Spørsmål fra leserne
● Viser Johannes 2: 19 at Jesus skulle oppreise seg selv fra de døde? — USA.
Som det framgår av sammenhengen, sikter ordene i Johannes 2: 19 til Herren Jesu Kristi død og oppstandelse. Vi leser: «Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det. Da sa jødene: I førtiseks år har det vært bygd på dette tempel, og du vil gjenreise det på tre dager? Men han talte om sitt legemes tempel. Da han nå var oppstanden [oppreist, UO] fra de døde, kom hans disipler i hu at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ord som Jesus hadde sagt.» — Joh. 2: 19—22.
Vi bør merke oss at når Bibelen omtaler oppfyllelsen av Jesu ord, sier den ikke at ’han reiste seg selv opp fra de døde’, men at han «var oppstanden [oppreist, UO] fra de døde». Andre skriftsteder viser tydelig at det var Gud som oppreiste sin Sønn. Apostelen Peter sa til Kornelius og hans slektninger og nære venner: «Ham oppvakte Gud på den tredje dag.» (Ap. gj. 10: 40) Hebreerne 13: 20 sier at Gud «i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde». Og apostelen Paulus skrev i sitt brev til romerne: «Men dersom hans Ånd som oppvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder.» (Rom. 8: 11) Jesus Kristus kunne ganske enkelt ikke ha ment at han skulle oppreise seg selv fra de døde.
Jesus var imidlertid klar over at han skulle dø og senere bli oppreist. Ved en annen anledning sa han til de vantro skriftlærde og fariseere: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas’ tegn. For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» (Matt. 12: 39, 40) Fordi Jesus hadde en slik forhåndskunnskap om sin død og oppstandelse, kunne han også som en forutsigelse tale om å ’gjenreise sitt legemes tempel’. Ettersom han forutsa det, var det akkurat som om han skulle gjøre det. Vi kan belyse dette ved hjelp av Esekiel 43: 3, hvor profeten Esekiel sier: «Jeg kom for å ødelegge staden [Jerusalem],» det vil si, ved å forutsi dens ødeleggelse. Som landflyktig i Babylon hadde ikke Esekiel noen andel i ødeleggelsen av Jerusalem; det var babylonierne som ødela byen. Men hans profeti, som var inspirert av Gud, gjorde at ødeleggelsen var så godt som fullbyrdet. (Se også Jeremias 1: 10.) Det var likeledes Jehova Gud som oppreiste sin Sønn, men Jesus kunne i profetisk forstand tale som om han selv gjorde det.
Guds vilje, påbud eller befaling vedrørende sin Sønn gikk dessuten ut på at han skulle dø og bli oppreist fra de døde. Jesus ga villig avkall på sitt liv i harmoni med sin Fars hensikt. Jesus kunne derfor oppreise sitt legemes tempel i den forstand at han hadde bemyndigelse til å få liv igjen.
På den tredje dag fikk Jesus befaling av Gud om å stå opp fra de døde, og han gjorde det ved å motta livet av sin Fars hånd, ved Guds bemyndigelse. Samtidig som han fikk liv som en åndelig Sønn av Gud, fikk han også retten til et fullkomment menneskeliv, en rett som han ikke hadde forspilt, ettersom han døde uten skyld. Verdien av sitt ofrede menneskeliv framstilte han deretter for sin Far i himmelen. (Heb. 9: 11—14, 24—28) Dette er i overensstemmelse med Jesu ord i Johannes 10: 17, 18: «Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for å ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt [fullmakt, LB] til å sette det til, og jeg har makt [fullmakt, LB] til å ta det igjen; dette bud fikk jeg av min Fader.»
● Hvis en kristen begår ekteskapsbrudd og deretter angrer sin synd og bekjenner den overfor den kristne menighets dømmende utvalg, må han eller hun da også fortelle sin ektefelle om dette, selv om det vil volde ektefellen stor sorg? — USA.
Ja, en kristen er forpliktet til å gjøre sin uskyldige ektefelle kjent med overtredelsen før medlemmene av det dømmende utvalg kan godta hans eller hennes anger som ekte. En som begår ekteskapsbrudd, besmitter ektesengen, og det er en så alvorlig overtredelse at den uskyldige ektefellen på grunnlag av den kan få skilsmisse og bibelsk sett være fri til å gifte seg igjen. (Matt. 19: 9) Den uskyldige ektefellen har derfor rett til å få vite hva som har skjedd.
Det er i virkeligheten ikke bekjennelsen av overtredelsen, men selve ekteskapsbruddet som volder den uskyldige ektefellen sorg. Den troløse ektefellen burde derfor i forveien ha tenkt alvorlig over følgene av utroskap og ikke gitt etter for fristelsen. Når det først er blitt begått ekteskapsbrudd, er det for sent å begynne å tenke på hvordan en skal unngå å volde den uskyldige ektefellen sorg.
Selv om den uskyldige ektefellen naturligvis vil føle sorg når han eller hun får høre om den annens utroskap, betyr ikke det nødvendigvis at ekteskapet blir oppløst. Det kan hende at han eller hun når den annen part av hjertet bekjenner sin synd og ber om tilgivelse, bestemmer seg for å tilgi overtrederen. Bekjennelsen vil også gi ektefellene anledning til å ta sitt ekteskap opp til alvorlig overveielse og finne ut hva de kan gjøre for å forbedre det og for å unngå at overtredelsen blir gjentatt. Det kan til og med være at den uskyldige ektefellen har bidratt til den annens utroskap. Hvis for eksempel hustruen har nektet å gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot mannen, har hun en del av ansvaret for det som har skjedd. Hun er ikke fullstendig uten skyld i Guds øyne, for Bibelen formaner: «Mannen gjøre sin skyldighet mot hustruen; og likeså hustruen mot mannen; . . . Hold eder ikke fra hverandre uten etter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste eder, fordi I ikke makter å være avholdende!» — 1 Kor. 7: 3—5.
Foruten at bekjennelsen kan danne grunnlag for forbedring av ekteskapet, kan den også avverge andre alvorlige problemer. Så lenge den utro ektefellen holder saken skjult, kan han eller hun ikke ha god samvittighet overfor den andre. Dette kan komme til uttrykk i ord og handling. Den uskyldige ektefellen vil kanskje snart få følelsen av at noe er galt, og nevne det. For å dekke over dette griper den skyldige kanskje til løgn, og det gjør den urette handling enda verre. I det lange løp kan det således skje større skade enn hvis den skyldige straks bekjenner sin overtredelse og ber sin ektefelle om tilgivelse.
Hvis en som har begått ekteskapsbrudd, virkelig angrer det og ønsker å bevare ekteskapet, bør han eller hun derfor prøve å oppnå sin ektefelles tilgivelse. Hvis overtredelsen blir tilgitt, kan de begge samarbeide om å holde ektesengen usmittet fra da av. (Heb. 13: 4) Ettersom menighetens moralske renhet også er berørt, må de også fortelle det dømmende utvalg hva som har skjedd.
● Hva er grunnen til at onde tanker til sine tider dukker opp i ens sinn, trass i at en prøver å ha sin oppmerksomhet rettet mot gode ting? — USA.
Grunnen til dette er at menneskene er ufullkomne, født i synd. I 1 Johannes 1: 8 sies det: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» Den gudfryktige apostelen Paulus skrev om sin egen kamp mot dårlige tilbøyeligheter: «Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden; for jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» Dette fikk apostelen til å føle seg som et elendig menneske. — Rom. 7: 21—24.
I likhet med Paulus må vi kjempe mot syndige ønsker og begjær, som hindrer oss i å oppfylle Guds krav til fullkommenhet. Selv om vi virkelig ønsker å gjøre det som er rett, finner vi til stadighet at vi blir hindret i å gjøre det på grunn av det syndige kjøds tilbøyeligheter. Vi forstår kanskje hvor rett og rettferdig Guds lov er, og finner glede i den. Men til tross for dette kan vi bli tilskyndt av omstendighetene, eller vi kan bli stilt overfor forslag som tilskynder oss til å gi etter for urette tanker. Det at vi kommer til kort når det gjelder ting vi gjerne vil gjøre, fører til at det oppstår en smertefull konflikt i vårt indre. Som i Paulus’ tilfelle kan vi ikke desto mindre på grunnlag av Kristi offer oppnå virkelig tilgivelse for synder og derved bevare en ren samvittighet innfor Gud og mennesker.
Hvis vi dessuten lar oss lede av Guds ånd, kommer vi ikke til å praktisere synd. Som vi leser i Galaterne 5: 16: «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Det betyr at selv om det syndige kjøds begjæringer dukker opp i vårt sinn, vil vi forkaste dem og således ikke fullbyrde eller virkeliggjøre dem. I betraktning av våre syndige tilbøyeligheter må vi fortsette å arbeide hardt for at ikke urette ønsker skal slå rot i vårt hjerte og unnfange og føde synd. (Jak. 1: 14, 15) Apostelen Paulus kommer med denne formaningen på bakgrunn av sin egen erfaring: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27.
Vi må også huske at det finnes onde åndemakter, demoner, som vil at de kristne skal vike av fra den rette vei og begynne å dvele ved urette tanker. Vi må ikke tillate oss å komme under deres innflytelse, men vi må motstå dem. «Vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot . . . ondskapens ånde-hær.» — Ef. 6: 12.
Hvordan kan vi bli hjulpet til å holde våre tanker og våre ønsker under kontroll? Vi må sky omgang og situasjoner som kan føre til at vi blir fristet. Hvis urette ønsker eller tanker skulle oppstå i vårt sinn, må vi ikke gi etter for dem, men anstrenge oss for å motstå dem. Vi må straks prøve å lede våre tanker bort fra urette ting og tvinge vårt sinn til å konsentrere seg om det som er godt og oppbyggende. Guds Ord gir dette rådet: «Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» — Fil. 4: 8.
Det er også av største betydning at vi ber Jehova Gud om hjelp. Vi kan være forvisset om at han vil hjelpe oss til å unngå at urette ønsker og syndig begjær får herredømme over oss. Han vil gi oss den visdom vi trenger for å kunne bestå prøvelser, og ved hjelp av sin ånd vil han tilskynde oss til å gjøre det som er rett, ved å minne oss om bibelske grunner til å fortsette å ha en god oppførsel. (Fil. 4: 6, 7; Jak. 1: 5) En som har problemer på grunn av urette tanker og ønsker, kan dessuten få bibelsk hjelp av menn med åndelige kvalifikasjoner, av de eldste i Jehovas kristne vitners menigheter. — Jak. 5: 14, 15.