreket at medlemmene av den kristne menighet skulle avgjøre sine uoverensstemmelser seg imellom. Han sa: «Når en av dere har en sak mot en bror, hvordan kan han våge å legge den fram for hedninger og ikke for de hellige? . . . Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre? Nei, bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere. Allerede det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap?» — 1. Kor. 6: 1—7.
Dette betyr naturligvis ikke at de kristne ikke under noen omstendigheter bør bringe saker mellom brødre inn for retten. Hvis det for eksempel blir nødvendig å gå rettens vei for å få erstatning fra et forsikringsselskap, for å få godkjent et testament eller i forbindelse med visse andre forhold, er dette ikke noe som bringer skam over den kristne menighet, ettersom det i slike tilfelle ikke er tale om noen egentlig strid mellom kristne. Men når det gjelder de fleste uoverensstemmelser mellom kristne, finnes det menn i de kristne menigheter som er godt inne i Bibelens prinsipper, og som kan være behjelpelig med å ordne opp i slike vanskeligheter. De hjelper allerede nå mange til å løse sine problemer uten å gjøre det offentlig kjent eller bringe saken inn for retten. I noen tilfelle kan kristen kjærlighet til og med tilskynde en kristen til å ’lide urett’ i stedet for å skade menighetens gode navn og rykte overfor utenforstående.
Når sann rettferdighet vil være framherskende
I vår tids verden gjør menneskelig ufullkommenhet seg sterkt gjeldende både i rettssystemene og hos de personer som benytter dem. Men slik vil det ikke alltid være. Menneskenes Skaper har lovt at han snart skal råde bot på de nåværende regjeringers manglende evne til å vise sann rettferdighet overfor alle sine undersåtter. Under Guds rike vil det bli mulig å utøve fullkommen rettferdighet fordi dets administrasjon ikke vil bli overlatt til mennesker.
Advokater og menneskelige rettssystemer vil da være noe som hører fortiden til. Guds utvalgte dommer, Jesus Kristus, vil i stedet med overmenneskelig innsikt dømme rettferdig, for det sies om ham: «Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. Han dømmer småkårsfolk med rettferd.» — Jes. 11: 3, 4.
Menneskene vil ikke da savne juristene og deres ufullkomne forsøk på å fremme rettferdigheten. De vil glede seg over at det blir utøvd sann rettferdighet for evig. «Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende . . . Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet.» — Jes. 9: 7.
[Ramme/bilde på side 11]
«Kan det virkelig være godt for et samfunn at folk er så snare til å krangle i retten?» — Maurice Rosenberg, professor i rettsvitenskap ved Columbia universitet.
[Ramme/bilde på side 12]
«Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre?» — 1. Kor. 6: 5.