Daglig brød, tilgivelse og befrielse
1. Hvem har de tre første og hvem har de fire siste anmodningene i Herrens bønn å gjøre med?
DE TRE første anmodningene i Herrens bønn har direkte å gjøre med Guds interesser, som overalt må komme i første rekke. De siste fire anmodningene har å gjøre med oss skapninger individuelt og personlig. Fordi Gud er vår himmelske Far, har han en kjærlig interesse for de ting som i vesentlig grad angår hans barn på jorden, og vår lærer Jesus forsikrer oss om at vi kan legge disse spørsmålene fram for Jehova Gud i bønn.
2. Ut fra hvilket syn på morgendagen ber vi bare om mat for dagen?
2 «Gi oss i dag vårt brød for denne dag.» Når det i denne bønnen bare blir bedt om brød eller mat og drikke for den dag i dag, viser det en riktig innstilling. Det blir ikke forutsatt at vi kommer til å leve i morgen, men Ordspråksboken 27: 1 blir tatt i betraktning: «Ros deg ikke av den dag i morgen, for du vet ikke hva dagen vil føde!» Disippelen Jakob legger vekt på den samme tanken og forteller oss at vi skulle si: «Om Jehova vil, så skal vi leve og også gjøre det eller det.» (Jak. 4: 13—15, NW) I harmoni med denne bønnen om den nødvendige mat for dagen, forteller Jesus litt senere i den samme bergprekenen om hvordan Gud før fuglene og kler blomstene. Han sier: «Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Vær altså ikke bekymret for den dag i morgen! for den dag i morgen skal bekymre seg for seg selv; hver dag har nok med sin egen plage.» (Matt. 6: 31—34) Derfor ber vi i dag bare om vårt daglige brød.
3. Hvorfor fremelsker ikke Herrens bønn noen grisk ånd?
3 Den måten det blir sagt på i Lukas 11: 3 (NW) i den samme bønnen, lyder slik: «Gi oss vårt brød for dagen i samsvar med dagens krav.» Dette fremelsker ingen hamstreånd slik at andre av Guds barn blir nektet disse ting, og det fører heller ikke til noen oppkjøperspekulasjon eller at noen sikrer seg et monopol på matvarer så de kan beherske markedet, kontrollere prisene og skaffe seg økonomisk utbytte på folkets bekostning. Herrens bønn tilrår ingen grisk ånd. Den tilrår tvert imot gudfryktig hengivenhet med tilfredshet, som i virkelig forstand betyr en stor vinning, en vinning i form av lykke og velsignelse nå og evig liv i den rettferdige nye verden. «Når vi derfor har mat og klær, så skal vi være tilfreds med det.» — 1 Tim. 6: 6—8, NW.
4, 5. a) Hva er grunnen til at dette daglige brød ikke er til gratis, ufortjent utdeling? b) Hvorfor behøver vi ikke å frykte selv om vi bare blir lovt mat for én dag av gangen?
4 Denne bønnen om daglig brød betyr ikke at Gud behandler oss som småbarn og leverer maten til oss uten anstrengelser fra vår side, og at han setter den fram for oss på bordet eller putter den inn i munnen vår. Nei, dette materielle brødet er ikke til gratis og ufortjent utdeling. Gud har omgitt oss med alt som trengs for at vi kan skaffe oss brød, men vi må sette oss i virksomhet og arbeide for å gjøre oss fortjent til å få det. Det er ikke tale om at vi kan snylte på våre strevsomme medmennesker, men Gud håndhever følgende regel blant sine arbeidsføre barn: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» (2 Tess. 3: 10) I overensstemmelse med vår bønn til ham om dagens rasjon, stoler vi på at han gir oss fysisk og åndelig styrke til å arbeide og gjøre oss fortjent til den. Under den førti års vandringen i ørkenen, lot Gud manna falle ned som dogg omkring israelittene alle dager i uken unntatt den syvende dagen. Det var derfor mat nok omkring dem, men de måtte gå ut og samle mannaen sammen og derpå bearbeide den til bakt brød. På den sjette dagen lot Gud det falle dobbelt så meget manna, for den syvende dagen var en hviledag og da ville det ikke falle noe, ellers ville det gå til spille, etter som det var forbudt ved lov for dem å gå ut og gjøre innsamlingsarbeid da.
5 Når vi bare ber om brød for dagen, gjør det oss daglig avhengig av Gud for å få mat, men han vil faderlig skaffe oss den under hele vår reise gjennom denne gamle verden, og det likså trofast som han skaffet israelittene manna.
6. Hvilken forsikring har Gud gitt oss med hensyn til brød og vann, og hva kan gjøres for dem som har mindre enn vi selv?
6 Til dem som tar tilflukt til Guds regjeringsorganisasjon, det himmelske Sion, gir Jehova følgende forsikring som han har gått god for fram til denne dag: «Han skal bo på høye steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham.» (Es. 33: 13—16) Jeremias satt for eksempel fengslet da Jerusalem var beleiret av kong Nebukadnesars hærer, men selv der ga fangevokterne «ham et brød til hver dag fra bakernes gate, inntil alt brødet i byen var fortært». (Jer. 37: 16—21) Likeledes vil Jehova sørge for at vi får hva vi trenger av brød og vann i vår trofaste tjeneste for ham nå i denne vanskelige tiden for kristenheten og helt til Harmageddon-krigen er over. På grunn av fiendens aksjon mot oss, kan det hende at noen av Guds andre barn ikke har så meget som oss. I slike tilfelle er det vårt privilegium å dele med dem slik at de kan bli styrket til å virke for Gud i ustraffelighet. Vi kommer alltid til å ha noe, så det Gud forsyner oss med kan vi dele likt. På lignende måte var det med israelittene da de hver dag samlet manna i ørkenen: «Den som hadde sanket meget, [hadde] intet tilovers, og den som hadde sanket lite, fattedes intet; enhver hadde sanket etter som han trengte.» — 2 Mos. 16: 18; 2 Kor. 8: 14, 15.
7. Hvordan besvarer Gud denne bønnen ikke bare i materiell henseende? Hvorfor?
7 Vår himmelske Far vet at «mennesket må leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer ut gjennom Jehovas munn», og derfor vil han også hver dag forsyne oss med den åndelige føde gjennom sin teokratiske organisasjon, forutsatt at vi daglig kommer til hans bord og ikke bare nærer vårt sinn på hans skrevne ord, men også nærer vårt åndelige jeg ved å gjøre Guds vilje og dele hans sannhetsord med andre. — Matt. 4: 4, NW; 5 Mos. 8: 3; Joh. 4: 34.
TILGIVELSE AV VÅR SKYLD
8. Hva er den skylden vi ber om tilgivelse for, og hvorfor det?
8 En synd, som består i brudd på Guds lov, gjør oss skyldig overfor ham. «Den lønn synden betaler, er døden.» (Rom. 6: 23, NW) For vår synds skyld kunne Gud kreve og inndrive vårt liv. Han kunne utelukke oss fra sin hellige organisasjon og fra fellesskap og forbindelse med den. Han kunne trekke sin fred tilbake fra oss og bryte alle fredelige forbindelser med oss. Han kunne få oss til å overlevere ham alt det vi har fått av ham på grunn av hans ufortjente godhet. Vi skylder ham kjærlighet, som blir lagt for dagen ved lydighet; og når vi synder, kommer vi til kort med å betale vår kjærlighetsgjeld til ham, for synd er ukjærlighet mot Gud. (Rom. 13: 8—10) Jesus formet den neste anmodningen i Herrens bønn ut fra det syn at synd er en gjeld eller skyld som må bli ettergitt av Gud: «Og tilgi oss vår skyld, som også vi har tilgitt våre skyldnere.» (Matt. 6: 12, NW) Som bevis for at skyld her betyr synd, uttrykte Jesus den samme anmodningen i den tilsvarende bønnen med disse ord: «Og forlat oss våre synder, for også vi forlater hver den som er oss skyldig.» — Luk. 11: 4.
9. Hva er grunnlaget for at Gud skal tilgi oss, og hva må vi tro og godta for å kunne be denne bønnen effektivt?
9 Denne bønnen ville ikke bli godkjent hvis det ikke var et grunnlag til stede for at Gud skulle tilgi oss. Dette grunnlaget er ikke bare hans kjærlighet og barmhjertighet på en abstrakt måte, det blir ikke sett bort fra hans fullkomne rettferdighet som krever døden for synd. Grunnlaget for tilgivelse er hans kjærlighet og barmhjertighet slik de kommer til uttrykk i det menneskelige offer til hans Sønn Jesus Kristus som fullt ut tilfredsstilte alle rettferdighetens krav til gagn for oss. Da Jesus lærte bort denne bønnen i bergprekenen, hadde han alt gitt syndsforlatelse til mange som han hadde helbredet. Det var derfor underforstått at Guds tilgivelse skulle være gjennom Kristus Jesus og ved hans fullkomne gjenløsningsoffer. Apostelen Paulus, som hevdet at han var den største av syndere, sier til Guds barn: «Sin elskede [Sønn] .... i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.» «Nå har han åpenbart seg én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta vekk synden ved å ofre seg selv.» For å kunne be denne delen av Herrens bønn effektivt, må vi derfor oppriktig tro på Kristi offer og godta det. — Luk. 5: 20—24; 7: 47—49; Matt. 9: 1—8; Kol. 1: 13, 14; Hebr. 9: 26, NW; Gal. 1: 4.
10. Hvorfor kan vi ikke ignorere Jesu offer og prestedømme?
10 Gud ignorerer ikke sin Sønns offer for synd. Hans absolutte rettferdighet gjør det påkrevd med dette offer-arrangementet. «Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» I motsetning til visse religiøse sekter, for eksempel den amerikanske Holiness-sekten og Christian Science, må vi være ærlige nok til å innrømme våre ufullkommenheter og bekjenne våre synder. Vi må erkjenne det faktum at synden bor i oss, akkurat som apostelen Paulus gjorde og lot komme til uttrykk. Det er absolutt nødvendig for oss å bekjenne våre synder for Gud og bønnfalle ham om å få gagn av hans Sønns offer og å anerkjenne Jesus i hans embete som Guds Yppersteprest. Ellers kan vi ikke få noen tilgivelse. Det aronittiske prestedømme av Levi stamme i Israel har opphørt, men vi drister oss ikke til å fornekte Jesu prestedømme. Han er en prest etter Melkisedeks vis, og hans prestedømme varer evig, inntil han fullt ut har frelst alle syndere som kan reddes, ’fullt ut frelst dem, for han lever alltid for å gå i forbønn for dem’. Det finnes intet i vårt eget syndige jeg som vi kan betale skylden med. Vi må derfor søke å få gagn av Jesu prestedømme. — 1 Joh. 4: 10; 1: 8; Rom. 7: 17—25; Hebr. 7: 24—28, LB.
11. Hva må gå forut for eller ledsage vår bønn om tilgivelse? Hvorfor?
11 Vi kan kanskje i selviskhet hige etter tilgivelse for våre egne synder gjennom Jesus Kristus, men Gud forbeholder seg retten til å holde denne tilgivelsen tilbake hvis vi ubarmhjertig unnlater å tilgi andre. Vår henstilling til Gud i Herrens bønn har derfor følgende tillegg: «Som også vi har tilgitt våre skyldnere.» For å få tilgivelse må vi alt ha tilgitt når vi ber, eller vi må være villig til å tilgi andre mens vi ber. Jakob (2: 13, LB) advarer oss: «Dommen blir ubarmhjertig mot dem som ikke har øvet barmhjertighet. Men barmhjertigheten [mot andre] triumferer overfor dommen.» David som var meget barmhjertig mot kong Saul og vegret seg for å drepe ham til gjengjeld for hans forfølgelser da han hadde ham i sin makt, forklarte hvorfor Gud var så barmhjertig mot ham at han ble opphøyd til Israels trone. Han sa: «Mot den barmhjertige vil du vise deg barmhjertig.» Og like etterat Jesus, den større David, hadde lært oss Herrens bønn, gikk han nærmere inn på det livsviktige spørsmål om å tilgi andre for å gjøre seg selv skikket til å motta Guds barmhjertige tilgivelse. Vi må være takknemlige og barmhjertige nok til å tilgi den samme synderen en hel rekke ganger, sytti-syv ganger om nødvendig. Uansett hvor mange ganger vi tilgir våre medskapninger, kommer det aldri opp imot den grad av tilgivelse og barmhjertighet Gud viser oss gjennom Kristus. Jesus betalte hele skylden for oss. Det å annullere våre synder er ikke en gjeld som Gud skylder oss, men det er en følge av hans miskunnhet og barmhjertighet gjennom Kristus Jesus, som han skaffet til veie ’forat han skulle være et offer til soning for våre synder. — Salme 18: 26, 27, KJ.
12. Når vi kaller ham Far, hvem må vi da bevise at vi ligner når det gjelder å tilgi?
12 Etter som vi tiltaler Gud som vår himmelske Far, må vi bevise at vi er hans barn ved å være som ham, ligne ham og vise at vi har hans egenskaper, innbefattet den kjærlige egenskap som barmhjertighet med tilgivelse er. «Dere vil være sønner av den Høyeste, for han er god mot de utakknemlige og onde. Fortsett å bli medlidende akkurat som deres Far er medlidende.» «Bli gode mot hverandre, ømt medlidende, og tilgi hverandre villig akkurat som også Gud villig tilga dere ved Kristus. Bli derfor etterlignere av Gud, som elskede barn.» (Luk. 6: 35, 36 og Ef. 4: 32; 5: 1, NW) Dermed vil vi nå gjøre Guds vilje på jorden.
13. Hvordan kan vi vise slik barmhjertighet for mennesker i vårt distrikt, og hvilken forsikring gir det oss hva Harmageddon angår?
13 Husk også at de som nå er barmhjertige, vil få barmhjertighet av Gud under Harmageddons ødeleggelser, og få overleve og komme inn i den nye verden. Det arbeid vi nå utfører med å forkynne det gode budskap om Guds rike, er et arbeid med å redde liv fra å bli ødelagt i Harmageddon. De barmhjertige redningsarbeiderne vil bli reddet og bevart under Harmageddon. Vi må øve barmhjertighet mot de menneskene vi forkynner for, selv om de er utakknemlige. Hvis vi ikke tilga de menneskene i vårt distrikt som vi forkynner det gode budskap for, men som ignorerer oss eller behandler oss dårlig, så ville vi ikke gå tilbake og gjennomarbeide vårt distrikt med det frelsende Rikets budskap på nytt. Vi representerer Guds rike, og hans rike er en regjering som bringer menneskene tilgivelse, for Kristus Jesus, kongenes konge, er Guds Yppersteprest, og hans etterfølgere som skal bli konger i himmelen sammen med ham, skal også være Guds prester sammen med ham. — Åpb. 20: 6; 1 Pet. 2: 9.
IKKE BRAKT INN I FRISTELSE
14. I betraktning av hvilke kjensgjerninger angående Jesus, Abraham og Job er det vanskelig å forstå «bring oss ikke inn i fristelse»?
14 Liksom vi ber om at våre synder må bli tilgitt fordi vi gremmer oss over våre synder mot Gud, ber vi også om at vi ikke må bli brakt inn i fristelse til å synde. Herrens bønn fortsetter derfor slik: «Og bring oss ikke inn i fristelse.» (Matt. 6: 13, NW; Luk. 11: 4) Hvordan kunne Jesus be slik når Bibelen forteller oss at han like etter sin dåp i Jordan «av ånden [Guds ånd] (ble) ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen», og at Fristeren kom til ham for å vende ham vekk fra Gud? Jesus blir også kalt «Abrahams sønn», og om Abraham er det skrevet: «Det hendte seg etter disse ting at Gud fristet Abraham.» Dette skjedde ved at Han befalte ham å ofre Isak, hans elskede sønn med Sara. (1 Mos. 22: 1, KJ) Og da Satan utfordret Gud, overga Gud den trofaste Job til ham forat han, om det var mulig, skulle bli fristet til å si Gud farvel like i hans ansikt. Og den natten Jesus ble forrådt av Judas, sa han til sine elleve trofaste apostler: «I er de som har holdt ut med meg i mine fristelser.» (Job 1: 1 til 2: 13; Luk. 22: 28, KJ) Ut fra hvilket standpunkt kan vi da be vår himmelske Far om ikke å bringe oss inn i fristelse? I et forsøk på å komme ut av den tilsynelatende vanskeligheten blir bønnen gjengitt på følgende måte i The Four Gospels [De fire evangelier] av C. C. Torrey: «Og la oss ikke gi etter for fristelse,» mens The Emphatic Diaglott gjengir den slik: «Og overgi oss ikke til prøve.» — Matt. 6: 13.
15. a) På hvilken måte utsetter Gud oss ikke for prøve? b) Hvorfor var det ikke ham som fristet Eva til å ta forbuden frukt?
15 Ett er sikkert: Vår himmelske Far utsetter oss for prøver, men ikke med det onde eller med fristelse til synd. Jakob skriver i denne forbindelse: «La ingen si når han blir prøvd: ’Jeg blir prøvd av Gud.’ Nei, for med onde ting kan ikke Gud bli prøvd, og han prøver heller ikke selv noen. Men enhver blir prøvd ved å bli dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt befruktet, føder det synd, og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den døden.» (Jak. 1: 13—15, NW) Da Jehova Gud ga Adam og Eva forbudet mot å ete av treet til kunnskap om godt og ondt, så var ikke det å friste dem med det onde, for treet var ikke ondt i seg selv. Jehova advarte dem mot å ete av det i ulydighet og opplyste dem om de onde følger det ville få. De kunne derfor ikke bli fristet til å gjøre det på grunn av uvitenhet. Det var da Eva lyttet til slangens forførende tale at hun ble fristet. Guds advarsel mot å ete skapte ikke noe ønske eller begjær hos henne med hensyn til treet, men slangens falske beskrivelse av resultatene av å spise av det til tross for Guds forbud og advarsel, skapte et galt ønske hos henne. Det var dette som ble til fristelse for henne, som Jakob sier ovenfor. Fordi hun ikke avviste dette begjæret som noe galt og noe som var imot Gud, men ga det næring, drev fristelsen henne ut i synd og bedro henne. — 1 Mos. 3: 1—7; 2 Kor. 11: 3.
16. Hvorfor utsetter Gud oss for prøve, men hvordan kommer vi inn i fristelse?
16 Gud setter oss imidlertid ikke på prøve for å få oss til å falle, men for å bevise hva vi er, for å kaste lys over hva vi er. Han frister oss ikke til ugudelighet med ondt, men under innflytelse av Satan skaper vi selv fristelsen ved å tenke på hvor hyggelig det kunne være å gjøre eller få tak i et eller annet i strid med Guds vilje, og ved at vi derpå beskjeftiger oss mer og mer med det begjæret som er skapt ved en slik upassende tankegang, i stedet for å avvise det. På denne måten blir vi dratt vekk og ledet til å ignorere Guds råd og advarsel. Vi kommer inn i fristelse.
17. Hvorfor førte Gud Israel ut i ørkenen, og hva forvandlet de denne anledningen til?
17 Jehova ledet israelittene ut i ørkenen for å «prøve» dem, for å få vite hva som bodde i deres hjerter, men ikke for å få dem til å falle. Han tok dem jo bort fra de polyteistiske omgivelsene i Egypt og langt bort fra de kana’anittiske avgudsdyrkerne, og under slike nye forhold burde det ha vært lettere for dem å følge den rette veg etter som han hadde gitt dem et vitnesbyrd om sin guddommelighet. Nå kunne de lettere vise sin oppriktighet og sitt alvor i tilbedelsen av Jehova og i å lyde ham. Men denne anledningen til å fremme ren tilbedelse forvandlet de til «fristelsesdagen i ørkenen» for Gud idet de satte ham på prøve. De forsøkte å få ham til å vike fra sine rettferdige prinsipper og ikke holde seg til sitt talte ord og sin lovpakt med dem eller til å la være å håndheve dens straffer. Tusenvis av dem ble derfor drept i ørkenen fordi de ikke motsto fristelser som de hadde skapt ved å la selvisk begjær oppstå i seg, men ga etter for begjæret og gjorde opprør mot Jehova Gud. — 5 Mos. 8: 2, 16; Salme 95: 8; Hebr. 3: 7—9; 1 Kor. 10: 9, NW.
18. Hva beviser Gud når han prøver oss, som i tilfellet med Abraham og Job?
18 Gjennom prøver beviser Gud hva vi er. (Joh. 6: 6) I dette er han helt forskjellig fra Jesu fiender, som prøvde ham for om mulig å få ham til å falle. De ville tvinge ham til å gå på akkord for å spare seg for kritikk, vanskeligheter og skade. (Matt. 22: 18, 35; 16: 1; 19: 3) Da Jehova prøvde Abraham, prøvde han Abrahams tro og brukte ham — ikke til et ondt formål, men i et vidunderlig profetisk drama i og med at han fikk ham til å ofre sin elskede gutt Isak. Gud ba ikke Abraham om å gjøre noe han selv ikke ville gjøre, for Abraham var her et bilde på Jehova Gud. I den store prøven av Gud med hensyn til dybdene av hans kjærlighet til menneskeslekten, beviste han at hans hjerte var stort nok til at han ville ofre sin enbårne Sønn Jesus Kristus. (Joh. 3: 16; Hebr. 11: 17—19) Gud lot Job bli prøvd for å tilbakevise Satans falske anklage mot ham, og han beviste Jobs troskap. Likeledes lar han Jobs motstykke, Job-klassen som i særdeleshet begynner med Jesus, bli prøvd, og lar det bli bevist at de er trofaste og Guds belønning verdig. — Jak. 5: 10, 11.
19. Hva gjør Gud for oss på forhånd for ikke å bringe oss inn i fristelse?
19 Hvordan har det seg da at Gud lar være å bringe oss inn i fristelse som svar på vår bønn? Han gjør det blant annet ved å styrke oss til å bestå de prøver han lar komme over oss, og også ved å advare oss på forhånd. Før den himmelske Far lot ånden drive Jesus ut i ørkenen, der han skulle fristes av Satan, fylte Han Sønnen med den hellige ånd og åpnet himmelen for ham i et syn. Han anerkjente ham også hørbart som sin godkjente Sønn. (Matt. 3: 13—17) Gud lar oss ikke uskyldig og i uvitenhet opparbeide en fristelse for oss selv, noe vi kan forstå av tilfellet med Paulus som ga en advarsel til ektepar. Det var i beste mening de unnlot å ha kjønnslig omgang, men Paulus rådet dem til det motsatte, «forat ikke Satan skal friste eder [til ekteskapsbrudd], fordi I ikke makter å være avholdende». Paulus sier advarende at de kristne som er besluttet på å bli rike i strid med det bibelske råd, «faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt». (1 Kor. 7: 1—5 og 1 Tim. 6: 9, 10) Også Jesus advarte mot rikdommens forførelse. (Matt. 13: 22) Gud lar oss altså ikke være uvitende om fristelsenes kilde. For å beskytte en som nettopp var blitt kristen mot svakhetene i ham selv, ga Paulus den instruks at ingen nyomvendt mann skulle bli tilsynsmann i menigheten. Og hvorfor ikke? «Forat han ikke skal bli oppblåst og falle i djevelens dom.» — 1 Tim. 3: 2, 6.
20. Hvilke lignende advarsler ble gitt på forhånd av andre, og hvordan har Gud bevart oss fra den prøvelsens stund som er kommet over jorderike?
20 Jesus rustet på forhånd sine disipler mot fristelse, for han advarte dem på forhånd om de harde prøvelsene de gikk i møte. På den måten ville de ikke ta anstøt av dem. Hans apostel Peter sa til de kristne at de ikke måtte betrakte de ildprøvene som ville komme over dem, som noe rart og underlig. De skulle ikke bli forbauset, såret og støtt, men i stedet glede seg over slike anledninger til å bevise sin tro og hengivenhet. Paulus forteller oss også at vi må være på vakt mot de samme prøver som kom over israelittene i ørkenen, fristelser som er «vanlig for mennesker». (Joh. 16: 1—4; 1 Pet. 4: 12, 13; 1 Kor. 10: 6—13, NW) Gud bevarer oss således fra å bli fristet sammen med verden ved at han advarer oss om hva som virkelig ligger i de forskjellige ting og ved at han åpner vår forstands øyne slik at vi ikke skal bli bedratt med verden og dermed bli trukket inn i fristelse sammen med verden. På den måten bevarer han oss fra den prøvelse som nå er kommet over hele jorderike, i samsvar med sitt løfte til oss ved Kristus. (Åpb. 3: 10; 2 Pet. 2: 9) Det åndelige bord som han dekker for oss, blir ikke en felle for oss bare fordi dette bordet byr på slikt som er stikk i strid med det verden venter eller liker. Guds Sønn i egenskap av den nye verdens konge får oss heller ikke til å snuble, men han er som noe dyrebart for oss, en kostelig sten som er lagt i Sion, Guds regjeringsorganisasjon. Denne dyrebare Kongen er vår Yppersteprest hos Gud. Han ble prøvd på samme måte som oss, og kan derfor ha medynk med oss og komme oss til hjelp. — Rom. 11: 9; 9: 32, 33; 1 Pet. 2: 7, 8; Hebr. 2: 18; 4: 15.
HVORDAN MAN KOMMER INN I FRISTELSE
21. Hvordan advarer Gud oss mot fristelser som oppstår på grunn av skryt og kritikk?
21 Gud advarer oss mot å skape fristelser for oss selv ved innbilsk skryt og ved ubarmhjertig å kritisere andre på punkter der vi selv er svake eller angripelige uten at vi selv vet det. Når vi skryter selvsikkert, er det på sin plass at vi blir satt på prøve på det selvsamme punktet det dreier seg om. Hvis vi i selvrettferdighet kritiserer andre, passer det seg at vi blir prøvd for å vise om vår kritikk er berettiget eller ikke. Den natten Jesus ble forrådt, skrøt Peter overfor sine medapostler og falt slik at han fornektet sin mester Jesus tre ganger. Jesu særlige bønner for Peter, bidro til å frelse ham fra å miste troen helt. Jesus brakte ikke sine disipler inn i fristelse ved å føre dem til Getsemane hage den natten, men han advarte dem og sa at de som han måtte holde seg våkne og be, for ikke å komme i fristelse. Han merket opp den kurs som ville avverge eller motvirke fristelsen og gjøre det mulig for dem å bestå prøven på deres troskap. — Matt. 26: 33—35, 40—45; Gal. 6: 1.
22. Hvorfor bringer ikke Gud oss inn i fristelse fordi han er en far?
22 Det går klart fram av dette at Gud ikke ’bringer oss inn i fristelse’. Han utsetter oss for prøve ved å tukte oss, men han tukter oss ikke mer enn vi kan tåle, slik at vi bryter sammen og faller i fristelse. «Likesom en mann opptukter sin sønn, således opptuktet [Jehova] din Gud deg.» (5 Mos. 8: 5) En far som elsker sin sønn vil ikke drive tuktingen for vidt, ut over det sønnen kan klare. Han vil bare gi ham så meget han kan makte å ta imot hver gang. Slik er det også med vår himmelske Far. Han styrker oss til prøven, så vi kan bestå den.
23. Hvordan kan vi svekke oss selv til prøven, og hvorfor brakte følgelig ikke Jesus sine disipler inn i fristelse da han tok dem med til Getsemane?
23 Men vi kan selv svekke oss til prøven hvis vi unnlater å forberede oss på den våkent og under bønn, er skjødesløse og ignorerer Guds formaninger og råd. Da vil vi under prøven komme i fristelse til å synde og vil bukke under for den på grunn av det ønsket vi har utviklet imot Guds viije. Vi lar det bli en erfaring som er til åndelig skade for oss selv i stedet for en seierrik erfaring, en som bygger oss opp i vår styrke i Gud, en som styrker ’vår prøvede tro’ og fører til at vi vinner Guds godkjennelse. Vi bør alltid huske Jesu advarsel: «Ånden er naturligvis villig, men kjøttet er svakt.» (Mark. 14: 38, NW; Luk. 22: 40, 46) Før Jesus gikk til Getsemane, advarte han dem om at den profetien han siterte, måtte bli oppfylt. Oppfyllelsen av profetien ble altså ikke tvunget på dem imot deres vilje. Den gikk i oppfyllelse fordi deres kjøtt var svakt og de ikke hadde styrket sin villige ånd ved å holde seg våkne og be. De benyttet seg ikke av den guddommelige hjelp de trengte. Som følge av dette kom de i fristelse på grunn av et selvisk ønske om å redde sitt eget skinn, og de flyktet og forlot Jesus. Peter gikk enda lenger og fornektet ham tre ganger.
24. Hvordan blir det vist at det ikke var Gud som brakte dem i fristelse i Getsemane?
24 Det var ikke Gud som brakte dem inn i denne fristelsen for å oppfylle sin egen profeti, for Guds Sønn Jesus besto prøven, og han ba om at hans disipler måtte få passere og gå fri. Deres forsømmelighet med å gi akt på Jesus og våke, be og etterligne hans modige, selvoppofrende eksempel, bevirket at de kom inn i fristelsen. Etter som Jesus besto prøven, hadde ikke Gud brakt apostlene inn i fristelse ved å gi dem en vanskeligere prøve enn de kunne klare. Det at Jesus var standhaftig ved Guds kraft, burde ha støttet og hjulpet dem. Det var Satan som ’siktet apostlene som hvete’, og som atspredte dem fordi de var redd for å bli drept sammen med sin Mester. (Luk. 22: 31—34; Amos 9: 9, 10; Salme 59: 12; Es. 30: 28) At det ikke var Gud som brakte dem inn i denne fristelsen, men at de selv kom inn i den, blir tydelig vist ved at de senere fant styrke i Gud til å utsette seg for å bli arrestert for Jesu skyld og til å bli kastet i fengsel og holdt der før de ble henrettet. Med Jehovas hjelp kunne de derfor også ha klart prøven i Getsemane. Vi ser altså at den himmelske Far satte dem på prøve i Getsemane, men at han ikke brakte dem inn i fristelse.
25. Hva er det vi ber vår himmelske Far om i bønnen om at vi ikke må bli brakt inn i fristelse? Hvilken garanti har vi for at han vil bønnhøre oss?
25 Siden vi er klar over våre svakheter og begrensninger, ber vi i Herrens bønn til vår himmelske Far at han ikke må prøve oss og tukte oss mer enn en jordisk far ville tukte sitt barn. Passer det seg ikke godt for et barn å be sin far om dette? Vi har skriftlig garanti fra Gud om at han ikke vil gjøre det. «For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham.» Og han sier: «På den dag som jeg skaper, sier [Jehova], hærskarenes Gud, skal de være min eiendom og jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham.» (Salme 103: 13, 14; Mal. 3: 17) Paulus støtter denne tanken og renser Gud fra enhver anklage om at han bringer oss inn i fristelse når han sier: «La den som tror han har en sterk stilling, passe seg så han ikke faller. Ingen fristelse er kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker [i likhet med israelittene i ørkenen]. Men Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet over det dere kan bære, men sammen med fristelsen vil han også gjøre en utveg, så dere kan bli i stand til å utholde den.» — 1 Kor. 10: 12, 13, NW.
BEFRIELSE FRA DEN ONDE
26. Med hvilken anmodning slutter bønnen, og hvorfor passer det så godt?
26 Hvis et barn gjennom prøver beviser at det er lydig, vil da ikke en kjærlig jordisk far befri det fra en ond angriper og undertrykker? Jo, og det samme vil også den himmelske Far gjøre. Det passet seg derfor godt at Jesus avsluttet mønsterbønnen med anmodningen: «Og bring oss ikke inn i fristelse, men befri oss fra den onde.» (Matt. 6: 13, NW) Og hvilke befrielser har ikke Gud bevirket etter opprettelsen av sitt rike i 1914! Det er som om han har besvart den gamle bønnen: «By at Jakob skal frelses!» Han er en Befrier. — Salme 44: 5—9; 2 Kor. 1: 10; 2 Tim. 3: 11; 4: 17, 18.
27. Hvilke klasser har Gud befridd siden 1919?
27 Siden 1919 e. Kr. har Gud befridd den jordiske levning av arvingene til hans rike fra det store, hemmelighetsfulle Babylon, Satans verden. Han har satt sin Sønn Jesus Kristus på maktens sete i det himmelske Sion forat han der skal handle som en Befrier for dem og rense vekk det hemmelighetsfulle Babylons ugudelighet fra dem og fri dem fra all deres frykt. Denne befrielsen fullførte han som en oppfyllelse av profetien: «Alle jordens ender får se vår Guds frelse,» for over hele jorden er hans levning i virksomhet som hans frigjorte tjenere og vitner, og de viser tydelig at de er kommet fri av Babylon. (Es. 59: 18, 19; 52: 1, 2, 10—14; Rom. 11: 26) Alle mennesker med god vilje i alle nasjoner ser derfor den frelse og befrielse Jehova Gud har fått i stand for sin levning, og det blir vist dem hvordan de også kan få befrielse fra Babylon. Den allmektige Gud befrir nå denne store skare av «andre får», liksom han for lang tid siden befridde Lot fra det fordømte Sodoma. — 2 Pet. 2: 7, 9.
28. Hvilken guddommelig foranstaltning må vi gjøre bruk av for å få beskyttelse og seier i betraktning av alle de onde trekk ved situasjonen i dag?
28 I mellomtiden må vi ta på hele den rustning Gud har gitt og stå fast i den og holde fram med å be. På den måten forhindrer vi at den onde, Satan Djevelen, får tak på oss, selv om vi er i den verden som ligger i hans, den ondes, makt. (1 Joh. 5: 18, 19, NW) Vi vet at dagene er onde og at det er forutsagt at onde mennesker og bedragere skulle gå fram fra galt til verre, og nå i de siste dager er de kommet så langt at de er på det verste. Hvis vi vil ha håp om å stå oss imot de voldsomme anslag fra den onde og hans demoner på denne onde dag, må vi iføre oss hele den rustning Gud har gitt. Med troens skjold som hører til den, kan vi «slokke alle den ondes brennende piler» og dermed utholde prøven på vår tro: «Dette er den seier som har beseiret verden, vår tro.» — Ef. 5: 15; 6: 11—18, NW; 1 Pet. 1: 6, 7; 1 Joh. 5: 4, NW.
29. Hva vil Gud gjøre hvis vi gjør vårt?
29 Hvis vi gjør vårt, vil Gud trofast gjøre sitt for å befri oss. Som det står skrevet: «Troen er ikke alle menneskers eiendom. Men Herren er trofast, og han vil gjøre dere stødige og bevare dere fra den onde. Måtte Herren fortsatt lede deres hjerter med hell inn i Guds kjærlighet og til utholdenhet for Kristus.» — 2 Tess. 3: 2, 3, 5, NW.
30, 31. Men hva betyr svaret på bønnen om befrielse nå, og hvordan slutter bønnen?
30 Vår himmelske Fars svar på vår bønn «befri oss fra den onde», betyr mer for oss som lever i «endens tid» for denne verden enn at han bevarer oss fra Satans makt og frir oss ut fra hans mektige organisasjon mens Han fremdeles lar både Satan og hans organisasjon være løs. Svaret på den bønnen vil nå si en befrielse i og med at vi blir bevart mot den onde Satans siste angrep nå i endens tid, og at han og hele hans organisasjon blir ødelagt mens vi får overleve denne verdens ende. Denne frelsen eller befrielsen bevirker vår Far ved hjelp av sitt rike som vi ber om i vår bønn. Vi ber faktisk om at det må komme mot Satans organisasjon og ødelegge den. Her på jorden, det eneste stedet hvor Satan og hans demoner nå har fått virke, skal da Guds vilje ske, og etterat disse onde åndene under Harmageddon er blitt bundet i avgrunnen, vil de ikke gjøre noen på jorden fortred i de tusen årene av Kristi rike.
31 Herrens bønn slutter altså i triumf med full tillit til Jehovas seier. Det fullstendige svar på den nærmer seg nå.